lørdag 2. januar 2016

8. del ''På Almannamyr en vinterdag''  ©





På Almannamyr en vinterdag,

på barneskøyter.

Jeg hadde tenkt å skrive en lite jule epistel, men av forskjellig årsaker ble det ikke noe av den. Jeg får heller komme tilbake til det en annen gang.
Denne er som jeg har skrevet før, bygd på det jeg husker fra min oppvekst i Skuddnes. Derfor er det ikke sikkert at alt hendte den samme dagen eller i den skrevne rekkefølgen. Jeg understreker at det er sånn jeg ser tilbake på min oppvekst, så det er ikke sikkert at alt stemmer i forhold til andres oppfattelse, sånn er det bare. :-)
Jeg vil også takke dere som leser epistlene for gode og hyggelige tilbakemeldinger. Det er pr idag over 3700 som har vært innom bloggen og det synes jeg er veldig hyggelig.
Dere må gjerne dele bloggen hvis dere føler for det.
Håper dere kan bli med meg på denne litt vinterlige turen ned Minnenes aveny og mimre litt i denne epistelen også, og kom gjerne med kommentarer.

Foto: Sindy Janett Lyng









Jeg våknet av noe denne romjulsdagen, men skjønte ikke hva det var med det samme selv om jeg følte at det var noe med bena, hva var dette for noe? Jeg vridde meg litt rundt og da ble det bedre, så skjønte jeg det, det var kaldt på bena, dette til tross for at jeg hadde den beste dynen i verden…..
AHA….., jeg hadde bena utenfor dynen og der var det ikke så varmt som inn under den deilige dynen, vel, ''ikke så varmt som under dynen'' er en av norgeshistoriens største underdrivelse….det var bikkjekaldt på bena som stakk utenfor dynen og det var ikke akkurat så vanlig i en seng. i Skuddnes som jo har den høyeste gjennomsnittstemperaturen i Norge.

Dette kunne jo bety at……..
jeg kom meg faderlig fort opp i sittende stilling mens jeg gnidde den verste søvnen ut av øynene, dvs tørket bort de dråpene som har tørket inn og blitt små kuler innerst i øyekroken når du har hatt en god natt søvn etter en strevsom dag dagen før. Jeg tenkte meg om en gang til, joda dette kunne jo bety at det hadde vært en ganske så kald natt iom at jeg frøs såpass på føttene. Jeg fortsatte å reise meg opp slik at jeg nådde opp til de små vinduene i karnappen på det ganske så skråe taket på huset vårt på Kirkeveien og lente meg frem for å se ut om jeg kunne se noe. Den gang ei, på vinduet var det helt dekket med isroser og til og med da, mens jeg var såpass liten synes jeg det var fascinerende med disse vakre tegningene som kom helt av seg seg selv i løpet av natten, mens jeg sov min beste søvn.

Jeg stakk frem en finger og prøvde om jeg fikk hull på rosene med varmen fra fingeren, som regel gikk det ganske så fort å få smeltet isen med varmen fra fingeren, som nettopp hadde vært trygt og varmt oppbevart under dynen. Denne gangen gikk det ikke med bare å sette fingeren borti ruten. Her måtte det sterkere lut eller flere fingre til, samt litt gnukking på rosene før de sakte, men sikkert gikk over til flytende form som rant nedover ruten. Så, endelig hadde jeg fått hull på byllen, eller rosen som det egentlig var da. Sånn, nå kunne jeg se ut og jeg så at det var masse rim på eple og pæretrærne i hagen til tanta Anne som bodde i det store murhuset rett over veien for oss.

Dette kunne bare bety en ting, det var sprengkaldt ute, skjønt sprengkaldt og sprengkaldt Fru Blom. Det hverken skulle eller skal bli så mange blå grader før det kan regnes som sprengkaldt i Skuddnes, som har høyest årlig gjennomsnittstemperatur i Norge. Uansett så var dette tredje dagen med ihvertfall under 0 grader og det skjedde ikke akkurat daglig eller årlig for å si det sånn, heller ikke i ‘’gamledager’’. 
Dette kunne muligens, men bare muligens bety at vannet, som til vanlig bare ligger der og flyter, hadde gått over i fast form og det igjen betydde at det var store sjanser for at isen kunne holde en mann, eller ihvertfall en liten unge. Dette måtte sjekkes og det i en forferdelig fart. Her var det ingen tid å miste. Jeg spratt opp av sengen som en løve, men ikke ned som en fell og for ut av døren fra rommet mitt med kurs for trappen som ikke akkurat var kjent for å ikke være bratt, med skarp sving nederst.
Joda, jeg holdt på å tryne skikkelig, men klarte på en eller annen måte å komme meg helskinnet ned både til avsatsen......og med ett kjempehopp de tre siste trinnene ned i gangen. Der spant jeg som vanlig inn på kjøkkenet der mamma satt med en kopp kaffe og pratet med Tora i Vik som var innom for å avtale ett eller annet som ikke var viktig for meg, ihvertfall ikke der og da.
‘’Mamma, mamma, det er frost ute og…...’’ nærmest ropte jeg inn, midt i samtalen mellom mamma og Tora. ‘’Jada, Jan Inge, vi har merket det, sa Tora OG jeg har snakket med Lensmann David Midbøe som jeg traff på veien og han sa at nå var det trygt å gå på skøyter, men du har vel ikke skøyter, har du?’’

Har ikke skøyter tenkte jeg, følger hun ikke med???

Nei, hun kunne da ikke vite at jeg hadde fått meg skøyter, riktignok ikke helt nye, men hadde fått eller kanskje ordet arvet er mer beskrivende, uansett, ett par skøyter med støttemejer som jeg nå var den stolte eier av. 
Jeg husker ikke helt sikkert hvem jeg hadde fått dem av, men det er stor sannsynlighet at det var Terje, sønn til onkel Jarl og tante Signe, som hadde lært seg å gå på
skikkelige skøyter og at han dermed ikke hadde bruk for ‘’Barnasjeisorr’’ lenger og at jeg kunne få dem. 

Det var også hos de jeg fikk den lille sykkelen, som jeg kalte ‘’barra ein liden rokkesykkel’’ av, når jeg maste livet av mamma for å få min kjære Tomahawk……..
Jaja, da får vi bare kle deg opp for en dag på isen da Jan Inge, (eller Ninne)’’ sa mamma og som så ofte før, som bare mammer kan, så hadde hun selvfølgelig funnet frem varme klær og gode sko, nærmere bestemt Begsymsko til gutten sin. Det var et svare strev, men etter litt frem og tilbake var jeg klar for min nye tilværelse som skøyteløper. Det var bare et problem, isen lå jo ikke akkurat i bakhagen vår og det var laaaaaangt for små ben å gå for å komme seg til nærmeste vann som var Almannamyr og jeg visste nesten ikke veien dit. Dette hadde Tora ordnet. Hun hadde truffet noen eldre gutter som skulle opp dit litt senere og de hadde lovet å komme innom oss slik at jeg kunne bli med dem opp til Almannamyr. Mamma kunne ikke følge meg for hun skulle ned i Banken og ordne noe til et bryllup dagen etterpå. Etter en stund kom guttene og med en liten formaning fra mamma om å være forsiktig bar det avsted på nye eventyr.




Etter en del snøvassing var vi fremme ved Almannamyr og gikk langs kanten bort til den lille holmen
som lå ett par meter fra land. Dette var det mest populære stedet til å ta på seg skøytene på.
De heldigste større guttene hadde lengdeløpsskøyter, men det var enda noen som hadde ''snablaskøyter''. 

De nye lengdeskøytene hadde egne sko på meiene, slik at de som hadde de måtte sette ifra seg skoene på holmen når de skiftet, mens vi som hadde barne-skøyter eller snablaskøyter hadde remmer på skøytene som vi strammet rundt begsymskonå og dermed var klare for nye opplevelser. De som hadde litt mer moderne snablaskøyter hadde, hvis jeg ikke husker feil, en ‘’nøkkel’’ som de brukte for å skru skøytene fast til skoene med.

Endelig og Jippppppiiiii og dobbel Jipppiii……….., klar for en ny opplevelse……..jada, med knall og fall de første rundene rundt holmen. Det var jo ikke bare bare å få dette til, men etter en stund og med helt uvurderlig hjelp av støttemejene klarte jeg da å karre meg noen runder rundt holmen uten for mange fall. Dette var jo en ny opplevelse, ikke bare for meg som liten gutt, men også for en del muskler som aldri hadde vært med på denne typen akrobatikk og så ''smale sko’’ å stable de små bena på, selv med støttemejer. 
Etter en stund var det bare å karre seg til holmen for en velfortjent pause, spesielt for de musklene som hadde fått kjørt seg mer enn musklene til Torkel Ravndal når han lett bøyde stålrør fra Per i smiå på scenen når han hadde sitt show på ungdomshuset. 
Jeg fant ut at jeg ville ta meg en liten pause fra skøytegåingen og ta meg en tur bort der de større guttene hadde laget seg en ordentlig skøytebane. De hadde snekret sammen iskraper og ploger slik at de '' i femteklassen kunne rydde væg'' :-) til ''romjulsløpene''. 
Banen lå ved øya som lå mellom stora & littla Almannamyr (husker ikke noe annet fornuftig navn) og den hadde to baner, akkurat som det var på sagnomsuste Bislett, med vekslingsside og det hele. Her rådde de stor guttene og det var noen som utmerket seg. Jeg husker spesielt en som hadde det vi etterhvert kalte for Mæckastarten, eller Mekkastarten, aner ikke hvordan jeg skal skrive det, men de som vet hva jeg prater om, vet det. :-) Jeg tenkte at '' det er som om han flyr over isen'' og det gjør han fremdeles, men nå i luften, med fly. :-) Den besto i at Harald, som vel var opphavet til den, når start''skuddet'' gikk, reiste seg opp og formelig løp på fremtuppene på skøytene de første meterne for å få opp farten , for så å gå over i lange fine drag før første svingen. Om dette var en effektiv start, se det, det kan de lærde strides om til krampa tar dem og krampe ble det for en del av oss som drev på å lære oss skøyter denne dagen. Hvem som vant ''romjulsløpet'' (mitt navn på seansen) husker jeg ikke, men det er stor sannsynlighet for at det var Harald med sin revolusjonære start teknikk som dro seieren i land.
På vei tilbake til holmen, etter at jeg hadde passert viken der jentene hadde kunstløpsoppvisning på sine nye flotte hvite kunstløpskøyter (som de var rimelig stolte over) :-) Jeg observerte at det ikke bare var vi gutter som gikk på tryne på isen, men at jentene også hadde problemer med disse piggene foran på skøytene. 
Jeg er ikke helt sikker, men mener ganske bestemt at Heidi, kona til Dag var veldig flink, ihvertfall i mine øyne. Litt lenger borte synes jeg så tydelig at jeg så Lensmannen på en av haugene og som jeg har skrevet tidligere i en epistel, så var det ett eller annet i meg som reagerte på at Selveste Lensmannen sto og betraktet oss, eller meg som jeg bestemt følte at han gjorde......
Jaja, jeg kom meg nå bort til holmen der skøytene lå uten hverken å bli arrestert eller tilsnakket, så det kunne ikke være så farlig som min fantasi fikk det til å være. ''En tildels klok mann har sagt at: Fantasien er alltid sterkere enn virkeligheten og det må vi lære oss å leve med og ikke imot''

Etter en del skøytegåing etter ''learning by doing'' metoden var jeg egentlig klar for å ta fatt på den, den gang for en liten gutt, laaaaaaaange og enda litt ukjente veien hjem, det var jo ikke akkurat varmegrader og vind vet vi da at det er på Karmøynå.
Etter en siste æresrunde rundt holmen, (med Bravur, om jeg må be...:-) ),  med voldsomme forsøk på å få begge armene på ryggen og jegbakkurat hadde satt meg ned og var begynt å fikle med remmene på skøytene for å få dem av, syntes jeg jeg hørte noe som kunne ligne en kjent stemme som sa ''Ninne, Ninne.....så hørte jeg ikke mer av hva som ble sagt. 
Jeg så meg rundtomkring noen ganger og fikk tilslutt øye på en kjent skikkelse som sto ute på en ''pynt'' i enden av Almannamyr, der demningen var.
''Hei, mamma, eg komme bort eg, barra bli der du e'' ropte jeg og stoppet opp med demonteringen av skøytene og fikk strammet den ene av remmene som jeg hadde løsnet før jeg, ikke bare litt, men stolt som en hane reiste meg og tok noen særdeles, i mine og mammas øyne, elegante skøytetak bortover isen med noe extra runder og av og til, ihvertfall 1 arm på ryggen. Jeg nærmet meg pynten der mamma sto og jeg skulle vel antagelig tøffe meg ordentlig for mammen med en skikkelig bremseskrens rett foran der hun sto. Det gikk ikke helt som planen var, jeg begynte bremseskrensen noen nanosekunder for sent. Dette førte selvfølgelig til at ''Ninnen'' ikke fikk stoppet og raste inn ved siden av pynten der mammen sto med stor kraft og ble liggende som en pitteliten utgave av Roald Amundsen når den hadde grunnstøtt og
lå på siden ved moljå. Nei, det gikk absolutt ikke som planlagt, men pytt, hva gjorde det når du hører ''Så flinke du er blitt, på så korte tid'' fra mamma, dette mens hun rotet ned i nettet hun hadde med seg.Hun fortsatte, ''Lensmannen kom innom meg å sa at eg måtte komma meg opp på Almannamyr for å se på deg, du var blitt sååååå flinke sa han''. Så det var derfor jeg hadde følt meg litt beglodd da jeg så han stå og glo. Jaja, da var det ikke så farlig da :-) Mens hun snakket holdt hun fremdeles på nedi nettet sitt og opp av det dro hun den største termosen vi hadde hjemme (en lys blå) med kopp på toppen OG Glovarm Sjokolade i. Det var bare å hive seg på og jeg kan love dere, bedre sjokolade hadde jeg aldri smakt og jeg kan skrive under på at akkurat Den sjokoladen gjorde godt i en liten iskald skrott.
''Å gubbavaremegvel, kunne du ha det bedre? neppe. :-)
Ny-selvutlært gutt på skøyter, en Lensmann som hadde vett nok til å ''gi beskjed, også om det positive'' og en Mamma som stilte opp for å se på meg, som stolt som en hane kunne gå runde på runde på Almannamyr for å vise mammen hva jeg hadde lært denne ene dagen OG sist men absolutt ikke minst bli belønnet med verdens absolutt beste varme sjokolade og det var ikke 
1-2-3-posesjokolade.
Kanskje ikke rart at det var ganske så stille i huset vårt denne kvelden, etter at jeg hadde tatt meg heeeeelt ut på Almannamyr. 
Det var såvidt jeg orket å se Kosekroken med Ragne Tangen før jeg dro meg langsomt opp den stupbratte trappen til rommet mitt og sovnet med håp om at det også neste dag ville være Isroser på vinduet i huset på Kirkeveien. God natt. :-)

Tastas.
Ninne, (han på Hamar)