13. del. Mat, ett tema med mange variasjoner og tilnærminger :-) (c)

Det er gått en tid siden dere har fått noen ny epistel her på bloggen min nå. Det har nok mange årsaker som jeg ikke skal gå så mye inn på her. Jeg kan jo si såpass at det av og til er litt vanskelig å finne inspirasjonen for å sette seg ned og gjøre selve jobben med å skrive det ned. 
Når jeg først har satt meg ned så går selve storyen ganske lett, men så er det dette med ''er det bra nok? vil dere/leserne synes at det er ok? osv. Dette er spørsmål som man før eller siden vil stille seg, ikke bare når det gjelder en blogg, som tross alt ikke er Såååå nøye, men også i andre sammenhenger i livet. En blogg er jo objektivt sett bare en del bokstaver satt sammen på en mer eller mindre god måte, men det er ikke alltid at det er sånn det føles.....Sånn er det bare.....både dessverre og heldigvis kanskje. Det er også en del andre ting som har spilt inn, men de er av en mer privat art, så det skal jeg ikke plage dere med. Nok om det, her er ihvertfall en ny epistel som jeg håpe dere kan ha noen allrighte minutter med. Hvor mye jeg kommer til å skrible ned i fremtiden vet jeg enda ikke, men det komme nok litt til.....sånn plustelig.
Det har etterhvert blitt til 13 epistler og det er helt fantastisk at det har vært, i skrivende stund 10.600 ''inntittere'' på bloggen. Det er langt over det jeg i det hele tatt kunne drømme om da jeg startet skriveriene mine. Tusen hjertelig takk til alle dere som tar en titt innom og kanskje har noen mimrende minutter mens dere leser, forhåpentligvis med et godt smil når dere kan nikke gjenkjennende til hva dere leser.

Det er også noen som ikke er så heldige å ha vokst opp, eller bor i Skudeneshavn som leser bloggen. Kommentarene fra noen av de er at de kjenner seg igjen i hendelsene, men da selvfølgelig med et annet persongalleri. Det som går mest igjen av kommentarer fra de ''utenbys'' er at ''Gubbevaremegvel så godt vi hadde det i barndommen og oppveksten vår''.  Det er det jeg prøver å gjøre meg selv og dere lesere oppmerksom på, dette selv om det er nye tider og barn og unge har andre ting å drive på med enn det vi drev med. Sånn har det vært i uminnelige tider og også neste generasjon vil nok si og mene at barn/unge skal gjøre det samme som vi/de gjorde, for det var sååå bra.

Sånn er det ikke, det heter utvikling....take it or leave it... 

Forhåpentligvis vekker bloggen en del av deres egne minner, som nok er der, ett eller annet sted i underbevisstheten.Noen kommenterer at ''GubbaNoa så go husk du har Jan Inge''.....Joda, men dere må huske på at jeg bare har 17 -18 år å huske fra, dette i forhold til de/ dere som har bodd i Skudeneshavn nesten hele deres liv. Der har kommet nye personer til i persongalleriet, noen har dødd og de man hadde mange gode opplevelser med som barn har man vokst videre med og dermed har barndomsminnene glidd sammen med nye gode minner. Da må noe vike plass. Vel, sånn tenker ihvertfall jeg om det.

Som vanlig i epistelen er jeg på en runde rundt i havn og denne gangen også en tur til Åkra. Det var store greier det, hater å skrive det, men....  i Gamledager😀 Ja det var nesten en sjelsettende tur den gangen, den gangen da det ikke var så mange som hadde biler.

Jeg vil gjøre dere oppmerksom på det avsnittet som står etter selve epistelens slutt. Der finner dere lenker til mye historie om en del folk fra Skudeneshavn som vi ikke har lov til å la gå i glemmeboken.

Håper at dere kan kose dere noen minutter med epistelen, det er ihvertfall meningen. 
Så er det bare å ønske dere alle en Heeeeeelt fantastisk sommer, samme hvorhen dere skal tilbringe den. Jeg vil også ønske alle en helt Fantastisk Skudefestival og vil gratulere den ''Store Horden'' med folk som står på for at Festivalen er mulig....år etter år og med like stor suksess hvert år. 

Det står dorr pigede respekt av.🥇🥇🥇

Jeg velger å bruke dette bildet som ''Nasjonalbildet'' for bloggen, 
selv om jeg nok er  yngre her enn i en del av 
historiene jeg ha skrevet.

‘’Jan Inge, Onkel Lulle har spurt om du vil være med på noen greier i morgen tidlig.
Jeg er i banken, kom innom meg når du kan, så kan vi prate om det.
Mamma’

Neida, beskjeden var ikke skrevet på en gul Post - it lapp, så enkelt var det ikke den gangen :-) (Hmm...tenk på han som ble milliardær på å lage drittdårlig lim….. som siden ble det som gjorde Post-it til nettopp det, Post-it)

''Den gamle Boghandelen i Skuddnes''

Beskjeden var skrevet på Flaggpost Blokken, innkjøpt hos Gulli på Boghandelen, Flaggpost var vel var det mest vanlige brevarket og/eller lappeblokken å bruke den gangen. Vi hadde alltid en sånn liggende på  kjøkkenbordet hjemme slik at vi kunne skrive beskjeder til hverandre eller hvis en eller annen hadde vært innom og ingen var hjemme.

Låserutinene i hjemmene i (har ikkje lyst å skriva det, men får jaffal skriva det i apostrof) ‘’Gamledar” var litt annerledes enn de er idag. Dette har jeg skrevet om før, så…..dere får lese dere til det i en av de andre epistlene hvis dere ikke husker det..

Det var andre tider den gangen ja, det var en tid der snail-mail, eller postsendt brev var det vanlige. Den gangen var det mest moderne og fantastiske vi kunne tenke oss når det gjaldt moderne kommunikasjon, noe som vel idag er nesten like sjelden som den gang......FAST-telefon. ;.)
Det fantes også, for oss små, den Heeeeelt ubergripelig fantastiske Teleksmaskinen. Teleksen kunne ligne på en kjempestor skrivemaskin, stor som et møbel. Teleksen hadde kjempestore ruller med papir som det tikket inn beskjeder på fra de du hadde kontakt med rundt omkring i verden via dette vidunderet av en maskin. Jeg kan tenke meg at Lensmannen eller Solstad var de første og kanskje eneste  som hadde det i Skuddnes. Den første jeg mener jeg kan huske å ha sett var hos Solstad og jeg mener bestemt at jeg kan huske at de hadde flere og at de sto midt på gulvet når du kom inn på kontoret.

Lappen satt fast på blokken,  så den fløy ikke av gårde når travalabben kom stormende inn på kjøkkenet med alle 3 dører åpne fra kjøkken og ut til plattingen foran inngangsdøren.

Etter å ha lest lappen, smurte jeg meg et par brødskiver med Salla, eller Servelat som det egentlig heter. Jeg kalte det Salla lenge etter jeg fikk vite det ordentlig navnet på denne Snørteland spesialen. Jeg så at mamma hadde lagt frem ett par appelsiner på bordet, men de var ikke akkurat så søte og gode som de vi får idag. Løsningen på det vil vel de fleste på min alder huske..”man tager hva man haver” og bruker det....

Jeg skrelte den øverste delen av appelsinen, gikk bort til bakerskapet til mamma og fant frem sukkerbitene. Så var det å hule ut et lite hull med fingeren på toppen av appelsinen, der båtene deler seg og så stappe ned så mange sukkerbiter jeg fikk plass til i hullet. Så var det bare å suge i seg den himmelske saften fra den sukrede appelsinen og sjelden har vel en i utgangspunktet gallsur appelsin smakt Såååååå Godt, sant vel??

Jeg tok meg et glass melk også, hmm, ved nærmere ettertanke, å kalle det for melk blir nok å dra sannheten litt for langt.

Jeg mener å huske  at jeg ikke var noe særlig glad i melk, jeg drakk det da, men glad i det blir et altfor sterkt uttrykk, hvis……..hvis det da ikke var en soliiiiiid dose med Oboy i den og da snakker vi ikke om puslete Ts. eller Ss.

Åneida du…... Hvis dette skulle gått i skje-mål så hadde det nok vært det heller ukjente målet Gs, eller Grautskje som hadde vært det målet som hadde vært det mest beskrivende navnet hvis det skulle tilfredsstille mine ønsker om passende mengde av Oboy.

Det var bare å få Oboy’en i glasset  og siden det ikke var noen Gs. eller grautskje i nærheten, ble den bare helt rett i glasset i passe mengde, igjen i mine øyne……….helt til det lå en solid, stor haug i bunnen av glasset. Trikset nå var å helle melken forsiktig oppi glasset, helst med skråstilt glass. Da la melken seg som en ‘’hinne eller boble’’ over Oboy’en. Det var heldigvis og takk for det,  alltid noen ‘’bobler’’ som kom opp til overflaten og lå å fløt oppå melken. Nå var det bare å være ytterst forsiktig og få en sånn boble fanget med skjeen og få det inn i munnen uten at boblen brast. Inni munnen gjorde det ikke noe om den sprakk……..og når den sprakk, av seg selv eller ved å presse tungen opp i ganen, så var det som en forsmak av himmelriket som formelig eksploderte som en smaksbombe i munnen………..masse deilig sjokoladepulver som fordelte seg i hele munnen……..å gubbavaremegvel…...dette var godt.
(Det er det samme prinsippet de idag bruker iinnenfor moleykylær gastronomi når de lager 'Smaksbomber' som dere sikkert har sett på ett av Alt for mange kokkeprogrammer på Alle kanaler) :-)

Etter at alle sjokoladebobler møysommelig var fisket opp, var det å røre forsiktig i bunnen av glasset slik at det det kom enda flere smaksbomber til overflaten, omtrent som omvendte dypvannsbomber, hvis man kan si det sånn da?

Sånn satt jeg og holdt på til det ikke var så mye sjokolade igjen på bunnen av glasset og da var det bare å røre det ut i melken. Ofte ble det da altfor lite sjokoladesmak på melken…...igjen etter Min mening da ….

Men med Oboyboksen stående innenfor rekkevidde på bordet var løsningen like nær som boksen, det var bare å strekke ut hånden, gripe boksen med den ene hånden og skjeen med den andre og bare måke på med pulver, helt til melken hadde fått en farge som var akkurat motsatt av det som er naturlig for melk. Den fargen var selvfølgelig den flotteste fargen i hele verden, der og da,  for en travalabb i Skuddnes, hjemme alene en stund i huset på Kirkeveien

‘’Å gubbavaremegvel så gott det va, å for ei harrlige tid’’

Lappen lå på kjøkkenbordet da jeg kom hjem etter en dag der alt og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde vært på en av mine sedvanlige ekspedisjoner rundt omkring i Havn.

Sommeren var begynt å gjøre sitt inntog og det var nesten som om hele Skuddnes gikk å ventet på at varmegradene skulle ta av ordentlig på termometeret. Shortsen var kommet på sammen med lette sommerskjorter eller hvite T-skjorter. og jeg hadde allerede hatt min første solforbrenning. Ikke så alvorlig enda, men nok til at solforbrenningsremediet ‘’hvitvask’’ var tatt frem fra medisinskapet.

Jeg hadde vært en skikkelig runde på Tomahawken, men i og med lappen på kjøkkenbordet ble det jo en kjærkommen mulighet for en runde til.

Jeg startet hjemmefra og hadde tenkt å sykle i en forferdelig fart nedover Kirkeveien der jeg skulle ‘’legge meg fremover’’ på sykkelen, for å minske luftmotstanden... regner jeg med. Det var vel ikke akkurat vitenskapelig bevist at at jeg kom meg fortere ned Kirkeveien pga dette, men det spilte liten rolle……

Det var Tøft og det holdt i lange baner det, ihvertfall på en Tomahawk, for en travalabb som gjerne ville være Tøffere enn….. toget.

Hmmmmm,  litt dumt å skrive toget da...siden det aldri ble noe tog til Haugesund, så tøff får holde det.

På veien ut på Kirkeveien så jeg at onkel Arne, som alltid med Kasjetten på snei, kom ut av døren. Han skulle sikkert en tur til Havn han også. Tante Søssa og onkel Gunnar satt på trappen og drakk kaffe, så jeg svingte innom gårdsplassen for å slå av en prat og høre om det var noe som hadde skjedd. Jeg innrømmer villig at jeg alltid har vært det noen vil kalle en ‘’forvedenskjid’, men som jeg foretrekker å kalle vitebegjærlig og det er en vesens forskjell, bare så Det er sagt. :-)

Det var ikke så mye nytt de kunne fortelle, men Søssa spurte om jeg ville ha en brødskive eller et glass saft i og med at Mamma var i bankens selskapslokaler for å forberede noe mat til ett eller annet selskap dagen etterpå.

Neitakk, jeg har akkurat spist en brødskive,’ men eg e ganske tysste’, sa jeg, sikkert på grunn av alt det søte jeg hadde tullet i meg. Onkel Gunnar hadde  reist seg for å gå inn  å hente kaffekannen så Søssa ropte etter han at han måtte lage ett stort glass saft til ‘’ann Ninne’’

Det var, når jeg husker tilbake, en fantastisk følelse å bare sitte der på trammen med naboene å barra tattla å nyda god saft. Du verden for et luksusliv…..bare sitte der, uten en bekymring i hele verden…..

Onkel Arne stakk en tur bortom han også, bare for å hilse på og en liten prat. Etter at jeg hadde sett sola gjennom kikkerten i bunnen av glasset var det på tide å komme seg videre.

Med litt formaninger om å være forsiktig, spesielt i krysset ved Nyagadå og nederst i Kirkeveien kastet jeg meg på sadelen på Tomahawken, satte giret i 1.gir med ett ganske så tøft uttrykk i trynet og tråkket hardt og kontant på pedalene, samtidig som jeg la meg bakover mot den kjempehøye ryggen på sadelen. Det å steile var en kunst, men ikke sååååå vanskelig på min sykkel i og med det store bakhjulet og det lille framhjulet. Så med et stort ‘’se på meg uttrykk’’ i fjeset steilte jeg og kjøre en meter eller to bortover på ett hjul, dette mens jeg nøye fulgte med på at de voksne fulgte med på hva jeg gjorde. Så var det bare å komme seg ned til Havn, skjønt “komme seg til Havn og komme seg ned til Havn Fru Blom” Det er ikke bare bare for en liten travalabb å komme seg fra A til B uten en del stopp og plutselige innfall…. sånn var det og sånn vil det alltid være.

Onkel Thor, Thor Stokka sto utenfor butikken sin i underetasjen der han og Annemor bodde og ropte et eller annet til meg. I og med jeg ikke hørte hva han sa, så var det bare å hugge i med bremsene samtidig som jeg la meg litt sidelengs og dermed fikk en skrens pga all grusen som lå i veikanten…..tøft…..og da var det bare å stoppe og høre med han hva det var han hadde ropt til meg.

‘’Neida, det vakje noge spesielt, Jan Inge, eg barra lurte på kossen d går med deg å den tøffe sykkelen din, det vakje noge aent’’ sa han.

I og med at det var litt slark når jeg giret fra 1 til 2 gir fortalte jeg det til han. ‘’Du får ta an med deg i jønå den kvide porten så kan eg jo se om eg klare å få hjelpt deg med det’’ sa ann

Ja det hadde jo vært flott det da tenkte jeg og trillet sykkelen inn i bakgården, mellom huset og garasjen.
Thor hadde ‘’byttorr&spann’’ med utstyr i ‘’ikke bare Snekkerutstyrboden’’ sin i den ene enden av garasjen med de grønnmalte dørene og garasjedører ut mot Nyagadå. Uansett hvor mye utstyr han hadde i boden, det aller viktigste verktøyet, Skrujernet hadde han alltid i lommen på Nasjonalbuksetypen hans, nemlig Kakibuksen. 😃

Etter en liten inspeksjon av giret og vaieren forsvant han inn og kom tilbake med utstyret han trengte for å stramme opp vaieren…….Han holdt på med det en stund, mens vi pratet om alt og ingenting. Han stoppet av og til opp for å rette opp ryggen. Thor hadde en del plager med gikt og revmatisme, noe han hadde hatt fra ganske ung alder og hadde litt vanskelig for å bevege seg uten stokk eller krykke. Men det forhindret ham ikke i å være en aktiv mann som kom seg rundt, ikke minst i Renaulten med den artige girstangen. Girstangen var som et paraplyhåndtak man tro inn eller ut av dashbordet, samtidig som han vridde på den alt etter hvilken gir han skulle ha. Jeg var og er fremdeles fascinert når jeg tenker tilbake både på girstangen og onkel Thor sitt pågangsmot. Onkel Thor var en meget snill mann, det kan jeg skrive under på. Thor og Annemor hadde hjerter av gull og skulle vi noe steder det ikke gikk buss, så kunne vi bare kontakte Stokka, så ordnet den biffen seg.  😀😀

Etter en liten stund rettet han seg opp og betraktet verket og sa ’’Sånn, Jan Inge nå trur eg at det skal varr bra’’, Han hadde ikke mer en sagt ordene før vi hørte noen rope ‘’Thor, e du der’’..... fra Kirkeveien, eller nærmere bestemt fra døråpningen til butikken. Det var en kunde som skulle handle noe i butikken. ‘’Ja, då får eg komma meg bort i butikken og høre hva jeg kan hjelpe kunden med’’ sa Thor.

Jeg takket onkel Thor for reparasjonen av det livsviktige giret og tenke at nå, nå skulle jeg virkelig trå til nedover………..men den gang ei…..

Onkel Thor sa på sin stille og rolige måte at ‘’nå får du varr forsiktige nerøve gadå Jan Inge, dorr e mongen bilar nå vett du….så sjøl med nyfiksa gir så må du ta det med ro’’ …

Hmmmm,med lit grrrr, men han hadde jo akkurat reparert sykkelen og var voksen så jeg fant ut at det var best å høre på det han sa…..innerst inne visste jeg jo at han hadde helt rett, selv om det smertet en som hadde mest lyst til ‘’å trø te alt det giret tålte’’.

Jeg kan når jeg skriver om onkel Thor og Annemor ikke unngå å huske en gang da jeg av en eller annen grunn spiste frokost hos familien Stokka. Jeg hadde vel muligens våknet tidlig og funnet ut at sengen ikke var et blivende sted for en travalabb stappfull av energi og derfor hadde tatt meg en tur nedover KIrkeveien. Antagelig for å se om det var andre oppstandne. Det kan også hende at jeg hadde overnattet hos dem av en eller annen grunn…... vel, nok om det.

Vi satt i stuen og onkel Thor satt med en kaffekopp da tante Annemors gode stemme hørtes fra kjøkkenet….’’Ja, nå kan dokke komma, bordet e dekka. maden e ferige å eggå e mesten ferige…..''
''Jan Inge, kossen vil du ha egget, hardt eller bløtt?’’ spurte hun.

‘’eg vil ha det blaudkokt, hvis du har smør å brunost’’ svarte jeg og tenkte samtidig at dette skulle bli en KNALLfrokost 😋😋
Annemor hadde selvfølgelig både smør og brunost. så her var det bare å hugge inn på alt det mitt hjerte måtte ønske.
Snakk om å komme til dekket bord……

Noe av det beste med egg, bløtkokte da selvfølgelig, er å kakke av toppen, få hvitten i topplokket i seg på en eller annen måte, før du så tar litt av plommen på skjeen, med bare pittelitt salt på og få det i meg…….SÅ, var det tid for Gourmetutgaven av kokt egg…Egg a’la Maison Steensen’’.😋

Med litt eggeplomme borte var det jo plass til... litt….,Særlig ,,,litt du liksom..,,,så mye smør, meierismør seff, som det var plass til ned i plommen, Neste steg var en brødskive….helst Halvfint fra Thorsen, med smør og….hvis vi skulle brukt dagens ferdigskjærte osteskiver som måle-enhet…..4 skiver brunost på…Kanskje litt mye, men skal du først ta i, så må du ta i så det holder.
Så var det å få et par skjeer med ‘smørplomme’ i munnen uten at det rant for mye ned på kjakene, for så å fylle på med en en stor bit av brunosten, den med litt brødskive under.
Når dette smeltet sammen i munnen…..mmmmm…..''Heaven can wait''….og det gjelder enda… Prøv hvis du ikke har prøvd det før og husk at kalorier skal spises..ikke telles, bare så det er klinkende klart.
Jeg vet om noen i Vik som er helt enig med meg, ihvertfall når det gjelder smør i eggeplommen.....sant vel?
Jeg må vel her bare bryte sammen og tilstå at jeg selvfølgelig klarte å søle litt ‘smørplomme’ på skjorten, men dette ordnet Annemor fort opp i med en vætet klut, det var bare sånn det var.....

Vel, nok om egget.

Frokosten til Annemor besto jo absolutt ikke bare av egg, neida der var hele kjøkkenbordet dekket av de lekreste lekkerbiskener og vi satt lenge ved bordet og spiste og småpratet om løst og fast.

Etter frokosten bar det hjem til mammen, der dagens snakkis ble det fantastiske frokostbordet hos Thor og Annemor og at nå, nå var det slutt på disse vanlige brødskivene jeg fikk servert på en tallerken hver morgen.

NEI, dette holdt ikke lenger, her trenges det jaggu meg en  en kvalitetshevning på den Steensenske frokosten ja, og det fra imorgen den dag. 😀

Som alle mammer, så ville jo også mamma kun det beste for travalabben sin, så neste morgen hørte jeg fra kjøkkenet nede...
''Jan Inge, nå må du komma, Stokkafrokosten e klar, så nå håbe eg at du e jyssla svolten’’.....

Etter å ha tynt sengen et par minutter til, så fant jeg ‘’upstairs’’ ut at jeg ville innta frokosten og for ned trappene i en forferdelig fart og satte meg ned ved det bugnende frokostbordet a’la Stokka….
Åååååå, gubbavaremegvel....Det var som om hele kjøle og kjøkkenskapet var tømt, ja jeg tror mamma til og med hadde vært en tur ute i bakgangen i spiskammerset og hentet inn xtra forsyninger…..
Jeg satte meg og mamma spurte om det var sånn jeg mente det skulle være?
Det kunne jeg bekrefte, akkurat sånn skulle det være……idag og i alle dager, gjerne til evig tid.

Jeg spiste Ett Egg og en Brødskive med Salla og var ferdig……..

Det er vel unødvendig å skrive at dette ble første OG siste ‘’Stokkafrokosten’’ ble servert til en, siger og skriver 1stk. travalabb på Kirkeveien.
Joda, den ble nok servert, men da måtte det være flere gjester ved bordet.

Med giret i orden og litt sykkelvett forsiktig banket inn i hodet mitt av Thor trådde jeg avgårde, mens jeg i synsvinkelen så at han som kanskje skulle handle lyspærer til en eller annen lampe gikk inn i Annemor og Thor sin lille, for meg, Store butikk med flotte folk.

Når jeg skriver om Onkel Thor og Annemor tenker jeg på hvordan jeg bruker onkel og tante når jeg skriver. Det er kanskje litt forvirrende for de som ikke er vant med denne bruken av onkel og tante. Hjemme på Kirkeveien var alle naboer onkler og tanter innenfor visse, ikke synlige grenser,. Grunnen var at vi alle sammen ble passet på, på en eller annen måte av dem og at det derfor ble et slags slektsforhold mellom familiene, uten at det var noe formelt slektskap. Det var også onkler og tanter som bodde lengre vekk, men da var vi nok i slekt på en eller annen måte, som eks onkel Lulle og tante Tordis.

Når jeg skriver, bruker jeg av og til bare navnet, men da har jeg forhåpentligvis brukt onkel eller tante tidligere i skriveriene. Noen hadde også kallenavn som jeg bruker eks Søssa, Visa, Annemor osv. Hvis jeg skriver om eks onkel Magne Simonsen eller tante Ragnhild som er onkelen min og kona hans så skriver jeg nok ‘’broren til mamma, onkel Magne og tante Ragnhild’’ for å vise at det er slekt.

Så, bare en liten digresjon inni det hele. :-)

Jeg skulle akkurat til å passere Postveien da jeg kom på at jeg skulle oppom mamma for å høre hva det var Lulle hadde på tapetet.

Jeg bråbremset, snudde, kickstartet og syklet inn i smuget mellom banken og kinoen, hoppet av sykkelen og freste opp baktrappene til selskapslokalene i gamle banken.
‘’Mamma, e du dorr’’ ropte jeg og mer eller mindre løp inn på kjøkken. På kjøkken var det ikke så stor aktivitet som det hadde vært hvis selskapet skulle vært samme dagen. Mamma holdt på med noe dessert og jeg var ikke sikker på om det var Sitronfromasj eller Dronning Maudpudding som var Nasjonaldessertene til mamma.
MEN, det jeg nesten helt sikkert visste var at det skulle jeg nok få vite i løpet av morgendagen, når desserten var kald og klar til servering.. Det hendte nok, ikke bare fra tid til annen at det ble en aldri så liten xtraskål med dessert til de små en alen lange og pappen i huset på KIrkeveien. Mamma pleide å lage det som kunne lages til, eks desserten til et bryllup, dagen før. På selve dagen ble hovedrett, saus og annen stæsj laget og da var det, tro det eller ei en viss liten travalabb som ofte gav den siste godkjenningen på om sausen var serveringsklar eller om den trengte en siste finish.

Det endte nok som oftest med at ‘’An va jyssla god mamma’’, men ofte med en liten presisering, ‘’men an trenge litt mer salt…...syns eg’’ og mammen smakte en gang til og sa seg som oftest enig i travalabbens mer eller mindre gode råd.....

Mødre vet når de skal gi de små rett....selv om det kanskje ikke er heeeelt riktig...sånn er det bare.
Sausen var nok i ettertidens klokskap mer enn ferdig og vel så det og jeg vet ikke hvor mye salt mamma hadde i sausen etter dommen min.

Samma det, Uansett så har jeg valgt å tro at det var jeg som hadde siste ordet når det gjaldt sosasmaging….

Hvis noen vet noe annet, så vil jeg Ikke vite om det !!!!

Etter å ha vært en liten tur ute i gangen for å se på presangbordet, kom jeg plutselig på hvorfor jeg egentlig hadde kommet……..

‘’Ka va det an onkel Lulle ville mamma'', spurte jeg, enda ganske så heseblesende etter ‘NM i baktrappoppspringing te selskapslokalene’’
Mamma svarte at nå måtte jeg først roe meg ned så skulle hun forklare, dessuten ville hun gjøre seg ferdig å ha desserten i skåler.

Etter å ha fått pusten tilbake og mamma var ferdig forklarte hun at Lulle hadde snakket med henne og sagt at han skulle heeeeelt til Åkra :-)........  tidlig neste morgen for å hente noen kasser med fisk som han og tante Tordis skulle ha på Fiskehallen til fiskemat og som ferskfisk i disken på Fiskehallen

Ludvig Thomassen, som Lulle egentlig het hadde sammen med kona Tordis leid det gamle nedlagte meieriet og startet opp <<Fiskehallen>>. Jeg mener at det var Ole og Kamstrup Stave som hadde kjøpt meieriet og leide det ut etter at det ble nedlagt. Jeg husker ikke noe årstall, men hvis noen vet, så legg det som en kommentar på fb, så kan jeg legge det inn i ettertid.

Dette var dengang det var både en og to fiskebutikker i Skuddnes. Fiskehallen hadde utsalg i samme lokale som meieriet hadde brukt for sitt utsalg. Bak butikken hadde Lulle og Tordis bygd om slik at det var både røykeovner, sløyeplass, pakkeplass og kjølelager. Der lagde de verdens beste fiskekaker, fiskeboller, røkt sild, røkt makrell, saltfisk og alt det ditt hjerte kunne begjære av fiskeprodukter.

For å ha nok fisk til dette skulle altså Lulle til Åkra for å hente fisk og lurte på om jeg hadde lyst å være med, SELV om om han skulle kjøre veeeeldig tidlig på morgenen dagen etterpå.

Om jeg ville være med??....
Gubbavaremegvel for nogen domme spørsmål dei voksne kan stilla, heilt te Åkra…..e du galen….selvfølgelig ville jeg være med.
Jeg hadde villet være med selv om det hadde vært midt under Kosekroken med Ragne Tangen på fjernsynet. ‘’Heeeeilt te Åkra….tenka seg te kan eg fekk lov å varra med på. .Jeg hadde allerede begynt å glede meg.

Ok, sa mamma, men da kommer du deg opp med en gang jeg vekker deg, ikke noe tull med 5 minutter til…osv..!?.

Jada, mamma eg låve, sa jeg, men då må du låva å ikkje glømma å vekka meg.

I dag er det vel ikke så stor jubel for en Åkratur, kanskje heller motsatt, men for meg, den gangen var det en svær opplevelse, helt til Åkra på en vanlig dag??? Fantastisk….

Jeg syntes at denne dagen, dagen før den store reisen.....helt til Åkra gikk utrolig sakte, men tiden for å legge seg kom da endelig. Før jeg la meg hadde jeg mast til meg noen få kroner slik at jeg hadde litt ‘’ferdapenger’’ eller lommepenger til Åkraekspedisjonen.
Mamma holdt selvfølgelig, som alltid det hun lovde om å vekke meg i tide og etter hva jeg husker så klarte jaggu meg jeg også å komme meg opp på første rop fra mammen….etter en urolig natt med mange drømmer om turen.
Heilt te Åkra….tenke seg til, det var jo en hel ekspedisjon det….

Lulle kom i sin VW og fløytet utenfor huset på sånn ca det klokkeslaget vi hadde avtalt. Jeg hadde allerede stått i vinduet og ventet i, etter min mening, timesvis da jeg så at han stoppet utenfor. Jeg hadde vel litt store forventninger til hva en Åkratur kunne innebære, så jeg hadde insistert på niste, kjeks og brus til turen. Jeg tror jammen mamma hadde ordnet en termos med kakao til oss ‘’ferdafolk’’ også.

Selve turen husker jeg ikke så mye av, men vi kom oss da til Åkra, fikk hentet fisken, SÅ var det tid for å bruke lommepengene jeg hadde mast meg til fra mamma….

Bruke penger kl 06.30 om morgenen….nei,...... tror ikke det nei……..
Ikke en gang på Åkra, den gangen, var de så ugudelige at de hadde åpne butikker så tidlig på morgenen. Jeg kjente at kronestykkene var i ferd med å brenne seg gjennom stoffet i lommen og var etter min mening i ferd med å gi meg tildels store brannskader på låret,,,,, men det var jo ikke noe å gjøre med det.

GRRRRRRR......... Jeg mener å huske at Lulle måtte kjøre lit rundt for virkelig å vise meg at absolutt Alt var stengt.
Lulle så nok at det plagde meg at jeg ikke fikk brukt opp pengene så han sa at når han neste gang skulle til Åkra på dagtid kunne jeg få være med og da skulle vi ha oss en tur på kafe eller i en butikk.
Ja, klart at jeg ville det...er du gal???

Ved Ferkingstad kirke stoppet vi for å ta en velfortjent arbeidspause, ihvertfall en pause slik at jeg fikk spist opp pausematen...,dvs kjeksen og drukket opp sjokoladen. Jeg kunne jo ikke komme hjem med ALT etter at jeg hadde mast ‘’håll i håve på na mamma for å få me meg. Nei, d sko nå pigede tatt seg ud’’

Vi satt i bilen og spiste nesten opp alt det jeg hadde med meg i skreppa og det smakte godt med kjeks og varm sjokolade , men det at jeg ikke hadde fått brukt opp reise/lommepengene jeg hadde fått, plaget meg enda, men sånn var det. Det går ikke alltid som vi ønsker og har planlagt, selv om vi ønsker og håper det av hele vårt hjerte.
Etter å ha vært med på å losse fisken på Fiskehallen kjørte Lulle meg hjem, slik at jeg kunne få slappe av litt etter den tidlige starten på den ‘’harde arbeidsdagen’’. :-)
I det jeg gikk ut av bilen spurte Lulle på om jeg hadde lyst å tjene litt lommepenger med å jobbe litt på Fiskehallen av og til?

Det hendte jo at de trengte hjelp og om jeg hadde lyst, så kunne jeg bli med han å Hykra (selge fisk og fiskemat på døren til folk) når han hadde sin ukentlige Hykrerunde rundt på Dale, Hillesland og resten av omlandet.

Om jeg ville???? (off, off, alt det løgna voksne folk kan sporr om....:-) ... selvfølgelig ville jeg ha meg jobb og tjene penger. Med en smekkfull lomme eller lommebok ville jo verden ligge for mine føtter Jeg spurte om når jeg kunne begynne,
NÅ eller?
Neida Jan Inge, ikke nå med en gang, vi får se det litt ann.

Jeg ville bare høre om du var interessert……
Interessert, dukanveda at eg va interessert, Jippppiiiiiiiii…..

jeg var allerede i gang med å planlegge hva jeg skulle kjøpe for de uhorvelig store summene som en jobb ville innbringe.

Jeg sa hadetpåbadet til Lulle og kom meg inn dørene mens jeg samtidig som jeg var oppildet av tanken på jobb, var jeg forferdelig skuffet over at jeg måtte bære tyngden av de kronene jeg fikk med meg, ikke bare ut av hjemmet, men også gjennom døren og inn igjen….uten å ha fått brukt så mye som en ettøring…

Mamma skjønte nok at dette gikk hardt inn på travalabben og fant vel ut at det var best at jeg fikk beholde kronestykkene og kunne bruke dem til akkurat hva jeg ville OG at jeg skulle få nye penger når onkel Lulle og jeg skulle ut på neste langtur…..til Åkra…..i åpningstiden for butikkene….med ‘’spennepenger’’ :-)

Så var det Cowboystrekk…..jeg hadde jo vært tidlig oppe og Lulle hadde jo sagt at vi hadde fått gjort mye den dagen, så da var det vel ikke mer enn riktig at også jeg måtte slappe litt av etter jobb :-)

Små ben blir også slitne, sant vel?…...og de voksne sa jo at de trengte å hvile litt etter jobben og da, da måtte jo vi som veslevoksne også få lov til det.

Det kan nok stilles store spørsmål ved om jeg Virkelig trengte den cowboystrekken, naturspeeda som jeg var. Den gang sa man gjerne at man hadde ‘’lopper i blodet, kvikksølv i rauå, an harkje ro i rauå osv.

Idag hadde nok diagnosen vært en annen, men ikke den gangen, det bare var sånn det var….og takk for det. :-)
Vel sånn kunne ett par, tre dager være i min barndom i Skuddnes, håper at det har underholdt dere litt og at noe av skriveriene kanskje henter frem noen av deres egne gode barndomsminner.

Inntil neste gang, ha en aldeles fortreffelig sommer med is, grilling, godt drikke, godt naboskap, Skudefestival og alt det andre som utgjør et godt liv i verdens vakreste by.

Hadetpåbadet.

Ninne, han på Hamar :-)

Litt utenom.

Lulle eller Ludvig Thomassen vil jeg alltid huske som en Hedersmann. Han var stille og rolig og var ikke som jeg husker han, den som hevet stemmen i utrengsmål.

Mamma fikk mye hjelp med masse papirer som måtte fremskaffes da det ble bestemt at Krigsseilerne/ de etterlatte skulle få en ‘’erstatning’’ på 70 tallet. Jeg vet at Lulle var en meget sentral mann for mange flere av Krigsseilerne fra Skudeneshavn når dette, skammens kapittel i norgeshistorien skulle pyntes på.

Jeg skriver ikke så mye om dette her, da det finnes bøker, tv-programmer og mye dokumentasjon på Krigsseilernes skjebne under og etter krigen.
Onkel Lulle var selv Krigsseiler og var med på mange ting under krigen, ting som sikkert må ha vært harde å bære, men det var ikke noe Lulle pratet om eller som jeg/vi merket på noen som helst måte  Dette gjaldt nok ikke bare for Lulle, men for alle som seilte under krigen. Dette både kan og bør du lese mer om om i lenkene som ligger under her. Her har jeg blant mye annet lest om min egen Bestefar.

Skudenes sjømannsforening har sin egen webside der du kan finne mye interessant informasjon om Krigsseilerne fra Skudeneshavn. Kanskje du finner ut noe du ikke visste fra før om hva dine slektninger var med på under krigen, slik jeg gjorde om min egen bestefar. www.skudenes-sjomannsforening.com www.skudenes-sjomannsforening.com

Her på Sjømannsforeningens webside kan du i et intervju lese om hva Ludvig Thomassen var med på under 2. Verdenskrig http://www.skudenes-sjomannsforening.com/EvigHeder/Evig%20Heder%20bok/thomassen%20ludvig.pdf

Det er også laget en Dokumentarserie i 6 deler ved samme navn <<Evig Heder>>. Denne serien ble blant andre laget av Magne Misje som var programansvarlig og også en av dem de som sto på for Krigseilerne. ''En samlet presse gav serien uventet mye ros og oppmerksomhet: «Ingen kan sitte uberørt og se på når gamle menn gråter åpenlyst over minner de har båret med seg i over 50 år.» (Terje Valestrand i Bergens Tidende). Serien ble også tildelt såkalt SKUP-diplom i 1995, blant annet fordi: «Deler av serien er fjernsynsdokumentar på sitt beste: Den griper oss følelsesmessig, samtidig som den overleverer kunnskap.»https://tv.nrk.no/serie/evig-heder/prho89001105/sesong-1/episode-1

Alt er samlet i boken <<Evig Heder>> som er skrevet av Peder Eliassen, Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre.

I lenken under kan du se hva daværende Ordfører Kjell Arvid Svendsen skrev i forordet

http://www.skudenes-sjomannsforening.com/EvigHeder/Evig%20Heder%20bok/EH%20aeforord%20fra%20ordforeren%20i%20karmoy.pdf