Del 14 '' Kinobesøk med litt forviklinger''

Del 14 Kinobesøk med litt forviklinger (c)

Senhøsten, vinteren og en god del av våren har gått uten at det ble noen ny epistel i denne bloggen. 
Jeg kunne jo bruke en del ord med å forklare hvorfor, men det det ender opp med er at hvis man skal skrive noe som forhåpentligvis skal glede andre litt, så må det også være en glede og lystbetont å skrive/jobbe med epistelen Det er sjeldent at alt kommer rekende på ei fjøl og det bare er å skrive det rett ned, men det hender jo at det gjør det også.

En annen grunn til at man velger å skrive kan være at det for den som skriver er tvingende nødvendig. av forskjellig årsaker, å få ut et budskap en historie eller lignende. Man må mene at man har et buskap som er så viktig at man velger å bruke masse tid å krefter for å få muligheten til å dele sine tanker med mange.

Det har vært en kald og lang vinter her på Hamar. Jeg har også jobbet en del xtra (utenom det ordinære arbeidet mitt) med elektronisk informasjon og ting&tang på arbeidsplassen min, noe som har tatt en del både tid og krefter. I og med at jeg om ikke så lenge skal en liten tur over fjellet på besøk, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få inn på pc'en de tankene jeg forsåvidt, i stikkords form, har tastet inn i ''notebooken'' på de elektroniske dubbedittene mine i løpet av tiden som er gått siden sist epistel her på bloggen.
Denne gangen tar jeg deg som leser med på en tur på kino, antagelig på slutten av 60 tallet, muligens helt på starten av 70 tallet 
De fleste av oss, som er litt over 29,5 år  har nok besøkt kinoen på Kirkeveien, om ikke på kino,så i andre sammenhenger. 
Kinobygget ble jo også brukt til masse annet, dans, møter, øvingslokale for de lokale orkestrene som fantes. Hvis jeg ikke husker feil brukte både <<Hooligans>> og <<Mash>> kinoen som øvingslokale, sikkert blant flere andre som jeg dessverre ikke husker navnet på. 
Det jeg vet er at vi av og til fikk være inne og høre på.....
av og til. :-) 
Jeg tror at vi alle kan være enig om kinoen var den tidens Kulturhus i Skudeneshavn.

I denne delen, eller episoden starter jeg med litt tanker som surret rundt i hue og opptok meg en del mens jeg skrev ned og formet denne epistelen

''Nasjonalbildet'' mitt, som jeg har valgt å bruke på bloggen

Det er mange småhistorier jeg kunne og forsåvidt kan skrive om her på bloggen, med både den ene og den andre involvert i historien.

Historiene ville nok handlet om, for det meste, uskyldige og trivielle ting som jeg opplevde i min barndom i Skudeneshavn. De fleste kan nok nikke gjenkjennende  og tenke tilbake på nesten de samme episodene som jeg prøver å taste inn på en pc’n, men da kanskje med andre personer involvert.

Dette gjør jeg så langt borte fra den vakre kystlinjen jeg vokste opp ved som det er mulig å komme innenfor det vakre landet vårt og Det er så innmari vakkert, sant vel...?

Dette til tross, så er det venner her på Hamar som leser bloggen og klarer å ‘’leve’’ seg inn i hva jeg prøver å beskrive på bloggen. De har også opplevd lignende episoder og kan kjenne seg igjen i settingene jeg prøver å beskrive, selv om ‘’historien’’ og persongalleriet ikke er det samme. Jeg tror at det, uansett hvor vi har vokst opp, er så mange fellesnevnere i det å være barn og det opplevde, barndommens bekymringsløse liv, at de fleste historier kunne hendt hvor som helst.

Vi trenger bare å bli minnet på om det, så kommer de, de mange felles minnene fra ditt/vårt/mitt barndoms paradis. 

Dessverre er det en del som ikke har opplevd, eller for den saks skyld vil være så heldige å få oppleve den Absolutte Lykke og den Absolutte tryggheten de fleste av oss er så heldige å ha med oss i håndbagasjen/ verktøykassen vår for senere bruk i livet når det bekymringsløse er en saga blott.

Jeg tror at de rent fysiske historiene som vi husker fra vår barndom bare er en del av helheten. Det at vi, nesten alle, bare har gode minner tror jeg bare en del av en mye større helhet i det å vokse opp i Norge og ikke minst i vår felles, verdens beste by å vokse opp i :-)

De historiene vi selv kan huske er nok en viktig del, men jeg tror at den altomslukende bunnløse kjærligheten vi ble overøst med og som vi i barndommen ikke hadde noe navn på, men som vi absolutt merket før vi selv var bevisste nok til å vite hva det var og innebar.

Denne bunnløse kjærligheten, hvis vi er enige om å kalle det det, var det ikke bare våre foreldre og aller nærmeste som overøste oss med. Det var også de rundt oss som vi ikke, verken er eller er blitt i slekt med. Den etterhvert så berømte ‘’nabokjerringa’’ var og forhåpentligvis er en en av delene som utgjør den helheten jeg tenker på.

Jeg tror at små steder tar bedre vare på sine unger enn en større samfunnsstruktur. Men her skal vi huske på at også store byer, som eks Oslo er inndelt i mindre bydeler, med egne skoler, barnehager, fritidsklubber osv.
Da jeg bodde i Oslo, eksempelvis i Homansbyen, sa vi at vi skulle til byen når vi skulle ned til sentrum.Vi hadde våre stamsteder I Homansbyen, det samme hadde de som bodde i andre deler av byen, altså, på samme måte som i en mindre by. Allikevel blir det ikke helt det samme som å vokse opp i en småby, men allikevel….noe å huske på.

Det er et afrikansk uttrykk som sier ‘’Det skal en hel landsby for å oppdra et barn’’.

Det er dette jeg mener med det jeg skriver over her. Selv om ikke alle, sånn rent direkte var med å oppdra oss, så var det mange involverte seg i oss som barn.

Noen kom med godterier til oss, samme hva vi hadde gjort. 

Noen kjeftet på oss, samme hva vi hadde gjort.  

Noen behandlet oss som voksne selv om vi bare var små unger.

Jeg sier ikke at noe av dette er galt, men man kan jo av og til undre seg over på hvorfor man er blitt den vi etterhvert er blitt.

Det er uomtvistelig at barndommen/oppvekstårene bidrar til at vi som voksne får en ‘’Ryggmargsfølelse’’ på eks. hva som er riktig og galt.

Når vi som voksne går etter følelsene i vanskelige ting er det ‘’Ryggmargsfølelsen’’ som forteller oss hva som er det riktige å gjøre. 

Det som er rett for meg, trenger ikke være riktig for en annen. Selvfølgelig har miljø og påvirkning senere i livet også en del å si, men grunnlaget for ‘’Ryggmargsfølelsen’’ for rett og galt er jeg overbevist om at blir lagt i de tidlige år av oppveksten vår.

Jeg tror at denne ryggmargsfølelsen er i endring, dette blant annet pga at vi er blitt et mer ‘’Jeg samfunn’’ enn ett ‘’Vi samfunn’’ som vi var før.

Joda, jeg ser at dette er litt utenfor det denne bloggen skal handle om, nemlig en blogg om mine minner fra oppveksten og barndommens dager i Skuddnes, ikke skrive en avhandling om hva jeg tror og mener om barnepsykologi……og litt andre ting.

Men det er nå engang sånn når jeg sitter og skal skrive så kommer det en del tanker om hvorfor, hvordan osv og det er det jeg har prøvd å kludre ned her.
Ja, så er det en ting til, det er jeg som skriver…. :-)

Jaja, sånn ble det nå bare da jeg satt og skrev dette, på en Cafe, sammen med mange andre, ikke minst foreldre på tur sammen med ungene sine. Dette slik at både voksne og barn kunne nyte den deilige solen som endelig er kommet med det livgivende lyset for både planter og dyr etter en stram og bitende kald, laaang vinter.

SÅ , får jeg prøve å gjøre det jeg egentlig skulle gjøre….. :-)

Det er knyttet mange historier opp mot ungdomshuset, eller kinoen, som vel var det navnet ihvertfall jeg forbinder og brukte mest om bygget.

Skudenes Kino slik bygget så ut for få år siden.

Det var jo svære greier den gangen å kunne gå på kino og se heltene mine utfolde seg på filmlerretet i salen, som selv om den var god nok for oss, unektelig var av det man uten å ta for hardt i kan kalle den velbrukte typen.

Til forskjell fra dagens kinoer der man stort sett sitter i et auditorium og dermed sitter høyere og høyere jo lenger bak man sitter, så satt vi på kinoen i Skuddnes på flatt gulv med bøtter og spann med stolrekker fra scenekanten og bakover. 

Onde, men kanskje til dels... sanne tunger vil nok med en stor mulighet for å ha rett, hevde at gulvet istedenfor å helle oppover, heller helte nedover jo lenger bak i kinosalen du kom…..og det kan godt hende at de har rett….det er uansett for sent å finne ut av det nå., trur eg, eller?
Stolene var heller ikke av det jeg vil kalle overdådig luksuriøse, noe som førte til at  ordene ‘’tresmag i rauå’’ var de ordene som ble mest brukt om og som best beskrev de brune stolene med klappseter og på stålben.

Stolene kunne stables oppi hverandre, slik at man kunne rydde de unna når det ikke var behov for kinosal oppsett. Det kunne være årsmøter, dans, tilstelninger av ymse slag osv osv. 

Jeg vet også at det i ‘’hine tider’’ ble spilt revy fra scenen i Skuddnes sitt svar på Chat Noir, Skudenes Kino. :-)

Selv er jeg ikke gammel nok til å ha fått den gleden av å oppleve dette, men gjennom historier fra mamma og andre som opplevde det, så vet jeg at det var morsomme revyer som ble spilt fra scenen. Det lille jeg vet er at familien Rolfsen var sterkt involvert i revyene som ble spilt fra scenen. Jeg mener å huske at jeg ble fortalt at Skomaker Rolfsen opptrådte som slangemenneske?

Hvis jeg husker/tar feil, korriger meg mer enn gjerne. Kom gjerne med noen historier eller bilder fra den gangen, som kommentar på ''Du vett atte du e fra Skuddnes når...'' gruppen vår :-)

Så, tilbake til det jeg egentlig holder på med…...

Hvis jeg ikke husker feil så var det kino på onsdager og søndager og det var en, som jeg husker det, ganske bra variasjon i filmene som ble vist på kinoen. 

Det var western, krim, Heidi Filmer og ikke minst Sengekant Filmer…...og det var nok Sengekant Filmene som trakk det største publikummet, vi sier det ihvertfall sånn….

På den tiden jeg skriver om her var det vel Birger Postmann som var maskinist. Han så vi ikke så mye til, da han satt oppe i maskinist rommet i ‘’anden etage’’. Han hadde små kikkehull som han kunne se gjennom for å sjekke at filmen gikk sin, av og til, men ikke så sjeldent….skeive gang. 
Hvis jeg ikke husker feil var vel også Boster Baker Andersen også en av maskinistene på Skudenes kino den gangen. Etterpå var det vel en Isaksen og jeg mener at også Espen Berg og Birger Nornes var involvert i Kinodriften. 

Vet ikke, men overtok SUIL etter hvert kinodriften??
Helt på høyre siden, sett fra salen, var det en litt større spionluke som billettøren eller vakten kunne sitte og se filmen fra. Derfra kunne han også følge med på hva som skjedde når mørket senket seg og filmen startet og det hendte nok mer enn en gang at det kom noen formaninger fra ‘’luken’’ om å ‘’holde kjeft’’ eller ‘’ sett dokke ner’’. Det var nok ikke alltid at formaningene ble tatt til følge...men sånn gikk no dagan… :-)

Før filmen startet var det reklame, først lysbilder med reklame for Tinney Rasmussen, ett eller annet med Dahl & pianoer og andre bilder med mer eller mindre lokale  forretninger. Samtidig spiltes, og jeg vil påstå, den samme plata, omatt og omatt som følgemusikk, kall det gjerne ‘’Musakk’’.

Hvis ikke hjernecellene mine helt har tatt kvelden så var det Skeeter Davis med den, for alle som har vært på Skudenes Kino, udødelige og ikke minst uforglemmelige The End Of The World ♪♫♫♪♪

Det var som nå, forskjellige aldersgrenser på de forskjellige filmene, men hadde jeg ‘’lapp’’ med hjemmefra så gikk det som regel greit å komme inn på filmer som hadde ett hakk høyere aldersgrense enn det jeg egentlig hadde lov til. sånn var det bare….
Idag er nok aldersgrensene satt mye lavere enn de var i gamle dager., (skrives med et smil om munnen….hater å skrive det)

En gang jeg hadde veldig lyst til å se en film, jeg husker ikke akkurat hvilken film det var, men aldersgrensen må ha vært satt til ett hakk høyere enn det jeg hadde alder for. Dette fordi jeg måtte ha med lapp med meg hjemmefra fra mammen om at:

“Jan Inge har lov å gå på kinoen og se filmen xxx xxxx

Med vennlig hilsen Gudborg’’

Det var stas å komme tidlig inn på kinoen slik at du fikk en av de beste plassene, dvs stolene på de forreste rekkene. Hvis jeg ikke var tidlig ute kunne jeg risikere å komme langt bak blant stolrekkene og jeg kunne jo i tillegg risikere å få en ‘longe laban’ foran meg og det var ihvertfall ikke til fordel for meg. Jeg hadde eller har enda så innmari mange centimeter fordelt mellom skohel og skalletopp, så det kunne være snakk om ‘’to see or not to see’’ for meg og nettopp det å se var jo det jeg og alle andre var kommet for.

For å være en av de første som slapp inn var det om å gjøre å være tidlig ute og få stilt meg i kø. 

Jeg dro hjemmefra og hadde lappen fra mamma godt stukket ned i bukselommen og var nok litt tøff i trynet på vei nedover mot kinoen i og med lappen og det andre jeg hadde i lommene.

Jeg så at det nesten var tomt oppe på plattingen foran inngangsdøren, så jeg speedet opp på farten nedover forbi onkel Thor sin elektriske butikk og småløp tvers over veien. Jeg så nemlig at noen stykker rundet hjørnet nede ved Hilleslands kolonial på vei mot kinoen. De hadde vært hos Thorsen og kjøpt kinogodt, noe jeg slapp unna for en stund,. :-)

Onkel Thor & Annemor Stokka sin butikk.

Hvorfor jeg slapp unna ''Kinogodtkjøping'' spør du kanskje. Joda, dette var fordi pappen var hjemme fra sjøen og hadde med seg STORE bokser med engelsk konfekt…….og her snakker vi om STORE bokser <<Quality Street>> konfekt, intet mindre….

Jeg snakker her videre om smekkfulle lommer med all verdens smaksvarianter, smaksvarianter som de som hadde vært og handlet kinogodt hos Thorsen bare kunne drømme om….dette i tillegg til lappen fra mammen.

Jeg var, eller ihvertfall følte meg som litt Konge på haugen, nei forresten, Konge på Kirkeveien blir vel mest riktig å skrive, med bortimot fri tilgang til stor bommer/bokser med konfekt, pakket inn i glanset papir, med smaksvarianter som de som ikke hadde en pappa som seilte ute på bøljan den blå bare kunne drømme om….i sine villeste fantasier.

Jeg mener ganske så bestemt at jeg var relativt flink å dele med meg av innholdet i boksene som fortonte seg som ''Sareptas krukke'' eller det rene ''Overflødighetshornet''  som jeg var så heldig å være en av de få, heldige disponentene av.

Vel, på korte, små ben og med smekkfulle kinogodtlommer bar det opp trappen, som etter noen trinn gikk i  en høyresving for å ende opp på plattingen foran inngangsdøren.

Trappen hadde et lealaust rekkverk og litt slitne trapper. Det finnes nok en del teorier hvorfor rekkverket var så lealaust, men jeg heller vel mest til at det var tildels veeeeldig lealaust på grunn av en del ikke helt frivillige raske turer nedover trappene….kanskje en sen lørdagskveld der noen prøvde å holde ihvertfall litt styring på hvordan ferden endte nederst i trappene. 

Dette kan vel også forklare, ihvertfall litt om de løse og slitte trappetrinnene. Det var jo noen som ikke fikk muligheten å bruke trappene med bena vendt ned heller… :-)

Hvis du var så heldig å være førstemann, gjaldt det å gripe, neida, ikke dagen, men dørhåndtaket fortere enn svint og holde i det, samme hva all verdens fornuft skulle tilsi….det var ikke bare bare å holde seg fast i det når gjengen bak deg også ville holde i det samme håndtaket.  Dette hadde ubønnhørlig ført til at dørhåndtaket var ganske så løst etter at mange både barne og ungdomshender hadde holdt seg fast i den med både nebb&klør, alt for å være blant de første som slapp inn.
Når du vel var inne kunne du legge den nødvendige kronasjen, sammen med lappen hjemmefra på den lille hyllen midt på døren som gikk  inn til det bittelille rommet/kottet/avlukket/ som utgjorde billettkontoret til Skudenes Kino. Billettkontoret var SÅ lite at mange sikkert har undret seg over at det i det hele tatt var plass til noen i det hele tatt der inne.

Det var denne kombinerte dør/billettluken Liv Kjeldsen satt bak for å selge kinobillettene og jeg tror ikke at Liv var så nøye med hvor gamle de som kjøpte billettene var. Det var nok Nils Magne eller Bolle som vi kalte han som var bøygen hvis vi ikke var gamle nok til å slippe inn.

Det hendte nok at noen ble nektet å komme inn pga alderen, men det var andre tider den gang og jeg tror at de fleste slapp inn, ihvertfall de med lapp hjemmefra. 

Det hadde sikkert også noe med dagsformen til billettkontrolløren å gjøre, det var sikkert både gode og mindre dager for han også, som for alle oss andre.  
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal skrive navnet ‘’Bolle’’ slik at det blir riktig, sånn rent skrivemessig. Alle som kjente Bolle vet jo hvordan vi uttalte det…...men når eksempelvis 1 stk Rosinbolle skrives som det gjør blir det ikke enkelt….eller er det noen som har en løsning...
Språkrådet tidligere leder Sylfest Lomheim har kanskje et svar på dette? :-)

Uansett så har jeg valgt å skrive Bolle på denne måten når jeg mener Nils Magne...
ja, ka ska eg jorr da?? :-) 

Det er en fin historie, ja, mens jeg sitter her og skriver den synes jeg faktisk det er en vakker liten historie jeg vil dele med dere.

Jeg hadde, som jeg skrev tidligere lapp med meg fra mamma og var kjempetidlig ute for å henge på dørklinken for å komme meg tidlig inn. Etterhvert kom det flere unger og ungdommer til og det var jo alltid litt knuffing for å få stå nærmest døren, spesielt når klokken virkelig begynte å nærme seg innslipp. 

Det absolutt verste var nok når de større guttene kom, og enkelt, men Ugreit skubbet og jagde bort den som hadde både Nebb&Klør på håndtaket og overtok førsteplassen. 
Det var noen som var spesielt kjent for å kapre dørhåndtaket. Her vil jeg spesielt nevne………..%/)&& &)9!¤¤R....
Å neida du,  SÅ dum er jeg da tross alt ikke. :-)

Det var enda en stund til innslipp og av en eller annen grunn ble det en diskusjon eller bare en prat om Nils Magne. 
Nils Magne, hvem var det? tenkte jeg i mitt, ikke altfor stille sinn...

Jeg skjønte ikke hvem de større guttene snakket om. Etterhvert må det ha demret for meg at det var Bolle de andre snakket om.

Jeg kjente han bare under navnet hans og det var jo som jeg har skrevet, overbevist om at var Bolle, dette var jeg 110% sikker på. 

Akkurat dette kunne jeg nok fremskaffet opptil tre vitner på, nemlig meg selv, Jan Inge og Jan Inge Steensen...kanskje en velkjent frase med andre navn... for noen, de innvidde…?? :-)

Dette fikk jeg ikke til å stemme, han heter jo Bolle og det sa jeg høylytt midt inne i klyngen av ungdommer...så dum var altså jeg, for en premieidiot…...

Bildeutsnitt, tatt under Skipper Worse
innspillingen av Per Magne Syre

De andre prøvde å overbevise meg, men jeg påsto hardnakket at han ikke het Nils Magne, men Bolle….det var det eneste navnet jeg hadde hørt om han. Her var jeg på trygg grunn tenkte jeg vel. Jeg hadde jo i tillegg mine smekkfulle konfektlommer å ‘’flyte’’ på, så litt velvilje syntes jeg vel at jeg fortjente, men dengang ei som Tordenskjold sa….. og ikke bare ''litt torden'' skulle det bli etterhvert.

De større guttene begynte å egle meg for at jeg ikke visste at hva Bolle het egentlig, men jeg var vel så overbevist og påståelig om at jeg hadde rett at de andre større guttene virkelig begynte å egle seg innpå. 

Jeg vil ikke påstå at noen slo meg eller noe sånt, men det ble en del knuffing i køen som muligens gikk litt mer utover meg enn de andre travalabbane i og med at jeg ikke gav meg. Det var vel ofte sånn for oss, mer, men ikke mye mer enn en alen lange!
Da, med ett gikk døren til kinoen opp og alle omtrent kastet seg fremover for å være førstemann inn på kinoen.

Men akkurat denne gangen skulle de første bli de siste,  ikke helt bokstavelig sist, men ihvertfall…..Absolutt ikke de første.

Bolle sa: ‘’STOPP’’ og når Bolle sa stopp, så stoppet man, sånn var det bare.

Han hadde jo ikke bare begge endene på tauet, han hadde hele kveilen med tau OG ikke minst hadde han makten til å ikke slippe inn en kranglevoren ungdom i det hele tatt…..så her var det bare å gjøre som Bolle sa hvis man i det hele tatt skulle ha noen forhåpninger om å få sett dagens forestilling på Skudenes Kino.

Han så seg rundt med et litt irritert blikk, før blikket hans stoppet på meg…….

‘’Å gubbevaremegvel, ka har eg gjort nå’’ tenkte jeg….

Jeg fryktet at denne kvelden ville det ihvertfall ikke bli noen kino på meg. Kanskje han hadde hørt at jeg hadde sagt at han het Bolle og ikke Nils Magne. De andre hadde sagt at Bolle var et kallenavn som jeg måtte slutte med å si, hvis jeg skulle ha forhåpninger om å komme meg inn på kinoen, spesielt på de forestillingene som hadde høyere aldersgrense enn det min alder var, her kalt ‘’medlapphjemmenfraforestillinger’’

Bolle løftet hånden og en finger fulgte samme linjen som øynene hans….rett på meg…

‘’DU, sønn nas Gudborg, kom her’’ sa han.

Hørte jeg feil, eller var han ikke så irritert som jeg i min fantasi trodde han var? Stemmen hans var ihvertfall mildere enn hva øynene skulle tilsi. ‘’EG, sa jeg

Ja du, sønn nas Gudborg sa Bolle, nå med et underfundig smil på lur (syntes nå jeg da)

kom her, innforbi dørå’’

Jeg hadde jo ikke, etter å ha blitt skubbet bakover, annet å gjøre enn å gå kanossagang blant de andre og frem til Bolle som slapp meg innenfor og lukket døren etter oss….selvfølgelig til høylytte rop fra holdepådørhåndtaketpåkinoen gjengen på utsiden.

Om det var rop til min eller Bolles fordel vites dessverre ikke. :-)

‘’Jeg hørte nok godt hva som skjedde der ute og det var ikke snilt gjort av de store guttene, de burde ha vett nok til å finne seg folk på sin egen alder å krangle med’’

sa han, sånn cirka..

Jeg var nok altfor oppøst og nervøs til å få med meg hva som egentlig ble sagt.

Så forklarte han meg at han egentlig het Nils Magne, men at han hadde kallenavnet Bolle og at mange trodde at han ville bli sint hvis man sa det slik at han hørte det, noe han ikke ble, ihvertfall ikke denne gangen.

Akkurat da hørte vi begge at det raslet i nøkler utenfor bakdøren, den gikk opp og rett etterpå knirket det tildels godt i trappen fra bakdøren og ned i gangen. 

Det var Liv Kjeldsen som kom for å gjøre jobben i billettluken. Hun spurte hva jeg gjorde der og Nils Magne tok henne litt til siden og forklarte. De snakket litt og ganske så lavt sammen. Nils Magne pekte på meg mens han snakket og vinket meg bort til seg og sa ‘’Liv og jeg er blitt enige om at du skal få komme inn gratis på kinoen i kveld, så du kan bare gå rett inn og finne en plass før jeg slipper de andre inn’’.‘’Å harrrliga london’’...dette var nesten for mye for en liten travalabb…..

Jeg som hadde vært så nervøs for hva som ventet meg da Bolle hentet meg ut av køen og inn i gangen. 

Jeg var fremdeles så nervøs at jeg holdt på å pisse på meg, så jeg sa at ‘’eg må pissa’’, ja, bare piss du før jeg slipper de andre inn sa Bolle.

Jeg gikk inn på den knøttlille pissoaren og etter litt fomling med datidens gylfer fant jeg frem litlekaren og lot det stå til. Tilfeldigvis lå det en liten tomflaske der og dermed hadde jeg min egen private ‘’treffe på blink’’ konkurranse inne på pissoaren. 

Jeg var en særdeles fornøyd unge da jeg kom ut fra pissoiren, jeg hadde jo både fått tømt meg OG ikke minst truffet blinken myyyyye, med god margin. 

Ja, jeg hadde tynt så mye ut av av Litlekaren at jeg antagelig ikke trengte å gå flere ganger på do i løpet av filmen. 
Jeg hadde tømt meg såpass at det nesten ikke nødvendig å riste den, ihvertfall ikke mer enn tre ganger. :-)

Jeg var nok fremdeles litt nervøs, for som regel er jo fantasien sterkere enn virkeligheten, så det å få tømt seg ordentlig var en sann befrielse for en liten travalabb.

Jeg gikk ut i gangen , mens jeg tenkte meg om…..

Å gubbavaremegvel, dette ble nesten for mye for meg…..fra dritredd i det ene sekundet….. til nesten euforisk glede  og uhemmet jubel på bare noen sekunder…….det tar på en liten skrott det.
Jeg takket og takket og takket og takket og takket……..og gikk inn på kinoen, enda ikke helt sikker på om det som skjedde, virkelig skjedde, eller i det hele tatt hadde skjedd……

Førstemann inn i en heeeelt tom kinosal, der jeg kunne velge og vrake blant alle de steinharde stolene...du verden for en luksus og det bare på grunn av at jeg ikke visste bedre og påsto at Nils Magne het Bolle…..sånn kan det heldigvis være hvis man ser verden med litt nyanserte briller. 

Man må ha opplevd det for å skjønne det.

Denne kvelden, på den 
Absolutt beste plassen, 
på første stolrekke, 
i Skudenes Kino, 
satt det en liten veeeeldig fornøyd travalabb. 
med lommene fulle av <<Quality Street>>> konfekt og syntes at tilværelsen var perfekt. 
Ja, jeg var så fornøyd med tilværelsen at jeg gledelig kunne dele litt konfekt med de nærmeste ''stolbesitterne'' etterhvert.

De andre, som kom fresende inn i en forferdelig fart etterpå, lurte selvfølgelig veldig på hva som var skjedd etter at jeg hadde blitt tatt inn på kinoen av Bolle før de slapp inn. 

Det var jo ikke akkurat hverdagskost, så det var antagelig ikke bare min fantasi som hadde løpt løpsk, det hadde vært mye luring ute på plattingen også.
Jeg kunne da forklare at de nok hadde rett og at han het Nils Magne, men at han ikke ble det minste sint fordi jeg hadde påstått at han het Bolle. Det hadde han jo sagt selv til meg, så sånn var det med den nå avsluttede saken.

Kinoen og det som skjedde ble for meg en god opplevelse, mest pga hvordan de voksne løste det hele.

Så, Takk skal du ha Nils Magne som i praksis viste meg at verden ikke bare er i svart og hvitt, men at det også finnes nyanser om man har evnen til og at man er villig å se dem.

Jeg husker ikke hvilken film det var som ble vist, men som vanlig så var det vel ikke akkurat det norgespremiere som kom til Skudeneshavn, selv om det absolutt ikke var noe B-preg over de filmene som ble vist på Skudenes Kino.

Det å se norgespremiere blir vel først aktuelt når de bygde den nye kinoen i Kopervik. Akkurat der tror jeg den første filmen jeg fikk se som norgespremiere var Bør Børsen jr. Men dette var jo mange år senere, likevel husker jeg det fordi vi var en hel gjeng som dro for å se den. Det kan jeg kanskje komme tilbake til ved en senere anledning.

Takk for at DU tok deg tid til å lese skribleriene mine.
Jeg håper at det var verd din tid. :-)
Dett var dett. 

(Gammelt Fleksnes ord.)

Lag en aldeles fortreffelig dag og sommer for deg selv og dine :-)

Med vennlig hilsen

Ninne, han på Hamar