torsdag 28. april 2016

11. del Dagen før verdens absolutt beste dag for en travalabb. (c)



11. del


Travalabben sjøl, ein aen 17. mai.
Tusen takk til Johanne Sofie.



Det er i midten av april og jeg sitter på en av mine stamkaféer her på Hamar, med en labb som ikke er helt bra og et nettbrett med bluetooth tastatur liggende på bordet foran meg. Ved siden av brettet står en kopp kaffe av beste slag. Det er viktig med god bensin når man skal prøve å sy sammen endel bokstaver til en epistel om mine barndomsminner fra Skuddnes på 60 - 70 tallet.

Jeg sitter og slurper i meg litt kaffe og funderer over hva jeg skal skrive om i denne 11. epistelen. Det er ikke alltid så lett, men det går seg da til og når det er bestemt, så er det bare å ''trø te''. 
En del bokstaver ble til stikkord og noen forsøk ble gjort før en venninne kom inn døren og det hele ble lagt bort.

Joda, jeg fant ut hva jeg ville skrive om, men det var litt tidlig, så ideen fikk ligge frem til idag……


Her på Hamar er det begynt å bli pittelitt grønt på trærne, det kommer sjeldent før 1 mai, så at det kommer nå er som en kjent RevyMester sa en gang ‘’Mot Normalt’’.
Jeg kan via YR appen se at det ikke er såååå god temperatur der Hima hos dere foreløpig, bare 8 grader , men det forandrer seg fort nå når vi går mai i møte.
Det skulle vel bære bud om at det nok en gang er blitt vår og at Vårsøget buldrer i årene og at man nok en gang kan oppleve dager som blir grønnere og lengre og lengre for hver dag som går.
I og med alt dette som skjer med naturen nå, ser for meg ut som om selve Mor Norge forbereder seg til sin flotteste skrud slik at alle de små en alen lange kan se frem mot det som for alle travalabbar og travalabarinner i hele Fedrelandet er ett av de absolutt største høydepunktene gjennom året.
Det var når jeg var liten tre store happeninger gjennom ett år. Jeg hadde selvfølgelig min egen bursdag, så hadde vi jul og sist men absolutt ikke minst 17.mai.
Mens de andre to mer var rettet inn mot familien og til tross for brus, is, kaker, alskens lekkerier og ikke minst gaver, gaver i bøtter og spann, så var 17. mai i en egen klasse. 

Det var en hel dag, med fri fra alt annet og bare moro og spillopper for alle sammen fra morgen til kveld,


‘’Bare ved å tenke på barndommens 17. mai hima i Skuddnes får jeg ståpels. Det er SÅ innmari mange gode minner å huske tilbake på.
Kaforr kan det kje varr sånt ennå???
Syns jeg hører mamma si inni meg: ‘’Du e voksen nå Ninne, nå e det andre ongar sin tur å få gode minner så dei kan ta fram seinare i livet. Det e sånn det e å sånn det ska varr’’ og det må jeg jo bare være enig i.’’


17. mai er en fellesskapets dag, der mye av aktivitetene skjer i ett fantastisk fellesskap som er mulig pga av våre forfedre på Eidsvoll og ikke minst pga de som kjempet for og som en del ofret livet sitt for vårt lands og vår frihet.
Dette slik at vi alle, i generasjonene etter dem kan feire vår frihet. 
Feire vår frihet skal vi gjøre i respekt og takk til de som kjempet friheten frem, både til de som ofret livet og de som overlevde og ikke fikk den behandlingen fra det norske samfunnet som de absolutt hadde fortjent når de kom hjem etter krigsinnsatsen.
Det er senere kommet frem i gode, opplysende filmdokumentarer, bøker og annen dokumentasjon hvor dårlig de ble behandlet av Norge etter krigen. Mange har gjort en stor innsats for at dette skulle komme frem og de fortjener også ‘’Evig Heder’’. Jeg vil ikke nevne noen spesielt, dette pga fare for å glemme noen, så: ‘’Ingen nevnt, ingen glemt’’ og vi er alle særdeles takknemlig for den jobben de har gjort og gjør for at det i det minste skal være en viss rettferdighet overfor de som kjempet under krigen.


Vi får håpe at det snart blir enda flere barn i verden som kan feire sin og sitt lands frihet og fravær av krig og annen faenskap.





Dagen før og morgenen den 17.mai  .....en gang på 60 - 70 tallet



Dagen startet som vanlig denne dagen midt i mai. Bjørken hadde allerede sluppet sine første pollenkorn og like så sikkert som amen i kjerka, hadde dette ført til at jeg fikk mine første, tildels ukontrollerte nyseanfall grunnet min ganske kraftige høysnue. Jeg hadde, i overført betydning, også ‘’grått’’ mine første tårer over dette faktum. Vel, jeg hadde ikke grått da, men det så unektelig sånn ut når pollensesongen hadde startet, med hovne rødsprengte øyne og en rennende nese. Det var til tider en skjebne verre enn døden, men med barnlig overmot vandret jeg med freidig mot inn i pollensesongen.
Denne dagen var ikke som alle andre dager, det var dagen før og det gjaldt bare å få dagen til å gå så fort som mulig, komme seg til køys og sprette opp, klar til dyst neste dag. Jeg hadde min sedvanlige runde rundt omkring i Skuddnes. Jeg var innom diverse forretninger for å sjekke at alt var som det pleide, men det var det jo selvfølgelig ikke. Alle som en hadde pyntet i fargene Rødt, Hvitt og Blått i utstillingsvinduene sine. Inne i de forskjellige butikkene var det en voldsom aktivitet. Det var hauger med kaker i utstillings-disken hos Thorsen, det var flagg og sløyfer hos Hillesland Bokhandel. De hadde også disse bambusstokkene med flaggsløyfe på som mange av de litt større ungene, ungdommen og ikke minst russen hadde for å slå i bakken med, som akkompagnement til Chikkelakke, chikkelakke ........osv Hos an Wedel og Ole S var det diverse festutstyr i vinduene som barne trompeter, stokker, sløyfer, hoppe-tusser osv osv…..
Jeg fikk med meg de fleste butikkene før jeg havnet hos Snørteland, der onkel Rasmus og tante Geta og mesteparten av de andre var i full sving med fylle opp disken med kjøttvarer, pølser, pålegg etc, etc. Jeg gikk gjennom kontoret der damene og jentene som jobbet i butikken hadde satt seg  ned for en liten røykepause og en kopp kaffe. ‘’Nå, Jan Inge, har du alt klart te i mårrå’’ spurte en av dem, kanskje det var Turid som spurte......dette, etter min mening overflødige spørsmålet……. ’’Ja, selvfølgelikt har eg det’’ var svaret, mens jeg tenkte. ‘’kossen går det an å sporr så domt?’’ :-)

Jeg gikk ut der de lagde alle lekkerbiskenene, som pølser, lammerull, skinke, biffer og alt annet innen kjøtt som ditt hjerte måtte begjære, ting som du kun finner i gode profesjonelle slakterbutikker. Sånn er det bare.

Jeg spurte om det var noe jobb for meg……..?
Om det var?????

‘’Du kan veda dorr e jobb for deg Jan Inge, det e dagen før dagen å adle ska ha pylsorr i byttorr å spann’’ sa an Jacob til meg og pekte inn på ''pylserommet'', der det lå en haug ned grillpølser som helt sikkert var like høy som meg selv, 
(selv om det hverken var eller er SÅ innmari høyt :-) )

Alle som en skulle skrelles, dvs, ta av ‘’plast-tarmen’’ og sirlig legges i bakker. De skulle legges i ett spesielt system, for da fikk jeg plass til x antall pølser i en bakk, dette selv om vi veide dem etterpå...sånn var det bare og Harald passet på at jeg gjorde det riktig. Jeg mener jeg det var en liten krakk under benken som jeg tok frem slik at jeg kom i passe arbeidshøyde og stilte meg opp borte ved den gode gamle, røde ''pylsestapparen'' ved enden av benken. ''Stappå'' var rødmalt og stempelet ble presset opp av vanntrykk mot ett godt festet lokk med farsen øverst og ut i ''pølserøret'' der tarmen var tredd på. 
Kanskje ikke i den alderen, men senere i min karrière hos Snørteland var det som regel noen ''vel-lystige'' kommentarer når ''tarmen skulle trees på røret'' :-)
Inne i pylserommet var det en hakke, der man laget pølsefarse, påleggsfarse osv. Det var også en pølsekoker som i mine øyne var verdens største pølsekoker, der pølser, pålegg og alt mulig annet ble kokt etter alle kunstens regler. Innerst i hjørnet var det en røkeovn,en røkeovn av det gode gamle slaget. Den var bygd der, rett inn i bygget og vi hang pinner med millioner på millioner :-) av pølser som skulle røkes inn på lister som var montert på veggen. Det viktigste redskapet som var i pylserommet var etter min mening, kanskje ikke så overraskende, Pylsekogaren. 
En viktig del av ''Litle-pylsemakeren'' sin jobb, var etter min egen ringe mening kvalitetssikring :-) og akkurat det tok jeg veldig på alvor.
Da sier det seg selv at varene skal testes på best mulig vitenskapelig måte. Sagt med ett enkelt ord, nemlig Prøvesmaking....
Det var nok ikke så sjeldent at det forsvant en pølse ned i kokeren og at jeg mens jeg ventet at den skulle bli varm, hakket opp litt rå løk, som etter at pølsen var blitt varm var en viktig del av kvalitetsikringen. ......
Når pølsen fløt i vannet var den ferdig, så da var det å få fisket den opp uten å brenne seg for mye på lanken. Vel oppe med pølsen var det frem med tørkepapir som fungerte som pølseholder og IkkeBrenneSegPåLanken redskap. Jeg bet av en liten bit av pølsen for så å strø rå hakket løk på enden av pølsen jeg sto med, så var det bare å få den i seg uten at løken falt av og at ikke så mye av saften fra pølsen rant nedover haken og ned på den fremdeles (muligens????) rene skjorten.

Å, du verden, nykokt pølse med rå løk......mmmmm......dette er fremdeles mat for mons. Man kan vel si at det var en av mine aller første gastronomiske opplevelser og kan vel kun sammenlignes med Erik sine sukkertomater. Verken pølser eller tomater har senere smakt eller vært i samme klasse etter disse smaksopplevelsene som liten travalabb i Skuddnes :-) og jeg kan love dere alle at jeg har smakt en del gjennom mitt yrke. 
Dere aner ikke hvor heldige dere er som har deres egen slakterbutikk i byen.

''Jeg kan nevne at Hamar, med en befolkning på 30 000 ikke har egen slakterbutikk.
Det Hamar og ikke Skuddnes har, av en eller annen merkelig grunn, er en av Norges beste fiskebutikker??? Altså, Skuddnes ved havet har ikke fiskebutikk og Hamar, midt i Norges matfat har ikke egen slaktebutikk...??? Det er og blir for meg ett uforståelig paradoks......spesielt at Skuddnes ikke har fiskebutikk...???? men sånn er det. :-)''
Når jeg skulle skrelle pylsorr fikk jeg alltid spesialredskap for jobben, vel, spesialredskap er vel muligens ett sterkt ord. Det jeg fikk var en brukket kniv, brukket slik at bare de 4 - 5 siste cm inn mot skaftet var igjen. Det var alt til tross, en ypperlig patent på pylseskrellar for meg, liten og lett å bruke. Idag finnes det helt sikkert helt andre metoder, dvs de trenger vel ikke skrelle dem lenger. 
Dette var tiden for Håndverk, med stor H. :-)

Etter en stund med skrelling av pylsorr var det på tide med pause og siden det var så mye å gjøre og vi var litt sultne ble jeg sendt til Thorsen for å kjøpe litt godt til oss. Godt ble det, blant annet ett Gullbrød eller en Mandelstang til Harald :-) til meg også da :-). 
Vi satt samlet på det lille kontoret rett bak disken, der man av og til nesten måtte ha radar for å se hvem som satt der. Det var bra at Høybråthen enda ikke hadde fått gjennomslag for røykeloven….:-) 
I pausene ble det snakket om både ditt og ikke minst datt…….Det var ikke så mange stoler der så det var ofte at jeg ble sittende på papirkurven, noe som av og til førte til at den fikk seg ett spark fra en av de tilstedeværende, ingen nevnt, ingen glemt’ slik at jeg velvet og ble liggende som en padde på gulvet. Neimen Jan Inge, ligger du der du da? kom det kanskje tørt, men humoristisk og med et smil om munnen fra onkel Rasmus som stakk hodet inn for å gi en beskjed. 
Etter en stund med god sjokolade og kaffe for de som ønsket det var det på tide å ta fatt på en ny økt.
Nå var også Far kommet, vi kalte alle han Far, selv om han het Toldus og var faren til Rasmus. Han var en stille mann som det lyste respekt av og fikk jeg beskjed om å gjøre noe av Far, så ble det gjort, sporenstreks. Jeg tror det gjaldt alle som jobbet hos Snørteland. Han var opp i årene den gang og kom innom noen dager i uken og sto som regel ved en av benkene og skar av kjøtt fra hodene fra kyr og okser. Det var en tålmodighetsprøve å renskjære de, så det var absolutt ikke noen jobb for meg.
Sånn gikk nesten hele dagen og da vi var ferdige fikk jeg med meg noen pølser hjem som mamma stekte til oss alle sammen. Hele tiden mens jeg jobbet og resten av dagen og kvelden hadde jeg en god følelse i meg. En følelse av forventning, glede og alle andre gode følelser man kan stappe inn i en liten kropp, så når barnetv var over + litt til, så var det en forventningsfull, litt trøtt travalabb som dro seg opp langs gelenderet på den bratte trappen og inn på rommet. Jeg kledde av meg og la meg i sengen og etter å ha trukket dyna godt over meg, lot Jon Blund ta meg med til sitt land drømmeland
Hva jeg drømte, vet jeg ikke spesifikt, men jeg kan vel tenke meg at drømmene for det meste dreide seg om Salutter, trommer, korps osv osv
Upps……..
der holdt jeg jaggu meg på å glemme is, pølser og brus, is, pølser og brus OG ikke å forglemme ,is, pølser og brus. Neida, jeg har ikke skrevet feil, jeg bar prøver å beskrive hvordan jeg tror barnehjernen min fungerte.
Det var nok en annen ting som også var med i drømmene og da ikke bare de nattlige drømmene, men også i dagdrømmene mine. ‘’Javolvort å emballater’’ for de uinnvidde så er det selvfølgelig snakk om Revolver og Ballater.
Jeg hadde fått og jeg lurer på om det kunne har vært fra Hans Einar,sønnen til Tor og Annemor Stokka, ett ‘’Ekte’’Cowboybelte.
Jeg mener å huske at det hadde ‘’edelstener, sølv, andre remedier '' og grønn filt på innsiden av selve beltet. Selvfølgelig hadde det også Verdens største spenne og en Javolvortveske på hver side som hadde ‘’lisser’’ til å snøre fast på låret. 
Man kunne jo ikke risikere at man ikke fikk dradd opp revolveren fra hylsteret hvis man skulle havne i en ‘’skarp situasjon’’.
Så det var kanskje ikke så rart hvis disse livsviktige tingene var inkludert i drømmene mine denne natten. 

Uansett,jeg våknet nesten i fullspenn tidlig om morgenen, eller sent på natten ville vel noen ha sagt. Full av iver spratt jeg opp av sengen og tittet ut av vinduet….full av forventning,,,,,men der var det jo ingenting…….ja, bortsett fra det som alltid hadde vært der. Jeg syntes at lyset var så rart, men det var kanskje det på denne spesielle dagen……

Jeg formelig løp de 2 meterne ut av rommet og ropte antagelig på mammen……….som etter en stund svart.....
‘’Ninne, klokkå e barra hall fem, du må gå å sova nogen timar te elle så blir du barra trøtte seinare idag å får ikje alt med deg’’.......
jeg ble vel stående en stund å ta til meg denne forferdelige informasjonen……..før jeg svarte og spurte i en setning ‘’Mamma, e du sikkorr på det, du tulla ikje me meg nå?’’........... Neida Ninne, kom det fra henne, du vett at sånt tulla eg ikkje me. Du får legga deg igjen nå, så våkna du av at an Bjarne sprenge salutten ude på mojjå, då kan du stå opp, okei?


Okei då………...med litt Grrrrrrrrrrr :-)

Om man kan kalle det soving det vet jeg ikke, men jeg gjorde som mammen hadde sagt og la meg i sengen, som enda var varm.Jeg hadde jo ikke vært borte så mange minuttene. Da jeg la meg igjen merket jeg at jeg kom borti noe under dynen, men jeg brydde meg ikke så mye med. Jeg vendte enden til og la meg på siden og dro avgårde med Jon Blund….igjen....


Da jeg ble bevisst for andre gang, litt senere, var det ingen ''kjære snille Ninne'' lenger, nå Skulle jeg opp koste hva det koste ville. Jeg forberedte meg på å bli sendt i seng en gang til, men den gang ei…. 

Mamma hørte vel at det romsterte i oppe, for hun ropte opp til meg fra gangen at nå måtte jeg komme ned og få meg ett par brødskiver før jeg skulle bade og få på meg finstasen. 
Brødskivene, en med ‘’sallla’’ og en med ett eller annet syltetøy gikk ned på høykant. Jeg får vel forklare at Salla var min barndoms uttale av det som senere ble Salami for til slutt, når jeg hadde lært litt mer, endte opp med den voksne og riktige uttalen nemlig Servelatpølse…. Det skal ikke være enkelt?

Så var det bading. Jeg husker at det var ett forferdelig styr når mamma skulle hjelpe’meg å vaske håret. Den gangen var ikke sjampoen ‘’så mild at du kan (Måtte) vaske håret hver dag’’ og hvis du fikk sjampo i øynene så var tusenogett ute og bølgene i den verste Nordsjøstormen ville fortonet seg som blikkstile i forhold til det uværet som var i badekaret i huset på Kirkeveien. Sjampoen mamma brukte på meg skulle være av den ''milde'' typen, noe jeg var OG er Særdeles Skeptisk til
Jeg husker den som ‘’ Eggesjampo’’? Den var i sånne små porsjons-plastkopper med lokk på, omtrent som  en miniutgave av de begrene du kan levere urinprøver på, uten sammenligning forøvrig.  
Øynene var om mulig enda mer rødsprengte enn i den verste pollensesongen, etter at både håret OG sånn som jeg så det, øynene var vasket…….med den ‘’’mildeste’’ sjampo.
Vel, etter mye skylling fikk vi sjampoen ut og jeg kunne ‘’bare bade’’ en stund til, til vannet begynte å bli kaldt. 

Da vannet var for kaldt for meg, karret jeg meg opp av badet og tørket meg etter alle kunstens regler, så bar det ned i stuen i bare unikken for å bli staset opp til 17. mai av gode varme mamma-hender.
Hvilke klær jeg hadde akkurat denne 17. mai dagen vet jeg helt ærlig ikke, men jeg har sett bilde av meg i en matrosdress, så det kan godt være det…….samma det. 

Klokka var enda ikke 07.00 og klokkeslettet 07.00 var nesten hellig, ihvertfall for meg. Det var da salutten over alle salutter ble avfyrt fra Moljå, dengang av Bjarne G. 
Du verden som jeg så opp til han som var ansvarlig for at en hel by, ihvertfall de med godt sovehjerte våknet på akkurat samme tid, denne ene dagen i året. 
Det var TØFT. tenk det, Forektige dynamitt som ble avfyrt for å vekke folk.

‘’Idag vil jeg tenke at det er ett paradoks at vi vekkes med sprengladninger på vår frihetsdag, men det skulle ikke og skal ikke en liten travalabb eller travalaberinne tenke på. De skal kun fryde seg over at dette er Dagen med stor D og de skal kun nyte livet. Det kommer mer enn nok dager senere i livet, der du ikke kan nyte på samme måten.’’


SÅÅÅÅÅÅÅÅ, etter uendelige minutter etter at mamma hadde sagt at det var 5 minutter til salutten kom, kom den………
Det var som om hele universet hadde gått og ventet på denne forløsningen som på verdens mest entydige måte sa fra til alle, små og store innbyggere i verdens vakreste by at nå, ‘’nå var det pigede på tide å stå opp’’ eller at nå, akkurat nå, kunne man starte feiringen av verdens absolutt beste dag.
Smellet var i en liten travalab sine ører noe av det tøffeste på vår herres jord. 
Det første smellet startet og liksom rullet oppover Kirkeveien og det første hadde ikke passert før det neste kom rullende oppover Kirkeveien, forbi boghandelen…….forbi Stokka…...forbi na tante Søssa og onkel Gunnar før det til slutt dundret inn i huset med det spisse taket der en liten travalabb sto i sofaen for å kunne ‘’se’’ det komme, noe jeg selvfølgelig, vel,.....muuuuuuuligens ikke kunne, men med ‘’god tro og store sko’’ så kan man se mye og jeg SÅ smellet komme.
Ferdig med den saken. :-)
Jeg husker ikke hvor mange drønn det var, men duverden så kjekt det var.

Så var det på tide å få klærne på meg og det kunne nok være en tålmodighetsprøve for mammen. Buksene gikk vel ganske så greit, det var verre når skjorten skulle på. Den var som sikkert de fleste skjorter var den gang....Stivstrøket, ....så jeg skulle gjerne hatt en eller annen til å gått den inn for meg. 
Skjorten var ikke noe behagelig å ha på seg 
‘’det klør, det klør, det e stivt…..det e så å ha ein voksdug på seg’’ og sånn gikk nå minuttene som for mammen må ha virket som timer med masing og kjasing om denne voksduken jeg måtte gå med...:-)
Endelig var den på og jeg hadde godtatt min skjebne….med voksduken ferdig fastmontert. 
Da var det en ting igjen og det var å få kneppet igjen øverste knappen OG å få på seg propellen som vel var vanlig standard for en travalabb som skulle se flott og tøff ut på syttene mai. Den øverste knappen var og jeg kan fremdeles si ER verdens dummeste oppfinnelse. 
Den skulle vært forbudt ved lov, ihvertfall for småunger, for en pest og en plage var og er det. Mamma fikk det da til slutt til uten opprør fra meg. Hun fikk også satt på meg Fløyse, eller sløyfe som vel er en mer riktig uttale. men med et løfte om at hvis det ble for gærent, så kunne vi muuuuuuligens ta den av. 
Hun vill jo at jeg skulle være fin og flott på den store dagen….og det ble jeg, selv om jeg syntes det rette ordet kanskje var TØFFE…..men det er en annen greie. 

Heldigvis så var det en eller annen smart fyr som hadde funnet opp sløyfe med strikk, slik at vi slapp å bli ''hangman'' med renneløkke rundt halsen. 


Etter mye om og men ble jeg nå nesten ferdigmontert klesmessig, men det sto en ting igjen og det var de nye skoene, eller for å være mer presis LAKKskoene. 
De var ihvertfall ikke laget av det mykeste læret de hadde i skuffen på skofabrikken, men man må jo ofre seg litt så etter en del klaging og syting var de på plass på bena. For å ikke dra det for mye ut så sies det at syttene mai er den dagen det brukes mest gnagsårplaster i Norge, noe jeg kan underskrive på, at også var sånn på 60 -70 tallet.
Da var jeg for mamma sin del ferdigmontert, men det var jeg absolutt ikke sett fra min side og etter min mening.


‘’Kor e javolvortbelte mitt mamma¨ sa jeg med en Festus-svung på uttalen……. ’’Nei, Ninne det må du veda sjøl, du holdt på med det i heila gårkveld, så det får du finna sjøl. 
''Du må jo veda kor du jorr av ting’’
Jaja, så fikk jeg lete da, men  samme<hvor mye jeg lette så var det ikke å finne verken på kjøkken, inne i stuen, i gangen, eller noe annet sted jeg lette
‘’Kan dorr ha vore tjuar hos oss mamma?’’ spurte jeg håpefullt
‘’Neida Ninne, nå må du slutta å tulla, du har lagt det ein så lure plass at du ikkje huske kor’’


Jeg satte meg på tenkestolen og prøvde så godt jeg kunne å huske på hva jeg kunne ha drevet på med og hvor jeg kunne ha lagt fra meg Cowboybeltet…..men fant ikke noe forklaring på hvor det hadde tatt veien.
Det ble vel tenners gnissel og salte tårer kan jeg tenke meg, men det forektiga Cowboybeltet var og ble borte, både rent praktisk og i huet mitt…...snakk om en skjebne verre enn døden….uten Cowboybelte på syttene mai….’’det går bare ikke an’’
Tenk å kunne hatt Petter smart sin tenkehatt nå, da hadde jeg kunne kommet langt på vei med dette mysteriet…..


Uttrykket ‘’som lyn fra klar himmel’’ er det uttrykket som kanskje er det beste for  å forklare det som nå ramlet ned i huet mitt……...opp som en bjørn, men absolutt ikke ned som en fell spratt jeg opp fra tenkestolen og kickstartet så det bokstavelig talt luktet svidd hardt lær og LAKKsko da jeg rundet til høyre og tok trappen opp til rommet mitt i to skritt.
Capo fra Dacapo
brusfabrikk.

Ok da, ihvertfall litt færre steg enn jeg brukte når jeg måtte gååååå, les slepe, meg opp og legge meg, ufrivillig..

Vel inne på rommet, kastet jeg dynen og puten te hekkan bortover gulvet. Der lå mitt kjære Javolvortbelte i all sin prakt og bare ventet på at ivrige travalabbhender skulle spenne det på seg og om ikke ri, så ihvertfall gå inn i soloppgangen….eller for å være helt presis gå nedover Kirkeveien. Da var jeg nesten klar for nye eventyr på denne dagen, dagen over alle dager for oss alle…
Jeg hadde plutselig kommet på at jeg i angst for at det forektige beltet kunne blitt stjålet av frekke tyver hadde tatt med meg beltet opp i sengen.
Jeg hadde jo hørt om <Dickie Dick Dickens> og andre forbrytere, kanskje mest motstanderen til Dickie, nemlig stortyven <Jim Kjøtthue Cooper> og i en travalabb sin noe overdrevne
fantasiverden så kunne det nok være at >>Jim Kjøtthue<< ville/kunne stjele beltet i nattens mulm og mørke, man vet jo aldri. Derfor hadde jeg tatt Cowboybeltet med meg i sengen og lagt det innerst mot veggen. Det var nok det jeg hadde merket når jeg la meg for andre gang før på natten.  
Det hadde jeg selvfølgelig glemt bort i all viraken det var med å gjøre seg klar til Dagen, men nå var det meste klart……’’trur eg’’. 

Det manglet bare en styrkedrikk og mamma hadde en liten flaske 'Capo' på lur, slik at jeg kunne styrke meg litt etter alle strabasene.

Travalabben var klar for syttene mai.


Jeg ønsker dere alle sammen gode dager fremover mot 17.mai. 
Husk å ta vare på de små tingene som dere opplever langs veien. De er gode å ha.....:-)
Er tilbake...'plutselig''.

Hadetpåbadet


Ninne, han på Hamar.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar