9. del ''Sandholmen, ett av de ''forektige'' Bjørnebærstedene i Skuddnes''

9. del ''Sandholmen, ett av de 'forektige' Bjørnebærstedene i Skuddnes''©

Det er ikke bare bare å sette seg ned og skrive om ett så kjent og kjært sted for de fleste i Skuddnes. Vi har alle våre preferanser når det gjelder dette stedet. Noen synes at det er paradis på jord, mens andre ikke har ett så sterkt forhold til Sandholmen.
Kanskje noen vil synes at Vikesjøen, Høinessjøen, eller Vigane er sitt ''Bjørnebærsted'' og det er lov, men jeg skriver om det som for meg bringer frem de beste minnene. Jeg badet selvfølgelig også i Vik, Høinessjøen, Bendikken etc, men da gjerne sammen med resten av familien og da var jeg såpass liten at jeg bare har vage minner fra disse stedene.(men kanskje det kommer flere etterhvert.....???)
Jeg håper at dere gjennom denne epistelen kan finne frem til deres egne minner OG det må jeg si, det er en ganske morsom affære å sitte og tenke tilbake og skrive for så å plutselig komme på en morsom historie eller hendelse og oppdage at du sitter der, alene hjemme, eller ved et bord på en av mine stamkafeer og ler høyt og hjertelig, mens folkene på nabobordet ser på deg som om du er fra en annen verden. Heldigvis så har jeg brettet og tastaturet foran meg, så jeg kan forklare det med at jeg leste noe morsomt. De som driver kafeen vet hva jeg holder på med så de bryr seg ikke så mye med det.
Håper at dere synes epistelen er ok og kom gjerne med tilbakemeldinger, her eller på gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes når.''

Foto Magnus Fjell

Da denne dagen startet med noen cm nysnø og minus en del blå grader på Hamar, var det mest naturlig å starte en ny epistel med samme settingen, men da selvfølgelig med Skuddnes som bakteppe.

Det var faktisk det jeg begynte på også, men så kom de, drømmeriene, minnene og kanskje også tankene på at om ikke så mange måneder kan vi igjen, i dette flotte landet vårt, atter glede oss til en livsgivende, løvsprettende vår og etter hvert oppleve en glidende overgang til en deilig varm og altomslukende sommer.

Og hva skulle vi gjort uten disse fantastiske, skiftende årstidene her i landet vårt?

Hva hadde vi Nordmenn vært uten det som gjør at ett år her er så spennende, så skiftende og variert at det er med på å forme vårt lynne, vårt sinn, ja idet hele tatt hele vår identitet som Nordmenn.

Naturen har i sin vishet utstyrt oss med den guddommelige evnen til å mimre, å ta oss selv tilbake til tidligere opplevelser ikke bare for lære av det, men for å bruke de gode opplevelsene som en del av helheten i vår streben etter ett ‘’godt nok’’ liv når dagene kanskje er kalde på mer enn en måte.

Med snøen lavende ned på utsiden satt jeg altså på en av mine stamkaféer og drømte meg tilbake til min barndoms dal, mitt Bjørnebærsted, Skuddnes.

Jeg kunne jo drømme om å ‘’færra te Mexico’’en tur, men neida, ikke denne karen nei. Jeg lot tankene ta meg med til lange, laaaaaate, varme dager med iskrem, sykling, bading, og iskrem, sykling, bading, og enda mer iskrem, sykling, bading…………... og alt det andre som hører, og skal, uten unntak høre hjemme i alle barns barndom.

Til den tiden der vi fikk lov å være barn og bare det…….være helt og fullt barn med skolefri og ikke en bekymring som kunne bremse eller sette en stopper for livsutfoldelsen.

Det er jo ikke for ingenting at Skuddnes har uoffisiell Norgesrekord i sommerby-utmerkelser, nå sist i sterk konkurranse med Kragerø om tittelen Norges Beste Sommersted, som selvfølgelig Skuddnes gikk vinnende ut av og det med, etter min mening god grunn.

Det kan vel ikke sies at akkurat det er en objektiv uttalelse, men jeg står inne for den, basert på minne sommerminner som travalabb i Skuddnes og som kanskje startet sånn:

‘’ Fri, fri fra skolens slaveri….’’ (regner med at de fleste kan resten, så jeg tar den ikke her :-) )
Det er vel kanskje ikke en av de mest intellektuelle uttalelsene man kan komme med, men som barn skal man ikke være intellektuell, man skal være barn og har lov til å rope ut sin hjertens mening for full hals, uavhengig av hva voksne måtte mene, sånn var det og sånn skal det være.

Om det var akkurat det jeg tenkte denne dagen vet jeg ærlig talt ikke, men det kunne være det jeg tenkte, selv’om vi hadde hatt sommerferie fra skolen en stund allerede.

Jeg våknet tidlig, delvis under en altfor varm dyne, som jeg hadde sparket halvveis av meg i løpet av natten. Det er ikke alltid at verdens varmeste dyne er det beste. Det er som med mange andre ting, det er en tid for alt.

I og med at dynen lå nesten ved siden av meg, kunne vel bare tyde på en ting,  det var varmt…….. og er det noe man ønsker seg som smårolling i Skuddnes om sommeren så er det akkurat det, det at Golfstrømmen har ført til at det nok en gang er varmt og sommer.
Jeg var ganske så trøtt etter gårdsdagen eskapader rundt omkring på mulige og umulige steder på min følgesvenn Tomahawken.

Først en runde ned i byen for å sjekke at alt var som det skulle være, det være seg hos Snørteland, hos Thorsen eller resten av de stedene jeg til stadighet var innom, sikkert til manges fornøyelse, men sikkert også til noens irritasjon……...
Jeg endte dagen oppe hos Erik Melhus, der jeg etter egen mening hadde gjort en god innsats inne i drivhuset og i tillegg hadde vært med på å levere noen esker med tomater og agurker til Grønningen som var sjåfør for Gartnerhallen.

Han leverte grønnsaker til butikkene og tok samtidig imot grønnsaker fra de som skulle levere. Det hendte også at jeg fikk sitte på med ham og hjelpe til når han skulle levere til butikkene, Svære Greier det for en liten pjokk.Det var litt enklere den gangen enn nå.

Etter at jobben var unnagjort hos eiegode Erik ble jeg belønnet med en liten pose med, ikke ‘’stekte grønne tomater’’, men med verdens og da mener jeg verdens absolutt beste ‘’sukkertomater’’ som jeg tok med meg hjem til mammen og selvfølgelig fikk masse skryt av henne for at jeg var en så flink arbeidskar, som kom hjem med ‘’lønnen’’ til glede for hele familien på Kirkeveien og kanskje også til noen naboer hvis skapet allerede var fyllt opp

Tomatene til Erik hadde en så god smak at jeg fremdeles leter etter DEN gode smaken, som jeg dessverre enda ikke har funnet, dette selv om vi idag har ørtenhundreogfjaksten forskjellige tomater og smaker å velge mellom. 
De under her påstås å være verdens beste......Skeptisk....:-) 
De som mener det, bodde ihvertfall ikke I Skuddnes mens Erik drev med tomater.

Så, til de som driver med tomater: den som ''Igjen-finner'' Sukkertomatene til Erik ‘’den vil det gå godt og hun/han får leve lenge i landet’’

Jeg hadde da omsider kommet meg hjem og etter å ha blitt traktert etter alle kunstens regler av en mamme som, som alltid hadde en middag klar når smårollingen kom hjem. Det kunne godt ha vært ferske steke fiskekaker i brun saus med masse løk i som sto på menyen denne dagen. Etter at middagen var fortært, kanskje med en Thorsaispinne til dessert var det tid for barne tv. Da var det Tøffe, Pernille og Mr. Nelson osv…... og alle de andre herlige programmene med diverse ganske så typete figurer NRK kunne by på, dengang da barnetv var barnetv og ikke et freakshow som det kan se ut som enkelte ganger nå om dagen ‘’alt var mye bedre under krigen osv osv’’ :-) Det er nå engang slik at det var alltid bedre før, sant vel, eller kanskje ikke????
Etter at Ragne Tangen og, eller Rolf Riktor hadde ønsket oss små en alen lange god natt og Janka hadde annonsert Dagsrevyen (het det det den gangen?) bar det til køys i 2. etasje. men først måtte jeg dra meg opp langs gelenderet på den, etter min mening altfor bratte trappen. Vel oppe bar det inn på rommet og etter litt Donald Duck lesing i sengen kunne jeg trøtt og vel fonøyd dra den etter hvert, varme dynen over meg og forsvinne inn i drømmeland.

Det var her jeg altså sakte men sikkert våknet dagen etterpå, under den altfor varme dynen.

Mamma hadde sagt at hvis det ble sol og varmt denne dagen så kunne jeg, hvis det var flere som skulle dit, dra til Sandholmen for å bade sammen med de andre og i og med at det var varmt, så det ut som dette skulle komme til å bli dagens aktivitet. Etter å ha pakket nødvendige remedier som håndkle, badebukse og annet veldig nødvendig badeutstyr, samt og absolutt ikke å forglemme, Mariekjeks og brus eller saft bar det nedover kirkeveien på Tomahawken for å se om de andre var klar og det var de som regel.

Vi dro i mer eller mindre i samlet flokk oppover Postveien og tok til venstre og syklet inn på Gamle Syreveien. Det startet med en kneik oppover der Rektor Røynås på barneskolen bodde. Denne kneiken var vel ikke så bratt, men bratt nok for de som ikke hadde gir på sykkelen sin. Jeg hadde gir på stangen som hadde samme utseendet i de ‘’forektige automatgir-bilane’’, dvs  det var bare å dra i girspaken, som var festet på stangen, frem eller tilbake. Jeg slapp unna klikkegirene slik det var på syklene med rattgir. 

Jeg snakker her selvfølgelig om giret på min, etter min mening geniale sykkel, Tomahawken. Dere begynner sikkert å bli drittlei denne hersens sykkelen snart, men ikke jeg……

og det er jeg som skriver…. :-)

Vel oppe på toppen av kneiken, der inspektøren på ungdomskolen bodde, gjorde vi oss klar til en fartsorgie nedover Remøbakken forbi, hvis jeg ikke husker feil, huset til an Berent, som hadde samme type trehjuls-motorsykkel som Ole Kolli (Olsen)

‘’Huhei hvor det går’’ hadde de sikkert sagt hvis det hadde vært ett innslag i filmavisen, men vi ropte og hoiet ‘’hållovei, hållovei…….her komme me’’.

Nedover bakken bar det i en fart som nok hadde ført til hjertestans på hvilken som helst mor, hvis de hadde sett oss men det gjorde de jo ikke, så nedover bar det i…... Supermannsfart !!

To krappe svinger, først til venstre, så til høyre og så gjaldt det å tråkke som bare en liten pjokk kan, nedover og over den lille sletten nederst i bakken, for i motsatt ende var den bratteste kneiken på veien og der var det livsviktig å ha en Supersonisk fart for å komme opp med minst mulig tråkking og girskift, men opp kom vi……….noen ganger gående……

gråtende…...med blod fra oppskrubbede knær etter ett sklidende møte med den løse grusen. Det var ikke bare en dans på roser å være barn den gangen heller, ihvertfall ikke syklende…

Vi nærmet oss målet, Sandholmen.

Bare jeg skriver eller tenker navnet så trigger det noe inn i granskauen med hjerneceller og jeg blir tatt tilbake til en svunnen tid, en paradisisk tilværelse der vi, som tidligere skrevet, var Barn og bare, bare det.

‘’Å gubbavaremegvel, så kjekt me hadde det.’’

Foto Tone Tjøstheim

Før vi kom oss til paradiset på jord var det en del hindere som måtte forseres. Det startet med å huke av det strømførende kugjerdet til bonden som eide veien nedover mot Sandholmen. Her hadde vi fått så streng beskjed det går an å gi ett barn uten å ‘’bedrive vokabulært mord’’ om at ‘’dokke MÅ huska på å henga det elektriska jere på plass igjen’’. Hvis vi ikke husket dette, så var tuseogett ute og all verdens vonskap skulle….. neida, men vi fikk ganske så streng beskjed om å henge det på plass igjen……

Etter å ha skjult eller pakket ned alle røde håndkle eller badebukser bar det nedover en liten bakke og ut på flatene frem mot målet, der traktorveien hadde store hull med vann i etter siste regnskyld og store feite kuruker langs hele veien

Det var vel ikke til å unngå at en eller flere av oss gikk på snørra på den glatte veien, glatt av sørpe og møkk. Det gjorde egentlig ikke så mye syntes vi da, men jeg er ikke så sikker på om alle foreldrene var så enige i akkurat det. Vi tenkte vel at vi skulle jo bade allikevel, så vi ble da reine okke som. Bortover bar det uansett, stadig kikkende til siden om det kom noen sinte kuer eller okser. Det var sikkert ikke noen okser der, men som kjent er fantasien alltid sterkere enn virkeligheten, spesielt når du er barn og ikke vet så mye + at det var litt mer spennendes hvis vi kunne innbille oss at det kom en svær ilsint tyrefektingsokse etter oss og vi virkelig måtte gire ned og sykle for livet. Det hendte jo at en firbent tittet opp fra sin late gressing og rautet litt til oss og da var jeg glad jeg hadde pakket vekk alt rødt slik at jeg unngikk en skjebne verre enn døden,  som enkelte av deltagerne i okseløpene i Pamplona.

Nede ved enden av jordet og veien var det en liten rød hytte og ett nytt gjerde, men dette gjerdet var av en mer solid type og hvis jeg ikke husker feil og hjernecellene mine har sendt riktige signaler, så var det en grind der.

Siden det bare var noen få meter ned til sjøen var det mange som lot sykkelen stå igjen på feil side av grinden eller på baksiden av hytten.. Noen av oss låste syklene våre, men det var vel ikke akkurat for at vi var så redd for at de skulle bli stjålet. Det var vel heller for å vise frem den flotte låsen vi hadde på sykkelen, noen hadde den med kode på,  fem ‘’knapper’’ som man enten kunne dra ut eller trykke inn i en spesiell kombinasjon ‘’ 1ud, 2inn, 1ud og 1 inn og vips så var den åpen etter at vi hadde trykket på en liten hendel. Jeg hadde den nye typen som det var nøkkel til. På den var det inn med nøkkelen og låse opp, bikke den over slik at en stang gikk i mellom spilene, vri rundt nøkkelen og vips ‘’klikk, lås igjen ’’ så var det gjort. Det var også en lås som var ganske lik den første jeg nevnte, bortsett fra at den hadde en knapp, med ett katteøye på hvis jeg ikke husker feil. Knappen kunne man føre til begge sider og opp og den superhemmelige koden kunne være: to klikk til høyre, et klikk til venstre og tre klikk til høyre og så opp og når det var gjort ''klikk lås opp''. For å låse den var det bare å trykke ''bøylen'' ned slik at den gikk mellom spilene og inn i ett hull på andre siden av låsen og vips ''klikk lås igjen''. Det var ikke til å unngå at disse ''bøylene'' ble både skakke og skeive, men med litt god hjelp til å rette dem opp igjen fikk vi det da til å fønke. :-)

Vi klatret over steingjerdet og løp nedover mot vannet mens flasker, håndkle og andre remedier dinglet og danglet i de altfor få og korte armene våres. Vel nede  nesten ved stranden, der det var en grind til, var det en kort rådslagning om hvor vi skulle slå oss ned. Noen ville ligge helt nede ved vannet, men flertallet ville ligge, eller ha basen oppe ved grantrærne, like ved den rødmalte hytta som sto der. Det ble flertallets valg, dette til tross for morderiske Slag-insekter som allerede surret rundt huene våre. Vii slo oss ned helt opp mot grantrærne, der vi tross alt hadde bestoversikt og kunne følge med på ting&tang

Etter å ha flådd av oss shorts og t skjorter var det på tide med det store håndklestuntet eller trikset. Man tager hva man haver, i dette tilfellet et alt for lite håndkle, det store lå selvfølgelig igjen hjemme. Det var en sann kunst dette å få underbuksen av seg uten at hele Sandholmen fikk en mulighet til å se både det ene og det andre og nå var det jo varmt og ikke ca.1 cm kaldt ……

Etter å ha vridd og vrengt av underbuksen med en hånd og pittelitt forgjeves hadde klart å holde familiejuvelene mer eller mindre skjult bak den lille snyteduken av ett håndkle, kunne vi endelig dra badebuksen faderlig fort opp der den skulle være og eventyret kunne begynne.

Foto Tone Tjøstheim

Først var det en tur bort til kaien eller grunnmuren, muligens av av et båthus,som fortsatt sto der, med vann inne blant steinveggene. Disse hadde, hvis jeg ikke husker feil forskjellige ‘’rom’’ som vi hadde krabber og andre av havets frukter som vi fikk tak i. Det var jo ikke tette vegger, så det var vel ikke akkurat SÅ ofte at vi kunne gjenoppta ‘’sjøfarmen’’ vi kanskje hadde klart å få til fra dagen før. Uansett, som oftest var det tomt og vi kunne starte med blanke ark for å lage oss sjøfarm, kanskje var det fra unger med store visjoner om lignende, større  innhegninger at hele grunntanken for Norsk oppdrettsnæring ble lagt….ja, kim vett???

Foto Tone Tjøstheim

Før vi kunne starte med innhøstingen til sjøfarmen måtte vi selvfølgelig ta oss en runde for å sjekke at alt var som det skulle være. Jeg startet ofte ute ved stupebrettet, der de som var noen år eldre allerede var igang med sine mer eller mindre vellykkede stup. Det var en del som utmerket seg, men jeg husker ikke akkurat hvem. Litt lenger inn mot sjøfarmen vår var det hyller som vi litt mindre vågde å hoppe og etterhvert stupe fra. Det var som om naturen hadde lagt det opp slik at man kunne starte  fra laveste høyde inne på kaien, for så å kunne gå løs på hyllene på vei ut mot stupebrette. På hyllene kunne man starte nederst med å hoppe, så stupe for så å gå gradene oppover så å stolt kunne ta det store steget og stupe fra toppen av fjellet, eller kanskje mer sikkert, fra stupebrettet litt lenger ut.
Å stupe fra toppen av fjellet ble vel av de fleste sett på som litt av en risikosport, dette da fjellets skrånet utover og man måtte ‘fly’ utover for å ikke bange huet i fjellet. Men med så enkle stupefasiliteter klarte vi da å lære oss å stupe, i motsetning til dagens luksus-stupetårn som vi har her på Hamar (måtte bare :-)

Etter at inspeksjonen var vel gjennomført var det på tide med det viktigste, leken…..

Det jeg ofte gjorde før jeg var svømmedyktig, var å sjekke om vannet var så lavt at jeg kunne vasse med hodet over vannet over til selve SandHolmen. Det er jo som kjent alltid grønnere på den andre siden av bekken, i dette tilfellet var bekken sundet mellom ‘’landside’’ Sandholmen og ‘’seaside’’, den forektige Sandholmen.

Her hadde særlig de som hadde båt sitt eldorado. De kunne jo bare gå tørrskodd i land, mens vi ‘landside’ måtte vasse med en bylt over huet, eller bare vasse over og være der en stund før vi måtte tilbake for å spise eller smøre oss med solkrem, eller hva det var for noen remedier vi brukte til solbeskyttelse på den tiden. Personlig så likte jeg meg nok best på den siden man ikke trengte båt for å komme til. Det forhindret meg ikke fra å takke ja hvis Hellandfamilien inviterte meg med i den tidens James Bond båt,

Illustrasjonsbilde

Raaaaaaserbåden til Helland,, som for meg som smårolling fremsto som den raskeste båten i hele verden.

Akkurat det var i det hele tatt svært mange ting i Skuddnes som i mine øyne var, størst, best, raskest osv på den tiden. Blant annet så hevdet jeg at med stor personlig overbevisning, etter en ro og fisketur men John Albert, at Hilleslandsvannet var absolutt Verdens største innsjø, noe jeg etter store diskusjoner, litt etter litt måtte, til min store fortvilelse gå tilbake på, først til største i Europa, så til Norges største, osv, osv for til slutt ende på at det ihvertfall var større enn Almannamyr……

Det tok meg mange dager å forsone meg med dette, men det er nå  en gang sånn sånn verden fungerer. Det man ikke vet eller kan, det må man lære seg, selv om det er mange som ikke akkurat er eller var eksponenter for denne teorien, men tror at de er ferdigmontert allvitende….., de om det.

Noen av oss badeglade smårollinger var så heldige å være de stolte eiere av vår egen dykkermaske, litt senere også snorkel og svømmeføtter. Dette gjorde at et helt nytt univers åpnet seg for oss.

Jiiiiiiipppppiiii, vi kunne jo se under vann, Ikke det at det var såååå mye å se på da de fleste fiskene hadde tatt til vett og dratt litt lenger ut enn der vi små vågde å vasse eller ‘’svømme’. men det var alltid noen sandflyndrer og noen stinter som ikke hadde ‘’tatt til vett og dratt mot sør’’.

Inne ved land, under steinene var det krabber som ikke så på oss små som noen trussel, enda, og fremdeles valgte å leve sitt etterhvert farlige liv under steinene, for det ble det etterhvert som vi brave små fant ut at krabbeoppdrett i ruinene av båthuset nok var en glimrende ide.

Vi måtte bare lage noen innhegninger først og det var ikke bare bare, men med noe gammel hønsenetting fikk vi det det til, tilslutt.
Dette var ikke krabbene helt enige i og de var jo dyktige klatrere og fant snart veien ut av den møysommelig oppbygde innhegningen

Da var det bare, litt slukøret å begynne med det hele forfra igjen, gang på gang, igjen og igjen. Jeg er litt imponert når jeg tenker over den ståpå viljen vi til tross alt hadde den gangen

Etter mye hard jobbing var det tid for pause og her var det vel gjengs for de fleste at  Mariakjeksen som var den gjeldene og mest utbredte lunsjmenyen. Denne ble inntatt oppe ved grantrærne, der ‘’basecamp’’ lå

Etter en velfortjent påfylling av ny energi bestående av Mariekjeks, saft og kanskje noen andre godsaker som mammaene våre hadde lagt i posene eller sekkene uten at v hadde sett det, var vi igjen klare for nye ekspedisjoner og opplevelser her i vårt paradis på jord.

Dette får jeg komme tilbake til i en senere epistel. 

Håper at dere har ‘’sett det’’ for dere og at epistelen er med å trigge dere egen harddisk slik at deres egne minner kommer frem fra en plass langt der bak, for de er der…...hvis du slipper dem frem. Jeg må også fortelle om hvor positive og hjelpsomme folk er i Skuddnes. Når jeg holdt på med denne epistelen fant jeg ut at jeg ikke hadde noen bilder fra Sandholmen, men husket at jeg hadde sett noe på gruppen, så jeg tastet med Tone Tjøstheim som straks satte igang å lete i arkivet sitt og vips, etter en halvtime lå de på messenger hos meg. Hjertelig takk til Tone og til de som deler en masse med flotte bilder på gruppen og lar meg få bruke dem når jeg spør.

Hadetpåbadet dingamlesjokolade. :-)

Tastas..........plutselig.

Ninne, han på Hamar.

8. del ''På Almannamyr en vinterdag'' ©

På Almannamyr en vinterdag,

på barneskøyter.

Jeg hadde tenkt å skrive en lite jule epistel, men av forskjellig årsaker ble det ikke noe av den. Jeg får heller komme tilbake til det en annen gang.
Denne er som jeg har skrevet før, bygd på det jeg husker fra min oppvekst i Skuddnes. Derfor er det ikke sikkert at alt hendte den samme dagen eller i den skrevne rekkefølgen. Jeg understreker at det er sånn jeg ser tilbake på min oppvekst, så det er ikke sikkert at alt stemmer i forhold til andres oppfattelse, sånn er det bare. :-)
Jeg vil også takke dere som leser epistlene for gode og hyggelige tilbakemeldinger. Det er pr idag over 3700 som har vært innom bloggen og det synes jeg er veldig hyggelig.
Dere må gjerne dele bloggen hvis dere føler for det.
Håper dere kan bli med meg på denne litt vinterlige turen ned Minnenes aveny og mimre litt i denne epistelen også, og kom gjerne med kommentarer.

Foto: Sindy Janett Lyng

Jeg våknet av noe denne romjulsdagen, men skjønte ikke hva det var med det samme selv om jeg følte at det var noe med bena, hva var dette for noe? Jeg vridde meg litt rundt og da ble det bedre, så skjønte jeg det, det var kaldt på bena, dette til tross for at jeg hadde den beste dynen i verden…..
AHA….., jeg hadde bena utenfor dynen og der var det ikke så varmt som inn under den deilige dynen, vel, ''ikke så varmt som under dynen'' er en av norgeshistoriens største underdrivelse….det var bikkjekaldt på bena som stakk utenfor dynen og det var ikke akkurat så vanlig i en seng. i Skuddnes som jo har den høyeste gjennomsnittstemperaturen i Norge.

Dette kunne jo bety at……..
jeg kom meg faderlig fort opp i sittende stilling mens jeg gnidde den verste søvnen ut av øynene, dvs tørket bort de dråpene som har tørket inn og blitt små kuler innerst i øyekroken når du har hatt en god natt søvn etter en strevsom dag dagen før. Jeg tenkte meg om en gang til, joda dette kunne jo bety at det hadde vært en ganske så kald natt iom at jeg frøs såpass på føttene. Jeg fortsatte å reise meg opp slik at jeg nådde opp til de små vinduene i karnappen på det ganske så skråe taket på huset vårt på Kirkeveien og lente meg frem for å se ut om jeg kunne se noe. Den gang ei, på vinduet var det helt dekket med isroser og til og med da, mens jeg var såpass liten synes jeg det var fascinerende med disse vakre tegningene som kom helt av seg seg selv i løpet av natten, mens jeg sov min beste søvn.

Jeg stakk frem en finger og prøvde om jeg fikk hull på rosene med varmen fra fingeren, som regel gikk det ganske så fort å få smeltet isen med varmen fra fingeren, som nettopp hadde vært trygt og varmt oppbevart under dynen. Denne gangen gikk det ikke med bare å sette fingeren borti ruten. Her måtte det sterkere lut eller flere fingre til, samt litt gnukking på rosene før de sakte, men sikkert gikk over til flytende form som rant nedover ruten. Så, endelig hadde jeg fått hull på byllen, eller rosen som det egentlig var da. Sånn, nå kunne jeg se ut og jeg så at det var masse rim på eple og pæretrærne i hagen til tanta Anne som bodde i det store murhuset rett over veien for oss.

Dette kunne bare bety en ting, det var sprengkaldt ute, skjønt sprengkaldt og sprengkaldt Fru Blom. Det hverken skulle eller skal bli så mange blå grader før det kan regnes som sprengkaldt i Skuddnes, som har høyest årlig gjennomsnittstemperatur i Norge. Uansett så var dette tredje dagen med ihvertfall under 0 grader og det skjedde ikke akkurat daglig eller årlig for å si det sånn, heller ikke i ‘’gamledager’’. 
Dette kunne muligens, men bare muligens bety at vannet, som til vanlig bare ligger der og flyter, hadde gått over i fast form og det igjen betydde at det var store sjanser for at isen kunne holde en mann, eller ihvertfall en liten unge. Dette måtte sjekkes og det i en forferdelig fart. Her var det ingen tid å miste. Jeg spratt opp av sengen som en løve, men ikke ned som en fell og for ut av døren fra rommet mitt med kurs for trappen som ikke akkurat var kjent for å ikke være bratt, med skarp sving nederst.

Joda, jeg holdt på å tryne skikkelig, men klarte på en eller annen måte å komme meg helskinnet ned både til avsatsen......og med ett kjempehopp de tre siste trinnene ned i gangen. Der spant jeg som vanlig inn på kjøkkenet der mamma satt med en kopp kaffe og pratet med Tora i Vik som var innom for å avtale ett eller annet som ikke var viktig for meg, ihvertfall ikke der og da.
‘’Mamma, mamma, det er frost ute og…...’’ nærmest ropte jeg inn, midt i samtalen mellom mamma og Tora. ‘’Jada, Jan Inge, vi har merket det, sa Tora OG jeg har snakket med Lensmann David Midbøe som jeg traff på veien og han sa at nå var det trygt å gå på skøyter, men du har vel ikke skøyter, har du?’’

Har ikke skøyter tenkte jeg, følger hun ikke med???

Nei, hun kunne da ikke vite at jeg hadde fått meg skøyter, riktignok ikke helt nye, men hadde fått eller kanskje ordet arvet er mer beskrivende, uansett, ett par skøyter med støttemejer som jeg nå var den stolte eier av. 
Jeg husker ikke helt sikkert hvem jeg hadde fått dem av, men det er stor sannsynlighet at det var Terje, sønn til onkel Jarl og tante Signe, som hadde lært seg å gå på

skikkelige skøyter og at han dermed ikke hadde bruk for ‘’Barnasjeisorr’’ lenger og at jeg kunne få dem. 

Det var også hos de jeg fikk den lille sykkelen, som jeg kalte ‘’barra ein liden rokkesykkel’’ av, når jeg maste livet av mamma for å få min kjære Tomahawk……..
Jaja, da får vi bare kle deg opp for en dag på isen da Jan Inge, (eller Ninne)’’ sa mamma og som så ofte før, som bare mammer kan, så hadde hun selvfølgelig funnet frem varme klær og gode sko, nærmere bestemt Begsymsko til gutten sin. Det var et svare strev, men etter litt frem og tilbake var jeg klar for min nye tilværelse som skøyteløper. Det var bare et problem, isen lå jo ikke akkurat i bakhagen vår og det var laaaaaangt for små ben å gå for å komme seg til nærmeste vann som var Almannamyr og jeg visste nesten ikke veien dit. Dette hadde Tora ordnet. Hun hadde truffet noen eldre gutter som skulle opp dit litt senere og de hadde lovet å komme innom oss slik at jeg kunne bli med dem opp til Almannamyr. Mamma kunne ikke følge meg for hun skulle ned i Banken og ordne noe til et bryllup dagen etterpå. Etter en stund kom guttene og med en liten formaning fra mamma om å være forsiktig bar det avsted på nye eventyr.

Etter en del snøvassing var vi fremme ved Almannamyr og gikk langs kanten bort til den lille holmen

som lå ett par meter fra land. Dette var det mest populære stedet til å ta på seg skøytene på.

De heldigste større guttene hadde lengdeløpsskøyter, men det var enda noen som hadde ''snablaskøyter''. 

De nye lengdeskøytene hadde egne sko på meiene, slik at de som hadde de måtte sette ifra seg skoene på holmen når de skiftet, mens vi som hadde barne-skøyter eller snablaskøyter hadde remmer på skøytene som vi strammet rundt begsymskonå og dermed var klare for nye opplevelser. De som hadde litt mer moderne snablaskøyter hadde, hvis jeg ikke husker feil, en ‘’nøkkel’’ som de brukte for å skru skøytene fast til skoene med.

Endelig og Jippppppiiiii og dobbel Jipppiii……….., klar for en ny opplevelse……..jada, med knall og fall de første rundene rundt holmen. Det var jo ikke bare bare å få dette til, men etter en stund og med helt uvurderlig hjelp av støttemejene klarte jeg da å karre meg noen runder rundt holmen uten for mange fall. Dette var jo en ny opplevelse, ikke bare for meg som liten gutt, men også for en del muskler som aldri hadde vært med på denne typen akrobatikk og så ''smale sko’’ å stable de små bena på, selv med støttemejer. 

Etter en stund var det bare å karre seg til holmen for en velfortjent pause, spesielt for de musklene som hadde fått kjørt seg mer enn musklene til Torkel Ravndal når han lett bøyde stålrør fra Per i smiå på scenen når han hadde sitt show på ungdomshuset. 
Jeg fant ut at jeg ville ta meg en liten pause fra skøytegåingen og ta meg en tur bort der de større guttene hadde laget seg en ordentlig skøytebane. De hadde snekret sammen iskraper og ploger slik at de '' i femteklassen kunne rydde væg'' :-) til ''romjulsløpene''. 
Banen lå ved øya som lå mellom stora & littla Almannamyr (husker ikke noe annet fornuftig navn) og den hadde to baner, akkurat som det var på sagnomsuste Bislett, med vekslingsside og det hele. Her rådde de stor guttene og det var noen som utmerket seg. Jeg husker spesielt en som hadde det vi etterhvert kalte for Mæckastarten, eller Mekkastarten, aner ikke hvordan jeg skal skrive det, men de som vet hva jeg prater om, vet det. :-) Jeg tenkte at '' det er som om han flyr over isen'' og det gjør han fremdeles, men nå i luften, med fly. :-) Den besto i at Harald, som vel var opphavet til den, når start''skuddet'' gikk, reiste seg opp og formelig løp på fremtuppene på skøytene de første meterne for å få opp farten , for så å gå over i lange fine drag før første svingen. Om dette var en effektiv start, se det, det kan de lærde strides om til krampa tar dem og krampe ble det for en del av oss som drev på å lære oss skøyter denne dagen. Hvem som vant ''romjulsløpet'' (mitt navn på seansen) husker jeg ikke, men det er stor sannsynlighet for at det var Harald med sin revolusjonære start teknikk som dro seieren i land.
På vei tilbake til holmen, etter at jeg hadde passert viken der jentene hadde kunstløpsoppvisning på sine nye flotte hvite kunstløpskøyter (som de var rimelig stolte over) :-) Jeg observerte at det ikke bare var vi gutter som gikk på tryne på isen, men at jentene også hadde problemer med disse piggene foran på skøytene. 
Jeg er ikke helt sikker, men mener ganske bestemt at Heidi, kona til Dag var veldig flink, ihvertfall i mine øyne. Litt lenger borte synes jeg så tydelig at jeg så Lensmannen på en av haugene og som jeg har skrevet tidligere i en epistel, så var det ett eller annet i meg som reagerte på at Selveste Lensmannen sto og betraktet oss, eller meg som jeg bestemt følte at han gjorde......
Jaja, jeg kom meg nå bort til holmen der skøytene lå uten hverken å bli arrestert eller tilsnakket, så det kunne ikke være så farlig som min fantasi fikk det til å være. ''En tildels klok mann har sagt at: Fantasien er alltid sterkere enn virkeligheten og det må vi lære oss å leve med og ikke imot''

Etter en del skøytegåing etter ''learning by doing'' metoden var jeg egentlig klar for å ta fatt på den, den gang for en liten gutt, laaaaaaaange og enda litt ukjente veien hjem, det var jo ikke akkurat varmegrader og vind vet vi da at det er på Karmøynå.
Etter en siste æresrunde rundt holmen, (med Bravur, om jeg må be...:-) ),  med voldsomme forsøk på å få begge armene på ryggen og jegbakkurat hadde satt meg ned og var begynt å fikle med remmene på skøytene for å få dem av, syntes jeg jeg hørte noe som kunne ligne en kjent stemme som sa ''Ninne, Ninne.....så hørte jeg ikke mer av hva som ble sagt. 
Jeg så meg rundtomkring noen ganger og fikk tilslutt øye på en kjent skikkelse som sto ute på en ''pynt'' i enden av Almannamyr, der demningen var.
''Hei, mamma, eg komme bort eg, barra bli der du e'' ropte jeg og stoppet opp med demonteringen av skøytene og fikk strammet den ene av remmene som jeg hadde løsnet før jeg, ikke bare litt, men stolt som en hane reiste meg og tok noen særdeles, i mine og mammas øyne, elegante skøytetak bortover isen med noe extra runder og av og til, ihvertfall 1 arm på ryggen. Jeg nærmet meg pynten der mamma sto og jeg skulle vel antagelig tøffe meg ordentlig for mammen med en skikkelig bremseskrens rett foran der hun sto. Det gikk ikke helt som planen var, jeg begynte bremseskrensen noen nanosekunder for sent. Dette førte selvfølgelig til at ''Ninnen'' ikke fikk stoppet og raste inn ved siden av pynten der mammen sto med stor kraft og ble liggende som en pitteliten utgave av Roald Amundsen når den hadde grunnstøtt og

lå på siden ved moljå. Nei, det gikk absolutt ikke som planlagt, men pytt, hva gjorde det når du hører ''Så flinke du er blitt, på så korte tid'' fra mamma, dette mens hun rotet ned i nettet hun hadde med seg.Hun fortsatte, ''Lensmannen kom innom meg å sa at eg måtte komma meg opp på Almannamyr for å se på deg, du var blitt sååååå flinke sa han''. Så det var derfor jeg hadde følt meg litt beglodd da jeg så han stå og glo. Jaja, da var det ikke så farlig da :-) Mens hun snakket holdt hun fremdeles på nedi nettet sitt og opp av det dro hun den største termosen vi hadde hjemme (en lys blå) med kopp på toppen OG Glovarm Sjokolade i. Det var bare å hive seg på og jeg kan love dere, bedre sjokolade hadde jeg aldri smakt og jeg kan skrive under på at akkurat Den sjokoladen gjorde godt i en liten iskald skrott.

''Å gubbavaremegvel, kunne du ha det bedre? neppe. :-)

Ny-selvutlært gutt på skøyter, en Lensmann som hadde vett nok til å ''gi beskjed, også om det positive'' og en Mamma som stilte opp for å se på meg, som stolt som en hane kunne gå runde på runde på Almannamyr for å vise mammen hva jeg hadde lært denne ene dagen OG sist men absolutt ikke minst bli belønnet med verdens absolutt beste varme sjokolade og det var ikke 

1-2-3-posesjokolade.

Kanskje ikke rart at det var ganske så stille i huset vårt denne kvelden, etter at jeg hadde tatt meg heeeeelt ut på Almannamyr. 

Det var såvidt jeg orket å se Kosekroken med Ragne Tangen før jeg dro meg langsomt opp den stupbratte trappen til rommet mitt og sovnet med håp om at det også neste dag ville være Isroser på vinduet i huset på Kirkeveien. God natt. :-)

Tastas.

Ninne, (han på Hamar)

7.del ''Først litt hjemme, så resten i tante Søssa og onkel Gunnar sin hage'' ©

Dagen alle smårollinger i Skuddnes

gledet og fremdeles gleder seg til!

Det er enkelte dager det skjer mer enn vanlig i en smårollings hverdag, det kan være forskjellige årsaker til det. Noen er naturlige, mens noen er man kanskje i stor grad skyld i selv. Denne epistelen handler mest om naturlige hendelser, litt ispedd ''egeninnsats''.
Jeg kan vel like godt skrive det her, denne og kommende epistler er bygd på faktiske hendelser og kan være utbrodert ''pittelitt'' :-)  for å få mer liv i historien. 
Jeg har vel strengt tatt litt igjen av turen nedover ''Kjarkeveien'', men har av gode nok årsaker valgt å velge meg ett annet tema denne gangen. Det har mye å gjøre med årstiden vi nå er inne i.
Jeg har skrevet fra stedene rundt meg, men historiene er etter min mening universelle og kunne ha skjedd hvor som helst, uavhengig av hvorhen man rent geografisk var eller er. 
Mitt ønske med disse fortellingene er at dere forhåpentligvis kommer til å huske, mimre, ta en tur ned ''minnenes gate'' og kunne fryde dere over deres egne minner som ganske sikkert vil dukke opp gjennom disse små epistlene. 
Minnene er der, et eller annet sted på harddisken og kommer frem hvis dere lar dem få lov. 
Det kan jeg så langt jeg kan,  love dere med bakgrunn i mine egne erfaringer etter at jeg begynte med epistlene.
Håper dere kan ha litt glede av denne. :-)

Hva var det, det var et eller annet som jeg ikke klarte å sette fingeren på hva var, men at det var noe som hadde skjedd i løpet av natten, eller var i ferd med å skje nå på morgenkvisten, det var ihvertfall helt sikkert.

Jeg lå i den gode sengen min, hadde akkurat våknet og var godt innpakket med bena trukket godt opp mot magen i den deiligste gåsedundynen som ihvertfall jeg kunne tenke meg  (fordi den gangen hadde man gode dyner pga av dårlig isolerte hus) og kjente på den rare følelsen man har når man vet at det er noe, men man ikke helt klarer å fatte hva med hjernen som enda ikke hadde hadde nok referanser til å skjønne hva dette var.

Jeg prøvde å tenke meg hva det kunne være?

Joda, jeg visste at det bare var noen få dager, visste ikke helt hvor mange, men som sagt, få dager igjen til den dagen som alle, absolutt alle smårollinger på Kirkeveien, i Skuddnes, i Norge, ja i hele verden gleder seg til, ihvertfall den verden en smårolling kjente til, nemlig Selveste Julaften.

Den dagen i året som ikke kan komme fort nok når man først har fått det med seg at den nærmer seg og tegnene på det er ganske klare, i form av baking, julepynt som begynte å fylle både hjem og butikker, samt at mamma hadde en del å gjøre med smøring av smørbrød etc til forskjellige julearrangementer.

Men allikevel var det noe med denne morgenen i det fine, ikke akkurat kjempestore huset på Kirkeveien, ikke i selve huset, men mer en følelse jeg hadde om at det var noe….for meg, den gang, ubestemmelig denne morgenen.

Jeg var trøtt og  og jeg visste jo allerede at Julaften var det ikke, så jeg kunne og hadde uten noen forpliktelser sovet godt og forholdsvis lenge da jeg våknet denne dagen.

Nedenfra hørte jeg at mamma tuslet rundt mens det summet fra radioen. Det skranglet i en eller flere kjeler så jeg skjønte at mamma holdt på med noe på kjøkkenet og antagelig hadde døren til kjøkkenet åpen slik at hun kunne høre om det kom noen, enten en av de to smårollingene fra etasjen over eller at noen kom inn gjennom inngangsdøren.

Etter å ha ligget der inntyllet i dynen en stund og døst, våknet jeg litt mer og hørte ihvertfall deler av værmeldingen på radioen (dette er en frase som jeg fremdeles kan på rams) 
‘’kysten Lindesnes Åna Sira, dalstråka innafor, Rogaland,Hordaland, Bergen, Sogn og Fjordane, flau vind og tildels mye ???’’ og så sa han det forløsende ordet, litt lavt, men høyt nok til at jeg var over en million prosent sikker på at jeg fikk det med meg.

At et eneste ord, satt sammen av tre små bokstaver kan ha en så stor virkning på små, unge barnemennesker er kanskje ikke så utrolig i store deler av dette fantastiske landet vi bor, men akkurat på Kirkeveien i Skuddnes var dette ordet, på denne tiden, for meg nesten det samme som å si at gaten utenfor plutselig var bestående av ‘’knekk&sukkertøy’’.

Jeg kom meg ut av sengen faderlig fort og tok svingen i trappen ned til gangen i en fart som selv Trond Schea, datidens beste rallyfører, hadde blitt misunnelig på.

De tre siste trappetrinnene ned til avsatsen tok jeg i ett hopp, det samme med de tre siste fra avsatsen og ned i gangen. Jeg landet såpass hardt at det smalt i gulvet, så det var ikke lenger tvil hos mamma om at ''Ninnen'' hadde startet en ny dag og var på vei, ''huhei, hvor det går'' som de sa i reprisene av Filmavisen.
Jeg spant på gulvmattene i gangen og kom i en fart som helt sikkert ikke var målbar på noen som helst skala eller speedometer pustende inn på kjøkkenet, der mamma satt på en stol og smurte rekesmørbrød av eggeloff fra Thorsen,

‘’E det du Jan Inge?¨¨spurte mamma mildt og underfundig med et lurt smil om munnen, som om hun ikke både visste og kunne se det….?

(Trur u må få seg nye brillorr, tenkte eg, men sa klokelig ingenting”)

Hva er det for et spørsmål til en smårolling som akkurat har hørt at Kristian Trægde har sagt det magiske ordet i samme åndedrag som han sa Rogaland og jeg visste jo at Skuddnes lå i Rogaland, så det måtte jo gjelde her også og når Kristian Trægde hadde sagt det, så var det sant, ferdig med det. Sånn var det bare, man kunne stole på meteorologen den gang, ihvertfall av & til.

Det var sant........observerte jeg ut gjennom kjøkkenvinduet ut i bakhagen, men på grunn av det store bordet med alle smørbrødene på kom jeg ikke ordentlig til for å kunne se det godt nok.
Jeg føyk inn i stuen, kravlet meg opp på en lenestol som jeg lente meg så langt frem på at den bikket mot vinduskarmen og da kunne jeg se, med tindrende øyne, store som Heideveggar at Sigurd og Bjarne allerede var på veien ute for å med verdens største snøskrape skrape den første SNØEN om ikke bort, så ihvertfall ut til kantene på Kirkeveien.

Litt lenger nede i veien, omtrent der Tor og Klara bodde i murhuset sitt og Kirkeveien gjorde en liten sving før Nyagadå syntes jeg at jeg kunne skimte Alf med den svære lastebilen med påmontert plog på vei oppover for å ploge lenger oppe på Kirkeveien, slik at Birger Postmann kunne komme seg frem med den livsviktige Juleposten, som for mange kunne inneholde både hilsener og pakker fra de mange sjøfolkene som nok en gang måtte være “ute” i høytiden.

Så det var dette jeg ikke skjønte hva var tidligere, liggende i den gode sengen min,

den merkelige stillheten som man faktisk kan høre når det snør, den stillheten som man kanskje ikke legger så godt merke til som voksen, ihvertfall ikke så godt som en liten pjokk på Kirkeveien der det ikke akkurat er dagligdags at det daler ned snø ifra himmelen, ikke om vinteren engang.......

Anne Grete Preus kaller snøen for ‘’Himmelsk korrekturlakk’’ i sin låt “Det snør”, noe jeg synes er en gennnnnial beskrivelse av Snø.

Hadde vel trengt noe, om ikke himmelsk, så ihvertfall korrekturlakk denne karen også, men dere skjønner vel hva jeg skriver og mener, forhåpentligvis?

Her gjaldt det å få opp farten i ein forfardelige fart :-), slik at jeg fikk utnytte mannaen fra himmelen for oss smårollinger, for det var ikke hver vinter, ikke i Skuddnes engang at naturen begunstiget oss små en alen lange med en sånn mulighet til å bruke våre kjære snørelaterte jule og geburstdagpresanger som enda ikke hadde fått sin jomfrutur.

Skiene lå klare og ferdigsmurt med Rød-Skuddnes spesialsmørning, dvs stearinlysstubber fra fjorårets julefeiring som sammen med litt “silvervoks” for de ekstremt viderekommende utgjorde smørearsenalet for for oss “brave” unge menn som skulle gi oss i kast med skigåingens edle kunst.
Det hører med til historien at det gikk mange år før jeg i det hele tatt skjønte de grunnleggende prinsippene med skismørning, det at man har en smøresone under midten av skiene og at man bruker glider foran og bak. Neida, den gang smørte vi hele greia, dvs stearinlysrester og forskjellige andre remedier på hele skien og lot det stå til. Ikke spør om vi hadde bakglatte ski :-), eller om de kladdet når vi prøvde oss med litt mer avansert smørning. Forresten det er vel ingen som spør, vi har vel alle erfaring med det, vel, nok om det. :-)

“Kor e begsymskonå mine mamma”,

mer skrek enn spurte jeg og som så mange, mange ganger før og etter, hadde mamma som alle andre mammer vært forutseende, så hun kunne som alltid svare “ di står klar i bag-gangen, eg gjorde di klar igårkveld”.

Kossen klare de det, Mammene våre?

Jeg tenker på det å vite ting før de har skjedd, det var jo ikke snø igår, ikke på værmeldingen engang,  ‘’så koss i hekkan får/fekk di det te?’’

Forresten, når jeg tenker meg om, så vil jeg ikke vite det, det holder å konstatere det og være glad og takknemlig for at mammene våre var og er sånn som de er.

Skiene var som i de fleste vestlandske kysthjem fjernlagret i kjelleren. eller i garasjen hos de få som hadde bil på den tiden, men ikke før de var grundig gjennomprøvd på stuegulvet den dagen vi fikk dem. Om dette var så veldig populært blant foreldrene sier soga ingenting om, men kvalitetssikring og utprøving av nyinnkjøpt vinterutstyr var og er en nødvendighet man ikke skal kimse av. Sånn er og var det med den saken. :-)

På østlandet sto de vel mer eller mindre i bysslaget, eller i de riktig snørike bygdene, rett utenfor døren slik at det bare var å spenne dem på når man ville ta seg en tur bortetter jordene eller bort til naboen på besøk.

Det var nok ikke aktuelt i Skuddnes, der man kanskje ikke fikk ski til jul, men ble lovet ski når deg kom snø. Det dumme med det var at da var det en hekkans kø hos Kristian Melhus for å få ski og bindinger montert og tilpasset og akkurat DET har ikke en liten rabbagast tid til når det første snøfallet var en realitet. Heldigvis var mine klare i kjelleren.

For å komme ned i kjelleren, der vinterkolleksjonen innen sportsutstyr sto og lå, måtte jeg komme meg ned verdens desidert bratteste trapp. Den var så bratt at hvis man kom seg ned den helskinnet så var man samtidig sertifisert til å balansere ytterst på utsikten i parken, for da kunne man ikke en gang ha ett snev av høydeskrekk.

Etter å ha fått hjelp av mammen med å få på meg begsymskonå, (det var jo både indre og ytre snøring på dem og borrelås var enda ikke oppfunnet så kom jeg meg helskinnet ned trappen og fant skiene liggendes på

murkanten foran koksbingen som var fylt til randen av koks etter at Hedersmannen Ole Olsen, eller Ole Kolli som han var kjent som for oss smårollinger, hadde fylt den med koks fra ‘kålalageret’ dagen før.

Så var det bare å få skiene ut av en lav grønn dobbeltdør og opp trappene til plattingen i bakhagen, men det var lettere sagt enn gjort for en liten unge med to ski på kryss&tvers i armene som sprikte like mye som da Per Borten bar staur i underbuksen på den berømte tegningen for mange år siden.  

Den gangen var ikke tåbindinger engang tenkt på, så det var et svare strev å spenne på seg skiene.

Stålremmen på skibindingene måtte passe inn i sporet som man hadde på hælen nederst på ‘begsymskonå’, eller langt opp på hælen, hvis man hadde begsymsko av den eldre modellen uten spor eller at bindingene ikke var helt tilpasset.

Det var kanskje her de første banneordene ble uttalt, for når det var kaldt og alt, absolutt alt, var stivt som spett så var det ikke barebare å spenne sine ski og få det til som det synges i sangen
’’Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski’’. :-)

På vei ut ute av kjelleren kom det en mild formaning fra mammen:

“husk nå å varr hima te middag då, Ninne, ikkje sant?

Ka ska me ha te middag da mamma?”

Mamma smilte lurt, mens hun svarte det alle, ihvertfall jeg, ønsket å høre på en helt alminnelig torsdag

“Komla med dott i'' ....og så la hun til det som vel nesten var som ett ''must-uttrykk'' i Skuddnes på den tiden........ ''å suppa med snott i'' :-) mens hun lo godt av sin egen vits

''Jada, klart eg e hima te det,''

''forresten, du mamma,'' sa jeg og tenkte at her var det en gyllen mulighet til å kunne svare på utfordringen fra mamma som hang i luften.

''ka ti ska med ha stekte abekattar med rauå te værs,''  kom det kjapt fra meg og uten å vente på svar og mens jeg hørte mamma si noe sånt som, ''du Jan Inge, du Jan Inge, du e nå jammen meg kjappe å svara'', etter den, min mening overgeniale kommentaren. 
Jeg forsvant som en pil ut i den ny hvite verden som naturen så fornuftig ordnet til glede for oss smårollinger og fremdeles vil ordne for nye generasjoner glade smårollinger, hvis vi voksne passer på naturen bedre enn vi gjør idag.

Det første som måtte testes var glideeffekten med Rød Skuddnes-spesial og siden Sigurd og Bjarne allerede og kanskje heldigvis hadde skrapet Puddersnøen på veien, så bar det bort til tante Søssa og onkel Gunnar for å teste glien med Skuddnes “glaideren” på den absolutt jomfruelige snøen som hadde lagt seg på plenen og innkjørselen. Der var vi ihvertfall trygge for biler med sjåfører som antagelig ikke hadde satt vinterskoene på doningen sin og de var trygge for at det ikke kom unge villstyrlige smårollinger på nysmørte superraske ski.....:-)

Hos tante og onkel kunne alle som ville få testet glien og også få nyttige tips av ett alltid velvillig støtteapparat, av og til bestående av onkel Gunnar og tante Søssa, av og til av andre naboer som alltid, og da mener jeg alltid stilte opp for alle som trengte gode råd eller hjelp til noe, samme hvilken aldersgruppe de/vi var i.

Heder og Ære til alle.

Hos tante og onkel kunne vi nemlig gå runder rundt huset på eiendommen. Ved siden av inngangen på huset lå vår ‘utforbakke’, der vi kjørte ned, sittende i Hockeystil, hvis vi rakk og sette oss ned da, før utforren var over…….:-)
Det var jo ikke akkurat Hanenkamløypen det var snakk om, selv om det kanskje føltes sånn for en liten gutt på en av sine jomfruturer på ski.
Løypen gikk videre og over i ganske flatt terreng over krokketplenen som lå ned mot Klara og Tor sitt hus. Siden skøyting enda ikke var oppfunnet enda så gikk det i det jeg i dag vil kalle uklassisk, klassisk stil og etter å ha slitt oss gjennom og tilbakelagt de 10 - 12 metrene over plenen var det tid for å gyve løs på den ‘ekstreme kneiken’ opp mot innkjørselen etter å ha passert flaggstangen. Det var vel her vi la inn Grønningen frasparkene som ihvertfall jeg kalte dem.

Det gjaldt å velge riktig spor så man ikke endte i den lille hagetrappen som var der. midt i ''bakken'' på plenen. Etter ''bakken'' ble det såvidt tid til en liten spurt før du måtte slakke av for å klare å runde hushjørnet og passere under kjøkkenvinduet der Søssa satt med åpent vindu og heiet, men hun sikkert hold på med Komla på komfyren nesten rett på innsiden av vinduet!

“kom igjen nå Ninne, skikkelige fraspark nå, heia, heia………!!!!”.

Mer entusiastisk publikum enn tante skulle du lete lenge etter.

Onkel Gunnar sto litt lenger bort, på trappen og var selvutnevnt teknisk delegert og ansvarlig for bindinger som var løse og begsymstyvlar som måtte knyttes, noe som var umulig for oss løpere som hadde stivfrosne fingrer i altfor store ullvanter som var dekket med store flak og klumper med snø. Disse snøklumpene i vantene var vel, ihvertfall min tids vannflaske, for når jeg var litt tørst så sugde jeg på vanten. 
Det finnes folk som skal ha greie på det, som sier at når folk sier at lammekjøtt smaker ull, så er det med bakgrunn i denne vanen eller uvanen og minnene fra det som gjør at de mener det, kanskje noe sant i det?

Flaggstangen på det lille fjellet mot Kirkeveien ble brukt som mellomtid ved ‘’større arrangementer’’ når gjengen var samlet til konkurranser, da var startområdet lagt til enden av krokketplenen foran der Klara hadde tørkestativet sitt, like etter utforløypen.

Etter å ha gått en del runder begynte jeg å bli varm og sliten, det var jo strevsomt å fly runde på runde, selv om det var Harrrrrligt. Det begynte å bli mørkere og det var snart på tide å komme seg hjem til middag og tørking, men du verden så moro det hadde vært.

Jeg selv hadde blitt bortimot 20 cm høyere, Jiiiiiiiipppiiiii.. ,men da ikke pga all skryten jeg hadde fått av den enorme tilskuerskaren, men heller pga av tildels idiotisk eksperimentering med klistersmørning (hva nå i all verden det var brukandes til, det vet jeg enda ikke :-) , som førte til at det ikke bare kladdet litt, neida, det kladdet så inn i granskauen at platåskoene til Elton John ville fortonet seg som sandaler eller muligens lave pumps i forhold til platåskiene jeg subbet meg hjem til mammen med.

Hun var klar til å ta imot ‘den bortkomne sønnen fra snøen’’ og serverte komla med dott i og da snakker vi dott, ikke flesk, bacon eller noe sånt, neida Nyretalg fra gris skulle det være og var det, sammen med salt lammekjøtt, kokt flesk, pylsa og kålerabi. ''Å harrrrrrrrlighet, så mette eg blei''
Etter dette herremåltidet ble til og med en smårolling med kvikksølv i rauå trøtt og det var vel bare Barne-tv og kanskje litt til, som ble sett på tv den kvelden før en trøtt men fornøyd gutt dro seg oppover langs gelenderet, opp trappene til rommet sitt med sengen der den deilige varme dynen, som alltid og som vanlig var redd opp av en forståelsesfull mamme som skjønte at sånne bagateller hadde ikke en toppidrettsmann tid til, men selv om jeg ikke sa noe om det da, så satte og setter jeg uendelig stor pris på det. Takk&Takk
Etter en liten stund med tanker som inneholdt planer for neste dag, '' det måtte da varr muligt å komma seg opp te Lensmannsbakken''???, der de store guttene fløy av gårde i ueeeeeendelig lange svev før de gjorde skikkelig nedslag på sletta.

I det denne tanken var ferdigtenkt forsvant jeg fra denne verden, inn i drømmenes verden og der hoppet jeg langt og lengre enn langt. Det var i den drømmen jeg drømte om at de store guttene sa 
''Å hoppe etter Prikken :-), det blir vanskelig det''!!!!

....etter det kjempehullet i unnarennet han lagde etter fallet sitt. :-)

Ha en aldeles fortreffelig kveld og helg videre i ikke akkurat Vintersportmekkaet, men alltid like sjarmerendes og vakre Skuddnes. :-)

Preiges/Tastas ein eller aen gong!

Hilsen

Ninne, ''Han på Hamar'' 

:-)