13. del. Mat, ett tema med mange variasjoner og tilnærminger :-) (c)

Det er gått en tid siden dere har fått noen ny epistel her på bloggen min nå. Det har nok mange årsaker som jeg ikke skal gå så mye inn på her. Jeg kan jo si såpass at det av og til er litt vanskelig å finne inspirasjonen for å sette seg ned og gjøre selve jobben med å skrive det ned. 
Når jeg først har satt meg ned så går selve storyen ganske lett, men så er det dette med ''er det bra nok? vil dere/leserne synes at det er ok? osv. Dette er spørsmål som man før eller siden vil stille seg, ikke bare når det gjelder en blogg, som tross alt ikke er Såååå nøye, men også i andre sammenhenger i livet. En blogg er jo objektivt sett bare en del bokstaver satt sammen på en mer eller mindre god måte, men det er ikke alltid at det er sånn det føles.....Sånn er det bare.....både dessverre og heldigvis kanskje. Det er også en del andre ting som har spilt inn, men de er av en mer privat art, så det skal jeg ikke plage dere med. Nok om det, her er ihvertfall en ny epistel som jeg håpe dere kan ha noen allrighte minutter med. Hvor mye jeg kommer til å skrible ned i fremtiden vet jeg enda ikke, men det komme nok litt til.....sånn plustelig.
Det har etterhvert blitt til 13 epistler og det er helt fantastisk at det har vært, i skrivende stund 10.600 ''inntittere'' på bloggen. Det er langt over det jeg i det hele tatt kunne drømme om da jeg startet skriveriene mine. Tusen hjertelig takk til alle dere som tar en titt innom og kanskje har noen mimrende minutter mens dere leser, forhåpentligvis med et godt smil når dere kan nikke gjenkjennende til hva dere leser.

Det er også noen som ikke er så heldige å ha vokst opp, eller bor i Skudeneshavn som leser bloggen. Kommentarene fra noen av de er at de kjenner seg igjen i hendelsene, men da selvfølgelig med et annet persongalleri. Det som går mest igjen av kommentarer fra de ''utenbys'' er at ''Gubbevaremegvel så godt vi hadde det i barndommen og oppveksten vår''.  Det er det jeg prøver å gjøre meg selv og dere lesere oppmerksom på, dette selv om det er nye tider og barn og unge har andre ting å drive på med enn det vi drev med. Sånn har det vært i uminnelige tider og også neste generasjon vil nok si og mene at barn/unge skal gjøre det samme som vi/de gjorde, for det var sååå bra.

Sånn er det ikke, det heter utvikling....take it or leave it... 

Forhåpentligvis vekker bloggen en del av deres egne minner, som nok er der, ett eller annet sted i underbevisstheten.Noen kommenterer at ''GubbaNoa så go husk du har Jan Inge''.....Joda, men dere må huske på at jeg bare har 17 -18 år å huske fra, dette i forhold til de/ dere som har bodd i Skudeneshavn nesten hele deres liv. Der har kommet nye personer til i persongalleriet, noen har dødd og de man hadde mange gode opplevelser med som barn har man vokst videre med og dermed har barndomsminnene glidd sammen med nye gode minner. Da må noe vike plass. Vel, sånn tenker ihvertfall jeg om det.

Som vanlig i epistelen er jeg på en runde rundt i havn og denne gangen også en tur til Åkra. Det var store greier det, hater å skrive det, men....  i Gamledager😀 Ja det var nesten en sjelsettende tur den gangen, den gangen da det ikke var så mange som hadde biler.

Jeg vil gjøre dere oppmerksom på det avsnittet som står etter selve epistelens slutt. Der finner dere lenker til mye historie om en del folk fra Skudeneshavn som vi ikke har lov til å la gå i glemmeboken.

Håper at dere kan kose dere noen minutter med epistelen, det er ihvertfall meningen. 
Så er det bare å ønske dere alle en Heeeeeelt fantastisk sommer, samme hvorhen dere skal tilbringe den. Jeg vil også ønske alle en helt Fantastisk Skudefestival og vil gratulere den ''Store Horden'' med folk som står på for at Festivalen er mulig....år etter år og med like stor suksess hvert år. 

Det står dorr pigede respekt av.🥇🥇🥇

Jeg velger å bruke dette bildet som ''Nasjonalbildet'' for bloggen, 
selv om jeg nok er  yngre her enn i en del av 
historiene jeg ha skrevet.

‘’Jan Inge, Onkel Lulle har spurt om du vil være med på noen greier i morgen tidlig.
Jeg er i banken, kom innom meg når du kan, så kan vi prate om det.
Mamma’

Neida, beskjeden var ikke skrevet på en gul Post - it lapp, så enkelt var det ikke den gangen :-) (Hmm...tenk på han som ble milliardær på å lage drittdårlig lim….. som siden ble det som gjorde Post-it til nettopp det, Post-it)

''Den gamle Boghandelen i Skuddnes''

Beskjeden var skrevet på Flaggpost Blokken, innkjøpt hos Gulli på Boghandelen, Flaggpost var vel var det mest vanlige brevarket og/eller lappeblokken å bruke den gangen. Vi hadde alltid en sånn liggende på  kjøkkenbordet hjemme slik at vi kunne skrive beskjeder til hverandre eller hvis en eller annen hadde vært innom og ingen var hjemme.

Låserutinene i hjemmene i (har ikkje lyst å skriva det, men får jaffal skriva det i apostrof) ‘’Gamledar” var litt annerledes enn de er idag. Dette har jeg skrevet om før, så…..dere får lese dere til det i en av de andre epistlene hvis dere ikke husker det..

Det var andre tider den gangen ja, det var en tid der snail-mail, eller postsendt brev var det vanlige. Den gangen var det mest moderne og fantastiske vi kunne tenke oss når det gjaldt moderne kommunikasjon, noe som vel idag er nesten like sjelden som den gang......FAST-telefon. ;.)
Det fantes også, for oss små, den Heeeeelt ubergripelig fantastiske Teleksmaskinen. Teleksen kunne ligne på en kjempestor skrivemaskin, stor som et møbel. Teleksen hadde kjempestore ruller med papir som det tikket inn beskjeder på fra de du hadde kontakt med rundt omkring i verden via dette vidunderet av en maskin. Jeg kan tenke meg at Lensmannen eller Solstad var de første og kanskje eneste  som hadde det i Skuddnes. Den første jeg mener jeg kan huske å ha sett var hos Solstad og jeg mener bestemt at jeg kan huske at de hadde flere og at de sto midt på gulvet når du kom inn på kontoret.

Lappen satt fast på blokken,  så den fløy ikke av gårde når travalabben kom stormende inn på kjøkkenet med alle 3 dører åpne fra kjøkken og ut til plattingen foran inngangsdøren.

Etter å ha lest lappen, smurte jeg meg et par brødskiver med Salla, eller Servelat som det egentlig heter. Jeg kalte det Salla lenge etter jeg fikk vite det ordentlig navnet på denne Snørteland spesialen. Jeg så at mamma hadde lagt frem ett par appelsiner på bordet, men de var ikke akkurat så søte og gode som de vi får idag. Løsningen på det vil vel de fleste på min alder huske..”man tager hva man haver” og bruker det....

Jeg skrelte den øverste delen av appelsinen, gikk bort til bakerskapet til mamma og fant frem sukkerbitene. Så var det å hule ut et lite hull med fingeren på toppen av appelsinen, der båtene deler seg og så stappe ned så mange sukkerbiter jeg fikk plass til i hullet. Så var det bare å suge i seg den himmelske saften fra den sukrede appelsinen og sjelden har vel en i utgangspunktet gallsur appelsin smakt Såååååå Godt, sant vel??

Jeg tok meg et glass melk også, hmm, ved nærmere ettertanke, å kalle det for melk blir nok å dra sannheten litt for langt.

Jeg mener å huske  at jeg ikke var noe særlig glad i melk, jeg drakk det da, men glad i det blir et altfor sterkt uttrykk, hvis……..hvis det da ikke var en soliiiiiid dose med Oboy i den og da snakker vi ikke om puslete Ts. eller Ss.

Åneida du…... Hvis dette skulle gått i skje-mål så hadde det nok vært det heller ukjente målet Gs, eller Grautskje som hadde vært det målet som hadde vært det mest beskrivende navnet hvis det skulle tilfredsstille mine ønsker om passende mengde av Oboy.

Det var bare å få Oboy’en i glasset  og siden det ikke var noen Gs. eller grautskje i nærheten, ble den bare helt rett i glasset i passe mengde, igjen i mine øyne……….helt til det lå en solid, stor haug i bunnen av glasset. Trikset nå var å helle melken forsiktig oppi glasset, helst med skråstilt glass. Da la melken seg som en ‘’hinne eller boble’’ over Oboy’en. Det var heldigvis og takk for det,  alltid noen ‘’bobler’’ som kom opp til overflaten og lå å fløt oppå melken. Nå var det bare å være ytterst forsiktig og få en sånn boble fanget med skjeen og få det inn i munnen uten at boblen brast. Inni munnen gjorde det ikke noe om den sprakk……..og når den sprakk, av seg selv eller ved å presse tungen opp i ganen, så var det som en forsmak av himmelriket som formelig eksploderte som en smaksbombe i munnen………..masse deilig sjokoladepulver som fordelte seg i hele munnen……..å gubbavaremegvel…...dette var godt.
(Det er det samme prinsippet de idag bruker iinnenfor moleykylær gastronomi når de lager 'Smaksbomber' som dere sikkert har sett på ett av Alt for mange kokkeprogrammer på Alle kanaler) :-)

Etter at alle sjokoladebobler møysommelig var fisket opp, var det å røre forsiktig i bunnen av glasset slik at det det kom enda flere smaksbomber til overflaten, omtrent som omvendte dypvannsbomber, hvis man kan si det sånn da?

Sånn satt jeg og holdt på til det ikke var så mye sjokolade igjen på bunnen av glasset og da var det bare å røre det ut i melken. Ofte ble det da altfor lite sjokoladesmak på melken…...igjen etter Min mening da ….

Men med Oboyboksen stående innenfor rekkevidde på bordet var løsningen like nær som boksen, det var bare å strekke ut hånden, gripe boksen med den ene hånden og skjeen med den andre og bare måke på med pulver, helt til melken hadde fått en farge som var akkurat motsatt av det som er naturlig for melk. Den fargen var selvfølgelig den flotteste fargen i hele verden, der og da,  for en travalabb i Skuddnes, hjemme alene en stund i huset på Kirkeveien

‘’Å gubbavaremegvel så gott det va, å for ei harrlige tid’’

Lappen lå på kjøkkenbordet da jeg kom hjem etter en dag der alt og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde vært på en av mine sedvanlige ekspedisjoner rundt omkring i Havn.

Sommeren var begynt å gjøre sitt inntog og det var nesten som om hele Skuddnes gikk å ventet på at varmegradene skulle ta av ordentlig på termometeret. Shortsen var kommet på sammen med lette sommerskjorter eller hvite T-skjorter. og jeg hadde allerede hatt min første solforbrenning. Ikke så alvorlig enda, men nok til at solforbrenningsremediet ‘’hvitvask’’ var tatt frem fra medisinskapet.

Jeg hadde vært en skikkelig runde på Tomahawken, men i og med lappen på kjøkkenbordet ble det jo en kjærkommen mulighet for en runde til.

Jeg startet hjemmefra og hadde tenkt å sykle i en forferdelig fart nedover Kirkeveien der jeg skulle ‘’legge meg fremover’’ på sykkelen, for å minske luftmotstanden... regner jeg med. Det var vel ikke akkurat vitenskapelig bevist at at jeg kom meg fortere ned Kirkeveien pga dette, men det spilte liten rolle……

Det var Tøft og det holdt i lange baner det, ihvertfall på en Tomahawk, for en travalabb som gjerne ville være Tøffere enn….. toget.

Hmmmmm,  litt dumt å skrive toget da...siden det aldri ble noe tog til Haugesund, så tøff får holde det.

På veien ut på Kirkeveien så jeg at onkel Arne, som alltid med Kasjetten på snei, kom ut av døren. Han skulle sikkert en tur til Havn han også. Tante Søssa og onkel Gunnar satt på trappen og drakk kaffe, så jeg svingte innom gårdsplassen for å slå av en prat og høre om det var noe som hadde skjedd. Jeg innrømmer villig at jeg alltid har vært det noen vil kalle en ‘’forvedenskjid’, men som jeg foretrekker å kalle vitebegjærlig og det er en vesens forskjell, bare så Det er sagt. :-)

Det var ikke så mye nytt de kunne fortelle, men Søssa spurte om jeg ville ha en brødskive eller et glass saft i og med at Mamma var i bankens selskapslokaler for å forberede noe mat til ett eller annet selskap dagen etterpå.

Neitakk, jeg har akkurat spist en brødskive,’ men eg e ganske tysste’, sa jeg, sikkert på grunn av alt det søte jeg hadde tullet i meg. Onkel Gunnar hadde  reist seg for å gå inn  å hente kaffekannen så Søssa ropte etter han at han måtte lage ett stort glass saft til ‘’ann Ninne’’

Det var, når jeg husker tilbake, en fantastisk følelse å bare sitte der på trammen med naboene å barra tattla å nyda god saft. Du verden for et luksusliv…..bare sitte der, uten en bekymring i hele verden…..

Onkel Arne stakk en tur bortom han også, bare for å hilse på og en liten prat. Etter at jeg hadde sett sola gjennom kikkerten i bunnen av glasset var det på tide å komme seg videre.

Med litt formaninger om å være forsiktig, spesielt i krysset ved Nyagadå og nederst i Kirkeveien kastet jeg meg på sadelen på Tomahawken, satte giret i 1.gir med ett ganske så tøft uttrykk i trynet og tråkket hardt og kontant på pedalene, samtidig som jeg la meg bakover mot den kjempehøye ryggen på sadelen. Det å steile var en kunst, men ikke sååååå vanskelig på min sykkel i og med det store bakhjulet og det lille framhjulet. Så med et stort ‘’se på meg uttrykk’’ i fjeset steilte jeg og kjøre en meter eller to bortover på ett hjul, dette mens jeg nøye fulgte med på at de voksne fulgte med på hva jeg gjorde. Så var det bare å komme seg ned til Havn, skjønt “komme seg til Havn og komme seg ned til Havn Fru Blom” Det er ikke bare bare for en liten travalabb å komme seg fra A til B uten en del stopp og plutselige innfall…. sånn var det og sånn vil det alltid være.

Onkel Thor, Thor Stokka sto utenfor butikken sin i underetasjen der han og Annemor bodde og ropte et eller annet til meg. I og med jeg ikke hørte hva han sa, så var det bare å hugge i med bremsene samtidig som jeg la meg litt sidelengs og dermed fikk en skrens pga all grusen som lå i veikanten…..tøft…..og da var det bare å stoppe og høre med han hva det var han hadde ropt til meg.

‘’Neida, det vakje noge spesielt, Jan Inge, eg barra lurte på kossen d går med deg å den tøffe sykkelen din, det vakje noge aent’’ sa han.

I og med at det var litt slark når jeg giret fra 1 til 2 gir fortalte jeg det til han. ‘’Du får ta an med deg i jønå den kvide porten så kan eg jo se om eg klare å få hjelpt deg med det’’ sa ann

Ja det hadde jo vært flott det da tenkte jeg og trillet sykkelen inn i bakgården, mellom huset og garasjen.
Thor hadde ‘’byttorr&spann’’ med utstyr i ‘’ikke bare Snekkerutstyrboden’’ sin i den ene enden av garasjen med de grønnmalte dørene og garasjedører ut mot Nyagadå. Uansett hvor mye utstyr han hadde i boden, det aller viktigste verktøyet, Skrujernet hadde han alltid i lommen på Nasjonalbuksetypen hans, nemlig Kakibuksen. 😃

Etter en liten inspeksjon av giret og vaieren forsvant han inn og kom tilbake med utstyret han trengte for å stramme opp vaieren…….Han holdt på med det en stund, mens vi pratet om alt og ingenting. Han stoppet av og til opp for å rette opp ryggen. Thor hadde en del plager med gikt og revmatisme, noe han hadde hatt fra ganske ung alder og hadde litt vanskelig for å bevege seg uten stokk eller krykke. Men det forhindret ham ikke i å være en aktiv mann som kom seg rundt, ikke minst i Renaulten med den artige girstangen. Girstangen var som et paraplyhåndtak man tro inn eller ut av dashbordet, samtidig som han vridde på den alt etter hvilken gir han skulle ha. Jeg var og er fremdeles fascinert når jeg tenker tilbake både på girstangen og onkel Thor sitt pågangsmot. Onkel Thor var en meget snill mann, det kan jeg skrive under på. Thor og Annemor hadde hjerter av gull og skulle vi noe steder det ikke gikk buss, så kunne vi bare kontakte Stokka, så ordnet den biffen seg.  😀😀

Etter en liten stund rettet han seg opp og betraktet verket og sa ’’Sånn, Jan Inge nå trur eg at det skal varr bra’’, Han hadde ikke mer en sagt ordene før vi hørte noen rope ‘’Thor, e du der’’..... fra Kirkeveien, eller nærmere bestemt fra døråpningen til butikken. Det var en kunde som skulle handle noe i butikken. ‘’Ja, då får eg komma meg bort i butikken og høre hva jeg kan hjelpe kunden med’’ sa Thor.

Jeg takket onkel Thor for reparasjonen av det livsviktige giret og tenke at nå, nå skulle jeg virkelig trå til nedover………..men den gang ei…..

Onkel Thor sa på sin stille og rolige måte at ‘’nå får du varr forsiktige nerøve gadå Jan Inge, dorr e mongen bilar nå vett du….så sjøl med nyfiksa gir så må du ta det med ro’’ …

Hmmmm,med lit grrrr, men han hadde jo akkurat reparert sykkelen og var voksen så jeg fant ut at det var best å høre på det han sa…..innerst inne visste jeg jo at han hadde helt rett, selv om det smertet en som hadde mest lyst til ‘’å trø te alt det giret tålte’’.

Jeg kan når jeg skriver om onkel Thor og Annemor ikke unngå å huske en gang da jeg av en eller annen grunn spiste frokost hos familien Stokka. Jeg hadde vel muligens våknet tidlig og funnet ut at sengen ikke var et blivende sted for en travalabb stappfull av energi og derfor hadde tatt meg en tur nedover KIrkeveien. Antagelig for å se om det var andre oppstandne. Det kan også hende at jeg hadde overnattet hos dem av en eller annen grunn…... vel, nok om det.

Vi satt i stuen og onkel Thor satt med en kaffekopp da tante Annemors gode stemme hørtes fra kjøkkenet….’’Ja, nå kan dokke komma, bordet e dekka. maden e ferige å eggå e mesten ferige…..''
''Jan Inge, kossen vil du ha egget, hardt eller bløtt?’’ spurte hun.

‘’eg vil ha det blaudkokt, hvis du har smør å brunost’’ svarte jeg og tenkte samtidig at dette skulle bli en KNALLfrokost 😋😋
Annemor hadde selvfølgelig både smør og brunost. så her var det bare å hugge inn på alt det mitt hjerte måtte ønske.
Snakk om å komme til dekket bord……

Noe av det beste med egg, bløtkokte da selvfølgelig, er å kakke av toppen, få hvitten i topplokket i seg på en eller annen måte, før du så tar litt av plommen på skjeen, med bare pittelitt salt på og få det i meg…….SÅ, var det tid for Gourmetutgaven av kokt egg…Egg a’la Maison Steensen’’.😋

Med litt eggeplomme borte var det jo plass til... litt….,Særlig ,,,litt du liksom..,,,så mye smør, meierismør seff, som det var plass til ned i plommen, Neste steg var en brødskive….helst Halvfint fra Thorsen, med smør og….hvis vi skulle brukt dagens ferdigskjærte osteskiver som måle-enhet…..4 skiver brunost på…Kanskje litt mye, men skal du først ta i, så må du ta i så det holder.
Så var det å få et par skjeer med ‘smørplomme’ i munnen uten at det rant for mye ned på kjakene, for så å fylle på med en en stor bit av brunosten, den med litt brødskive under.
Når dette smeltet sammen i munnen…..mmmmm…..''Heaven can wait''….og det gjelder enda… Prøv hvis du ikke har prøvd det før og husk at kalorier skal spises..ikke telles, bare så det er klinkende klart.
Jeg vet om noen i Vik som er helt enig med meg, ihvertfall når det gjelder smør i eggeplommen.....sant vel?
Jeg må vel her bare bryte sammen og tilstå at jeg selvfølgelig klarte å søle litt ‘smørplomme’ på skjorten, men dette ordnet Annemor fort opp i med en vætet klut, det var bare sånn det var.....

Vel, nok om egget.

Frokosten til Annemor besto jo absolutt ikke bare av egg, neida der var hele kjøkkenbordet dekket av de lekreste lekkerbiskener og vi satt lenge ved bordet og spiste og småpratet om løst og fast.

Etter frokosten bar det hjem til mammen, der dagens snakkis ble det fantastiske frokostbordet hos Thor og Annemor og at nå, nå var det slutt på disse vanlige brødskivene jeg fikk servert på en tallerken hver morgen.

NEI, dette holdt ikke lenger, her trenges det jaggu meg en  en kvalitetshevning på den Steensenske frokosten ja, og det fra imorgen den dag. 😀

Som alle mammer, så ville jo også mamma kun det beste for travalabben sin, så neste morgen hørte jeg fra kjøkkenet nede...
''Jan Inge, nå må du komma, Stokkafrokosten e klar, så nå håbe eg at du e jyssla svolten’’.....

Etter å ha tynt sengen et par minutter til, så fant jeg ‘’upstairs’’ ut at jeg ville innta frokosten og for ned trappene i en forferdelig fart og satte meg ned ved det bugnende frokostbordet a’la Stokka….
Åååååå, gubbavaremegvel....Det var som om hele kjøle og kjøkkenskapet var tømt, ja jeg tror mamma til og med hadde vært en tur ute i bakgangen i spiskammerset og hentet inn xtra forsyninger…..
Jeg satte meg og mamma spurte om det var sånn jeg mente det skulle være?
Det kunne jeg bekrefte, akkurat sånn skulle det være……idag og i alle dager, gjerne til evig tid.

Jeg spiste Ett Egg og en Brødskive med Salla og var ferdig……..

Det er vel unødvendig å skrive at dette ble første OG siste ‘’Stokkafrokosten’’ ble servert til en, siger og skriver 1stk. travalabb på Kirkeveien.
Joda, den ble nok servert, men da måtte det være flere gjester ved bordet.

Med giret i orden og litt sykkelvett forsiktig banket inn i hodet mitt av Thor trådde jeg avgårde, mens jeg i synsvinkelen så at han som kanskje skulle handle lyspærer til en eller annen lampe gikk inn i Annemor og Thor sin lille, for meg, Store butikk med flotte folk.

Når jeg skriver om Onkel Thor og Annemor tenker jeg på hvordan jeg bruker onkel og tante når jeg skriver. Det er kanskje litt forvirrende for de som ikke er vant med denne bruken av onkel og tante. Hjemme på Kirkeveien var alle naboer onkler og tanter innenfor visse, ikke synlige grenser,. Grunnen var at vi alle sammen ble passet på, på en eller annen måte av dem og at det derfor ble et slags slektsforhold mellom familiene, uten at det var noe formelt slektskap. Det var også onkler og tanter som bodde lengre vekk, men da var vi nok i slekt på en eller annen måte, som eks onkel Lulle og tante Tordis.

Når jeg skriver, bruker jeg av og til bare navnet, men da har jeg forhåpentligvis brukt onkel eller tante tidligere i skriveriene. Noen hadde også kallenavn som jeg bruker eks Søssa, Visa, Annemor osv. Hvis jeg skriver om eks onkel Magne Simonsen eller tante Ragnhild som er onkelen min og kona hans så skriver jeg nok ‘’broren til mamma, onkel Magne og tante Ragnhild’’ for å vise at det er slekt.

Så, bare en liten digresjon inni det hele. :-)

Jeg skulle akkurat til å passere Postveien da jeg kom på at jeg skulle oppom mamma for å høre hva det var Lulle hadde på tapetet.

Jeg bråbremset, snudde, kickstartet og syklet inn i smuget mellom banken og kinoen, hoppet av sykkelen og freste opp baktrappene til selskapslokalene i gamle banken.
‘’Mamma, e du dorr’’ ropte jeg og mer eller mindre løp inn på kjøkken. På kjøkken var det ikke så stor aktivitet som det hadde vært hvis selskapet skulle vært samme dagen. Mamma holdt på med noe dessert og jeg var ikke sikker på om det var Sitronfromasj eller Dronning Maudpudding som var Nasjonaldessertene til mamma.
MEN, det jeg nesten helt sikkert visste var at det skulle jeg nok få vite i løpet av morgendagen, når desserten var kald og klar til servering.. Det hendte nok, ikke bare fra tid til annen at det ble en aldri så liten xtraskål med dessert til de små en alen lange og pappen i huset på KIrkeveien. Mamma pleide å lage det som kunne lages til, eks desserten til et bryllup, dagen før. På selve dagen ble hovedrett, saus og annen stæsj laget og da var det, tro det eller ei en viss liten travalabb som ofte gav den siste godkjenningen på om sausen var serveringsklar eller om den trengte en siste finish.

Det endte nok som oftest med at ‘’An va jyssla god mamma’’, men ofte med en liten presisering, ‘’men an trenge litt mer salt…...syns eg’’ og mammen smakte en gang til og sa seg som oftest enig i travalabbens mer eller mindre gode råd.....

Mødre vet når de skal gi de små rett....selv om det kanskje ikke er heeeelt riktig...sånn er det bare.
Sausen var nok i ettertidens klokskap mer enn ferdig og vel så det og jeg vet ikke hvor mye salt mamma hadde i sausen etter dommen min.

Samma det, Uansett så har jeg valgt å tro at det var jeg som hadde siste ordet når det gjaldt sosasmaging….

Hvis noen vet noe annet, så vil jeg Ikke vite om det !!!!

Etter å ha vært en liten tur ute i gangen for å se på presangbordet, kom jeg plutselig på hvorfor jeg egentlig hadde kommet……..

‘’Ka va det an onkel Lulle ville mamma'', spurte jeg, enda ganske så heseblesende etter ‘NM i baktrappoppspringing te selskapslokalene’’
Mamma svarte at nå måtte jeg først roe meg ned så skulle hun forklare, dessuten ville hun gjøre seg ferdig å ha desserten i skåler.

Etter å ha fått pusten tilbake og mamma var ferdig forklarte hun at Lulle hadde snakket med henne og sagt at han skulle heeeeelt til Åkra :-)........  tidlig neste morgen for å hente noen kasser med fisk som han og tante Tordis skulle ha på Fiskehallen til fiskemat og som ferskfisk i disken på Fiskehallen

Ludvig Thomassen, som Lulle egentlig het hadde sammen med kona Tordis leid det gamle nedlagte meieriet og startet opp <<Fiskehallen>>. Jeg mener at det var Ole og Kamstrup Stave som hadde kjøpt meieriet og leide det ut etter at det ble nedlagt. Jeg husker ikke noe årstall, men hvis noen vet, så legg det som en kommentar på fb, så kan jeg legge det inn i ettertid.

Dette var dengang det var både en og to fiskebutikker i Skuddnes. Fiskehallen hadde utsalg i samme lokale som meieriet hadde brukt for sitt utsalg. Bak butikken hadde Lulle og Tordis bygd om slik at det var både røykeovner, sløyeplass, pakkeplass og kjølelager. Der lagde de verdens beste fiskekaker, fiskeboller, røkt sild, røkt makrell, saltfisk og alt det ditt hjerte kunne begjære av fiskeprodukter.

For å ha nok fisk til dette skulle altså Lulle til Åkra for å hente fisk og lurte på om jeg hadde lyst å være med, SELV om om han skulle kjøre veeeeldig tidlig på morgenen dagen etterpå.

Om jeg ville være med??....
Gubbavaremegvel for nogen domme spørsmål dei voksne kan stilla, heilt te Åkra…..e du galen….selvfølgelig ville jeg være med.
Jeg hadde villet være med selv om det hadde vært midt under Kosekroken med Ragne Tangen på fjernsynet. ‘’Heeeeilt te Åkra….tenka seg te kan eg fekk lov å varra med på. .Jeg hadde allerede begynt å glede meg.

Ok, sa mamma, men da kommer du deg opp med en gang jeg vekker deg, ikke noe tull med 5 minutter til…osv..!?.

Jada, mamma eg låve, sa jeg, men då må du låva å ikkje glømma å vekka meg.

I dag er det vel ikke så stor jubel for en Åkratur, kanskje heller motsatt, men for meg, den gangen var det en svær opplevelse, helt til Åkra på en vanlig dag??? Fantastisk….

Jeg syntes at denne dagen, dagen før den store reisen.....helt til Åkra gikk utrolig sakte, men tiden for å legge seg kom da endelig. Før jeg la meg hadde jeg mast til meg noen få kroner slik at jeg hadde litt ‘’ferdapenger’’ eller lommepenger til Åkraekspedisjonen.
Mamma holdt selvfølgelig, som alltid det hun lovde om å vekke meg i tide og etter hva jeg husker så klarte jaggu meg jeg også å komme meg opp på første rop fra mammen….etter en urolig natt med mange drømmer om turen.
Heilt te Åkra….tenke seg til, det var jo en hel ekspedisjon det….

Lulle kom i sin VW og fløytet utenfor huset på sånn ca det klokkeslaget vi hadde avtalt. Jeg hadde allerede stått i vinduet og ventet i, etter min mening, timesvis da jeg så at han stoppet utenfor. Jeg hadde vel litt store forventninger til hva en Åkratur kunne innebære, så jeg hadde insistert på niste, kjeks og brus til turen. Jeg tror jammen mamma hadde ordnet en termos med kakao til oss ‘’ferdafolk’’ også.

Selve turen husker jeg ikke så mye av, men vi kom oss da til Åkra, fikk hentet fisken, SÅ var det tid for å bruke lommepengene jeg hadde mast meg til fra mamma….

Bruke penger kl 06.30 om morgenen….nei,...... tror ikke det nei……..
Ikke en gang på Åkra, den gangen, var de så ugudelige at de hadde åpne butikker så tidlig på morgenen. Jeg kjente at kronestykkene var i ferd med å brenne seg gjennom stoffet i lommen og var etter min mening i ferd med å gi meg tildels store brannskader på låret,,,,, men det var jo ikke noe å gjøre med det.

GRRRRRRR......... Jeg mener å huske at Lulle måtte kjøre lit rundt for virkelig å vise meg at absolutt Alt var stengt.
Lulle så nok at det plagde meg at jeg ikke fikk brukt opp pengene så han sa at når han neste gang skulle til Åkra på dagtid kunne jeg få være med og da skulle vi ha oss en tur på kafe eller i en butikk.
Ja, klart at jeg ville det...er du gal???

Ved Ferkingstad kirke stoppet vi for å ta en velfortjent arbeidspause, ihvertfall en pause slik at jeg fikk spist opp pausematen...,dvs kjeksen og drukket opp sjokoladen. Jeg kunne jo ikke komme hjem med ALT etter at jeg hadde mast ‘’håll i håve på na mamma for å få me meg. Nei, d sko nå pigede tatt seg ud’’

Vi satt i bilen og spiste nesten opp alt det jeg hadde med meg i skreppa og det smakte godt med kjeks og varm sjokolade , men det at jeg ikke hadde fått brukt opp reise/lommepengene jeg hadde fått, plaget meg enda, men sånn var det. Det går ikke alltid som vi ønsker og har planlagt, selv om vi ønsker og håper det av hele vårt hjerte.
Etter å ha vært med på å losse fisken på Fiskehallen kjørte Lulle meg hjem, slik at jeg kunne få slappe av litt etter den tidlige starten på den ‘’harde arbeidsdagen’’. :-)
I det jeg gikk ut av bilen spurte Lulle på om jeg hadde lyst å tjene litt lommepenger med å jobbe litt på Fiskehallen av og til?

Det hendte jo at de trengte hjelp og om jeg hadde lyst, så kunne jeg bli med han å Hykra (selge fisk og fiskemat på døren til folk) når han hadde sin ukentlige Hykrerunde rundt på Dale, Hillesland og resten av omlandet.

Om jeg ville???? (off, off, alt det løgna voksne folk kan sporr om....:-) ... selvfølgelig ville jeg ha meg jobb og tjene penger. Med en smekkfull lomme eller lommebok ville jo verden ligge for mine føtter Jeg spurte om når jeg kunne begynne,
NÅ eller?
Neida Jan Inge, ikke nå med en gang, vi får se det litt ann.

Jeg ville bare høre om du var interessert……
Interessert, dukanveda at eg va interessert, Jippppiiiiiiiii…..

jeg var allerede i gang med å planlegge hva jeg skulle kjøpe for de uhorvelig store summene som en jobb ville innbringe.

Jeg sa hadetpåbadet til Lulle og kom meg inn dørene mens jeg samtidig som jeg var oppildet av tanken på jobb, var jeg forferdelig skuffet over at jeg måtte bære tyngden av de kronene jeg fikk med meg, ikke bare ut av hjemmet, men også gjennom døren og inn igjen….uten å ha fått brukt så mye som en ettøring…

Mamma skjønte nok at dette gikk hardt inn på travalabben og fant vel ut at det var best at jeg fikk beholde kronestykkene og kunne bruke dem til akkurat hva jeg ville OG at jeg skulle få nye penger når onkel Lulle og jeg skulle ut på neste langtur…..til Åkra…..i åpningstiden for butikkene….med ‘’spennepenger’’ :-)

Så var det Cowboystrekk…..jeg hadde jo vært tidlig oppe og Lulle hadde jo sagt at vi hadde fått gjort mye den dagen, så da var det vel ikke mer enn riktig at også jeg måtte slappe litt av etter jobb :-)

Små ben blir også slitne, sant vel?…...og de voksne sa jo at de trengte å hvile litt etter jobben og da, da måtte jo vi som veslevoksne også få lov til det.

Det kan nok stilles store spørsmål ved om jeg Virkelig trengte den cowboystrekken, naturspeeda som jeg var. Den gang sa man gjerne at man hadde ‘’lopper i blodet, kvikksølv i rauå, an harkje ro i rauå osv.

Idag hadde nok diagnosen vært en annen, men ikke den gangen, det bare var sånn det var….og takk for det. :-)
Vel sånn kunne ett par, tre dager være i min barndom i Skuddnes, håper at det har underholdt dere litt og at noe av skriveriene kanskje henter frem noen av deres egne gode barndomsminner.

Inntil neste gang, ha en aldeles fortreffelig sommer med is, grilling, godt drikke, godt naboskap, Skudefestival og alt det andre som utgjør et godt liv i verdens vakreste by.

Hadetpåbadet.

Ninne, han på Hamar :-)

Litt utenom.

Lulle eller Ludvig Thomassen vil jeg alltid huske som en Hedersmann. Han var stille og rolig og var ikke som jeg husker han, den som hevet stemmen i utrengsmål.

Mamma fikk mye hjelp med masse papirer som måtte fremskaffes da det ble bestemt at Krigsseilerne/ de etterlatte skulle få en ‘’erstatning’’ på 70 tallet. Jeg vet at Lulle var en meget sentral mann for mange flere av Krigsseilerne fra Skudeneshavn når dette, skammens kapittel i norgeshistorien skulle pyntes på.

Jeg skriver ikke så mye om dette her, da det finnes bøker, tv-programmer og mye dokumentasjon på Krigsseilernes skjebne under og etter krigen.
Onkel Lulle var selv Krigsseiler og var med på mange ting under krigen, ting som sikkert må ha vært harde å bære, men det var ikke noe Lulle pratet om eller som jeg/vi merket på noen som helst måte  Dette gjaldt nok ikke bare for Lulle, men for alle som seilte under krigen. Dette både kan og bør du lese mer om om i lenkene som ligger under her. Her har jeg blant mye annet lest om min egen Bestefar.

Skudenes sjømannsforening har sin egen webside der du kan finne mye interessant informasjon om Krigsseilerne fra Skudeneshavn. Kanskje du finner ut noe du ikke visste fra før om hva dine slektninger var med på under krigen, slik jeg gjorde om min egen bestefar. www.skudenes-sjomannsforening.com www.skudenes-sjomannsforening.com

Her på Sjømannsforeningens webside kan du i et intervju lese om hva Ludvig Thomassen var med på under 2. Verdenskrig http://www.skudenes-sjomannsforening.com/EvigHeder/Evig%20Heder%20bok/thomassen%20ludvig.pdf

Det er også laget en Dokumentarserie i 6 deler ved samme navn <<Evig Heder>>. Denne serien ble blant andre laget av Magne Misje som var programansvarlig og også en av dem de som sto på for Krigseilerne. ''En samlet presse gav serien uventet mye ros og oppmerksomhet: «Ingen kan sitte uberørt og se på når gamle menn gråter åpenlyst over minner de har båret med seg i over 50 år.» (Terje Valestrand i Bergens Tidende). Serien ble også tildelt såkalt SKUP-diplom i 1995, blant annet fordi: «Deler av serien er fjernsynsdokumentar på sitt beste: Den griper oss følelsesmessig, samtidig som den overleverer kunnskap.»https://tv.nrk.no/serie/evig-heder/prho89001105/sesong-1/episode-1

Alt er samlet i boken <<Evig Heder>> som er skrevet av Peder Eliassen, Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre.

I lenken under kan du se hva daværende Ordfører Kjell Arvid Svendsen skrev i forordet

http://www.skudenes-sjomannsforening.com/EvigHeder/Evig%20Heder%20bok/EH%20aeforord%20fra%20ordforeren%20i%20karmoy.pdf

12. del ''Den syge i anden etage''.....og litt til :-) (c)

Joda, du har helt rett, det er en stund siden jeg har skrevet noe på bloggen, men jeg blir jo inspirert av all den aktiviteten det er både i ''du vett atte....'' gruppen og ellers i Skuddnes. Det er jo heldigvis flere som deler sine minner fra Skuddnes på gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes'' og det er kjempeflott og morsomt.
Ja, så har du jo Fru Haaland. Gubbevaremegvel for en energi og driv den dama må ha i seg. Det skal alle, både i Skuddnes og andre steder, som ikke har samme energien være innmari glad for. Det er ikke alle forunt å kunne bruke så mye energi på ting&tang som er positivt for alle. De som ikke har fulgt med på hva Gunn driver med får ''rulle'' dere litt nedover i innleggene i ''Du vett atte du e fra skuddnes når'' gruppen. :-),  så finner dere det snart ut. Jeg regner med at det blir Stinn brakke på Holmen den 3. desember, når Gunn skal ha sitt ''OneWoman-show'' ''Refleksjoner i motbakke'' så husk å sette av denne datoen.
I denne epistelen har jeg i en stor del av handlingen tatt dere med hjem i det gode huset på Kirkeveien, men jeg tar meg som vanlig en ekspedisjon rundt omkring i mitt lille univers i Skuddnes.
Denne bloggen har akkurat passert 8000 ''inntittere'' :-)Det er veldig kjekt at så mange har vært innom på en såpass lokal blogg. Det er ca 700 pr. epistel og det er jeg veldig godt fornøyd med. Så hjertelig takk til alle dere som er innom og leser. Vel, det var det jeg hadde behov for å skrive her, som vanlig er kommentarer hjertelig velkomne.

God fornøyelse. :-)

Hvis du først hadde trukket loddet og det er din tur å bli smittet og bli syk av influensa, meslinger, kusma eller noen annen sykdom, så var det vel ingen steder bedre å bli syk på, på 60 -70 tallet enn i Skuddnes, sant vel?

Når jeg tenker tilbake på hvordan det var å være syk som liten travalabb, så er det faktisk med ett smil om munnen.

Joda, jeg var da dårlig som alle andre, men det er jo ett udiskutabelt faktum at vi alle liker å bli litt dullet&stelt med, så også for travalabben i huset på Kirkeveien. Når jeg i tillegg fikk den hele og fulle oppmerksomhet hjemme, så var det ganske så behagelig å være syk i det gode huset på Kirkeveien, sånt rent utenom det å være syk da.

Mamma jobbet en del som kokke blant annet i selskapslokalene til banken, så det hendte nok at hvis jeg var syk de samme dagene mamma var på jobb, ble ‘’satt bort ......neida, ikke i skogen’’ :-) , men til verdens beste naboer for godt stell og hauger med oppmerksomhet. Det kunne til og med hende at en eller flere av dem kom hjem til oss og passet på oss mens mamma jobbet. Det var jo en del energi i små travalabber, den gang som nå og denne energien måtte jo ut på et eller annet hvis og det var ikke alltid det var innenfor de normene som var satt av de som var eldre og andre foresatte. dengang som nå. :-)

Pappa var jo sjømann og seilte ute på de syv hav, så det var bare mamma og oss barna som bodde i huset når han var ute og seilte.

Den første båten jeg kan huske at pappa var på er båten MS. Borealis, som dere ser under her. Båten tilhørte Fred. Olsen, det samme rederiet som onkel Magne Simonsen seilte i. Båten ble senere solgt til Rederiet S. Haavik i Haugesund og seilte under navnet ''Vikhav''.

MS Borealis

Dengang var det ikke snakk om noen Nordsjøturnus. Neida, de kunne være ute i lang tid før de kunne reise hjem.

Jeg husket ikke hvor lenge de seilte ute den gangen, så jeg har alliert meg med blant andre Svein Helge. Han var, ved en tilfeldighet, på korøvelse med Shantykoret til Skudenes Sjømannsforening da jeg sende han en melding angående dette. Det jeg skriver her, får stå for min egen regning.... '''etter intense og lange diskusjoner ble de i Shantykoret enige om følgende uttalelse i saken om hvor lenge man seilte ute før man fikk gratis hjemreise i ''gamledager'' :-) Uttalelse fra Shantykoret: ''Frem til 1957 var sjøfolkene ute i 24 måneder før de fikk gratis hjemreise, men da kun fra Nordeuropeisk havn. Det gikk ned til 12 måneder i 1967 og i 1972 gikk det ned til 6 måneder'' :-)

Eventuelle feil får stå for undertegnede sin regning.

Siden det dengang var dyrt i forhold til hva man tjente så ventet nok de fleste til man var i Nordeuropeiske farvann før mann mønstret av.
Hjertelig takk til Svein Helge og medlemmene i Shantykoret
Selv om man hadde mulighet for hjemreise så var det mange som var ut på sjøen i både ett, to og flere år, kanskje mest for å legge opp penger. Hvis man virkelig ville legge seg opp penger mønstret man på tankbåter som var måneder til sjøs og bare lå i land i ett døgn eller to med liten mulighet for å bruke penger
Når pappa sto kontraktstiden ut betalte rederiet reisen hjem for han og det var vel vanlig at man var ute til man fikk fri hjemreise. Det var alltid stas når pappa kom hjem, alltid med en haug av gaver til både travalabbar og sin kjære kone. Det er nok mange hjem i Skuddnes som har Kina-porselen, kamferkister, persiske tepper osv som synlige bevis for dette.

Selvfølgelig hadde pappa også med seg noen spesielle gaver når han kom hjem, men noe av dette får jeg komme tilbake til en annen gang for det er noen episoder som jeg må ‘’sjekke opp først’’

Flonså jeg hadde fått husker jeg en del fra, om ikke alt, så ganske så godt. Jeg synes ihvertfall at jeg husker nok til at det blir en del av denne epistelen, dette selv om det jeg skriver er sånn som jeg husker det, altså ikke en helt objektiv gjengivelse, men sånn er det med den saken.
Onkel Arne (Dale), naboen på haugen, var hjemme fra fiskeriene med de Nederlandske båtene har var Bas på og som vanlig hadde han med seg noen småting til ‘’ongane i gadå’. Onkel Arne reiste også til Sør-Amerika og Ghana i regi av en hjelpeorganisasjon, mulig det var FN, NORAD eller en annen organisasjon, dette for å lære opp lokalbefolkningen til nye fiskemetoder og få igang de lokale fiskeriene slik at de kunne utnytte sine egne ressurser bedre.

Jeg husker at en av gangene onkel Arne kom hjem fikk jeg og jeg tror en del andre, ekte Hollandske tresko og da, da snakker jeg om TREsko. Han hadde også ofte med seg KJEMPEstore Supergode Hollandske epler og jeg vet at Hanne Marit sådde ett frø fra et av dem og fikk Håkon Fjelltun til å pode det inn på ett epletre de hadde fra før.

Hele skoen var utskåret av ett trestykke og hadde tegninger med Hollandske damer i hvite bluser og noen andre ‘’greier’’ som sikkert var vindmøller, som på bildet. Det som for meg var så tøft med disse skoene var at de etter litt bruk og slitasje ble skikkelig glatte, så jeg kunne nesten bruke dem som skøyter på veien. Ulempen med dem var at de også var glatte når de IKKE skulle være glatte og smørning for bakglatte Hollandske tresko var enda ikke oppfunnet. Med den kunnskapen vi hadde om smørning uansett hva som skulle smøres den gangen så hadde det nok ikke hjulpet, selv om en eller annen Reodor Felgen virkelig hadde funnet det opp. Det så vi tydelig om vinteren når det var snø, da gikk jeg og flere med meg på ''platåski'' på grunn av ''stor tro på oss selv og vår smørekunnskap''.
Etter en del knall og fall, antagelig med en del innlagt ‘’gråt og tenners gnissel’’, ble de satt på en hylle i gangen, der de resten av sitt liv ble stående som pynt og flott utskårne sko som pynt. Det var kanskje ikke så rart at de havnet der når skrubb&gnagsårene var så store som ‘’heideveggar’’ og mamma begynte å bli rimelig lei av all gråting og syting etter knall og fall på såpeglatte og selv-velsmurte tresko. Det var nok som pynt de var ment og ikke for en naturspeeda travalabbs røffe og hardhendte behandling ……...men flotte var de og morsomt var det….vel, morsomt var det vel ikke hele tiden, men med Norgesplaster og trøst fra mammen eller pappen så gikk det over, som det meste gjør her i livet.

Denne dagen, da jeg var skikkelig dårlig husker jeg at jeg hørte at det gikk i døren (vi banket ikke på eller låste dørene den gangen, dette har jeg skrevet om tidligere) og etter en stund ropte mamma opp til verdens mest nysgjerrige, syke travalabb og spurte om jeg var frisk nok til å få besøk av ‘’ein kar’’ som gjerne ville komme opp og besøke meg. Hmmmm, sikkert at det var en kar??

I litt mer voksen alder foretrekker jeg å kalle meg vitebegjærlig, ikke nysgjerrig :-)

Jeg tenker at jeg lurte fælt på hvem denne karen kunne være og selv om jeg nok var ganske dårlig, så var nysgjerrigheten enda sterkere…... og hvem kunne vel si nei til besøk når man var syk og trenger all den oppvartning og oppmerksomheten man kunne få?

Ihvertfall ikke jeg…………..

‘’Ja, selvfølgeligt mamma, men kim e det…???........ e det ein av dei andre ongane i gadå?’’ prøvde jeg meg, men fikk bare til svar at jeg måtte holde sengen og vente litt slik at den som var på besøk kunne drikke opp kaffen sin og prate litt med mamma.
Aha…..Jaja, da visste jeg ihvertfall at det var en som var en del eldre enn meg, selv om det nok var noen på min alder som allerede drakk kaffe, antagelig med både sukker og melk i.

Tiden gikk, i mine øyne, forfeeeeeeeerdelig sakte, men endelig hørte jeg at det ble litt mer liv der nede enn bare praten og lyden av kaffekopper som klirret mot skålen. Jeg hørte en annen stemme enn mamma sin, men klarte ikke å få med meg hvem det var, det var jo noen meter ned til kjøkkenet.

Etter, i mine øyne, en laaaaaaaang, nesten ulidelig stund hørte jeg at det var litt romstering og noe knitring i noe som for meg kunne høres ut som en papirpose, dette kunne jo bety at den mystiske besøkende hadde med noen........(Jiiiiippiiiii&halleeeeelujaaaa :-) ……. trøstens gaver til den tildels veeeeeldig syke travalabben, for tiden ‘residerende i anden etage’………..og det var jo absolutt ikke å forakte.
''E du klar, spurte mamma......jada, selvfølgeligt'' svarte jeg og hørte at det skrapet litt fra en stol som ble skjøvet bortover gulvet, bort fra det kaffedekkede bordet på kjøkkenet.

Jeg la merke til at den som kom sakte opp trappen var litt tung i skrittene, for tung til at det kunne være en liten nett dame. Så da måtte det altså være som mamma allerede hadde sagt, en mann som kom på sykebesøk til ''Den syge''.........men kim konne det varr?’’

Jeg hørte at det knitret ekstra og etter min mening litt for mye fra posene da den mystiske kom til toppen av trappen og  nærmet seg rommet mitt. Lyden fra skrittene stoppet opp litt og det knitret enda mer fra posen eller posene…..hvem i all verden er det som stopper opp……. og ‘’knitrer høyt OG tydeligt’’ med poser som antagelig inneholdt godsaker…..., rett utenfor rommet til en veeeeeeeldig syk liten travalabb som sitrer av spenning, forventninger og stort behov for trøstende godterier og lignende.
Plutselig sto han der i døren, vår og min eiegode nabo på haugen, han som elsket å ‘’frista å eggla’’ både store og små travalabber....og som jeg elsket å bli eggla&frista av.
Joda han eggla&frista nok, men alltid på den riktige siden av grensen…….jaja, av og til litt over….men det hadde han lov til fordi det alltid var gjort av ett godt hjerte. Min erfaring er at man kan si og gjøre mye rart så lenge det er gjort med ett godt hjerte.

Onkel Arne kom inn på rommet mitt og sa vel antagelig noe som ‘’ jaså, Jan Inge e det her du ligge å lade deg, mens andre e på skolen elle jobbe?’’ Dette ble sagt med et lurt og godt smil og jeg vet at alle som kjente onkel Arne vet hva jeg mener med Arne Dales gode og lure smil. Mens han sa dette tok han den ene puten og ristet den mens jeg satte meg rett opp i sengen. Jeg hadde selvfølgelig flere med puter slik at jeg kunne sitte og ikke måtte ligge i sengen med verdenshistoriens tetteste nese.
Når jeg skriver flere puter, så mener jeg ett par stykker og ikke i bøtter&spann som man finner i enkelte sofaer nå om dagen. Det er jo jaggu meg slik at man må rydde seg plass i ''putehelvete'' for å få brukt sofaen til det er ment som.....å sitte i. Punktum :-)

Han satte seg ned på sengekanten og litt mer alvorlig spurte han hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte at mamma hadde tatt tempen i rauå og at jeg hadde nesten 39,1 i feber, så det var ikke så sprekt med den syyyyyyyke travalabben….ihvertfall i mine øyne.....
''Det var absolutt behov for trøstende tiltak'' tenkte jeg i mitt stille sinn.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule for Arne at jeg skulte og kikket fælt på de to posene han hadde med seg, men når øynene er store som tinntallerkener og ikke taes bort fra posene, så er det ikke så lett å skjule hva man egentlig er opptatt av.

Arne fortsatte å spørre om alt….og absolutt ingen verdens ting, selvfølgelig for å se hvor langt han kunne tøye strikken før jeg sprakk. Han så vel at jeg begynte å bli sprekkferdig for han reiste seg og sa at det hadde vært hyggelig å komme på besøkl meg og skulle til å ønske meg god bedring da han liksom kom på de to posene han hadde med seg. ''Grrrrr, liksom komma på du....dette gjorde du med vitende vilje Arne Dale, barra for å frista&eggla'' tenkte jeg, men holdt klokelig kjeft, ville jo ikke risikere at han gikk ....med posene...... Ja forresten, U tante Visa (Lovisa, kona til Arne) sendte desse me meg for å gi te deg farr, sa han og gav meg begge forundringsposene. ''Å takk å lov for na tanta Visa''...tenkte jeg og tok imot posene.Jeg takket og inni den ene posen som selvfølgelig ble revet opp i Supermanns fart, var det det aller beste jeg visste akkurat da Ferske, gul-oransje, veldig modne og litt hårete Ferskener.
Jeg himla med øyene og spurte Arne om jeg bare kunne spise. Ja, bevare meg, d e jo darforr eg har dei me, hvis du ikje vil venta litt då?……….sa han
Ikke bare verdens, men hele universets dummeste spørsmål tenkte jeg….e an heilt domme i håve, elle?

Jeg satte tenna i den først ferskenen som var så moden at den nesten sprakk og det rant deilig søt ferskensaft nedover haken, videre ned på pysjamasen og ned på den øverste puten, såååååå innmari saftige var ferskenene den gangen….

Heldigvis var det en noen lommetørklær som lå på nattbordet mitt og onkel Arne strakk ut den grove, furete arbeidshånden sin og tok det ene og tørket meg lett i ansiktet mens han sa, ‘’du kan jo prøva å nyda farskenå pittelitt, Jan Inge, du trenge ikkje trø alt inn i monnen på ein gong’’.......jeg hørte knapt nok hva han sa, men fortsatte å trø i meg mens det fortsatte å renne søt, klissete ferskensaft nedover kjaken og ned på den nyristede puten.

Uten at jeg merket det hadde mamma kommet opp, for det er da ingen som hører folk i trappen når man spiser Helt, nesten overmoden saftig fersken, eller finnes det folk som gjør det?

Mamma så på meg og smilte godt når hun så hvordan det rant ned over haken min mens jeg trødde i meg ferskenen, ‘’nå kan det vel se ut så feberen har gått ner ett par grader allerede’’ sa mamma og lo hjertelig mens hun hentet en ny pute fra skråkammerset som hadde inngang fra rommet der jeg lå.

Onkel Arne lo ‘’ja, du ska se at an e friske så ein fisk allerede i mårrå tidligt’’, så reiste han seg og sa han fikk komme seg avgårde til båten sin. Det begynte å bli sent på dagen og sammen med mannskapet sitt skulle han ut og se etter og forhåpentligvis fange makrell fra båten til onkel Arne. Onkel Arne var vel den mestfiskende basen i Skuddnes den tiden, så det var nok mange som ville være mannskap ombord hos han.

Jeg skylder å fortelle at i den andre posen var det store gode blå druer. De var veldig gode de også, men som jeg skrev så hadde Pappa gaver med seg når han kom hjem fra sjøen og en av de tingene både han og Onkel Magne ofte hadde med seg når de kom hjem var små tønner. Tønnene var fulle med oppmalt kork og innimellom korken var det store klaser med svææææære druer som vi barna fikk lov å kaste oss over. Det var vel kanskje ikke så rart at det var en del magesjau dagene etter at druetønnene kom inn i huset på Kirkeveien
En annen ting onkel Magne og Pappa hadde med seg ofte var hele Bananstokker og jeg var nok litt konge på haugen når jeg kunne invitere ongane i gadå på Bananer,.....og ikke bare en vanlig banan fra en pose, neida de kunne plukke dem selv fra bananstokken som sto i ett hjørne av den kalde bestestuen. Vel, jeg skriver ‘’plukke selv’’ men jeg har vel en aldri så liten mistanke om at travalabben plukket bananene selv og delte dem ut…...i passende, vel tilmålte porsjoner......
Har Jeg en bananstokk, så har Jeg en bananstokk….sånn var det vel med den saken, men jeg tror ikke jeg var cheap på dem….håper jeg :-).

Hvis jeg var det, vil jeg IKKE høre om det :-)

Jaja, ikke dagen etterpå, som mammen og onkel Arne hadde spådd, men ett par dager etterpå var jeg frisk som en fisk og kunne gjenoppta alle de viktige gjøremålene en liten gutt på Kirkeveien hadde.
En av dem var den sedvanlige runden rundt omkring i Havn på Tomahawken min. Selvfølgelig måtte jeg innom Snørteland for å sjekke at alt var som det skulle være, kanskje betale noen regninger for onkel Rasmus (som jeg har skrevet om før).
Som vanlig ble det litt mild erting pga ett eller annet som hadde skjedd da eller tidligere.
Hos Snørteland hadde alle en stor sans for humor og latteren og de underfundige smilene satt alltid løst etter en kommentar eller en fortelling…..og begge deler var det mange av. I løpet av dagen var det alltid noen som stakk innom på pylserommet for å ‘’lyga litt’’ og få med seg det siste som hadde hendt. Det var selvfølgelig spesielt bønder som hadde levert dyr til slakting som kom innom for å høre dagens siste nytt, enten det var hendelser av privat art eller av offentlige ting&tang. De fleste som hadde levert slakt var nok mest interessert i vekten og prisen de fikk pr kilo, men det var alltid en broket gjeng som stakk innom bakrommet hos Snørteland. Mange verdens, lokale og dyreproblemer ble tatt opp og diskutert mens de sylskarpe knivene, styrt av dyktige og erfarne hender skar iherdig i alt kjøttet som skulle benes ut og deles opp til forskjellig bruk. Noe ble malt opp til pålegg og pølser, mens andre mer edle deler ble brukt som biff, T.bonesteak og andre lekkerbiskener som ble sogt i butikken.

Når pappa kom hjem fra sjøen ble det etterhvert en tradisjon hos oss at vi gutta når mamma var på kokejobb hadde en ''mannamiddag''.
Mannamiddagen var T.bonesteak m/ stekte poteter og grønnsaker. Jeg mener bestemt at vi hadde stekt, hermetisk champignon til, men er ikke helt sikker på om Champignon var å oppdrive så tidlig. T.bonesteaken kjøpte vi gutta i fellesskap hos Snørteland. Jeg husker hvordan pappa stekte&braste med en alvorlig mine, for dette var ikke hverdagskost......å det va pigede godt. :-) og det er det enda.


En av dem som kom innom og som også jobbet i ‘’pylsene’’ var Jørgen H. Jørgen bodde på Hillesland og var virkelig en kløpper til å herme etter lokale, markante folk fra Skuddnes og området rundt.
Best var han nok når han hermet etter en tidligere nevnt snekker, det var som om snekkeren var i lokalet når Jørgen parodierte han. Han etterlignet også en hel del andre lokale og nasjonale størrelser og var vel Skuddnes sitt svar på Rolf Just Nilsen, ihvertfall i mine beundrende øyne. Jørgen var en av de morsomste jeg kunne treffe på på bakrommet hos Rasmus, tante Geta og resten av familien. Han måtte til alles fornøyelse, nesten alltid dra en parodi når det kom folk på en snartur innom bakrommet.

Etter at Snørteland var unnagjort syklet jeg videre nedover Kirkeveien og tok til høyre bortover Thorsagadå. Jeg kikket bort på Liahjørna for å se om den vanlige gjengen sto der. Det var for tidlig til at de som sto, spytta og sparket småstein der hadde kommet, de ville nok komme litt senere for den daglige oppdatering og diskusjon.
Ved den gule store døren inn til brusfabrikken sto Karl og en annen og lastet bruskasser på lastebilem som antagelig skulle til en eller annen kafe eller butikk nordpå. Det var Capo, Flux soda, Champagne brus og alt annet en travalabbs strupe kunne begjære. Såvidt jeg husker leverte de til en del steder på Karmøy.

Idet jeg passerte Dacapobilen hørte jeg at det putret velkjent fra en motorsykkel, nærmere bestemt en Tempo trehjuling med grønnmalt lastekasse. Det var Ole Kolli, eller Ole Olsen som han egentlig het, som kom kjørende bortover gaten. Han var sikkert på vei til kaien for å hente en stor last hos Severin eller John Albert på spedisjonen, for han hadde den lange ekstra lastevognen hengene etter trehjulingen.
Ole var en kjent og kjær mann i bybildet. Han livnærte seg av å kjøre liten og stor last fra busstasjonen, kaien og andre steder hjem til folk eller til butikkene. Det jeg husker han best for var at han var snill og at vi smårollinger fikk lov til å sitte bak i lastekassen hans hvis han ikke skulle så langt og hadde tid. Det var stas å sitte på med Ole Kolli. Han kom også hjem til oss med koks fra kålalageret. Den gang var det ikke bare å hive varene fra seg, få kvittering og kjøre. Ole bar sekkene fra trehjulingen, inn i bakhagen hos oss og tømte koksen i kokskjelleren. Det gjorde han ikke bare for servicen sin del, men også for å få de tomme striesekkene med seg, slik at de kunne brukes til neste last fra Kålalageret. Jeg tror at kjøringen fra Kålalageret var det Ole tjente mest på. Det var antagelig ikke akkurat noen gullkantet geskjeft han drev med trehjulingen sin, men han klarte seg tydeligvis. Jeg tror vi alle som vokste opp på den tiden har veldig gode minner om Ole og motorsyklene hans.

Etter å ha passert de gode luktene fra Thorsen sitt bakeri og konditori.... ''ååååå, den så hadde hatt nogen pengorr nå, då sko eg pigede kjypt meg ein heidevegg'' tenkte jeg, men lommene var like tomme som en godtepose i mine hender etter at kosekroken var ferdig, Jeg syklet videre med tungt, gottesykt hjerte videre bortover Thorsagadå, bortover mot der Jali lå og tenkte at nå, nå skulle jeg jaggu vise hva Tomahawken var god for til de som var på torget…….. Ved meieriet var det en platting som bilene rygget innpå for å komme til rampen for å levere melken. Plattingen var høyere enn selve torget, så det var en del cm fra plattingen og ned på selve torget nedenfor. Sånn ca der ''pizzaen'' ligger idag. (husker ikke om det er Milano, Capri, eller muligens Firence den heter, så....Pizzaen :-)
Hvis det var tomt for biler og traktorer på plattingen og ikke for mange barnepiker som satt på kanten av plattingen med barnevogner, så kunne dette virkelig være dagen og tiden for å gjøre et stunt med sykkelen……..kanskje litt inspirert av han på tivoliet som kjørte i ''dødsveggen'', rundt&rundt og oppover veggen, nesten til han hoppet ut av den.
Det var jo viktig å få oppmerksomhet og å sjekke at alt var ok, så jeg tok en sonderingsrunde på torget først. Så syklet jeg opp mot Jali, for så å snu og legge inn 1.gir... bånn pedal over plattingen……..2.gir...bånn pedal,...frem mot kjempestupet dvs kanten av plattingen på ca ½ meter, så det siste og 3.giret...bånn pedal....... i det jeg nærmet meg kanten og da hadde jeg vel…….god fart...(vel. det riktige blir vel å si at der og da følte jeg at jeg ihvertfall hadde bortimot 1000 kilometer i timen idet jeg nærmet meg kanten av det som fortonet seg som kanten på Grand Canyon…...Jeg reiste meg fort opp fra salen på sykkelen og hoppet til, slik at jeg hadde det lengste svevet som er målt…... ihvertfall av Ninne....på Tomahawk....i fritt svev....utfra kanten av plattingen på meieriet i Skuddnes. Jeg måtte passe på å ligge bakover mot den tøffe ryggstøtten på sykkelen slik at det var bakdekket som tok asfalten først. Jeg har idag en følelse av at '’Come fly with me, lets fly, lets fly away’’ med Frank Sinatra hadde vært en passende tema melodi…...hvis det hadde blitt filmet, men det ble det jo ikke. Den gangen var det nok en Supermannsfølelse som var gjeldene. Det å kunne fly helt fritt i løse luften....tøft....
det halve sekundet det tok før jeg braste i bakken på bakdekket.
Så var det landingen da, det var ikke bare bare å lande, men med det feite bakhjulet jeg hadde så gikk det da bra de fleste gangene og jeg har kun hatt gips på kroppen i voksen alder, så jeg kan vel oppsummere med at det gikk ganske så bra de fleste gangene.
Etter landingen var det å sjekke rundt om de fleste hadde fått dødshoppet med seg…...om de hadde det, det vet jeg ikke den dag idag, men jeg har valgt å tro det. :-)

Etterord

Torget i Skuddnes har alltid hatt en sentral plass for folk i byen og det skjer og skjedde mye på ''Torjå''. Jeg tenkte å skrive litt om forskjellige ting som hendte på torget og til det skulle jeg gjerne hatt noen bilder.Det kunne generelt vært ok å fått tak i noen bilder fra hele Skuddnes på 60 og 70 tallet, så hvis noen har noen bilder liggende på pc'en og er villig å dele dem, så tar jeg gjerne imot dem for senere bruk på bloggen. I tilfelle send dem til denne mailadressen: janingesteensen@gmail.com

Neida, dette er ikke meg,
men kunne godt vært det :-)

Hadetpåbadet.
Ninne, han på Hamar :-)