4- del ''Andre boller'' på flere måter ©

Først, litt ting&tang.

Da er jeg kommet meg litt videre på min ekspedisjon, men har enda ikke forlatt Thorsen.  Jeg synes det er veldig hyggelig med alle de positive responsene jeg har fått og får og dere skal vite at jeg setter stor pris på det. Som de av dere som er fb venner med meg har sett, så har jeg også lagt epistlene i bloggform ut på FB kontoen min, etter en del oppstartproblemer. Det ser ut for å fønke bra nå, men hvis noen har problemer med å åpne eller annet, send en melding til meg, så tar jeg kontakt og vi tar det derfra.
Jeg regner med å fortsette ned Kirkeveien, for så, hvis jeg fortsetter, vil skrive mer om enkeltsteder, eller historier << på kryss&tvers i Skuddnes >>. Det er ihvertfall det jeg tenker akkurat nå.
Dette pga av at det dukker opp ideer som ikke har noe direkte med Kirkeveien å gjøre mens jeg skriver.
Det kan også hende at jeg skriver om andre ting på bloggen, men dere vil alltid se en oversikt over hva som finnes på bloggen øverst på høyre side av bloggsiden
.
Hvis dere vil kan dere jo ''følge'' bloggen og få melding når det kommer noe nytt. Dere finner det nederst på bloggens høyre side. Uansett vil jeg legge en lenk ut. Det er også en ''boks'' nederst på siden der dere kan kommentere. 

Nok snikksnakk. :-)

Fremdeles hos Thorsen!

<< Andre boller, på flere måter >> 

Etter at jeg hadde vært en tur innom bakerne og ''tattla'' og hatt litt gøy med dem. OG, ikke alltid, men ofte fått en liten smaksprøve på 'hva som helst som var ferdig' sto konditoriet for tur og der jobbet en av sønnene til Bertrand, der var det alltid morsomt å stikke innom og slå av en prat og hvis det var mulig, få smake (der også, ja) på litt av det som gjør et konditori til akkurat det, ett Konditori, nemlig Kakene.
Det var jo alltid litt avskjær, for kakene måtte jo være flotte å se på, men drømmen og det beste var når det var rester i vispebollene som de hadde laget bøtter og spann med smørkrem i, og det var det som oftest, det var jo umulig å skrape en Megabolle helt totalt ren for smørkrem,
Det kan godt hende at det var her, med huet ned i bollen, at grunnlaget for min ikke akkurat syltynne fremtoning ble lagt, men te hekkan med det, godt var det, bedre enn Prim og Prim er Godt det!
Og forresten, stol aldri på tynne kokker...... :-)

Vispebollene var så store at det sikkert var plass til ''hundrevis'' av de

Ikke akkurat denne de hadde,
men du aner hva jeg mener.

vispebollene som Mamma hadde hjemme, de var ikke av de minste i Skuddnes de heller. :-)
Når kremen var tatt ut så var det jo alltid litt igjen i bollen og det å få slikke ''bollen ren'' uttrykket, fikk en helt annen mening og dimensjon når du fikk lov til det på konditoriet sine boller, det ble ''andre boller'' det ja.
Det skulle vise seg at det skulle bli ''andre boller'' på flere måter denne dagen.
Det viste seg etterhvert at det ikke skulle bli SÅ jysla morsomt som det pleide å være.

Konditoriet skulle bygge noe, en vegg, eller noe annet som krevde en dyktig snekker's gode erfaring og håndlag. 
Mannen som var leid inn for å gjøre jobben var en dyktig snekker, men ihvertfall blant oss unger kjent som en av den litt hissige typen......kanskje han hadde blitt kalt ''Sinnasnekker'n'' hvis TV-Norge hadde hatt sendinger da.

Jeg gikk innover mot konditoriet da jeg så snekkeren, kledd i sin sedvanlige grønnfargede militærjakke, med hammer i den ene hånden og sag i den andre og var vel akkurat på vei for å fortsette arbeidet, sikkert etter en liten pause.

DA oppdaget han meg og jeg skal ikke bruke de eksakte ordene som ble brukt, men dere skjønner sikkert tegningen etterhvert.
Han kom i mot meg, heldigvis etter å ha lagt sag og hammer fra seg og hadde et blikk som hvis han 

hadde satt det blikket i den uredde okseflokken som løper i gatene under de verdensberømte okseløpene i Pamplona, sporenstreks hadde fått oksene til å bråsnu og ønske seg til et helt annet sted.








Kanskje til ''de Andalusiske sletter'' som oksen Ferdinand. som gikk der og nøt Herrens glade dager med blomster og grønne enger, og bare var.......Ferdinand.........
istedenfor å ha ett par illsinte snekkerøyne festet på seg. 





Nesten det samme tenkte jeg akkurat da, det å kunne vært i hjemmets trygge havn med Mammen trygt innenfor rekkevidde, men det var ikke realiteten, for nå var han kommet nærmere meg og jeg ble stående som paralysert og ventet bare på at han skulle komme helt frem til meg.
Jeg var ikke lenger i tvil.........

...her var det noe på gang!!!



(''Er trøtt jeg, sa gutten da han skulle få bank'')     :-)








''E du son te na Gudborg på Kjarkeveien'', mer konstaterte enn spurte han. 

''Å ikkje nekta, for eg vett kim du e!!!!!!!!!!''


''Kafor sporr du då da farr?''...........
......tenkte jeg...........ikke akkurat i mitt stille sinn, men dette var ikke tiden for å være hverken obstanasig eller småfrekk så jeg klarte med et nødskrik å la tankene forbli i øverste del av hodet.
Det var vel ikke alltid alt var innom hjernen før det kom ut i verbal form i den alderen og forsåvidt ikke alltid nå heller. :-)
Men jeg hadde på følelsen om at det her, det tegnet ikke bra i det hele tatt med det ''hvis blikk kan drepe blikket'', han hadde satt i meg. Jeg fant ut at her var det bare å begrense skadene som helt sikkert ville komme, til ett minimum, så jeg svarte at ja, det var jeg,
Ja, jeg var sønnen til Gudborg på Kjarkeveien

''Å du din Tamonje.........har du vore bortpå å egla dotter mi, dradd na i flettene?
..å ikkje svar nei,,,,,,for eg vett at det va Du så drog na i flettene''

Som sant var så husket  jeg ikke akkurat det, men sannsynligheten for at det hadde skjedd var så stor at det likegodt kunne innrømmes, om ikke for annet, så for skadebegrensing.
Politikere i dag ville nok kalt det å legge seg flat, paddeflat, helt totalt paddeflat.

Jeg fikk meg en verbal overhaling hvor han skulle gjøre både det ene og det andre med meg, men han la ikke de gigantiske hendene sine på meg og det var bra, for han var kjent for å være en meget sterk mann. 

Denne verbale overhalingen gikk det gjetord om i laaaaaaang tid innenfor døren til både til bakeriet og konditoriet og mest sannsynligvis, mange flere steder og det gikk laaaang tid før jeg våget meg på besøk i bakeriet og konditoriet igjen. Jeg var der ihvertfall ikke så lenge den blå folkebobla med ski-stativ til materialene bakpå, sto utenfor.

Denne episoden er av den typen du ikke ler av dagen etterpå, heller ikke uken etterpå, heller ikke........ men etter xx år var det ganske ganske så fornøyelig og morsomt å mimre sammen med de som hadde overhørt ''det verbale mordet'' :-) som fant sted inne bak døren, ''Backstage'' Thorsen. :-)

Det hører med til historien at snekkeren og jeg ble gode venner etter dette oppgjøret og vi slo alltid av en prat da vi møttes hos Snørteland eller andre steder.
Det ble heller ikke noe mer Flette-egling fra min side, ihvertfall ikke med datteren hans.
Grei kar han, som bare passet på sine kjære.

Fjellhyllen ligger bak vekstene
midt på bildet

Jaggu meg bra at han ikke visste eller fant ut at jeg, sammen med noen kumpaner lå på en fjellhylle rett ovenfor huset vårt på Kirkeveien og kastet kongler på folkeboblå hans når han passerte på vei hjem,,,,,,,,,,eller visste han det????
Jeg er ganske overbevist om at han visste det, men snekkeren var grei han, så kanskje han lot det gå....og takk for det.
Nok om det.
Inne, bacstage hos Thorsen var det en rød dør inn til et rom innenfor konditoriet, før du gikk til høyre og til Dacapo brusfabrikk. Dette rommet ble brukt til lagring og pakking av brød og jeg stakk jo innom der av og til for en prat, men ikke denne dagen, av naturlige årsaker fant jeg det naturlig å forlate Åstedet ganske så kjapt etter bataljen med snekkeren.

Capo, den ultimate
søndagsmorgendrikke, men kun iskald.

(Jeg har fått tilsendt en liten godbit av et bilde som nok vil pirre minnene på mange av leserne, CAPO fra Dacapo brusfabrikk.)
Takk til Linda Karin.

Etter besøket og refsen hos Thorsen dro jeg en tur videre bortover Thorsagadå, om ikke annet enn så for å roe ned nervene etter den jeg vel i ettertid vil kalle, (sikkert!) velfortjente kjeften.

Jeg gikk og hentet min følgesvenn, Tomahawk-sykkelen, som sto og ventet der jeg hadde satt den, uten lås. 

Apropos låser og låsing:
Den gang hadde vi vel bare lås hvis vi vi ville ha mer utstyr på sykkelen. Det var vel ingen sykler som ble stjålet, ihvertfall ikke midt på dagen.
Det kunne nok hende at det forsvant noen sykler i sene nattetimer når veien fra festen og hjem ble for lang til slalomspasering, men de syklene ble vel stort sett funnet igjen etter en kort rundtur dagen etter.
Også låsing av huset hjemme var ganske spesiell på den tiden og var vel nesten tuftet på samme lesten som sykkellåsing.
Hjemme hos oss hadde vi vel 3 måter å låse huset på:

1. Låst, med nøkkelen i døren, noe som betydde at vi var borte, men like rundt hjørnet og at man gjerne kunne gå inn, sette på kaffe og vente.
2. Låst, med nøkkelen i det åpne dovinduet ved siden av døren som betydde at nå var vi antagelig borte for noen timer eller mer og at det kanskje ikke var noen vits å vente.
3. Låst, med nøkkelen antagelig hos en nabo, som betydde at vi var borte for dagevis.

Sånn var det den gangen i Skuddnes.

Syklende bortover Thorsagadå fant jeg ut at jeg like godt kunne sjekke om an Alf Hellesland fremdeles hadde den store snøplogen påmontert eller om han hadde tatt den av, etter at han hadde dradd en av brannpumpene frem til en brann noen dager før.
Alf var vel ansatt eller innleid av kommunen for snømåking med plogen på den gigantiske (for meg, den gang) lastebilen sin og med den dro han også de store brannpumpene frem til brannstedet for brannvesenet, Brannvesenet hadde vel ikke nok av kraftige biler selv, så Alf gjorde en viktig jobb.

Illustrasjonsfoto.

Etter å ha konstatert at plogen var tatt av, satte jeg igjen, sammen med min følgesvenn, Tomahawken kursen mot Kjarkeveien og der, på Liarhjørna sto det en gjeng, den faste gjengen som sparket småstein, røkte, diskuterte og spyttet svære klyser mens man pratet om døgnets siste hendelser, det kunne være om alt fra ett krokettslag som ikke var korrekt utført eller andre dagsaktuelle og ikke minst, Viktige temaer. 

Gjengen på Liarhjørnet var vel ungdommens svar på Jernvarehjørnetklanen, der den eldre garde løste absolutt alle lokale OG ikke minst internasjonale problemer, trur eg.....

Jeg mener å huske at Jernvareklanen var spesielt aktiv på søndags formiddag, kanskje/sikkert fikk de fri av kona som ville ha fred i heimen slik at den fantastiske søndagsmiddagen kunne bli lagd i fred og ro og ikke bli forstyrret av en mann som gikk rastløst rundt seg selv og laget stier i det nyinnkjøpte ''vegg til vegg'', eller ''tak til vegg'' teppet som jeg sa før jeg skjønte selve konseptet og navnet. :-)

Vel, gode lesere, nå har jeg  ihvertfall klart å komme meg tilbake til Kjarkeveien igjen og velger å avslutte, en kanskje litt spesiell Epistel, men sånn er det med den saken...

så får vi se når neste epistel kommer, sikkert Plutselig, som vanlig...

Liarhjørnet, kan ihvertfall skimtes til venstre :-)

Forresten, regner med at det blir kø på boghandelen imorgen, Lørdag den 10.10 når Svein Arthur Kallevik, som sammen med sin kone står bak FB siden ''Det gode liv i Skudeneshavn'', har lansering og signering av sin Kjærlighetsbok til Skudeneshavn, 

''Det gode liv i Skudeneshavn: De fire årstidene.''

Jeg ønsker lykke til med lansering og salg :-), 

(synd at den kom for sent til nominering til Nobelprisen i litteratur da, men sånn er det nå :-) :-) )

Ha en fin dag videre, hvorhen dere nå måtte befinne dere

Mvh

Ninne :-)

(kallenavnet mitt som unge)