Joda, du har helt rett, det er en stund siden jeg har skrevet noe på bloggen, men jeg blir jo inspirert av all den aktiviteten det er både i ''du vett atte....'' gruppen og ellers i Skuddnes. Det er jo heldigvis flere som deler sine minner fra Skuddnes på gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes'' og det er kjempeflott og morsomt.
Ja, så har du jo Fru Haaland. Gubbevaremegvel for en energi og driv den dama må ha i seg. Det skal alle, både i Skuddnes og andre steder, som ikke har samme energien være innmari glad for. Det er ikke alle forunt å kunne bruke så mye energi på ting&tang som er positivt for alle. De som ikke har fulgt med på hva Gunn driver med får ''rulle'' dere litt nedover i innleggene i ''Du vett atte du e fra skuddnes når'' gruppen. :-), så finner dere det snart ut. Jeg regner med at det blir Stinn brakke på Holmen den 3. desember, når Gunn skal ha sitt ''OneWoman-show'' ''Refleksjoner i motbakke'' så husk å sette av denne datoen.
I denne epistelen har jeg i en stor del av handlingen tatt dere med hjem i det gode huset på Kirkeveien, men jeg tar meg som vanlig en ekspedisjon rundt omkring i mitt lille univers i Skuddnes.
Denne bloggen har akkurat passert 8000 ''inntittere'' :-)Det er veldig kjekt at så mange har vært innom på en såpass lokal blogg. Det er ca 700 pr. epistel og det er jeg veldig godt fornøyd med. Så hjertelig takk til alle dere som er innom og leser. Vel, det var det jeg hadde behov for å skrive her, som vanlig er kommentarer hjertelig velkomne.
God fornøyelse. :-)
Hvis du først hadde trukket loddet og det er din tur å bli smittet og bli syk av influensa, meslinger, kusma eller noen annen sykdom, så var det vel ingen steder bedre å bli syk på, på 60 -70 tallet enn i Skuddnes, sant vel?
Joda, jeg var da dårlig som alle andre, men det er jo ett udiskutabelt faktum at vi alle liker å bli litt dullet&stelt med, så også for travalabben i huset på Kirkeveien. Når jeg i tillegg fikk den hele og fulle oppmerksomhet hjemme, så var det ganske så behagelig å være syk i det gode huset på Kirkeveien, sånt rent utenom det å være syk da.
Mamma jobbet en del som kokke blant annet i selskapslokalene til banken, så det hendte nok at hvis jeg var syk de samme dagene mamma var på jobb, ble ‘’satt bort ......neida, ikke i skogen’’ :-) , men til verdens beste naboer for godt stell og hauger med oppmerksomhet. Det kunne til og med hende at en eller flere av dem kom hjem til oss og passet på oss mens mamma jobbet. Det var jo en del energi i små travalabber, den gang som nå og denne energien måtte jo ut på et eller annet hvis og det var ikke alltid det var innenfor de normene som var satt av de som var eldre og andre foresatte. dengang som nå. :-)
Pappa var jo sjømann og seilte ute på de syv hav, så det var bare mamma og oss barna som bodde i huset når han var ute og seilte.
Den første båten jeg kan huske at pappa var på er båten MS. Borealis, som dere ser under her. Båten tilhørte Fred. Olsen, det samme rederiet som onkel Magne Simonsen seilte i.
Båten ble senere solgt til Rederiet S. Haavik i Haugesund og seilte under navnet ''Vikhav''.
 |
| MS Borealis |
Dengang var det ikke snakk om noen Nordsjøturnus. Neida, de kunne være ute i lang tid før de kunne reise hjem.
Jeg husket ikke hvor lenge de seilte ute den gangen, så jeg har alliert meg med blant andre Svein Helge. Han var, ved en tilfeldighet, på korøvelse med Shantykoret til Skudenes Sjømannsforening da jeg sende han en melding angående dette. Det jeg skriver her, får stå for min egen regning.... '''etter intense og lange diskusjoner ble de i Shantykoret enige om følgende uttalelse i saken om hvor lenge man seilte ute før man fikk gratis hjemreise i ''gamledager'' :-)
Uttalelse fra Shantykoret:
''Frem til 1957 var sjøfolkene ute i 24 måneder før de fikk gratis hjemreise, men da kun fra Nordeuropeisk havn. Det gikk ned til 12 måneder i 1967 og i 1972 gikk det ned til 6 måneder'' :-)
Eventuelle feil får stå for undertegnede sin regning.
Eventuelle feil får stå for undertegnede sin regning.
Siden det dengang var dyrt i forhold til hva man tjente så ventet nok de fleste til man var i Nordeuropeiske farvann før mann mønstret av.
Hjertelig takk til Svein Helge og medlemmene i Shantykoret
Selv om man hadde mulighet for hjemreise så var det mange som var ut på sjøen i både ett, to og flere år, kanskje mest for å legge opp penger. Hvis man virkelig ville legge seg opp penger mønstret man på tankbåter som var måneder til sjøs og bare lå i land i ett døgn eller to med liten mulighet for å bruke penger
Når pappa sto kontraktstiden ut betalte rederiet reisen hjem for han og det var vel vanlig at man var ute til man fikk fri hjemreise. Det var alltid stas når pappa kom hjem, alltid med en haug av gaver til både travalabbar og sin kjære kone. Det er nok mange hjem i Skuddnes som har Kina-porselen, kamferkister, persiske tepper osv som synlige bevis for dette.
Selvfølgelig hadde pappa også med seg noen spesielle gaver når han kom hjem, men noe av dette får jeg komme tilbake til en annen gang for det er noen episoder som jeg må ‘’sjekke opp først’’
Hjertelig takk til Svein Helge og medlemmene i Shantykoret
Selv om man hadde mulighet for hjemreise så var det mange som var ut på sjøen i både ett, to og flere år, kanskje mest for å legge opp penger. Hvis man virkelig ville legge seg opp penger mønstret man på tankbåter som var måneder til sjøs og bare lå i land i ett døgn eller to med liten mulighet for å bruke penger
Når pappa sto kontraktstiden ut betalte rederiet reisen hjem for han og det var vel vanlig at man var ute til man fikk fri hjemreise. Det var alltid stas når pappa kom hjem, alltid med en haug av gaver til både travalabbar og sin kjære kone. Det er nok mange hjem i Skuddnes som har Kina-porselen, kamferkister, persiske tepper osv som synlige bevis for dette.
Flonså jeg hadde fått husker jeg en del fra, om ikke alt, så ganske så godt. Jeg synes ihvertfall at jeg husker nok til at det blir en del av denne epistelen, dette selv om det jeg skriver er sånn som jeg husker det, altså ikke en helt objektiv gjengivelse, men sånn er det med den saken.
Onkel Arne (Dale), naboen på haugen, var hjemme fra fiskeriene med de Nederlandske båtene har var Bas på og som vanlig hadde han med seg noen småting til ‘’ongane i gadå’. Onkel Arne reiste også til Sør-Amerika og Ghana i regi av en hjelpeorganisasjon, mulig det var FN, NORAD eller en annen organisasjon, dette for å lære opp lokalbefolkningen til nye fiskemetoder og få igang de lokale fiskeriene slik at de kunne utnytte sine egne ressurser bedre.
Onkel Arne (Dale), naboen på haugen, var hjemme fra fiskeriene med de Nederlandske båtene har var Bas på og som vanlig hadde han med seg noen småting til ‘’ongane i gadå’. Onkel Arne reiste også til Sør-Amerika og Ghana i regi av en hjelpeorganisasjon, mulig det var FN, NORAD eller en annen organisasjon, dette for å lære opp lokalbefolkningen til nye fiskemetoder og få igang de lokale fiskeriene slik at de kunne utnytte sine egne ressurser bedre.
Jeg husker at en av gangene onkel Arne kom hjem fikk jeg og jeg tror en del andre, ekte Hollandske tresko og da, da snakker jeg om TREsko. Han hadde også ofte med seg KJEMPEstore Supergode Hollandske epler og jeg vet at Hanne Marit sådde ett frø fra et av dem og fikk Håkon Fjelltun til å pode det inn på ett epletre de hadde fra før.
Hele skoen var utskåret av ett trestykke og hadde tegninger med Hollandske damer i hvite bluser og noen andre ‘’greier’’ som sikkert var vindmøller, som på bildet.
Det som for meg var så tøft med disse skoene var at de etter litt bruk og slitasje ble skikkelig glatte, så jeg kunne nesten bruke dem som skøyter på veien. Ulempen med dem var at de også var glatte når de IKKE skulle være glatte og smørning for bakglatte Hollandske tresko var enda ikke oppfunnet.
Med den kunnskapen vi hadde om smørning uansett hva som skulle smøres den gangen så hadde det nok ikke hjulpet, selv om en eller annen Reodor Felgen virkelig hadde funnet det opp. Det så vi tydelig om vinteren når det var snø, da gikk jeg og flere med meg på ''platåski'' på grunn av ''stor tro på oss selv og vår smørekunnskap''.
Etter en del knall og fall, antagelig med en del innlagt ‘’gråt og tenners gnissel’’, ble de satt på en hylle i gangen, der de resten av sitt liv ble stående som pynt og flott utskårne sko som pynt. Det var kanskje ikke så rart at de havnet der når skrubb&gnagsårene var så store som ‘’heideveggar’’ og mamma begynte å bli rimelig lei av all gråting og syting etter knall og fall på såpeglatte og selv-velsmurte tresko. Det var nok som pynt de var ment og ikke for en naturspeeda travalabbs røffe og hardhendte behandling ……...men flotte var de og morsomt var det….vel, morsomt var det vel ikke hele tiden, men med Norgesplaster og trøst fra mammen eller pappen så gikk det over, som det meste gjør her i livet.
Denne dagen, da jeg var skikkelig dårlig husker jeg at jeg hørte at det gikk i døren (vi banket ikke på eller låste dørene den gangen, dette har jeg skrevet om tidligere) og etter en stund ropte mamma opp til verdens mest nysgjerrige, syke travalabb og spurte om jeg var frisk nok til å få besøk av ‘’ein kar’’ som gjerne ville komme opp og besøke meg. Hmmmm, sikkert at det var en kar??
Etter en del knall og fall, antagelig med en del innlagt ‘’gråt og tenners gnissel’’, ble de satt på en hylle i gangen, der de resten av sitt liv ble stående som pynt og flott utskårne sko som pynt. Det var kanskje ikke så rart at de havnet der når skrubb&gnagsårene var så store som ‘’heideveggar’’ og mamma begynte å bli rimelig lei av all gråting og syting etter knall og fall på såpeglatte og selv-velsmurte tresko. Det var nok som pynt de var ment og ikke for en naturspeeda travalabbs røffe og hardhendte behandling ……...men flotte var de og morsomt var det….vel, morsomt var det vel ikke hele tiden, men med Norgesplaster og trøst fra mammen eller pappen så gikk det over, som det meste gjør her i livet.
I litt mer voksen alder foretrekker jeg å kalle meg vitebegjærlig, ikke nysgjerrig :-)
Jeg tenker at jeg lurte fælt på hvem denne karen kunne være og selv om jeg nok var ganske dårlig, så var nysgjerrigheten enda sterkere…... og hvem kunne vel si nei til besøk når man var syk og trenger all den oppvartning og oppmerksomheten man kunne få?
Ihvertfall ikke jeg…………..
‘’Ja, selvfølgeligt mamma, men kim e det…???........ e det ein av dei andre ongane i gadå?’’ prøvde jeg meg, men fikk bare til svar at jeg måtte holde sengen og vente litt slik at den som var på besøk kunne drikke opp kaffen sin og prate litt med mamma.
Aha…..Jaja, da visste jeg ihvertfall at det var en som var en del eldre enn meg, selv om det nok var noen på min alder som allerede drakk kaffe, antagelig med både sukker og melk i.
Aha…..Jaja, da visste jeg ihvertfall at det var en som var en del eldre enn meg, selv om det nok var noen på min alder som allerede drakk kaffe, antagelig med både sukker og melk i.
Tiden gikk, i mine øyne, forfeeeeeeeerdelig sakte, men endelig hørte jeg at det ble litt mer liv der nede enn bare praten og lyden av kaffekopper som klirret mot skålen. Jeg hørte en annen stemme enn mamma sin, men klarte ikke å få med meg hvem det var, det var jo noen meter ned til kjøkkenet.
Etter, i mine øyne, en laaaaaaaang, nesten ulidelig stund hørte jeg at det var litt romstering og noe knitring i noe som for meg kunne høres ut som en papirpose, dette kunne jo bety at den mystiske besøkende hadde med noen........(Jiiiiippiiiii&halleeeeelujaaaa :-) ……. trøstens gaver til den tildels veeeeeldig syke travalabben, for tiden ‘residerende i anden etage’………..og det var jo absolutt ikke å forakte.
''E du klar, spurte mamma......jada, selvfølgeligt'' svarte jeg og hørte at det skrapet litt fra en stol som ble skjøvet bortover gulvet, bort fra det kaffedekkede bordet på kjøkkenet.
''E du klar, spurte mamma......jada, selvfølgeligt'' svarte jeg og hørte at det skrapet litt fra en stol som ble skjøvet bortover gulvet, bort fra det kaffedekkede bordet på kjøkkenet.
Jeg la merke til at den som kom sakte opp trappen var litt tung i skrittene, for tung til at det kunne være en liten nett dame. Så da måtte det altså være som mamma allerede hadde sagt, en mann som kom på sykebesøk til ''Den syge''.........men kim konne det varr?’’
Jeg hørte at det knitret ekstra og etter min mening litt for mye fra posene da den mystiske kom til toppen av trappen og nærmet seg rommet mitt. Lyden fra skrittene stoppet opp litt og det knitret enda mer fra posen eller posene…..hvem i all verden er det som stopper opp……. og ‘’knitrer høyt OG tydeligt’’ med poser som antagelig inneholdt godsaker…..., rett utenfor rommet til en veeeeeeeldig syk liten travalabb som sitrer av spenning, forventninger og stort behov for trøstende godterier og lignende.
Plutselig sto han der i døren, vår og min eiegode nabo på haugen, han som elsket å ‘’frista å eggla’’ både store og små travalabber....og som jeg elsket å bli eggla&frista av.
Joda han eggla&frista nok, men alltid på den riktige siden av grensen…….jaja, av og til litt over….men det hadde han lov til fordi det alltid var gjort av ett godt hjerte. Min erfaring er at man kan si og gjøre mye rart så lenge det er gjort med ett godt hjerte.
Plutselig sto han der i døren, vår og min eiegode nabo på haugen, han som elsket å ‘’frista å eggla’’ både store og små travalabber....og som jeg elsket å bli eggla&frista av.
Joda han eggla&frista nok, men alltid på den riktige siden av grensen…….jaja, av og til litt over….men det hadde han lov til fordi det alltid var gjort av ett godt hjerte. Min erfaring er at man kan si og gjøre mye rart så lenge det er gjort med ett godt hjerte.
Onkel Arne kom inn på rommet mitt og sa vel antagelig noe som
‘’ jaså, Jan Inge e det her du ligge å lade deg, mens andre e på skolen elle jobbe?’’
Dette ble sagt med et lurt og godt smil og jeg vet at alle som kjente onkel Arne vet hva jeg mener med Arne Dales gode og lure smil.
Mens han sa dette tok han den ene puten og ristet den mens jeg satte meg rett opp i sengen. Jeg hadde selvfølgelig flere med puter slik at jeg kunne sitte og ikke måtte ligge i sengen med verdenshistoriens tetteste nese.
Når jeg skriver flere puter, så mener jeg ett par stykker og ikke i bøtter&spann som man finner i enkelte sofaer nå om dagen. Det er jo jaggu meg slik at man må rydde seg plass i ''putehelvete'' for å få brukt sofaen til det er ment som.....å sitte i. Punktum :-)
Når jeg skriver flere puter, så mener jeg ett par stykker og ikke i bøtter&spann som man finner i enkelte sofaer nå om dagen. Det er jo jaggu meg slik at man må rydde seg plass i ''putehelvete'' for å få brukt sofaen til det er ment som.....å sitte i. Punktum :-)
Han satte seg ned på sengekanten og litt mer alvorlig spurte han hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte at mamma hadde tatt tempen i rauå og at jeg hadde nesten 39,1 i feber, så det var ikke så sprekt med den syyyyyyyke travalabben….ihvertfall i mine øyne.....
''Det var absolutt behov for trøstende tiltak'' tenkte jeg i mitt stille sinn.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule for Arne at jeg skulte og kikket fælt på de to posene han hadde med seg, men når øynene er store som tinntallerkener og ikke taes bort fra posene, så er det ikke så lett å skjule hva man egentlig er opptatt av. ''Det var absolutt behov for trøstende tiltak'' tenkte jeg i mitt stille sinn.
Arne fortsatte å spørre om alt….og absolutt ingen verdens ting, selvfølgelig for å se hvor langt han kunne tøye strikken før jeg sprakk. Han så vel at jeg begynte å bli sprekkferdig for han reiste seg og sa at det hadde vært hyggelig å komme på besøkl meg og skulle til å ønske meg god bedring da han liksom kom på de to posene han hadde med seg.
''Grrrrr, liksom komma på du....dette gjorde du med vitende vilje Arne Dale, barra for å frista&eggla'' tenkte jeg, men holdt klokelig kjeft, ville jo ikke risikere at han gikk ....med posene......
Ja forresten, U tante Visa (Lovisa, kona til Arne) sendte desse me meg for å gi te deg farr, sa han og gav meg begge forundringsposene.
''Å takk å lov for na tanta Visa''...tenkte jeg og tok imot posene.Jeg takket og inni den ene posen som selvfølgelig ble revet opp i Supermanns fart, var det det aller beste jeg visste akkurat da Ferske, gul-oransje, veldig modne og litt hårete Ferskener.
Jeg himla med øyene og spurte Arne om jeg bare kunne spise. Ja, bevare meg, d e jo darforr eg har dei me, hvis du ikje vil venta litt då?……….sa han
Ikke bare verdens, men hele universets dummeste spørsmål tenkte jeg….e an heilt domme i håve, elle?
Jeg himla med øyene og spurte Arne om jeg bare kunne spise. Ja, bevare meg, d e jo darforr eg har dei me, hvis du ikje vil venta litt då?……….sa han
Ikke bare verdens, men hele universets dummeste spørsmål tenkte jeg….e an heilt domme i håve, elle?
Jeg satte tenna i den først ferskenen som var så moden at den nesten sprakk og det rant deilig søt ferskensaft nedover haken, videre ned på pysjamasen og ned på den øverste puten, såååååå innmari saftige var ferskenene den gangen….
Heldigvis var det en noen lommetørklær som lå på nattbordet mitt og onkel Arne strakk ut den grove, furete arbeidshånden sin og tok det ene og tørket meg lett i ansiktet mens han sa, ‘’du kan jo prøva å nyda farskenå pittelitt, Jan Inge, du trenge ikkje trø alt inn i monnen på ein gong’’.......jeg hørte knapt nok hva han sa, men fortsatte å trø i meg mens det fortsatte å renne søt, klissete ferskensaft nedover kjaken og ned på den nyristede puten.
Uten at jeg merket det hadde mamma kommet opp, for det er da ingen som hører folk i trappen når man spiser Helt, nesten overmoden saftig fersken, eller finnes det folk som gjør det?
Mamma så på meg og smilte godt når hun så hvordan det rant ned over haken min mens jeg trødde i meg ferskenen, ‘’nå kan det vel se ut så feberen har gått ner ett par grader allerede’’ sa mamma og lo hjertelig mens hun hentet en ny pute fra skråkammerset som hadde inngang fra rommet der jeg lå.
Onkel Arne lo ‘’ja, du ska se at an e friske så ein fisk allerede i mårrå tidligt’’, så reiste han seg og sa han fikk komme seg avgårde til båten sin. Det begynte å bli sent på dagen og sammen med mannskapet sitt skulle han ut og se etter og forhåpentligvis fange makrell fra båten til onkel Arne.
Onkel Arne var vel den mestfiskende basen i Skuddnes den tiden, så det var nok mange som ville være mannskap ombord hos han.
Jeg skylder å fortelle at i den andre posen var det store gode blå druer. De var veldig gode de også, men som jeg skrev så hadde Pappa gaver med seg når han kom hjem fra sjøen og en av de tingene både han og Onkel Magne ofte hadde med seg når de kom hjem var små tønner. Tønnene var fulle med oppmalt kork og innimellom korken var det store klaser med svææææære druer som vi barna fikk lov å kaste oss over. Det var vel kanskje ikke så rart at det var en del magesjau dagene etter at druetønnene kom inn i huset på Kirkeveien
En annen ting onkel Magne og Pappa hadde med seg ofte var hele Bananstokker og jeg var nok litt konge på haugen når jeg kunne invitere ongane i gadå på Bananer,.....og ikke bare en vanlig banan fra en pose, neida de kunne plukke dem selv fra bananstokken som sto i ett hjørne av den kalde bestestuen. Vel, jeg skriver ‘’plukke selv’’ men jeg har vel en aldri så liten mistanke om at travalabben plukket bananene selv og delte dem ut…...i passende, vel tilmålte porsjoner......
Har Jeg en bananstokk, så har Jeg en bananstokk….sånn var det vel med den saken, men jeg tror ikke jeg var cheap på dem….håper jeg :-).
Hvis jeg var det, vil jeg IKKE høre om det :-)
En annen ting onkel Magne og Pappa hadde med seg ofte var hele Bananstokker og jeg var nok litt konge på haugen når jeg kunne invitere ongane i gadå på Bananer,.....og ikke bare en vanlig banan fra en pose, neida de kunne plukke dem selv fra bananstokken som sto i ett hjørne av den kalde bestestuen. Vel, jeg skriver ‘’plukke selv’’ men jeg har vel en aldri så liten mistanke om at travalabben plukket bananene selv og delte dem ut…...i passende, vel tilmålte porsjoner......
Har Jeg en bananstokk, så har Jeg en bananstokk….sånn var det vel med den saken, men jeg tror ikke jeg var cheap på dem….håper jeg :-).
Jaja, ikke dagen etterpå, som mammen og onkel Arne hadde spådd, men ett par dager etterpå var jeg frisk som en fisk og kunne gjenoppta alle de viktige gjøremålene en liten gutt på Kirkeveien hadde.
En av dem var den sedvanlige runden rundt omkring i Havn på Tomahawken min. Selvfølgelig måtte jeg innom Snørteland for å sjekke at alt var som det skulle være, kanskje betale noen regninger for onkel Rasmus (som jeg har skrevet om før).
Som vanlig ble det litt mild erting pga ett eller annet som hadde skjedd da eller tidligere.
Hos Snørteland hadde alle en stor sans for humor og latteren og de underfundige smilene satt alltid løst etter en kommentar eller en fortelling…..og begge deler var det mange av. I løpet av dagen var det alltid noen som stakk innom på pylserommet for å ‘’lyga litt’’ og få med seg det siste som hadde hendt. Det var selvfølgelig spesielt bønder som hadde levert dyr til slakting som kom innom for å høre dagens siste nytt, enten det var hendelser av privat art eller av offentlige ting&tang. De fleste som hadde levert slakt var nok mest interessert i vekten og prisen de fikk pr kilo, men det var alltid en broket gjeng som stakk innom bakrommet hos Snørteland. Mange verdens, lokale og dyreproblemer ble tatt opp og diskutert mens de sylskarpe knivene, styrt av dyktige og erfarne hender skar iherdig i alt kjøttet som skulle benes ut og deles opp til forskjellig bruk. Noe ble malt opp til pålegg og pølser, mens andre mer edle deler ble brukt som biff, T.bonesteak og andre lekkerbiskener som ble sogt i butikken.
Når pappa kom hjem fra sjøen ble det etterhvert en tradisjon hos oss at vi gutta når mamma var på kokejobb hadde en ''mannamiddag''.
Mannamiddagen var T.bonesteak m/ stekte poteter og grønnsaker. Jeg mener bestemt at vi hadde stekt, hermetisk champignon til, men er ikke helt sikker på om Champignon var å oppdrive så tidlig. T.bonesteaken kjøpte vi gutta i fellesskap hos Snørteland. Jeg husker hvordan pappa stekte&braste med en alvorlig mine, for dette var ikke hverdagskost......å det va pigede godt. :-) og det er det enda.
En av dem som kom innom og som også jobbet i ‘’pylsene’’ var Jørgen H. Jørgen bodde på Hillesland og var virkelig en kløpper til å herme etter lokale, markante folk fra Skuddnes og området rundt.
Best var han nok når han hermet etter en tidligere nevnt snekker, det var som om snekkeren var i lokalet når Jørgen parodierte han. Han etterlignet også en hel del andre lokale og nasjonale størrelser og var vel Skuddnes sitt svar på Rolf Just Nilsen, ihvertfall i mine beundrende øyne. Jørgen var en av de morsomste jeg kunne treffe på på bakrommet hos Rasmus, tante Geta og resten av familien. Han måtte til alles fornøyelse, nesten alltid dra en parodi når det kom folk på en snartur innom bakrommet.
En av dem var den sedvanlige runden rundt omkring i Havn på Tomahawken min. Selvfølgelig måtte jeg innom Snørteland for å sjekke at alt var som det skulle være, kanskje betale noen regninger for onkel Rasmus (som jeg har skrevet om før).
Som vanlig ble det litt mild erting pga ett eller annet som hadde skjedd da eller tidligere.
Hos Snørteland hadde alle en stor sans for humor og latteren og de underfundige smilene satt alltid løst etter en kommentar eller en fortelling…..og begge deler var det mange av. I løpet av dagen var det alltid noen som stakk innom på pylserommet for å ‘’lyga litt’’ og få med seg det siste som hadde hendt. Det var selvfølgelig spesielt bønder som hadde levert dyr til slakting som kom innom for å høre dagens siste nytt, enten det var hendelser av privat art eller av offentlige ting&tang. De fleste som hadde levert slakt var nok mest interessert i vekten og prisen de fikk pr kilo, men det var alltid en broket gjeng som stakk innom bakrommet hos Snørteland. Mange verdens, lokale og dyreproblemer ble tatt opp og diskutert mens de sylskarpe knivene, styrt av dyktige og erfarne hender skar iherdig i alt kjøttet som skulle benes ut og deles opp til forskjellig bruk. Noe ble malt opp til pålegg og pølser, mens andre mer edle deler ble brukt som biff, T.bonesteak og andre lekkerbiskener som ble sogt i butikken.
Når pappa kom hjem fra sjøen ble det etterhvert en tradisjon hos oss at vi gutta når mamma var på kokejobb hadde en ''mannamiddag''.
Mannamiddagen var T.bonesteak m/ stekte poteter og grønnsaker. Jeg mener bestemt at vi hadde stekt, hermetisk champignon til, men er ikke helt sikker på om Champignon var å oppdrive så tidlig. T.bonesteaken kjøpte vi gutta i fellesskap hos Snørteland. Jeg husker hvordan pappa stekte&braste med en alvorlig mine, for dette var ikke hverdagskost......å det va pigede godt. :-) og det er det enda.
En av dem som kom innom og som også jobbet i ‘’pylsene’’ var Jørgen H. Jørgen bodde på Hillesland og var virkelig en kløpper til å herme etter lokale, markante folk fra Skuddnes og området rundt.
Best var han nok når han hermet etter en tidligere nevnt snekker, det var som om snekkeren var i lokalet når Jørgen parodierte han. Han etterlignet også en hel del andre lokale og nasjonale størrelser og var vel Skuddnes sitt svar på Rolf Just Nilsen, ihvertfall i mine beundrende øyne. Jørgen var en av de morsomste jeg kunne treffe på på bakrommet hos Rasmus, tante Geta og resten av familien. Han måtte til alles fornøyelse, nesten alltid dra en parodi når det kom folk på en snartur innom bakrommet.
Etter at Snørteland var unnagjort syklet jeg videre nedover Kirkeveien og tok til høyre bortover Thorsagadå. Jeg kikket bort på Liahjørna for å se om den vanlige gjengen sto der. Det var for tidlig til at de som sto, spytta og sparket småstein der hadde kommet, de ville nok komme litt senere for den daglige oppdatering og diskusjon.
Ved den gule store døren inn til brusfabrikken sto Karl og en annen og lastet bruskasser på lastebilem som antagelig skulle til en eller annen kafe eller butikk nordpå. Det var Capo, Flux soda, Champagne brus og alt annet en travalabbs strupe kunne begjære. Såvidt jeg husker leverte de til en del steder på Karmøy.
Idet jeg passerte Dacapobilen hørte jeg at det putret velkjent fra en motorsykkel, nærmere bestemt en Tempo trehjuling med grønnmalt lastekasse.
Det var Ole Kolli, eller Ole Olsen som han egentlig het, som kom kjørende bortover gaten. Han var sikkert på vei til kaien for å hente en stor last hos Severin eller John Albert på spedisjonen, for han hadde den lange ekstra lastevognen hengene etter trehjulingen.
Ole var en kjent og kjær mann i bybildet. Han livnærte seg av å kjøre liten og stor last fra busstasjonen, kaien og andre steder hjem til folk eller til butikkene. Det jeg husker han best for var at han var snill og at vi smårollinger fikk lov til å sitte bak i lastekassen hans hvis han ikke skulle så langt og hadde tid. Det var stas å sitte på med Ole Kolli. Han kom også hjem til oss med koks fra kålalageret. Den gang var det ikke bare å hive varene fra seg, få kvittering og kjøre. Ole bar sekkene fra trehjulingen, inn i bakhagen hos oss og tømte koksen i kokskjelleren. Det gjorde han ikke bare for servicen sin del, men også for å få de tomme striesekkene med seg, slik at de kunne brukes til neste last fra Kålalageret. Jeg tror at kjøringen fra Kålalageret var det Ole tjente mest på. Det var antagelig ikke akkurat noen gullkantet geskjeft han drev med trehjulingen sin, men han klarte seg tydeligvis. Jeg tror vi alle som vokste opp på den tiden har veldig gode minner om Ole og motorsyklene hans.
Etter å ha passert de gode luktene fra Thorsen sitt bakeri og konditori.... ''ååååå, den så hadde hatt nogen pengorr nå, då sko eg pigede kjypt meg ein heidevegg'' tenkte jeg, men lommene var like tomme som en godtepose i mine hender etter at kosekroken var ferdig, Jeg syklet videre med tungt, gottesykt hjerte videre bortover Thorsagadå, bortover mot der Jali lå og tenkte at nå, nå skulle jeg jaggu vise hva Tomahawken var god for til de som var på torget…….. Ved meieriet var det en platting som bilene rygget innpå for å komme til rampen for å levere melken. Plattingen var høyere enn selve torget, så det var en del cm fra plattingen og ned på selve torget nedenfor. Sånn ca der ''pizzaen'' ligger idag. (husker ikke om det er Milano, Capri, eller muligens Firence den heter, så....Pizzaen :-)
Hvis det var tomt for biler og traktorer på plattingen og ikke for mange barnepiker som satt på kanten av plattingen med barnevogner, så kunne dette virkelig være dagen og tiden for å gjøre et stunt med sykkelen……..kanskje litt inspirert av han på tivoliet som kjørte i ''dødsveggen'', rundt&rundt og oppover veggen, nesten til han hoppet ut av den.
Det var jo viktig å få oppmerksomhet og å sjekke at alt var ok, så jeg tok en sonderingsrunde på torget først. Så syklet jeg opp mot Jali, for så å snu og legge inn 1.gir... bånn pedal over plattingen……..2.gir...bånn pedal,...frem mot kjempestupet dvs kanten av plattingen på ca ½ meter, så det siste og 3.giret...bånn pedal....... i det jeg nærmet meg kanten og da hadde jeg vel…….god fart...(vel. det riktige blir vel å si at der og da følte jeg at jeg ihvertfall hadde bortimot 1000 kilometer i timen idet jeg nærmet meg kanten av det som fortonet seg som kanten på Grand Canyon…...Jeg reiste meg fort opp fra salen på sykkelen og hoppet til, slik at jeg hadde det lengste svevet som er målt…... ihvertfall av Ninne....på Tomahawk....i fritt svev....utfra kanten av plattingen på meieriet i Skuddnes. Jeg måtte passe på å ligge bakover mot den tøffe ryggstøtten på sykkelen slik at det var bakdekket som tok asfalten først. Jeg har idag en følelse av at '’Come fly with me, lets fly, lets fly away’’ med Frank Sinatra hadde vært en passende tema melodi…...hvis det hadde blitt filmet, men det ble det jo ikke. Den gangen var det nok en Supermannsfølelse som var gjeldene. Det å kunne fly helt fritt i løse luften....tøft....
det halve sekundet det tok før jeg braste i bakken på bakdekket.
Så var det landingen da, det var ikke bare bare å lande, men med det feite bakhjulet jeg hadde så gikk det da bra de fleste gangene og jeg har kun hatt gips på kroppen i voksen alder, så jeg kan vel oppsummere med at det gikk ganske så bra de fleste gangene.
Etter landingen var det å sjekke rundt om de fleste hadde fått dødshoppet med seg…...om de hadde det, det vet jeg ikke den dag idag, men jeg har valgt å tro det. :-)
Hadetpåbadet.
Ninne, han på Hamar :-)
Ved den gule store døren inn til brusfabrikken sto Karl og en annen og lastet bruskasser på lastebilem som antagelig skulle til en eller annen kafe eller butikk nordpå. Det var Capo, Flux soda, Champagne brus og alt annet en travalabbs strupe kunne begjære. Såvidt jeg husker leverte de til en del steder på Karmøy.
Ole var en kjent og kjær mann i bybildet. Han livnærte seg av å kjøre liten og stor last fra busstasjonen, kaien og andre steder hjem til folk eller til butikkene. Det jeg husker han best for var at han var snill og at vi smårollinger fikk lov til å sitte bak i lastekassen hans hvis han ikke skulle så langt og hadde tid. Det var stas å sitte på med Ole Kolli. Han kom også hjem til oss med koks fra kålalageret. Den gang var det ikke bare å hive varene fra seg, få kvittering og kjøre. Ole bar sekkene fra trehjulingen, inn i bakhagen hos oss og tømte koksen i kokskjelleren. Det gjorde han ikke bare for servicen sin del, men også for å få de tomme striesekkene med seg, slik at de kunne brukes til neste last fra Kålalageret. Jeg tror at kjøringen fra Kålalageret var det Ole tjente mest på. Det var antagelig ikke akkurat noen gullkantet geskjeft han drev med trehjulingen sin, men han klarte seg tydeligvis. Jeg tror vi alle som vokste opp på den tiden har veldig gode minner om Ole og motorsyklene hans.
Etter å ha passert de gode luktene fra Thorsen sitt bakeri og konditori.... ''ååååå, den så hadde hatt nogen pengorr nå, då sko eg pigede kjypt meg ein heidevegg'' tenkte jeg, men lommene var like tomme som en godtepose i mine hender etter at kosekroken var ferdig, Jeg syklet videre med tungt, gottesykt hjerte videre bortover Thorsagadå, bortover mot der Jali lå og tenkte at nå, nå skulle jeg jaggu vise hva Tomahawken var god for til de som var på torget…….. Ved meieriet var det en platting som bilene rygget innpå for å komme til rampen for å levere melken. Plattingen var høyere enn selve torget, så det var en del cm fra plattingen og ned på selve torget nedenfor. Sånn ca der ''pizzaen'' ligger idag. (husker ikke om det er Milano, Capri, eller muligens Firence den heter, så....Pizzaen :-)
Hvis det var tomt for biler og traktorer på plattingen og ikke for mange barnepiker som satt på kanten av plattingen med barnevogner, så kunne dette virkelig være dagen og tiden for å gjøre et stunt med sykkelen……..kanskje litt inspirert av han på tivoliet som kjørte i ''dødsveggen'', rundt&rundt og oppover veggen, nesten til han hoppet ut av den.
Det var jo viktig å få oppmerksomhet og å sjekke at alt var ok, så jeg tok en sonderingsrunde på torget først. Så syklet jeg opp mot Jali, for så å snu og legge inn 1.gir... bånn pedal over plattingen……..2.gir...bånn pedal,...frem mot kjempestupet dvs kanten av plattingen på ca ½ meter, så det siste og 3.giret...bånn pedal....... i det jeg nærmet meg kanten og da hadde jeg vel…….god fart...(vel. det riktige blir vel å si at der og da følte jeg at jeg ihvertfall hadde bortimot 1000 kilometer i timen idet jeg nærmet meg kanten av det som fortonet seg som kanten på Grand Canyon…...Jeg reiste meg fort opp fra salen på sykkelen og hoppet til, slik at jeg hadde det lengste svevet som er målt…... ihvertfall av Ninne....på Tomahawk....i fritt svev....utfra kanten av plattingen på meieriet i Skuddnes. Jeg måtte passe på å ligge bakover mot den tøffe ryggstøtten på sykkelen slik at det var bakdekket som tok asfalten først. Jeg har idag en følelse av at '’Come fly with me, lets fly, lets fly away’’ med Frank Sinatra hadde vært en passende tema melodi…...hvis det hadde blitt filmet, men det ble det jo ikke. Den gangen var det nok en Supermannsfølelse som var gjeldene. Det å kunne fly helt fritt i løse luften....tøft....
det halve sekundet det tok før jeg braste i bakken på bakdekket.
Så var det landingen da, det var ikke bare bare å lande, men med det feite bakhjulet jeg hadde så gikk det da bra de fleste gangene og jeg har kun hatt gips på kroppen i voksen alder, så jeg kan vel oppsummere med at det gikk ganske så bra de fleste gangene.
Etter landingen var det å sjekke rundt om de fleste hadde fått dødshoppet med seg…...om de hadde det, det vet jeg ikke den dag idag, men jeg har valgt å tro det. :-)
Etterord
Torget i Skuddnes har alltid hatt en sentral plass for folk i byen og det skjer og skjedde mye på ''Torjå''. Jeg tenkte å skrive litt om forskjellige ting som hendte på torget og til det skulle jeg gjerne hatt noen bilder.Det kunne generelt vært ok å fått tak i noen bilder fra hele Skuddnes på 60 og 70 tallet, så hvis noen har noen bilder liggende på pc'en og er villig å dele dem, så tar jeg gjerne imot dem for senere bruk på bloggen. I tilfelle send dem til denne mailadressen: janingesteensen@gmail.com |
| Neida, dette er ikke meg, men kunne godt vært det :-) |
Hadetpåbadet.
Ninne, han på Hamar :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar