11. del Dagen før verdens absolutt beste dag for en travalabb. (c)

11. del

Travalabben sjøl, ein aen 17. mai.
Tusen takk til Johanne Sofie.

Det er i midten av april og jeg sitter på en av mine stamkaféer her på Hamar, med en labb som ikke er helt bra og et nettbrett med bluetooth tastatur liggende på bordet foran meg. Ved siden av brettet står en kopp kaffe av beste slag. Det er viktig med god bensin når man skal prøve å sy sammen endel bokstaver til en epistel om mine barndomsminner fra Skuddnes på 60 - 70 tallet.

Jeg sitter og slurper i meg litt kaffe og funderer over hva jeg skal skrive om i denne 11. epistelen. Det er ikke alltid så lett, men det går seg da til og når det er bestemt, så er det bare å ''trø te''. 
En del bokstaver ble til stikkord og noen forsøk ble gjort før en venninne kom inn døren og det hele ble lagt bort.

Joda, jeg fant ut hva jeg ville skrive om, men det var litt tidlig, så ideen fikk ligge frem til idag……

Her på Hamar er det begynt å bli pittelitt grønt på trærne, det kommer sjeldent før 1 mai, så at det kommer nå er som en kjent RevyMester sa en gang ‘’Mot Normalt’’.

Jeg kan via YR appen se at det ikke er såååå god temperatur der Hima hos dere foreløpig, bare 8 grader , men det forandrer seg fort nå når vi går mai i møte.
Det skulle vel bære bud om at det nok en gang er blitt vår og at Vårsøget buldrer i årene og at man nok en gang kan oppleve dager som blir grønnere og lengre og lengre for hver dag som går.

I og med alt dette som skjer med naturen nå, ser for meg ut som om selve Mor Norge forbereder seg til sin flotteste skrud slik at alle de små en alen lange kan se frem mot det som for alle travalabbar og travalabarinner i hele Fedrelandet er ett av de absolutt største høydepunktene gjennom året.

Det var når jeg var liten tre store happeninger gjennom ett år. Jeg hadde selvfølgelig min egen bursdag, så hadde vi jul og sist men absolutt ikke minst 17.mai.
Mens de andre to mer var rettet inn mot familien og til tross for brus, is, kaker, alskens lekkerier og ikke minst gaver, gaver i bøtter og spann, så var 17. mai i en egen klasse. 
Det var en hel dag, med fri fra alt annet og bare moro og spillopper for alle sammen fra morgen til kveld,

‘’Bare ved å tenke på barndommens 17. mai hima i Skuddnes får jeg ståpels. Det er SÅ innmari mange gode minner å huske tilbake på.

Kaforr kan det kje varr sånt ennå???

Syns jeg hører mamma si inni meg: ‘’Du e voksen nå Ninne, nå e det andre ongar sin tur å få gode minner så dei kan ta fram seinare i livet. Det e sånn det e å sånn det ska varr’’ og det må jeg jo bare være enig i.’’

17. mai er en fellesskapets dag, der mye av aktivitetene skjer i ett fantastisk fellesskap som er mulig pga av våre forfedre på Eidsvoll og ikke minst pga de som kjempet for og som en del ofret livet sitt for vårt lands og vår frihet.
Dette slik at vi alle, i generasjonene etter dem kan feire vår frihet. 
Feire vår frihet skal vi gjøre i respekt og takk til de som kjempet friheten frem, både til de som ofret livet og de som overlevde og ikke fikk den behandlingen fra det norske samfunnet som de absolutt hadde fortjent når de kom hjem etter krigsinnsatsen.
Det er senere kommet frem i gode, opplysende filmdokumentarer, bøker og annen dokumentasjon hvor dårlig de ble behandlet av Norge etter krigen. Mange har gjort en stor innsats for at dette skulle komme frem og de fortjener også ‘’Evig Heder’’. Jeg vil ikke nevne noen spesielt, dette pga fare for å glemme noen, så: ‘’Ingen nevnt, ingen glemt’’ og vi er alle særdeles takknemlig for den jobben de har gjort og gjør for at det i det minste skal være en viss rettferdighet overfor de som kjempet under krigen.

Vi får håpe at det snart blir enda flere barn i verden som kan feire sin og sitt lands frihet og fravær av krig og annen faenskap.

Dagen før og morgenen den 17.mai  .....en gang på 60 - 70 tallet

Dagen startet som vanlig denne dagen midt i mai. Bjørken hadde allerede sluppet sine første pollenkorn og like så sikkert som amen i kjerka, hadde dette ført til at jeg fikk mine første, tildels ukontrollerte nyseanfall grunnet min ganske kraftige høysnue. Jeg hadde, i overført betydning, også ‘’grått’’ mine første tårer over dette faktum. Vel, jeg hadde ikke grått da, men det så unektelig sånn ut når pollensesongen hadde startet, med hovne rødsprengte øyne og en rennende nese. Det var til tider en skjebne verre enn døden, men med barnlig overmot vandret jeg med freidig mot inn i pollensesongen.

Denne dagen var ikke som alle andre dager, det var dagen før og det gjaldt bare å få dagen til å gå så fort som mulig, komme seg til køys og sprette opp, klar til dyst neste dag. Jeg hadde min sedvanlige runde rundt omkring i Skuddnes. Jeg var innom diverse forretninger for å sjekke at alt var som det pleide, men det var det jo selvfølgelig ikke. Alle som en hadde pyntet i fargene Rødt, Hvitt og Blått i utstillingsvinduene sine. Inne i de forskjellige butikkene var det en voldsom aktivitet. Det var hauger med kaker i utstillings-disken hos Thorsen, det var flagg og sløyfer hos Hillesland Bokhandel. De hadde også disse bambusstokkene med flaggsløyfe på som mange av de litt større ungene, ungdommen og ikke minst russen hadde for å slå i bakken med, som akkompagnement til Chikkelakke, chikkelakke ........osv Hos an Wedel og Ole S var det diverse festutstyr i vinduene som barne trompeter, stokker, sløyfer, hoppe-tusser osv osv…..
Jeg fikk med meg de fleste butikkene før jeg havnet hos Snørteland, der onkel Rasmus og tante Geta og mesteparten av de andre var i full sving med fylle opp disken med kjøttvarer, pølser, pålegg etc, etc. Jeg gikk gjennom kontoret der damene og jentene som jobbet i butikken hadde satt seg  ned for en liten røykepause og en kopp kaffe. ‘’Nå, Jan Inge, har du alt klart te i mårrå’’ spurte en av dem, kanskje det var Turid som spurte......dette, etter min mening overflødige spørsmålet……. ’’Ja, selvfølgelikt har eg det’’ var svaret, mens jeg tenkte. ‘’kossen går det an å sporr så domt?’’ :-)

Jeg gikk ut der de lagde alle lekkerbiskenene, som pølser, lammerull, skinke, biffer og alt annet innen kjøtt som ditt hjerte måtte begjære, ting som du kun finner i gode profesjonelle slakterbutikker. Sånn er det bare.

Jeg spurte om det var noe jobb for meg……..?
Om det var?????

‘’Du kan veda dorr e jobb for deg Jan Inge, det e dagen før dagen å adle ska ha pylsorr i byttorr å spann’’ sa an Jacob til meg og pekte inn på ''pylserommet'', der det lå en haug ned grillpølser som helt sikkert var like høy som meg selv, 
(selv om det hverken var eller er SÅ innmari høyt :-) )

Alle som en skulle skrelles, dvs, ta av ‘’plast-tarmen’’ og sirlig legges i bakker. De skulle legges i ett spesielt system, for da fikk jeg plass til x antall pølser i en bakk, dette selv om vi veide dem etterpå...sånn var det bare og Harald passet på at jeg gjorde det riktig. Jeg mener jeg det var en liten krakk under benken som jeg tok frem slik at jeg kom i passe arbeidshøyde og stilte meg opp borte ved den gode gamle, røde ''pylsestapparen'' ved enden av benken. ''Stappå'' var rødmalt og stempelet ble presset opp av vanntrykk mot ett godt festet lokk med farsen øverst og ut i ''pølserøret'' der tarmen var tredd på. 
Kanskje ikke i den alderen, men senere i min karrière hos Snørteland var det som regel noen ''vel-lystige'' kommentarer når ''tarmen skulle trees på røret'' :-)
Inne i pylserommet var det en hakke, der man laget pølsefarse, påleggsfarse osv. Det var også en pølsekoker som i mine øyne var verdens største pølsekoker, der pølser, pålegg og alt mulig annet ble kokt etter alle kunstens regler. Innerst i hjørnet var det en røkeovn,en røkeovn av det gode gamle slaget. Den var bygd der, rett inn i bygget og vi hang pinner med millioner på millioner :-) av pølser som skulle røkes inn på lister som var montert på veggen. Det viktigste redskapet som var i pylserommet var etter min mening, kanskje ikke så overraskende, Pylsekogaren. 
En viktig del av ''Litle-pylsemakeren'' sin jobb, var etter min egen ringe mening kvalitetssikring :-) og akkurat det tok jeg veldig på alvor.

Da sier det seg selv at varene skal testes på best mulig vitenskapelig måte. Sagt med ett enkelt ord, nemlig Prøvesmaking....

Det var nok ikke så sjeldent at det forsvant en pølse ned i kokeren og at jeg mens jeg ventet at den skulle bli varm, hakket opp litt rå løk, som etter at pølsen var blitt varm var en viktig del av kvalitetsikringen. ......

Når pølsen fløt i vannet var den ferdig, så da var det å få fisket den opp uten å brenne seg for mye på lanken. Vel oppe med pølsen var det frem med tørkepapir som fungerte som pølseholder og IkkeBrenneSegPåLanken redskap. Jeg bet av en liten bit av pølsen for så å strø rå hakket løk på enden av pølsen jeg sto med, så var det bare å få den i seg uten at løken falt av og at ikke så mye av saften fra pølsen rant nedover haken og ned på den fremdeles (muligens????) rene skjorten.

Å, du verden, nykokt pølse med rå løk......mmmmm......dette er fremdeles mat for mons. Man kan vel si at det var en av mine aller første gastronomiske opplevelser og kan vel kun sammenlignes med Erik sine sukkertomater. Verken pølser eller tomater har senere smakt eller vært i samme klasse etter disse smaksopplevelsene som liten travalabb i Skuddnes :-) og jeg kan love dere alle at jeg har smakt en del gjennom mitt yrke. 

Dere aner ikke hvor heldige dere er som har deres egen slakterbutikk i byen.

''Jeg kan nevne at Hamar, med en befolkning på 30 000 ikke har egen slakterbutikk.

Det Hamar og ikke Skuddnes har, av en eller annen merkelig grunn, er en av Norges beste fiskebutikker??? Altså, Skuddnes ved havet har ikke fiskebutikk og Hamar, midt i Norges matfat har ikke egen slaktebutikk...??? Det er og blir for meg ett uforståelig paradoks......spesielt at Skuddnes ikke har fiskebutikk...???? men sånn er det. :-)''

Når jeg skulle skrelle pylsorr fikk jeg alltid spesialredskap for jobben, vel, spesialredskap er vel muligens ett sterkt ord. Det jeg fikk var en brukket kniv, brukket slik at bare de 4 - 5 siste cm inn mot skaftet var igjen. Det var alt til tross, en ypperlig patent på pylseskrellar for meg, liten og lett å bruke. Idag finnes det helt sikkert helt andre metoder, dvs de trenger vel ikke skrelle dem lenger. 

Dette var tiden for Håndverk, med stor H. :-)

Etter en stund med skrelling av pylsorr var det på tide med pause og siden det var så mye å gjøre og vi var litt sultne ble jeg sendt til Thorsen for å kjøpe litt godt til oss. Godt ble det, blant annet ett Gullbrød eller en Mandelstang til Harald :-) til meg også da :-). 
Vi satt samlet på det lille kontoret rett bak disken, der man av og til nesten måtte ha radar for å se hvem som satt der. Det var bra at Høybråthen enda ikke hadde fått gjennomslag for røykeloven….:-) 
I pausene ble det snakket om både ditt og ikke minst datt…….Det var ikke så mange stoler der så det var ofte at jeg ble sittende på papirkurven, noe som av og til førte til at den fikk seg ett spark fra en av de tilstedeværende, ingen nevnt, ingen glemt’ slik at jeg velvet og ble liggende som en padde på gulvet. Neimen Jan Inge, ligger du der du da? kom det kanskje tørt, men humoristisk og med et smil om munnen fra onkel Rasmus som stakk hodet inn for å gi en beskjed. 
Etter en stund med god sjokolade og kaffe for de som ønsket det var det på tide å ta fatt på en ny økt.
Nå var også Far kommet, vi kalte alle han Far, selv om han het Toldus og var faren til Rasmus. Han var en stille mann som det lyste respekt av og fikk jeg beskjed om å gjøre noe av Far, så ble det gjort, sporenstreks. Jeg tror det gjaldt alle som jobbet hos Snørteland. Han var opp i årene den gang og kom innom noen dager i uken og sto som regel ved en av benkene og skar av kjøtt fra hodene fra kyr og okser. Det var en tålmodighetsprøve å renskjære de, så det var absolutt ikke noen jobb for meg.

Sånn gikk nesten hele dagen og da vi var ferdige fikk jeg med meg noen pølser hjem som mamma stekte til oss alle sammen. Hele tiden mens jeg jobbet og resten av dagen og kvelden hadde jeg en god følelse i meg. En følelse av forventning, glede og alle andre gode følelser man kan stappe inn i en liten kropp, så når barnetv var over + litt til, så var det en forventningsfull, litt trøtt travalabb som dro seg opp langs gelenderet på den bratte trappen og inn på rommet. Jeg kledde av meg og la meg i sengen og etter å ha trukket dyna godt over meg, lot Jon Blund ta meg med til sitt land drømmeland

Hva jeg drømte, vet jeg ikke spesifikt, men jeg kan vel tenke meg at drømmene for det meste dreide seg om Salutter, trommer, korps osv osv

Upps……..

der holdt jeg jaggu meg på å glemme is, pølser og brus, is, pølser og brus OG ikke å forglemme ,is, pølser og brus. Neida, jeg har ikke skrevet feil, jeg bar prøver å beskrive hvordan jeg tror barnehjernen min fungerte.

Det var nok en annen ting som også var med i drømmene og da ikke bare de nattlige drømmene, men også i dagdrømmene mine. ‘’Javolvort å emballater’’ for de uinnvidde så er det selvfølgelig snakk om Revolver og Ballater.

Jeg hadde fått og jeg lurer på om det kunne har vært fra Hans Einar,sønnen til Tor og Annemor Stokka, ett ‘’Ekte’’Cowboybelte.
Jeg mener å huske at det hadde ‘’edelstener, sølv, andre remedier '' og grønn filt på innsiden av selve beltet. Selvfølgelig hadde det også Verdens største spenne og en Javolvortveske på hver side som hadde ‘’lisser’’ til å snøre fast på låret. 
Man kunne jo ikke risikere at man ikke fikk dradd opp revolveren fra hylsteret hvis man skulle havne i en ‘’skarp situasjon’’.

Så det var kanskje ikke så rart hvis disse livsviktige tingene var inkludert i drømmene mine denne natten. 

Uansett,jeg våknet nesten i fullspenn tidlig om morgenen, eller sent på natten ville vel noen ha sagt. Full av iver spratt jeg opp av sengen og tittet ut av vinduet….full av forventning,,,,,men der var det jo ingenting…….ja, bortsett fra det som alltid hadde vært der. Jeg syntes at lyset var så rart, men det var kanskje det på denne spesielle dagen……

Jeg formelig løp de 2 meterne ut av rommet og ropte antagelig på mammen……….som etter en stund svart.....
‘’Ninne, klokkå e barra hall fem, du må gå å sova nogen timar te elle så blir du barra trøtte seinare idag å får ikje alt med deg’’.......
jeg ble vel stående en stund å ta til meg denne forferdelige informasjonen……..før jeg svarte og spurte i en setning ‘’Mamma, e du sikkorr på det, du tulla ikje me meg nå?’’........... Neida Ninne, kom det fra henne, du vett at sånt tulla eg ikkje me. Du får legga deg igjen nå, så våkna du av at an Bjarne sprenge salutten ude på mojjå, då kan du stå opp, okei?

Okei då………...med litt Grrrrrrrrrrr :-)

Om man kan kalle det soving det vet jeg ikke, men jeg gjorde som mammen hadde sagt og la meg i sengen, som enda var varm.Jeg hadde jo ikke vært borte så mange minuttene. Da jeg la meg igjen merket jeg at jeg kom borti noe under dynen, men jeg brydde meg ikke så mye med. Jeg vendte enden til og la meg på siden og dro avgårde med Jon Blund….igjen....

Da jeg ble bevisst for andre gang, litt senere, var det ingen ''kjære snille Ninne'' lenger, nå Skulle jeg opp koste hva det koste ville. Jeg forberedte meg på å bli sendt i seng en gang til, men den gang ei…. 

Mamma hørte vel at det romsterte i oppe, for hun ropte opp til meg fra gangen at nå måtte jeg komme ned og få meg ett par brødskiver før jeg skulle bade og få på meg finstasen. 
Brødskivene, en med ‘’sallla’’ og en med ett eller annet syltetøy gikk ned på høykant. Jeg får vel forklare at Salla var min barndoms uttale av det som senere ble Salami for til slutt, når jeg hadde lært litt mer, endte opp med den voksne og riktige uttalen nemlig Servelatpølse…. Det skal ikke være enkelt?

Så var det bading. Jeg husker at det var ett forferdelig styr når mamma skulle hjelpe’meg å vaske håret. Den gangen var ikke sjampoen ‘’så mild at du kan (Måtte) vaske håret hver dag’’ og hvis du fikk sjampo i øynene så var tusenogett ute og bølgene i den verste Nordsjøstormen ville fortonet seg som blikkstile i forhold til det uværet som var i badekaret i huset på Kirkeveien. Sjampoen mamma brukte på meg skulle være av den ''milde'' typen, noe jeg var OG er Særdeles Skeptisk til

Jeg husker den som ‘’ Eggesjampo’’? Den var i sånne små porsjons-plastkopper med lokk på, omtrent som  en miniutgave av de begrene du kan levere urinprøver på, uten sammenligning forøvrig.  

Øynene var om mulig enda mer rødsprengte enn i den verste pollensesongen, etter at både håret OG sånn som jeg så det, øynene var vasket…….med den ‘’’mildeste’’ sjampo.

Vel, etter mye skylling fikk vi sjampoen ut og jeg kunne ‘’bare bade’’ en stund til, til vannet begynte å bli kaldt. 

Da vannet var for kaldt for meg, karret jeg meg opp av badet og tørket meg etter alle kunstens regler, så bar det ned i stuen i bare unikken for å bli staset opp til 17. mai av gode varme mamma-hender.

Hvilke klær jeg hadde akkurat denne 17. mai dagen vet jeg helt ærlig ikke, men jeg har sett bilde av meg i en matrosdress, så det kan godt være det…….samma det. 

Klokka var enda ikke 07.00 og klokkeslettet 07.00 var nesten hellig, ihvertfall for meg. Det var da salutten over alle salutter ble avfyrt fra Moljå, dengang av Bjarne G. 
Du verden som jeg så opp til han som var ansvarlig for at en hel by, ihvertfall de med godt sovehjerte våknet på akkurat samme tid, denne ene dagen i året. 
Det var TØFT. tenk det, Forektige dynamitt som ble avfyrt for å vekke folk.

‘’Idag vil jeg tenke at det er ett paradoks at vi vekkes med sprengladninger på vår frihetsdag, men det skulle ikke og skal ikke en liten travalabb eller travalaberinne tenke på. De skal kun fryde seg over at dette er Dagen med stor D og de skal kun nyte livet. Det kommer mer enn nok dager senere i livet, der du ikke kan nyte på samme måten.’’

SÅÅÅÅÅÅÅÅ, etter uendelige minutter etter at mamma hadde sagt at det var 5 minutter til salutten kom, kom den………

Det var som om hele universet hadde gått og ventet på denne forløsningen som på verdens mest entydige måte sa fra til alle, små og store innbyggere i verdens vakreste by at nå, ‘’nå var det pigede på tide å stå opp’’ eller at nå, akkurat nå, kunne man starte feiringen av verdens absolutt beste dag.

Smellet var i en liten travalab sine ører noe av det tøffeste på vår herres jord. 
Det første smellet startet og liksom rullet oppover Kirkeveien og det første hadde ikke passert før det neste kom rullende oppover Kirkeveien, forbi boghandelen…….forbi Stokka…...forbi na tante Søssa og onkel Gunnar før det til slutt dundret inn i huset med det spisse taket der en liten travalabb sto i sofaen for å kunne ‘’se’’ det komme, noe jeg selvfølgelig, vel,.....muuuuuuuligens ikke kunne, men med ‘’god tro og store sko’’ så kan man se mye og jeg SÅ smellet komme.

Ferdig med den saken. :-)
Jeg husker ikke hvor mange drønn det var, men duverden så kjekt det var.

Så var det på tide å få klærne på meg og det kunne nok være en tålmodighetsprøve for mammen. Buksene gikk vel ganske så greit, det var verre når skjorten skulle på. Den var som sikkert de fleste skjorter var den gang....Stivstrøket, ....så jeg skulle gjerne hatt en eller annen til å gått den inn for meg. 
Skjorten var ikke noe behagelig å ha på seg 
‘’det klør, det klør, det e stivt…..det e så å ha ein voksdug på seg’’ og sånn gikk nå minuttene som for mammen må ha virket som timer med masing og kjasing om denne voksduken jeg måtte gå med...:-)
Endelig var den på og jeg hadde godtatt min skjebne….med voksduken ferdig fastmontert. 
Da var det en ting igjen og det var å få kneppet igjen øverste knappen OG å få på seg propellen som vel var vanlig standard for en travalabb som skulle se flott og tøff ut på syttene mai. Den øverste knappen var og jeg kan fremdeles si ER verdens dummeste oppfinnelse. 
Den skulle vært forbudt ved lov, ihvertfall for småunger, for en pest og en plage var og er det. Mamma fikk det da til slutt til uten opprør fra meg. Hun fikk også satt på meg Fløyse, eller sløyfe som vel er en mer riktig uttale. men med et løfte om at hvis det ble for gærent, så kunne vi muuuuuuligens ta den av. 
Hun vill jo at jeg skulle være fin og flott på den store dagen….og det ble jeg, selv om jeg syntes det rette ordet kanskje var TØFFE…..men det er en annen greie. 

Heldigvis så var det en eller annen smart fyr som hadde funnet opp sløyfe med strikk, slik at vi slapp å bli ''hangman'' med renneløkke rundt halsen. 


Etter mye om og men ble jeg nå nesten ferdigmontert klesmessig, men det sto en ting igjen og det var de nye skoene, eller for å være mer presis LAKKskoene. 
De var ihvertfall ikke laget av det mykeste læret de hadde i skuffen på skofabrikken, men man må jo ofre seg litt så etter en del klaging og syting var de på plass på bena. For å ikke dra det for mye ut så sies det at syttene mai er den dagen det brukes mest gnagsårplaster i Norge, noe jeg kan underskrive på, at også var sånn på 60 -70 tallet.

Da var jeg for mamma sin del ferdigmontert, men det var jeg absolutt ikke sett fra min side og etter min mening.

‘’Kor e javolvortbelte mitt mamma¨ sa jeg med en Festus-svung på uttalen……. ’’Nei, Ninne det må du veda sjøl, du holdt på med det i heila gårkveld, så det får du finna sjøl. 

''Du må jo veda kor du jorr av ting’’

Jaja, så fikk jeg lete da, men  samme<hvor mye jeg lette så var det ikke å finne verken på kjøkken, inne i stuen, i gangen, eller noe annet sted jeg lette

‘’Kan dorr ha vore tjuar hos oss mamma?’’ spurte jeg håpefullt

‘’Neida Ninne, nå må du slutta å tulla, du har lagt det ein så lure plass at du ikkje huske kor’’

Jeg satte meg på tenkestolen og prøvde så godt jeg kunne å huske på hva jeg kunne ha drevet på med og hvor jeg kunne ha lagt fra meg Cowboybeltet…..men fant ikke noe forklaring på hvor det hadde tatt veien.

Det ble vel tenners gnissel og salte tårer kan jeg tenke meg, men det forektiga Cowboybeltet var og ble borte, både rent praktisk og i huet mitt…...snakk om en skjebne verre enn døden….uten Cowboybelte på syttene mai….’’det går bare ikke an’’

Tenk å kunne hatt Petter smart sin tenkehatt nå, da hadde jeg kunne kommet langt på vei med dette mysteriet…..

Uttrykket ‘’som lyn fra klar himmel’’ er det uttrykket som kanskje er det beste for  å forklare det som nå ramlet ned i huet mitt……...opp som en bjørn, men absolutt ikke ned som en fell spratt jeg opp fra tenkestolen og kickstartet så det bokstavelig talt luktet svidd hardt lær og LAKKsko da jeg rundet til høyre og tok trappen opp til rommet mitt i to skritt.

Capo fra Dacapo
brusfabrikk.

Ok da, ihvertfall litt færre steg enn jeg brukte når jeg måtte gååååå, les slepe, meg opp og legge meg, ufrivillig..

Vel inne på rommet, kastet jeg dynen og puten te hekkan bortover gulvet. Der lå mitt kjære Javolvortbelte i all sin prakt og bare ventet på at ivrige travalabbhender skulle spenne det på seg og om ikke ri, så ihvertfall gå inn i soloppgangen….eller for å være helt presis gå nedover Kirkeveien. Da var jeg nesten klar for nye eventyr på denne dagen, dagen over alle dager for oss alle…

Jeg hadde plutselig kommet på at jeg i angst for at det forektige beltet kunne blitt stjålet av frekke tyver hadde tatt med meg beltet opp i sengen.
Jeg hadde jo hørt om <Dickie Dick Dickens> og andre forbrytere, kanskje mest motstanderen til Dickie, nemlig stortyven <Jim Kjøtthue Cooper> og i en travalabb sin noe overdrevne

fantasiverden så kunne det nok være at >>Jim Kjøtthue<< ville/kunne stjele beltet i nattens mulm og mørke, man vet jo aldri. Derfor hadde jeg tatt Cowboybeltet med meg i sengen og lagt det innerst mot veggen. Det var nok det jeg hadde merket når jeg la meg for andre gang før på natten.  
Det hadde jeg selvfølgelig glemt bort i all viraken det var med å gjøre seg klar til Dagen, men nå var det meste klart……’’trur eg’’. 

Det manglet bare en styrkedrikk og mamma hadde en liten flaske 'Capo' på lur, slik at jeg kunne styrke meg litt etter alle strabasene.

Travalabben var klar for syttene mai.

Jeg ønsker dere alle sammen gode dager fremover mot 17.mai. 
Husk å ta vare på de små tingene som dere opplever langs veien. De er gode å ha.....:-)
Er tilbake...'plutselig''.

Hadetpåbadet

Ninne, han på Hamar.

10 del: Sol, remedier, solbrenthet og litt til ©

Foto fra Sandholmen: Tone Tjøstheim

Å begynne på en ny epistel kan av og til være en litt vanskelig affære. Det er mange hensyn som skal taes, dette da ting som kanskje er morsomt og interessant for meg overhodet ikke er interessant for mange av dere som skal lese den. Når det er sagt så går det forbausende lett å skrive når man har bestemt seg, kanskje som i resten av livet?

Det er uvissheten som lager problemer, når man har fått svar, når man har bestemt seg, når grublingen har stoppet, da går ‘’alt så meget bedre’’. Da har man fått noe å forholde seg til og kan ta bestemmelser utfra det man har bestemt seg for.

Det er en del som har vært inne på bloggen og lest epistlene, 5600 er passert i skrivende stund og det er noe jeg synes er mer enn ‘’godt nok’’. :-)

Etter at vi hadde tilbrakt nesten hele dagen på Sandholmen, der noen av oss, vi som hadde en hvit, ja nesten blåhvit hudfarge som nasjonalfarge før sommeren hadde begynt, nå hadde fått en umiskjennelig ‘’pink panter’’ kulør over det meste av kroppen, spesielt skuldrene.

Selve fargen plaget ihvertfall ikke meg i nevneverdig grad, men så var det denne hekkans solbrentheten og de smertene som ubønnhørlig ville komme. Denne sviingen man nesten ikke merket så lenge man oppholdt seg i ‘’paradisstekeovnen’’, men som man merket til gangs noen timer senere. Den kom litt snikende, kanskje kom det noen hentydninger fra skuldrene allerede før vi pakket sammen for sykkelturen hjem.

Det kunne føles som om huden var ett par nummer for liten og at T-skjorten jeg hadde på mer og mer ble som en fastlimt kondomdrakt. Du vet disse draktene som noen har på seg…..., kanskje spesielt de som tror at de plutselig, sånn uten forvarsel er blitt  toppidrettsutøvere i en alder av ‘’ørtenogfjaksten’’,.... de om det.

(hvis noen noen gang ser meg i en sånn, skyt meg med en eneste gang…...:-) )

Nok om det, tilbake til de mer og mer sviende, brennende skuldrene som ble mer og mer brennende ettersom jeg ble mer og mer svette etter som vi sakte men sikkert kom oss oppover mot syklene, som selvfølgelig sto der vi hadde satt dem. De var jo låst etter alle kunstens regler. ‘’Klikk lås igjen’’ ble til ‘’klikk klikk lås opp’’ og vips så kunne vi ta fart på veien hjem igjen.

Nok en gang ble de snille kyrne til bonden forandret til rene drapsmaskiner, den farligste

El Toro eller Killerokse om du vil, i min livlige fantasi.

Dette førte til at jeg giret ned og satte farten opp til om ikke supermannsfart, så ihvertfall til en fart som førte til at en del kroppsvæske ville ut gjennom porene. Dette førte ubønnhørlig til at t-skjorten, som før flagret i vinden som i den reneste 
‘’Timotei Shampoo reklamen’’ limte seg fast til kroppen og forsterket følelsen av en allerede to nummer for liten hud.

Vi kom oss forbi alle de extreme farene, som fantasiokser, glatt gress, kurukker store som gravhauger osv, osv og tilslutt karret vi oss opp den lille bratte bakken til strømgjerdet.

Vi strevde litt, men omsider, etter litt strev fikk vi hektet på plass kroken i enden av strømgjerdet der den skulle være. Jaggu meg godt at det var gummihåndtak på gjerdet, ellers så hadde jeg sikkert, i min fantasi, blitt stekt levende slik vi hadde hørt at de farligste forbryterne OverThere ble da de ble henrettet i den elektriske stolen.

Hmmm, apropos,.......jeg hadde jo hørt om det,..... så det fantes jo elektriske rullestoler ….kunne de brukes som????........

fantasien kjente ingen begrensinger i en liten travalabs hode….

Akkurat dette med elektrisk gjerde hadde jo nesten alle gutta erfaring med. Det var alltid en eller annen i løpet av barndommen som klarte å lure en litt mindre informert travalabb til å ta frem ‘’piben’’ og pisse på ett strømførende gjerde, noe som ikke akkurat var noen behagelig opplevelse. Resultatet ble som regel akkurat som å bade i kaldt vann, ca 1 cm vondt……

Den eneste trøsten var at neste gang, neste gang var det min tur til å lure noen…….men det var en mager trøst, man måtte jo teste det selv en gang til…..og en gang til….’’just for fun?’’ Noen prøvde det såpass mye at jeg har en mistanke om at ‘’smerten gikk over i vellyst…?’’, men bare en mistanke. Det var vel heller tøffhetsyndromet som slo ut i full blomst.

Det var ikke alle som fikk støt og det har jeg litt forklart senere med at man ikke har en ‘’sammenhengende stråle’ så da får jeg stole på det da. Heldigvis så lærer man så lenge man lever….OG…. takk for det, dette til tross for at det finnes folk som tror de er ferdig montert og utlært allerede fra fødselen av, vel, det kan ihvertfall virke sånn av og til.

Etterhvert kunne man flyttet opp en divisjon og kunne drive med såpass avanserte ‘strømgjerdefysikkforsøk’ som ‘’lang rekke, alle holder hverandre i hånden’’ der den første tar tak i strømgjerdet og……....Svarteper ble utdelt til sistemann i rekken, da i form av en prøvesmak av ‘elektrisk-stol-light’ strømstøt.

Hadde noen av oss den gangen gått videre med vår nysgjerrighet på fysikk, så hadde det kanskje vært en Skuddnesbu og ikke Andreas Wahl som hadde lagd de populære fysikkprogrammene i serien ‘’Med livet som innsats’’. Man skal vel heller ikke se bort i fra at det var gjennom sånne barneopplevelser at han fikk ideen til å lage programserien, hvem vet?

Etter at bonden som eide strømgjerdet hadde vinket og smilt til oss da han konstaterte at vi hadde vært flinke jenter&gutter og hengt strømkabelen på plass igjen var det bare å ta fatt på hjemveien, skjønt hjem og hjem Fru Blom, det ble ofte mange avstikkere før jeg satt vel plantet ved kjøkkenbordet hjemme, men ikke denne gangen.

På veien ned mot dumpa, før Remøbakken gikk det rimelig greit, igjen tok vinden mye av den tiltagende smerten som sakte men sikkert begynte å bli ganske merkbar. Vi begynte oppstigningen oppover Remøbakken og sviingen ble mer og mer merkbar ettersom T-skjorter, nå impregnert med svette sakte men sikkert gnikket og gnudde seg inn i selve skulderen, det var ihvertfall sånn det føltes. Nesten på toppen av Remøbakken gnikket t-skjorten så pass mye at det var en befrielse for skuldrene at vi hadde måtte stå på sykkelen for å komme oss opp.

Men etter at toppen var nådd så var det ihvertfall noen minutter i Supermannsfart på sykkelen nedover mot Postveien, der den fastlimte T- Skjorten forhåpentligvis ville løsne og flagre i vinden omtrent som mammas gardiner når hun luftet ut hjemme med alle dører og vinduer åpne på de gode sommerdagene..

Når den hadde løsnet kom vinden som en kald, men god venn og virket i øyeblikket mer smertestilende enn den ‘’Hvitvask’’ som ventet meg når jeg kom hjem.

<<Den var vel den tidens Kjerringråds-Lidokain, men for de som er interessert så finnes den enda å få på apoteket. måtte sjekke på apoteket om det var riktig navn og bruksområde, så det så

Det er ikke bare på apotekene i Norge man kan få ‘’Hvitvask’’. Vi har via media fått vite at ‘’Hvitvask’’ har blitt brukt i mange år i store deler av verden, ofte med god hjelp fra noen Nordmenn og bedrifter. Nå sist har vi fått vite at bruken av ‘’Hvitvask’’ er spesielt stor i Panama, kanskje ikke så rart når man vet at Panama er et land med mye sol og man vil vel slippe unna ''smertene'' med forskjellige ting som svir der også, men da kanskje mer i en overført betydning :-) >> :-)

Vinden var nærmest som ''luftopium'' for huden disse korte, men gode minuttene nedover bakken i nesten Supermannsfart. Jeg syklet ikke i full Supermannsfart fordi jeg ville nyte at sviingen på skuldrene nesten ble borte det minuttet eller to det tok å sykle ned Gamle Syrevegen mot Postveien.

Det var så lite trafikk den gangen at vi bare freste over Høynesveien like før Bamsefabrikken. Kanskje ikke sååååå innmari lurt, men det var nå sånn det var…selv om det var noen ganger at det holdt på å gå helt galt, men det gjorde det heldigvis ikke for min del ihvertfall.

Vel hjemme ble det av og til, noen ganger både gråt og tenners gnissel når T-skjorten skulle av. Man skal vel heller ikke se bort fra at det kunne komme noen ikke helt så fine ord ut fra travalabbens munn når en kjærlig mamme prøvde så godt hun kunne å få kledd av meg slik at hun kunne få smurt meg inn før smertehelvete startet for fullt.

Rare greier tenkte jeg, dette at man ikke kjenner noe særlig mens man er oppi det, men kjenner det til gagns når det har fått satt seg, spesielt etter at ‘’u Nelly’’ hadde gått ned og skulderen føles som om det en hundretalls med smådjevler som står og stikker deg i skuldrene. Det må vel være det nærmeste jeg kan komme på å forstå hvordan småflyndrene på Sandholmen kanskje hadde det da vi jaktet på og stakk dem ihjel med våre Jernvareinnkjøpte harpuner, eller ‘’djevelgaffler’’. Disse ble som sagt, innkjøpt på Jernvaren og etter mye strev ble selve gaffelen montert på det som jeg mente var et gammelt ‘’rokkekosteskaft’’, funnet i bakgangen.

Harpun

Mammen var nok ikke SÅ innmari glad for at jeg hadde saget av selve kosten på for å kunne få en laaaaaang nok harpun, sånn som de store gutta hadde og svømte rundt med på Sandholmen og andre steder for å spidde flyndrer. Det var vel spesielt i Vik at det var mange som brukte harpun.

Det var ikke bare bare å få skaftet til å sitte ordentlig, men etter mange hammerslag, endel bøyde spiker, skruer,  litt småbanning (det var jo ikke hørbart i kjelleren) og en nesten ødelagt tvinge i den gamle høvelbenken som stod i kjelleren ble harpunen brukandes, men det blir en del av en annen historie, en annen gang.

Det å bli solbrent var ikke særlig ukjent for meg, så etter at mamma hadde smurt meg inn etter alle kunstens regler med dette underet av en remedie som het Hvitvask, så var det i praksis bare å vente på at det skulle begynne å svi Ordentlig.
(av alle ting en smertestillende “greie” kan bli kalt, så velger de Hvitvask???  Skjønner det ikke enda jeg…)

Jeg tror mamma prøvde å avlede meg så godt hun kunne med forskjellige aktiviteter, godsaker osv slik at at jeg kanskje ikke skulle merke at sviingen ble verre og verre etter som minuttene og timene sneglet seg avgårde og sviingen økte og økte. Etter barnetv + litt til og ett par brødskiver var det snart på tide å komme seg til køys. Før jeg gikk opp på rommet smørte mamma meg inn for siste gang med Hvitvask før hun ønsket meg en god natt og jeg tuslet bort gangen, opp de bratte trappene, alt dette mens huden, spesielt på skuldrene, føltes som om den krympet mer og mer og heeeeeelt sikkert var 6 str mindre nå enn den var før oppholdet i ‘’stekeovnsparadiset’’ på Sandholmen.

Bare det å legge seg og dra dynen over meg var en prøvelse. Dette til tross for at mamma hadde luftet og ristet dynen slik at den var så kald og luftig som mulig for travalabben. Jeg fikk da omsider dradd dynen over meg, men å ligge på ryggen med skuldrene ned på lakene kunne jeg bare glemme. Jeg fant ut at det måtte bli et  rimelig stabilt sideleie, eller fosterstilling om du vil, som måtte være den beste løsningen. Når jeg hadde roet meg litt ned ble smertene enda verre. Jeg hadde jo ingenting som avledet meg, så all hjernekraft var konsentrert om hvor vondt det var og det gikk vel ikke så lang tid før ‘’en stemme fra oven’’ fikk tilkalt mammen, som sikkert satt på kjøkkenet og la kabal eller så på fjernsyn for ny innsmøring av den, den gang ikke så store kroppen.

Innsmøring, et glass saft og noen trøstende ord pleide å gjøre susen, men ikke alltid. Det var nok noen ganger der det ikke hjalp og det gikk mange minutter og timer før travalabben sovnet og forsvant med Ole lukkøye som guide inn i drømmeland, bare avbrutt av intense smerter hver gang jeg snudde på meg i søvne.

Sånn var det å være lys i huden og være for lenge ute i solen uten alle de remediene vi har idag for å slippe den solbrentheten noen av oss fikk når vi var små. Jeg tror at de som tålte solen, ihvertfall bedre enn meg ikke helt skjønner hvor vondt OG irriterende det var for en ‘’de lyse’’ den gangen, med stadige innsmøringer av ting som for meg ikke virket som om det hadde noen effekt, gå med t-skjorte nesten hele dagen og i tilegg kanskje ikke kunne dra på stranden og bade i det hele tatt på noen dager hvis man hadde brent seg ordentlig en dag.

Jeg våknet litt senere en vanlig neste dag, sikkert fordi jeg sovnet inn sent og til stadighet våknet av solbrentheten og mamma hadde vett nok til å ikke vekke meg.
Jeg måtte jo være uthvilt til en ny dag med utflukter både her og der……..Etter en stund der jeg bare lå og så i taket, fant jeg ut at det var på tide å stå opp. Jeg fikk på meg shortsen, men droppet T skjorten foreløpig og etter en tur på badet karret jeg meg ned trappene og inn på toalettet for å lette på trykket. Etter å ha gjort meg ferdig på toalettet og tatt en liten titt ut fremdøren for å sjekke at alt var som det skulle være og konstatert at det ikke var sol den dagen, tuslet jeg innover i gangen mot kjøkkendøren som stod åpen. Fra kjøkken hørte jeg at radioen var på og som alltid, en sommermorgen etter kl 09.00 var det reiseradioen som sto på med musikk og småprat. 

Jeg har siden, så lenge det er praktisk mulig, alltid hørt på R R R R Rrrrrrrrrrrrrreiseradioen (er så flott atte…) Den gir meg assosiasjoner til deilige, gode laaaaaaaange, late sommerdager i Skuddnes og det er gode minner å ha med seg. Når Reiseradioen starter sesongen er det som ‘’å skru på sommeren’’ ihvertfall mentalt og det samme gjelder når sesongens siste program nærmer seg slutten og de spiller ‘’En sommer er over’’ med Kirsti Sparboe, da er liksom sommeren over, selv om det kan være pent vær i mange uker etterpå.

Sånn er det bare!

Mamma lurte på hvordan jeg hadde sovet og vi satt der og pratet litt mens jeg fikk i meg en brødskive eller to, samt en omgang med Hvitvask på de såre skuldrene mine under milde protester fra meg, det var jo ikke akkurat behagelig å bli smurt inn der det svidde mest, men det måtte gjøres, såpass skjønte jeg og mamma smurte så forsiktig hun kunne, så…….

Jeg kom plutselig på at det var jo tirsdag og på tirsdager hadde jeg fast jobb ned hos Snørteland. (tror det var tirsdagen, men det spiller ingen rolle)
Onkel Rasmus hadde fått inn alle regninger som skulle betales den uken og det kunne være betydelige beløp det var snakk om. Til å betale disse, i mine øyne ''Onkel Skrue sin

pengebinge'' beløpene hadde onkel Rasmus valgt meg. Dette var en stor ting for meg og jeg var kry som en hane kan jeg huske. Tenk å få lov til å bære millioner på millioner av kroner over til posten og banken og sørge for at det ble innbetalt. Det var også viktig å sørge for at kvitteringene ble stemplet etter alle kunstens regler og tatt med tilbake til Rasmus som sirlig kunne lage hull med hullmaskinen og sette dem inn i permene sine.

Tenk dere det, en liten Travalabb med, om ikke millioner på millioner, så ihvertfall tusener på tusener av kroner i hendene sammen med regningene fra forskjellige leverandører. Jeg husker at jeg i mitt stille sinn var litt redd for at det skulle komme noen B.Gjeng typer og prøve å frarøve meg de betrodde pengene jeg bar i en stor konvolutt. Jeg kikket meg om og bak noen ganger før jeg passerte Postveien og gikk over veien, kaaaanskje med et lite håp om at det stod en litt skummel type lenger nede i gaten, eller at det kom en mistenkelig bil kjørendes. Det gikk selvfølgelig bra som så ofte når fantasien spiller oss et puss, også i voksen alder.

Posten lå i det gamle og aktverdige bankbygget, med inngangsdøren til høyre, mens sparebanken hadde inngangen i den venstre døren. Det hendte at jeg måtte innom banken også, alt etter om det var post eller bankgiro og om jeg skulle sette inn penger også.

Etter at jeg hadde unnagjort bank&postoppdragene satte jeg meg ned på utsiden hos Snørteland og bare satt der og tittet på hva som skjedde. Borte ved veisluken stod traktoren til Sigurd stilt opp med kjerre og Bjarne var i ferd med å ta opp risten til kummen for å fjerne sanden som hadde hopet seg opp i løpet av våren og forsommeren. Han brukte en spesial’’spade’’ som jeg ikke aner hva heter. Den hadde samme løsningen som en hekkesaks, med to koste? skaft, ca to meter lang, satt sammen i ett kryss med små, spesialspader på enden,slik at ‘’spadene’’ ble som en grabb når man klemte skaftene sammen og man kunne løfte ut sanden fra kummen. Skjønner dere?, husker noen hva det heter?? Kan det være så enkelt som ''Kumspade'' Det var ihvertfall noe å se på og jeg ble vel litt avledet, slik at sviingen på skuldrene ikke var sååååå innmari sterk. Akkurat idet jeg skulle gå inn til Snørteland for å se om det var noe jeg kunne holde på med, kom frilufts og Hedersmannen John Albert, som bodde litt lenger oppe på Kirkeveien enn oss, gåendes langs postveien. Han så meg og kom bort til meg.

‘’Hei Jan Inge, dorr komme ein forskar fra universitetet å me ska ud i laksanødene te helgå for å marka laks, har du lyst å varra me? Det e Skålavågen sin båd me ska bruga’’

Universitet, forsker, laks, ut i båt, det er jo mer enn tre ting det ….
Jiiiipppiiiiiiii tenkte jeg og jeg regner med at det nok det jeg sa også. Svaret var uansett ett rungende JAAAAAAA,......'''men eg må sporr na mamma fyst!!!’’ ''Nei det trenge du ikkje, eg har snakkt me na eg, du må barra huska å ta med deg nista å redningsvest’’ sa den alltid smilende John Albert..

Men den, andre turer og fisking på Hilleslandsvannet med John Albert får jeg la ligge.... foreløpig.

Ha en flott forsommer videre i Skuddnes.

Ninne, han på Hamar. :-)