4- del ''Andre boller'' på flere måter ©

Først, litt ting&tang.

Da er jeg kommet meg litt videre på min ekspedisjon, men har enda ikke forlatt Thorsen.  Jeg synes det er veldig hyggelig med alle de positive responsene jeg har fått og får og dere skal vite at jeg setter stor pris på det. Som de av dere som er fb venner med meg har sett, så har jeg også lagt epistlene i bloggform ut på FB kontoen min, etter en del oppstartproblemer. Det ser ut for å fønke bra nå, men hvis noen har problemer med å åpne eller annet, send en melding til meg, så tar jeg kontakt og vi tar det derfra.
Jeg regner med å fortsette ned Kirkeveien, for så, hvis jeg fortsetter, vil skrive mer om enkeltsteder, eller historier << på kryss&tvers i Skuddnes >>. Det er ihvertfall det jeg tenker akkurat nå.
Dette pga av at det dukker opp ideer som ikke har noe direkte med Kirkeveien å gjøre mens jeg skriver.
Det kan også hende at jeg skriver om andre ting på bloggen, men dere vil alltid se en oversikt over hva som finnes på bloggen øverst på høyre side av bloggsiden
.
Hvis dere vil kan dere jo ''følge'' bloggen og få melding når det kommer noe nytt. Dere finner det nederst på bloggens høyre side. Uansett vil jeg legge en lenk ut. Det er også en ''boks'' nederst på siden der dere kan kommentere. 

Nok snikksnakk. :-)

Fremdeles hos Thorsen!

<< Andre boller, på flere måter >> 

Etter at jeg hadde vært en tur innom bakerne og ''tattla'' og hatt litt gøy med dem. OG, ikke alltid, men ofte fått en liten smaksprøve på 'hva som helst som var ferdig' sto konditoriet for tur og der jobbet en av sønnene til Bertrand, der var det alltid morsomt å stikke innom og slå av en prat og hvis det var mulig, få smake (der også, ja) på litt av det som gjør et konditori til akkurat det, ett Konditori, nemlig Kakene.
Det var jo alltid litt avskjær, for kakene måtte jo være flotte å se på, men drømmen og det beste var når det var rester i vispebollene som de hadde laget bøtter og spann med smørkrem i, og det var det som oftest, det var jo umulig å skrape en Megabolle helt totalt ren for smørkrem,
Det kan godt hende at det var her, med huet ned i bollen, at grunnlaget for min ikke akkurat syltynne fremtoning ble lagt, men te hekkan med det, godt var det, bedre enn Prim og Prim er Godt det!
Og forresten, stol aldri på tynne kokker...... :-)

Vispebollene var så store at det sikkert var plass til ''hundrevis'' av de

Ikke akkurat denne de hadde,
men du aner hva jeg mener.

vispebollene som Mamma hadde hjemme, de var ikke av de minste i Skuddnes de heller. :-)
Når kremen var tatt ut så var det jo alltid litt igjen i bollen og det å få slikke ''bollen ren'' uttrykket, fikk en helt annen mening og dimensjon når du fikk lov til det på konditoriet sine boller, det ble ''andre boller'' det ja.
Det skulle vise seg at det skulle bli ''andre boller'' på flere måter denne dagen.
Det viste seg etterhvert at det ikke skulle bli SÅ jysla morsomt som det pleide å være.

Konditoriet skulle bygge noe, en vegg, eller noe annet som krevde en dyktig snekker's gode erfaring og håndlag. 
Mannen som var leid inn for å gjøre jobben var en dyktig snekker, men ihvertfall blant oss unger kjent som en av den litt hissige typen......kanskje han hadde blitt kalt ''Sinnasnekker'n'' hvis TV-Norge hadde hatt sendinger da.

Jeg gikk innover mot konditoriet da jeg så snekkeren, kledd i sin sedvanlige grønnfargede militærjakke, med hammer i den ene hånden og sag i den andre og var vel akkurat på vei for å fortsette arbeidet, sikkert etter en liten pause.

DA oppdaget han meg og jeg skal ikke bruke de eksakte ordene som ble brukt, men dere skjønner sikkert tegningen etterhvert.
Han kom i mot meg, heldigvis etter å ha lagt sag og hammer fra seg og hadde et blikk som hvis han 

hadde satt det blikket i den uredde okseflokken som løper i gatene under de verdensberømte okseløpene i Pamplona, sporenstreks hadde fått oksene til å bråsnu og ønske seg til et helt annet sted.








Kanskje til ''de Andalusiske sletter'' som oksen Ferdinand. som gikk der og nøt Herrens glade dager med blomster og grønne enger, og bare var.......Ferdinand.........
istedenfor å ha ett par illsinte snekkerøyne festet på seg. 





Nesten det samme tenkte jeg akkurat da, det å kunne vært i hjemmets trygge havn med Mammen trygt innenfor rekkevidde, men det var ikke realiteten, for nå var han kommet nærmere meg og jeg ble stående som paralysert og ventet bare på at han skulle komme helt frem til meg.
Jeg var ikke lenger i tvil.........

...her var det noe på gang!!!



(''Er trøtt jeg, sa gutten da han skulle få bank'')     :-)








''E du son te na Gudborg på Kjarkeveien'', mer konstaterte enn spurte han. 

''Å ikkje nekta, for eg vett kim du e!!!!!!!!!!''


''Kafor sporr du då da farr?''...........
......tenkte jeg...........ikke akkurat i mitt stille sinn, men dette var ikke tiden for å være hverken obstanasig eller småfrekk så jeg klarte med et nødskrik å la tankene forbli i øverste del av hodet.
Det var vel ikke alltid alt var innom hjernen før det kom ut i verbal form i den alderen og forsåvidt ikke alltid nå heller. :-)
Men jeg hadde på følelsen om at det her, det tegnet ikke bra i det hele tatt med det ''hvis blikk kan drepe blikket'', han hadde satt i meg. Jeg fant ut at her var det bare å begrense skadene som helt sikkert ville komme, til ett minimum, så jeg svarte at ja, det var jeg,
Ja, jeg var sønnen til Gudborg på Kjarkeveien

''Å du din Tamonje.........har du vore bortpå å egla dotter mi, dradd na i flettene?
..å ikkje svar nei,,,,,,for eg vett at det va Du så drog na i flettene''

Som sant var så husket  jeg ikke akkurat det, men sannsynligheten for at det hadde skjedd var så stor at det likegodt kunne innrømmes, om ikke for annet, så for skadebegrensing.
Politikere i dag ville nok kalt det å legge seg flat, paddeflat, helt totalt paddeflat.

Jeg fikk meg en verbal overhaling hvor han skulle gjøre både det ene og det andre med meg, men han la ikke de gigantiske hendene sine på meg og det var bra, for han var kjent for å være en meget sterk mann. 

Denne verbale overhalingen gikk det gjetord om i laaaaaaang tid innenfor døren til både til bakeriet og konditoriet og mest sannsynligvis, mange flere steder og det gikk laaaang tid før jeg våget meg på besøk i bakeriet og konditoriet igjen. Jeg var der ihvertfall ikke så lenge den blå folkebobla med ski-stativ til materialene bakpå, sto utenfor.

Denne episoden er av den typen du ikke ler av dagen etterpå, heller ikke uken etterpå, heller ikke........ men etter xx år var det ganske ganske så fornøyelig og morsomt å mimre sammen med de som hadde overhørt ''det verbale mordet'' :-) som fant sted inne bak døren, ''Backstage'' Thorsen. :-)

Det hører med til historien at snekkeren og jeg ble gode venner etter dette oppgjøret og vi slo alltid av en prat da vi møttes hos Snørteland eller andre steder.
Det ble heller ikke noe mer Flette-egling fra min side, ihvertfall ikke med datteren hans.
Grei kar han, som bare passet på sine kjære.

Fjellhyllen ligger bak vekstene
midt på bildet

Jaggu meg bra at han ikke visste eller fant ut at jeg, sammen med noen kumpaner lå på en fjellhylle rett ovenfor huset vårt på Kirkeveien og kastet kongler på folkeboblå hans når han passerte på vei hjem,,,,,,,,,,eller visste han det????
Jeg er ganske overbevist om at han visste det, men snekkeren var grei han, så kanskje han lot det gå....og takk for det.
Nok om det.
Inne, bacstage hos Thorsen var det en rød dør inn til et rom innenfor konditoriet, før du gikk til høyre og til Dacapo brusfabrikk. Dette rommet ble brukt til lagring og pakking av brød og jeg stakk jo innom der av og til for en prat, men ikke denne dagen, av naturlige årsaker fant jeg det naturlig å forlate Åstedet ganske så kjapt etter bataljen med snekkeren.

Capo, den ultimate
søndagsmorgendrikke, men kun iskald.

(Jeg har fått tilsendt en liten godbit av et bilde som nok vil pirre minnene på mange av leserne, CAPO fra Dacapo brusfabrikk.)
Takk til Linda Karin.

Etter besøket og refsen hos Thorsen dro jeg en tur videre bortover Thorsagadå, om ikke annet enn så for å roe ned nervene etter den jeg vel i ettertid vil kalle, (sikkert!) velfortjente kjeften.

Jeg gikk og hentet min følgesvenn, Tomahawk-sykkelen, som sto og ventet der jeg hadde satt den, uten lås. 

Apropos låser og låsing:
Den gang hadde vi vel bare lås hvis vi vi ville ha mer utstyr på sykkelen. Det var vel ingen sykler som ble stjålet, ihvertfall ikke midt på dagen.
Det kunne nok hende at det forsvant noen sykler i sene nattetimer når veien fra festen og hjem ble for lang til slalomspasering, men de syklene ble vel stort sett funnet igjen etter en kort rundtur dagen etter.
Også låsing av huset hjemme var ganske spesiell på den tiden og var vel nesten tuftet på samme lesten som sykkellåsing.
Hjemme hos oss hadde vi vel 3 måter å låse huset på:

1. Låst, med nøkkelen i døren, noe som betydde at vi var borte, men like rundt hjørnet og at man gjerne kunne gå inn, sette på kaffe og vente.
2. Låst, med nøkkelen i det åpne dovinduet ved siden av døren som betydde at nå var vi antagelig borte for noen timer eller mer og at det kanskje ikke var noen vits å vente.
3. Låst, med nøkkelen antagelig hos en nabo, som betydde at vi var borte for dagevis.

Sånn var det den gangen i Skuddnes.

Syklende bortover Thorsagadå fant jeg ut at jeg like godt kunne sjekke om an Alf Hellesland fremdeles hadde den store snøplogen påmontert eller om han hadde tatt den av, etter at han hadde dradd en av brannpumpene frem til en brann noen dager før.
Alf var vel ansatt eller innleid av kommunen for snømåking med plogen på den gigantiske (for meg, den gang) lastebilen sin og med den dro han også de store brannpumpene frem til brannstedet for brannvesenet, Brannvesenet hadde vel ikke nok av kraftige biler selv, så Alf gjorde en viktig jobb.

Illustrasjonsfoto.

Etter å ha konstatert at plogen var tatt av, satte jeg igjen, sammen med min følgesvenn, Tomahawken kursen mot Kjarkeveien og der, på Liarhjørna sto det en gjeng, den faste gjengen som sparket småstein, røkte, diskuterte og spyttet svære klyser mens man pratet om døgnets siste hendelser, det kunne være om alt fra ett krokettslag som ikke var korrekt utført eller andre dagsaktuelle og ikke minst, Viktige temaer. 

Gjengen på Liarhjørnet var vel ungdommens svar på Jernvarehjørnetklanen, der den eldre garde løste absolutt alle lokale OG ikke minst internasjonale problemer, trur eg.....

Jeg mener å huske at Jernvareklanen var spesielt aktiv på søndags formiddag, kanskje/sikkert fikk de fri av kona som ville ha fred i heimen slik at den fantastiske søndagsmiddagen kunne bli lagd i fred og ro og ikke bli forstyrret av en mann som gikk rastløst rundt seg selv og laget stier i det nyinnkjøpte ''vegg til vegg'', eller ''tak til vegg'' teppet som jeg sa før jeg skjønte selve konseptet og navnet. :-)

Vel, gode lesere, nå har jeg  ihvertfall klart å komme meg tilbake til Kjarkeveien igjen og velger å avslutte, en kanskje litt spesiell Epistel, men sånn er det med den saken...

så får vi se når neste epistel kommer, sikkert Plutselig, som vanlig...

Liarhjørnet, kan ihvertfall skimtes til venstre :-)

Forresten, regner med at det blir kø på boghandelen imorgen, Lørdag den 10.10 når Svein Arthur Kallevik, som sammen med sin kone står bak FB siden ''Det gode liv i Skudeneshavn'', har lansering og signering av sin Kjærlighetsbok til Skudeneshavn, 

''Det gode liv i Skudeneshavn: De fire årstidene.''

Jeg ønsker lykke til med lansering og salg :-), 

(synd at den kom for sent til nominering til Nobelprisen i litteratur da, men sånn er det nå :-) :-) )

Ha en fin dag videre, hvorhen dere nå måtte befinne dere

Mvh

Ninne :-)

(kallenavnet mitt som unge)

På besøk Hima i september 2015

En reflektering mens jeg faktisk gikk

''nerijønå Kjarkeveien''.

-------------------------------------------------

Når du, mens du er i Skuddnes en langweekend på besøk og faktisk går en tur 'Nerijønå Kjarkeveien' og tar ett par bilder av huset der Jacob Andersen, eller Pinnemannen som jeg kalte han i tidligere skriverier, hadde sitt snekkerverksted.

Når du tar deg en stopp i krysset Nyagadå og Kjarkeveien og så går Midt i veien, ja tenk det.......tar bilde av Nyagadå, eller Nylund som den heter nå, og lar tankene få lov å ta deg tilbake til en svunnen tid. Den tiden da vi, ungene kunne leke midt i gadå.

Dette var i tiden 'før barnehagen tok ungene', som en klok dame skrev her på gruppen for ikke så lenge siden.

Her lekte vi, her gråt vi, her fikk vi plaster på sår av naboer som antagelig hadde kilometers remser med, og antageligvis fikk kvantumsrabatt på Forbrugen når de kjøpte inn Norgesplaster, ikke bare til sine egne unger, men til alle som lekte i Nyagadå. Takk skal dere ha for det
Her så jeg mitt første tv program hos foreldrene til Kjell, Johannes og Ellen Marie.Her kjørte vi fra på vår første kjøretur med onkel Tor og tante Annemor i Renaulten med girstang som ett paraplyhåndtak og seter som idag ville blitt sertifisert som Dårlig Feltseng, med nesten synbare fjærer og muuuuligens bilbelter? Uttrykksikonet smile
Her gikk vi på ski når det var snø, og det var myyyyye mer snø i gamledar...., sant vel?Her lekte vi Trebonjes, Boksen av......Her Dona vi, her lekte vi Tikken og i jaffal, minst tusen andre leker......Her gikk vi på besøk hos kjekke folk med mammen og pappen.Dette pluss en haug med andre hendelser som jeg nok kommer tilbake til en annen gang.Mange kommenterer at jeg må ha en veldig god husk når jeg har skrevet en epistel, så det jeg egentlig prøver å si med denne miniepistelen er at av og til bør dere ta dere tid til å stoppe litt opp, i en gate, ved et hus, utenfor en butikk etc og tenk tilbake på hvem som jobbet der, bodde der, hvilke barn som du lekte med, hva dere gjorde osv. Hvis dere gir dem lov så vil gode hyggelige og kanskje ikke så hyggelige minner dukke opp, hvis du lar dem få lov da....?Ha en kjekke dag videre i litt vind, litt sol, i sånn ca vær som det skal være for at Skuddnes skal være Skuddnes. 

3.del Hos Thorsen, Fysen på søtt ©

En tur nerøve Kirkeveien, del 3

''Eldoraoet for den søtfysne''

Da er det tid for det jeg kanskje litt feil, rent språkmessig, kaller for en Epistel, men det er nå bare blitt sånn og de fleste skjønner nok hva jeg mener. Altså en del i en lenge historie fra min Barndoms Skuddnes , på og litt på tvers av selve Kirkeveien. Som jeg har skrevet tidligere så hopper jeg sikkert i årstallene og historiene trenger ikke å ha hendt hverken på samme dag eller år.

Det jeg prøver å beskrive kan vel være i årene mellom medio 60 tallet til medio 70 tallet eller så er det generelle ting som var konstante i denne perioden, antagelig....

Etter at jeg hadde vært med Mammen min og gjort storhandel hos Per i kolonialbutikken til ett bryllup var jeg vel fornøyd etter at hun hadde stukket til meg noen ører eller kroner som bare var mine og dermed åpnet for store ekstraopplevelser på min videre ekspedisjon
Idet jeg var på vei ut av døren i en. som vanlig, farlige fart kunne jeg ikke unngå å høre at mamma sa noe om sjokolade og peanøtter og ikke minst at det raslet i en grå papirpose (jippiiii) som jeg så Per hadde i hånden samt lyden av klingende mynt som ble lagt i ''kassaapparatet'', Uttrykksikonet smile (les treskuffen) dette sammen med tidligere erfaringer gjorde at jeg kunne trekke den slutningen at mamma hadde gjort det som hun og andre mødre så ofte gjorde og helt sikkert, fremdeles gjør. Hun hadde sneket med seg litt godt til travalabbane sine, slik at vi kunne ha noe ekstra godt når vi skulle benke seg opp og se på det nylig innkjøpte tv apparatet som Pappa hadde kjøpt sist han var hjemme fra sjøen.
Tv apparat var ikke akkurat en liten investering på den tiden så det var det stor stas å ha dette fantastiske apparatet hjemme i stuen. Før hadde jeg vært hos Kjell i Nyagadå og sett tv, de var vel noen av de første som hadde tv av mine venner. Vi satt som tente stearinlys i vindstille og så på pausefiskene mens vi ventet på at Selveste Janka (Polanyi) skulle ønske oss alle hjertelig velkommen til Barne-tv.

Når Janka ønsket velkommen så var det som om hun ønsket akkurat Meg velkommen til ett univers som var hinsides min lille, store verden i Skuddnes. Jeg tror og mener flere med meg følte at alt hun og de andre Hallodamene og programlederne gjorde på tv var for Meg (les oss). Tv var jo ett nytt medium som vi enda ikke hadde lært oss hvordan vi skulle forholde oss til og du verden sååååå spennende det var.Janka var nok min og jeg tror for flere med meg den første store barne forelskelsen...........eller fasinasjonen om du vil. 
Uttrykksikonet smile Uttrykksikonet smi
''Maaaaange år senere, på Rena, jobbet jeg i noen år sammen med Janka og jeg måtte selvfølgelig fortelle henne om min/vår fasinasjon av henne, eller kanskje rettere sagt, henne i jobben som hallodame i dette nye spennende mediet. Vi lo godt av dette mens vi mimret oss tilbake til 60 tallet og gjør det enda når vi prates, bla annet når jeg fortalte at jeg skulle skrive akkurat dette, her, nå.''

''Off, nå har eg pigede skreve meg vekk fra heila greiå igjen, jaja........ dokke får bera øve me meg.''

Når jeg kom ut fra Per sin butikk og pengene mamma hadde stukket til meg brant som storbrannen på Austrasiå i lommen, klarte jeg ikke å fortsette nedover Kjarkeveien, men bare måtte, etter å ha fått med meg Tomawken, ta til høyre, forbi de store vinduene i kolonialen og forbi den store gule litt slitne doble garasjedøren, som skjulte det som for mange av oss smårollinger mente måtte være selve paradiset å få jobbe i, nemlig DACAPO brusfabrikk.

De hadde mange gode typer brus, bla Capo, en appelsindrikk uten kullsyre som var elsket av mange, spesielt av de voksne på en Søndags morgen dvs dagen etter lørdagskvelden, men den måtte være iskald, ellers var det absolutt ingen vits å tylle den i seg. De hadde også FLUX soda som mange sverget til. Heldig var den som fikk seg sommerjobb der og kunne ta med seg ''brekkasjen'' hjem. Jeg var en del turer bak der i mine mange rundturer i Skuddnes og fikk nok mine smaksprøver, men jobbet aldri der.
Så,......fremme ved selve målet......
Eldoradoet for alle som var ''drabla fysne'' på søte ting.
Thorsen konditori og bakeri med Kafe.

Når du kom inn så bare slo den mot deg, lukten av Ambrosiabrød, Halvfint brød, Skuddnesbrød, Moccakake, Banankake, skolebrød og Heidevegger så store som tinntallerkener og det må ha vært store tinntallerker. Det luktet av is, brød, kaker, kaffe .........og Tattling fra kafeen, ja for det luktet jo parfyme fra damene som satt å 'tattla å jabba' på Kafeen.
Da jeg kom inn var det første jeg så rett inn i, den store Kakedisken, den var sikkert ikke mer enn halvannen meter lang, men for meg fortonet det seg som en endeløs glassdisk med mange hyller som var fylt med absolutt alt du kunne ønske deg av harrlige, deilige, søde, gode kaker, pikekyss, Napoleon, marsipan..osv ...og det fineste av alt, det var åpent eller skyvedører bak slik at, kanskje an Trygve, bare kunne skyve inn kaloribombe etter kaloribombe etter hvert som de forsvant ned i handle''nettet'' eller på tallerkener i kafeen.
For meg fortonet det seg som et Overflødighetshorn, eller for den saks skyld Skuddnes svar på ''Sareptas'' krukke...i form av en disk der det bare flommet over av godsaker, som ingen ende ville ta....
Hvis du ikke vet hva Sareptas krukke er , så får du finne frem
Søndagskolelærdommen din fra hardisken Uttrykksikonet smile Uttrykksikonet smile
Helt i enden av kakedisken, bak den høye buede disken som var kledd i Palisander (tror jeg) kunne lille jeg såvidt skimte toppen av min tids store ''forondringsmaskin' nemlig Softismaskinen, der det for meg så ut som om de bare helte på melk eller noe sånt og så kom det ut, dette deilige hvite, lett flyende og iskalde som vi alle visste hva var, nemlig Softis ....og det var ikke hvilken som helst is som var tryllet frem rett foran ansiktet mitt fra softismaskinen, det var alle oss ungers drøm, den berømte Thorsasoftisen som sakte som flytende hvit, men iskald lava. kom rennende ut av maskinen og ned i kjeksen eller i ''Syllskålene'' de brukte i kafeen.

''Å gubbavaremegvel så longe ti u bruge på å få softissnurrane/ronningane neri kjeksen, det føltes, jaffal så en vondt år for ein ishungrige onge med kvikksyll i rauå å softissmaken ferdigmontert i monnen''
Jeg husker enda hvordan jeg 'bet' av toppen for den første smaken og så var det bare å slikke seg nedover og en runde rundt kjekskanten slik at ikke ett Nanogram av denne harrligheten falt ned på flisene og gikk til spille. Jeg beit også et hull i enden av kjeksen og formelig sugde isen gjennom kjeksen for å unngå den totale katastrofen,skrekkscenarioet over alle, nemlig at selve isen bikket over og falt på de brune flisene på gulvet.

Som regel gikk det bra, men skulle vi være så uheldige å miste isen, så var det noen som, for husfredens skyld, ordnet en ny til oss små.
Takk skal de ha, de som ordnet det.
Det hendte også at jeg på en lørdagskveld ble sendt på ekspedisjon hjemmefra og ned til Thorsen for å kjøpe en halvliter eller liter med Softis, godt pakket i en pappkartong som var brettet og foldet slik at isen ikke rant ut og så bar det i ''Racerfart oppijønå Kjarkeveien'' med isen slik at hele familien kunne kose seg med den fantastiske isen, mens vi alle så på Televimsen, Tøffe toget, Pernille&Mr. Nelson, Kosekroken eller noe annet som Janka bød på den kvelden.

Å gu så Harrrrrligt, å for ei fantastiske ti dette va, sant vel?

Nok om det, jeg var kommet meg inn hos Thorsen og tittet til venstre etter å ha besiktiget Kakedisken og der så jeg Fru Thorsen, ikledd et forkle hvis jeg ikke husker feil. Hun ekspederte, sammen med de andre ekspeditrisene, mens Båster, Mannebias og de andre bakerne fyllte opp med brød og konditorene fylte opp med Godsaker.
Når mamma hadde smørbrødbestilling, bestilte hun alltid Eggaloff i form, som travalabben måtte sykle ned og hente, mot en rimelig godtgjørelse? De var alltid klare for henting når det var avtalt, ikke noe slinger i valsen med Fru Thorsen på vakt, Nei !
Men denne gangen var det ikke kaker eller brød som sto på menyen for meg med mine brennende mynter i lommen. En Soda derimot var absolutt ikke å forakte og den skulle bestå av Champagnebrus og Softis som ble kjørt på blenderen i rustfritt stål.
Fru Thorsen eller en av de andre kjørte det sammen til alt var ei harrlige suppa og da mener jeg Harrlige suppa.
Siden jeg ikke akkurat hverken var eller er særlig lang i lortfallet så var det litt av en jobb å karre meg opp på de høye barkrakkene som sto langs den avrundede bardisken som var kledd med det flotteste panel. Men vel oppe kunne jeg følge med at jeg fikk den tilmålte mengde av brus og Softis, som etter en runde i blenderen ble til Soda. Mengden kunne nok variere litt, alt etter hvem som jobbet som ekspeditrise akkurat når du skulle ha is, men ''Me hadde våre favorittar blant ekspeditrisene kanduveda....''

Bogart i Casablanca :-)

Det var som å varr i ein forrektige Bar og du drømte deg kanskje bort til den baren du hadde sett på noen bilder i Vindusrammen oppe på kinoveggen, fra en til og med den gang, gammel film, nemlig selveste ''Casablanca''med Humphrey Bogart og Ingrid Bergmann.
Det hender fremdeles at jeg lager meg en Soda for å gjenoppvekke gamle smaksminner fra en svunnen tid.

Der satt jeg som en ''selvuttenkt'' konge over Soda-Bardisken hos Thorsen og kikket utover mitt rike en stund.......ihvertfall den stunden det tok å drikke Sodaen. En stund i det som fortonet seg som å måtte være en smakshimmel.
Jeg prøvde å drøye så leeeeeenge som mulig, men godt er godt, så stunden i smakshimmelen ble dessverre ikke alltid så lang som man kunne ønske og........ ihvertfall ikke i evig tid.
Fra tronen, høyt oppe på barkrakken kunne jeg se inn i selve Kafeen, jeg kan tenke meg at det var 6 – 8 bord der inne, Der satt det for det meste damer med eller uten barn som var i Havn for å handle og stakk innom for ta seg en kaffekopp med ''noge attåt'' etter handleturen, ''kanskje en Thorsasoftis sammen med kaffen ville smake godt?''
Isen ble servert i, for meg, det flotteste ''sylltøy'', men etter jeg ble større så fant jeg vel ut at det var nok rustfritt stål. Ble litt skuffet når jeg måtte bryte sammen og innrømme det for meg selv.
Skålene var formet som en bolle og gikk helt inn på midten, for så å utvide seg igjen til en stett som lignet litt på selve bollen. Du kunne nesten snu dem opp ned og servere med bunnen opp. (eller husker jeg veldig feil her, bare korrigere) men flotte var de.
Kaffen ble servert i kanner og flotte kopper på skål og ble båret ut fra anretningen gjennom svingdøren av de som jobbet der. Kanskje det var Lovisa eller Eva som serverte?
Etter at Sodaen var fortært var det å karre seg ned fra barkrakken og gi fra meg den selvuttenkte ''Konge av Sodabardisken'' tittelen og komme seg videre på ekspedisjonen, så det ble ut av døren og ned den avrundede trappen, ned til sykkelen som trofast sto der jeg satte den.
Litt lengre bort til høyre, men fremdeles i Thorsabygget, lå trappen, som nesten var som en ' Stairway to heaven', den laaange trappen som gikk opp til der Fru Thorsen bodde, men viktigere for meg var det faktum at det også var trappen opp til alle barns ''hellige gral', nemlig selveste Isfabrikken til Thorsen, som lå på toppen av trappen, rett frem.

Trappen opp til''den hellige gral'', isfabrikken.

Den ble, ihvertfall for min del sett på som noe totalt uoppnåelig å komme inn i, dette antagelig pga at man produserte noen få dager, så hadde de på lager for en stund.
En annen grunn var selvfølgelig strenge hygienekrav som gjorde at man helst ikke ville ha smårollinger løpende rundt der. Så hva som skjedde der inne vet jeg ikke så mye om, ikke annet enn at vi fikk tak i ubrukte, plast ispinner med figurer på, mener det var Disney figurer i all verdens farger. Hvis jeg ikke husker feil så var disse pinnene samleobjekt for mange av oss og heldig var den som fikk tak idem, ubrukt Uttrykksikonet smile ?.
Etter å ha sjekket om det var mulig å få komme seg inn på isfabrikken og det ikke var noen mulighet, døren var stengt.Da var det bare å gå ned trappen med tunge skritt, mens jeg tenkte på de ryktene jeg hadde hørt,...... dette at isbilen sto ulåst, med all isen inne i !!!!
Å Neida, jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg var med på noen isKupp i isbilen. Uttrykksikonet smile.

Jeg lot sykkelen stå og tenkte at jeg kunne ta meg en tur innom an Båster, Mannebias, Alf og de andre på bakeriet, de hadde alltid litt tid til å tulle litt og kanskje gi et eller to formanende ord til en smårolling.........og formaning skulle det bli........om ikke på bakeriet. så på .....??.

Her ble det en del fra Thorsen og bygget som huset så pass mange og for et barn ''særdeles sentrale'' geskjefter som var med på å gjøre det Søte livet i vårt alles kjære Skuddnes bedre og jaffal søtere.Uttrykksikonet smile Uttrykksikonet smile
Her velger jeg å avslutte denne epistelen......men vil fortsette senere med veien videre i det som ikke bare har blitt en tur rett ned Kjarkeveien, men noen, kanskje litt hoppende småfortellinger fra Havn. Kanskje det hadde vært bedre å kalle det for.
''På kryss & tvers i Havn og omegn'',
''en Travalabb sine minner fra Gamledar på 60 -70 tallet''
Jeg må først prøve å komme meg ned Kjarkeveien, på en eller annen måte, så får jeg se, for som jeg skrev, så er det mange minner som dukker opp når jeg sitter sånn og taster&tenker tilbake.
Kom mer enn gjerne med kommentarer til eventuelle feil, eller andre ting jeg kunne ha hatt med.

2. del Bølgen, hos frisøren ©

En blogg om det jeg dessverre nå må kalle ''gamledager'' i Skudeneshavn

Jeg har tidligere har skrevet en epistel om meg selv som smårolling og om hvordan jeg husker min tur nedover Kjarkeveien en gang på slutten av 60 tallet og kanskje i begynnelsen av 70 tallet, kanskje ikke med så mange direkte hendelser, men heller om hvordan jeg huske at jeg oppfattet min lille, for meg store verden, hvordan stemningen var den gang ispedd noen historier og hendelser.Jeg hopper nok fram og tilbake i tid og det kan hende at jeg beveger meg innpå 70 tallet for å få en sammenhengende historie. Alle hendelsene og stedene er sett fra mitt ståsted og trenger ikke stemme med andres oppfattelse av de samme steder og hendelser.Sist jeg skrev hadde jeg kommet meg nedover Kjarkeveien et stykke og hadde fått min Tomahawk sykkel og hadde akkurat trillet den ut fra Melhus. Så får vi se hvor ferden går videre, det er jo også noen tverrgater langs Kjarkeveien der det var butikker og hus som jeg var innom på min ferd. Så, håper dere kjenner dere igjen og kan mimre litt sammen med meg på ferden langs ''Memory lane''

Kom mer enn gjerne med kommentarer, tilføyelser, rettelser osv. Har av naturlige geografiske årsaker ikke så god mulighet for å dobbelsjekke det jeg skriver, men det viktigste har jeg sjekket og fått SG hjelp via dagens ''telegraf'' av gode medspillere her på FB Hjertelig takk til de som har svart på ''masakrågå på Hamar'' sine henvendelser ''ingen nevnt, ingen glemt. 

Del 2 'Ein tur himante å nerøve Kirkeveien'

''Bølgen'' :-) 

Jeg kom, stoltere enn den samlede hanebestanden i Skuddnes selv om det vel var mest høner på hønseriet i Vik, akkurat ut fra Mjølhus med en splitter ny sykkel var jeg klar til å utvide mitt ''nedslagområde'' med min nye Tomahawk ''Easy Rider sykkel''

Idet jeg kommer ut hører jeg en for alle i Skuddnes på den tiden, kjent motor lyd, det er Sigurd Isaksen som kommer på traktoren sin med Bjarne stående bakpå og jeg skjønner at det er noe spesielt, det går fortere enn vanlig med traktoren, ja til og med den gigantiske veiskrapen de brukte på grusveiene på Austrasiå og andre plasser med grusvei er koblet fra.
Da er antagelig Sigurd i ferd med å skifte ''ham'', fra kommunalt ansatt traktorfører og altmuligmann til Karmøys Raskeste Lovlige Sjåfør gjennom bokstavelig talt en mannsalder.
Sigurd er sannsynligvis på vei til Krossbu for å kjøre utrykning med Røde Kors sin sykebil.
Da akkurat Da fikk Tomahawk være Tomahawk av den enkle og soleklare grunn at det var en sjelsettende opplevelse for alle smårollinger, så også for meg, å oppleve sykebilen i en den gang for oss smårollinger Supersonisk Supermanns-fart under full utrykning med blålys og kanskje sirener hvis det var nødvendig. Dette var svære greier, det var som om sykebilen formelig skrek gjennom sirenene ''Håloveiii, Hålloveiii'' til alle andre biler, ''me ska ud å redda liv, Håloveiii, Håloveiiiiiiiii'' !!!!

Det ble etter hva jeg husker alltid en snakkis til det ble avklart (og det ble det, kanduveda, (takk Dag)  om hva det var sånn hast med når an Sigurd + sidemann hadde frest av gårde i superfart med sirenene på.
''Lite visste jeg den gang at det skulle ikke gå mange årene før jeg selv satt som sidemann sammen med Sigurd, Arvid, Jacob eller andre av de faste sjåførene til Hjelpekorpset og fikk høre sykebilens sirener som skrek ''Håloveii, Håloveii... fra innsiden og joda det var en spesiell følelse når du noen år senere så at nye smårollinger sto måpende langs veien når vi freste forbi dem, akkurat som jeg sto ikke mange årene før. Det var alvorlige ting, men allikevel ''tøft.''

Etter å ha sett Sigurd vel av gårde var det på tide å møte Mammen min Gudborg, hun skulle til Tante Signe for å legge håret til helgen og jeg til Onkel Jarl Jonassen for å få orden på den tildels ganske pistrete hårpryden min.
Jarl hadde en gul hest med svart sadel og tømmer som frisørstol for oss 'Forektige Cowboyar', slik at jeg som hadde kvikksølv i rauå ihvertfall satt stille i noen få minutter slik at Jarl fikk av det meste av pistrene, før han gikk løs på selve hovedverket, den berømte Bølgen i håret og akkurat Det tok sin tid med mitt, ikke akkurat formvillige hår.
Så etter en etter min mening Veeeeldig lang tid, så var onkel Jarl ferdig med Hovedverket på skallen min, Bølgen!!!!

På ''vei'' til frisøren, 2015 bilde

Å harrliga london, kan enda huske at jeg strøk meg selv over bølgen med en så lett hånd at jeg nesten ikke kjente den engang, dette slik at jeg ikke skulle flytte på ett hårstrå på hodet. Det var greier det....du verden...SÅ tøft. ''Tøffare enn Jason King på håret å han va tøffe han''.

Jeg tror til og med at jeg godtok litt spray i håret slik at Bølgen skulle holde bedre, ihvertfall nå som jeg kunne starte min karrière som ''Easy Rider'' på min nye Tomahawksykkel.
Her må dere huske at den gangen brukte gutta bare Brylcreme til sleiken, så Jarl lå nok litt foran med bruk av hår-produkter som alle bruker idag.

Vel fornøyd med frisyrene våre gikk og syklet jeg og Mamma bortover mot Kirkeveien igjen og der møtte vi XX og Mamma og jeg stoppet for å slå av en prat med han.
Da jeg hadde stoppet la han hånden sin på mitt akkurat velfriserte hår MED Bølge og sa ''jaså, har du klypt deg Jan Inge?'',
mens han rufset, reiv, snurret, trykket, klappet, sleit, ja nærmest Karret håret mitt med de svære labbene sine, selvfølgelig med det resultat at min nyervervede SuperBølge, med Spray og laaangtidsforming av Jarl ble til verdens flateste, stilleste hav…….GRRRRRR og #5¤?=&¤%......
tror ikke jeg har vært noe så inn i granskauen fly forbanna på noen som jeg var akkurat i det øyeblikket.
Jeg gråt i hvert fall mine salte,modige og sinte tårer og var vel utrøstelig, men antagelig med godsnakk og kanskje litt smøring mener jeg at vi gikk inn igjen til Jarl og fikk fikset på Bølgen, men jeg tenkte at jeg aldri skulle snakke mer hverken til eller med den hekkans Jxxxxxx som ødela Bølgen min. Jeg skulle sky han som både pest og kolera...og det som verre var....!!!
.... ihvertfall i noen dager.

Etter terroranslaget mot Bølgen min og påfølgende reparasjon av den var det på tide for mamma å handle inn til et Bryllup hun skulle være kokke for i banken så vi gikk/syklet bortover til Per Hillesland sin kolonialbutikk som lå der Bokhandelen ligger idag.

På vår vei bortover passerte vi telegrafen hvor det sto en taxi, eller Drosjebil som vi kalte det den gangen. Sjåføren, som det var noen markante av , skulle sikkert hente og levere et telegram, mest sannsynlig fra en sjømann som ville sende en hilsen til en i familien som hadde bursdag, ble konfirmert eller at de ville vise sin medfølelse og kondolere når noen kjente eller i familien hadde gått bort Den gang var det ikke sikkert at Sjømannen/kvinnen hadde mulighet å komme hjem ved uplanlagte hendelser, men det kunne også være med det glade budskap om når han/hun kom hjem med båten fra Stavanger etter sin kontraktstid på båten han var påmønstret.
Det kunne jo også være triste budskap som kom fra den store verden via telegrafen som var den tids mail. De triste telegrammene ble vel levert Presten som den gang var Mikalsen og han måtte overbringe det triste budskapet til de berørte familiene. Det må ha vært en fæl, men samtidig en viktig og nødvendig jobb.

På veien bortover måtte vi også forbi Lensmannskontoret der David Midbøe regjerte med det jeg husker som en mild og god hånd, men av en eller annen grunn var det med stor respekt og kanskje ett litt nervøst/nysgjerrig sideblikk jeg passerte huset. Verken jeg eller mamma hadde jo gjort noe galt, men det var noe med Politiet, selv om de var ordentlige og greie folk så var jeg 'nervøs' på en måte jeg ikke vet hva var.

Det er forsåvidt det samme idag, liker ikke å ha Politi i nærheten når jeg ikke vet hva de driver med. Sånn var og er det bare.

Så bar turen innom Gullsmeden for å skrive oss på bryllupsgaveliste, noe som sikkert skjer enda. Tror at mamma ofte gav en Kokebok som gave til brudeparene hun ikke kjente så godt, mener det var Haugesund Husmorskoles kokebok.

Vi passerte også sko-butikken til familien Melhus der det sto en litt sliten DAF. Jeg tar absolutt ikke hardt i når jeg skriver at den neppe hadde passert en EU kontroll og hatt skilter etterpå, men den tuslet nå opp og ned Kjarkeveien hver dag til den antagelig bare ikke ville mer. (Idag huser lokalet blomsterbutikken Blåklokken, som den gang på 60 tallet da Minda drev den lå som en del av Sigurd Svendsens lokaler, der Smiå restaurant er idag

Vel fremme hos Per og kolonialforretningen så vi at Drosjebilen passerte oss på vei med telegrammet til en kanskje ventende familie. Jaja, det var ihvertfall ikke til oss for da hadde den stoppet, vi kjente jo alle hverandre i Skuddnes, så vi gikk inn i butikken til Per.
Det å komme inn der var noe annet enn de butikkene vi har idag. Det var etter hva jeg husker en lang disk innover i lokalet, med grønnsakene helt innerst, sammen med kaffekvernen.
Det luktet kaffe, krydder, mel, tobakk, frukt etc, etc.... ja i det hele tatt et sammensurium av lukter som du må ha opplevd for å skjønne hva jeg mener. Den gang var mesteparten av varene i løsvekt og ikke pakket inn i så mye inn i plast som idag, der du må ha saks for å klare å pakke ut en ny saks.

Det var en vekt på disken og mange hyller med all verdens varer bak de som ekspederte, under disken var det svære skråstilte skuffer til mel, sukker osv, alt i løs vekt som ble veid opp i poser etter kundens ønske. Det var også en kort disk akkurat når du kom inn i butikken, der hadde Per, kledd i lagerfrakk såvidt jeg husker, all verdens godterier under en glassplate..
Der var det kandissukker på snor, IFA, salt stupedame, lade(sjoko) i all verdens farger og fasonger, Lohengrin, gullbrød etc, etc.
Her kjøpte vi vårt lørdagsgodt som kanskje var en liten sjokolade og/eller en pitte, pitteliten rød pose peanøtter til noen øre, posen var så liten at unger idag hadde ledd seg ihjel hvis du hadde bydd dem den.
Til lørdagskosen fikk vi saft eller muligens, av og til, en liten, ja jeg vil si det så sterkt som en veeeeldig liten brusflaske, den var så liten at vi slo en spiker gjennom korken uten å åpne den for å lage sugehull, slik at den varte lengre og kanskje gjennom Kosekroken med Ragne Tangen, Rolf Riktor, og enda delte vi og koste oss med Pernille og Mr. Nelson, Tøffe og Falkeklubben.
Tør ikke tenke tanken på hva som hadde skjedd hvis du hadde satt den lille brusflasken på bordet en lørdagskveld idag og sagt at de måtte dele, væpna revolusjon tenker jeg.

''Å gubbavaremegvel, sååååå gammale eg høres/leses ud når eg skrive dette.
Jaja ,sånn var det jaffal, uansett.''

Det hører med til historien at noen år senere var jeg visegutt for Hillesland og syklet rundt med varer i den spesielle varevognen som jeg hang på pakkeberaren, Det var tungt å dra opp sykkelen med kjerren opp på Havnafjellet for å levere varer. Den lengste turen var ut til de to gamle Tantene i Kalvagjerdet i Hålandsdalen, der fikk jeg både kjeks og tips. Kanskje litt ekstra siden det var sååååå langt.
Koselige damer var det ihvertfall.

En historie som jeg mener ganske bestemt at jeg har hørt, men kan ikke verifisere den så hvis noen vet, skriv det i en kommentar. Har snakket med noen som sa at dette var så likt Mammen min og at det har skjedd at det kunne jeg godt legge ut, men dere må ta den med en klype salt.
Mamma var vel venn og pratet med alle på sin vei gjennom havn. En gang hadde hun handlet veldig mye til et bryllup og de på Hillesland sto og regnet sammen beløpet for henne. Vår alles kjære Johan Lunde var også i butikken og drev på med sin handling litt lenger bort på disken. Da beløpet var klart og det var mye varer og beløpet ble sagt såpass høyt at alle hadde hørt det, så begynte Mamma og gå mot døren samtidig som hun sa ''Ja, da skriver dere bare opp varene og beløpet og fører det på Johan Lunde.''
Det ble stille i butikken en stund før Lunde fløy mot Mamma idet han nesten ropte
''Gudborg, Gudborg dette kan da ikke stemme, jeg har da ikke bedt om noe varer !!??.....det gikk det litt tid før han skjønte at Mamma bare hadde det moro med han. Tror de begge lo mye av den episoden når de senere møtes i forskjellige sammenhenger.

Nyagadå, vårt lekeparadis.

Sånn, da er vi kommet oss pittelitt lengre nedover Kjarkeveien, men kanskje mest i en tverrgate og den tverrgaten går også videre den andre veien, så kanskje jeg tar meg en tur innom Thorsen neste gang, trur eg....kanskje? ......før jeg fortsetter nedover selve Kjarkeveien på min ekspedisjon, sikkert med en avstikker da også. antagelig ikke med så kort intervall mellom innleggene som dette og sist innlegg.

1. Del ''Begynnelsen'' ©

Slik så barndomshjemmet ut for mange år siden.

Jeg vokste opp og hadde en fantastisk oppvekst i Skuddnes, jeg hadde en Pappa som var sjømann og ikke så ofte og lenge hjemme som sjøfolk er nå, men det gjorde ikke så mye fordi du hadde slekt, naboer, kjente og barnepiker som ''passet på'' deg. Selv om jeg hadde ekte Onkel. Onkel Magne og Tante Ragnhild Simonsen, så kalte jeg også naboer og omgangsfamilier for Tanter og Onkler eks, Tante Søssa og Onkel Gunnar, Tante Visa og Onkel Arne, Tante Geta og Onkel Rasmus + mange flere, noen av dem vil jeg nevne lenger ned når jeg skal prøve å beskrive hvordan jeg husker hva en Travalabb, Tamonje, Garponge, Rakkaronge, osv ..(stryk det som ikke passer) kunne oppleve på en tur ned Kirkeveien en gang på 60 tallet, eller deromkring.

Barndomshjemmet ca. 2004

''Ut av døra i en forferdelig fart, gjennom porten, som var den gang og nedover mot havn, nedover kirkeveien,Tante Søssa roper: ''Ninne(kallenavn) du må varr forsiktige me adle bilane''. Jada, me preiges Tante....
Litt lenger nede hører jeg at sagen eller høvelen går og kjenner den gode lukten av nysaget trevirke, jeg bare må en tur innom ''Pinnemannen'', mitt kallenavn på Jacob Andersen, for å sjekke om det er en pinne eller to jeg kan ta med meg,.....i tilfelle…….Jeg kan jo aldri vite om og når jeg får bruk for en kvalitetspinne, gjort av Mesteren selv, som kanskje var et avskjær fra et par Snøsjeisorr eller ett par stylter som gledet en glad unge.
Jakob hadde alltid ett godt ord på veien videre, på mange måter.

Snekkerverkstedet til,

 Jakob Andersen

Tvers over gaten, i kjelleren med inngang fra hjørnet ligger grunnen til at mange i min alder har stor leseglede. det gamle, lille biblioteket der Rektor Røynås satt bak disken og sirlig førte inn og ut bøkene på bibliotekkortet, samt en slipp inne i boken som du kunne bruke som bokmerke med dato for innlevering på. Det var her jeg og sikkert mange med meg lånte sin aller første bok. Det luktet ganske distinkt i biblioteket, det er ikke sånn nå, men man finner lukten hos bokhandlere som ligger i eldre bygg. Det luktet av kunnskap, spenning, reiser, opplevelser, historier og alt det et ungt lesehjerte kunne begjære.

Stokka elektriske med inngangen
til biblioteket i bakgrunnen 

Rett over gaten hadde Onkel Tor og Tante Annemor Stokka sin elektriske forretning som var fast stoppested for meg, her fikk jeg skru i kontakter, koble, teste lyspærer og alt det en nysgjerrig guttunge kunne drømme om, du verden for en fantastisk verden bak disken. Rene Shangri La for ''ein forveden onge''.





Etter turen innom Røynås og Onkel Tor gikk turen videre og jeg måtte selvfølgelig innom Boghandelen for å si hei te na Gulli. Igjen var den der, den distinkte lukten av bøker, lukten av kunnskap, reiser, fremmede folk,

Hillesland bokhandel

Bobsybarna, Pippi og senere, andre favoritter. Det var kanskje her mange oppdaget at det er veldig lett å bære kunnskap, den bare er der når den er på plass og kan taes frem igjen gang etter gang. Det ble en runde rundt i butikken for å sjekke om de hadde fått nye viskelær med nye og spennende smaker, det var smaken og lukten som var mest interessant med viskelærene. Så etter å ha fått noen morsomme kommentarer og spørsmål om dagens gjøremål fra Gulli, så bar det videre ut i den lille, store verden.
Men bare rett over på andre siden av gata for å se bilder, ekte bilder og plakater fra den virkelig store verden. Kinoplakatene og de medfølgende bildene bare var ett Must, der var det bilder fra Broen over Kwai, den siste Stompa filmen med sexy Grynet Molvig og det er ikke noe å legge skjul på at når de den gang berømte Sengekantfilmene gikk sin seiersgang på de Norske kinoene var det extra folksomt rundt kinoplakatene og i køen for å se det som ble en snakkis i mange dager etterpå. Det var jo en del den gang Vovede scener som nok ble sittende en stund på netthinnen hos de fleste besøkende.

''SUIL bygget med Kinoen''

Agnes Melhus

Kinoen eller SUIL huset hadde også en ganske spesiell lukt, en blanding av gammelt bygg, halvtomme øl og brennevinsflasker, røyk, betasuppe, kaffe, eau de cologne, kringle og årsmøter……….alt etter hva som hadde funnet sted der dagen før. Det var kino onsdag og søndag, hvis jeg ikke husker feil og dans på fredagen, eller var det bare hver 14 dag og at det var på Åkra den andre uken?Litt lenger ned i veien , over riksveien kunne du kjenne en svak lukt av metervare av stoff som lå på disken hos na Agnes, der lå det ikke få km med stoff, som ble målt opp til ivrige damer som skulle ha ny gardiner, duker eller kanskje de skulle ha ett par meter av ett flott stoff til ny kjole, eller til en bukse til ''travalabben'' sin.

Rett over gaten fra Agnes lå Familien Snørteland sitt bygg og de hadde leid ut den øverste delen mot riksveien til alle barns paradisbutikk, nemlig Diversen, med en lukt av plastleker og ting&tang fra gulv til tak, der vi fikk lov å prøveleke, ihvertfall litt, med lekene, men det beste av alt var nok lykkeposene som vi kjøpte for noen ører. Det var poser som var lukket og kunne inneholde absolutt alt mulig fra de rikholdige utvalget. Det var stas og jeg tror aldri jeg var skuffet over innholdet i noen av dem jeg kjøpte og hadde det var for galt så hadde vi fått byttet dem, tenker jeg.

T. Snørteland

For meg var Snørteland et av ankerpunktene mine i barndommen, når du nærmet deg, kjente du luktene av nykokte, røkte pølser, pålegg og rått kjøtt og disse luktene har siden den gang hatt en tiltrekningskraft på meg, samme hvor jeg er hen.

Det å komme inn der, der Onkel Rasmus, Tante Geta og resten av familien sammen med Onkel Gunnar jobbet og får se og være med de voksne i deres verden høre på praten, se hva de gjorde og etter hvert også være med å jobbe, kanskje ikke minst som kvalitetssikrer dvs teste at pølsene og ikke minst servelaten, eller ''salla'' og salami smakte som de skulle og etterhvert som ordene ble lettere å uttale  kunne jeg faktisk si Servelat, men faktum er at det gikk mange år før jeg skjønte at Servelat var Servelat og ikke Salami Jeg var også med på slakting, men det foregikk ikke i Kirkeveien, så det får bli en annen historie, kanskje.
Neste stopp var vinduene hos Melhus, der de solgte sykler, fiskeutstyr og ting&tang, det var der jeg ble stormende forelsket for første gang………i en sykkel.

Melhus sykler, møbler div, div

Alle, absolutt alle ifølge meg hadde Apache sykkel, mens jeg hadde en ''liden rokkesykkel'' som jeg sa hjemme, men Melhus hadde en annen sykkel som etter min mening var tøffere og ville Trumfe ut Apachesyklene, nemlig en TOMAHAWK sykkel, med lite hjul foran, høyt styre, girspake på stangen, laaaaaaaaaang sadel med xtra høøøøøøøøøøøøy ryggstøtte og feite dekk bak. Og med en snill Mamme som sikkert måtte skrape i pengepungen for å realisere Travalabbens store drøm, gikk drømmen i oppfyllelse og jeg kunne stolt som alle hanene i hele verden trille den ut fra Melhus og starte min karrière som, etter min mening, Karmøys om ikke eneste, så jaffal yngste, Easy Raider.

Tomahawk, min var blå