10 del: Sol, remedier, solbrenthet og litt til ©

Foto fra Sandholmen: Tone Tjøstheim

Å begynne på en ny epistel kan av og til være en litt vanskelig affære. Det er mange hensyn som skal taes, dette da ting som kanskje er morsomt og interessant for meg overhodet ikke er interessant for mange av dere som skal lese den. Når det er sagt så går det forbausende lett å skrive når man har bestemt seg, kanskje som i resten av livet?

Det er uvissheten som lager problemer, når man har fått svar, når man har bestemt seg, når grublingen har stoppet, da går ‘’alt så meget bedre’’. Da har man fått noe å forholde seg til og kan ta bestemmelser utfra det man har bestemt seg for.

Det er en del som har vært inne på bloggen og lest epistlene, 5600 er passert i skrivende stund og det er noe jeg synes er mer enn ‘’godt nok’’. :-)

Etter at vi hadde tilbrakt nesten hele dagen på Sandholmen, der noen av oss, vi som hadde en hvit, ja nesten blåhvit hudfarge som nasjonalfarge før sommeren hadde begynt, nå hadde fått en umiskjennelig ‘’pink panter’’ kulør over det meste av kroppen, spesielt skuldrene.

Selve fargen plaget ihvertfall ikke meg i nevneverdig grad, men så var det denne hekkans solbrentheten og de smertene som ubønnhørlig ville komme. Denne sviingen man nesten ikke merket så lenge man oppholdt seg i ‘’paradisstekeovnen’’, men som man merket til gangs noen timer senere. Den kom litt snikende, kanskje kom det noen hentydninger fra skuldrene allerede før vi pakket sammen for sykkelturen hjem.

Det kunne føles som om huden var ett par nummer for liten og at T-skjorten jeg hadde på mer og mer ble som en fastlimt kondomdrakt. Du vet disse draktene som noen har på seg…..., kanskje spesielt de som tror at de plutselig, sånn uten forvarsel er blitt  toppidrettsutøvere i en alder av ‘’ørtenogfjaksten’’,.... de om det.

(hvis noen noen gang ser meg i en sånn, skyt meg med en eneste gang…...:-) )

Nok om det, tilbake til de mer og mer sviende, brennende skuldrene som ble mer og mer brennende ettersom jeg ble mer og mer svette etter som vi sakte men sikkert kom oss oppover mot syklene, som selvfølgelig sto der vi hadde satt dem. De var jo låst etter alle kunstens regler. ‘’Klikk lås igjen’’ ble til ‘’klikk klikk lås opp’’ og vips så kunne vi ta fart på veien hjem igjen.

Nok en gang ble de snille kyrne til bonden forandret til rene drapsmaskiner, den farligste

El Toro eller Killerokse om du vil, i min livlige fantasi.

Dette førte til at jeg giret ned og satte farten opp til om ikke supermannsfart, så ihvertfall til en fart som førte til at en del kroppsvæske ville ut gjennom porene. Dette førte ubønnhørlig til at t-skjorten, som før flagret i vinden som i den reneste 
‘’Timotei Shampoo reklamen’’ limte seg fast til kroppen og forsterket følelsen av en allerede to nummer for liten hud.

Vi kom oss forbi alle de extreme farene, som fantasiokser, glatt gress, kurukker store som gravhauger osv, osv og tilslutt karret vi oss opp den lille bratte bakken til strømgjerdet.

Vi strevde litt, men omsider, etter litt strev fikk vi hektet på plass kroken i enden av strømgjerdet der den skulle være. Jaggu meg godt at det var gummihåndtak på gjerdet, ellers så hadde jeg sikkert, i min fantasi, blitt stekt levende slik vi hadde hørt at de farligste forbryterne OverThere ble da de ble henrettet i den elektriske stolen.

Hmmm, apropos,.......jeg hadde jo hørt om det,..... så det fantes jo elektriske rullestoler ….kunne de brukes som????........

fantasien kjente ingen begrensinger i en liten travalabs hode….

Akkurat dette med elektrisk gjerde hadde jo nesten alle gutta erfaring med. Det var alltid en eller annen i løpet av barndommen som klarte å lure en litt mindre informert travalabb til å ta frem ‘’piben’’ og pisse på ett strømførende gjerde, noe som ikke akkurat var noen behagelig opplevelse. Resultatet ble som regel akkurat som å bade i kaldt vann, ca 1 cm vondt……

Den eneste trøsten var at neste gang, neste gang var det min tur til å lure noen…….men det var en mager trøst, man måtte jo teste det selv en gang til…..og en gang til….’’just for fun?’’ Noen prøvde det såpass mye at jeg har en mistanke om at ‘’smerten gikk over i vellyst…?’’, men bare en mistanke. Det var vel heller tøffhetsyndromet som slo ut i full blomst.

Det var ikke alle som fikk støt og det har jeg litt forklart senere med at man ikke har en ‘’sammenhengende stråle’ så da får jeg stole på det da. Heldigvis så lærer man så lenge man lever….OG…. takk for det, dette til tross for at det finnes folk som tror de er ferdig montert og utlært allerede fra fødselen av, vel, det kan ihvertfall virke sånn av og til.

Etterhvert kunne man flyttet opp en divisjon og kunne drive med såpass avanserte ‘strømgjerdefysikkforsøk’ som ‘’lang rekke, alle holder hverandre i hånden’’ der den første tar tak i strømgjerdet og……....Svarteper ble utdelt til sistemann i rekken, da i form av en prøvesmak av ‘elektrisk-stol-light’ strømstøt.

Hadde noen av oss den gangen gått videre med vår nysgjerrighet på fysikk, så hadde det kanskje vært en Skuddnesbu og ikke Andreas Wahl som hadde lagd de populære fysikkprogrammene i serien ‘’Med livet som innsats’’. Man skal vel heller ikke se bort i fra at det var gjennom sånne barneopplevelser at han fikk ideen til å lage programserien, hvem vet?

Etter at bonden som eide strømgjerdet hadde vinket og smilt til oss da han konstaterte at vi hadde vært flinke jenter&gutter og hengt strømkabelen på plass igjen var det bare å ta fatt på hjemveien, skjønt hjem og hjem Fru Blom, det ble ofte mange avstikkere før jeg satt vel plantet ved kjøkkenbordet hjemme, men ikke denne gangen.

På veien ned mot dumpa, før Remøbakken gikk det rimelig greit, igjen tok vinden mye av den tiltagende smerten som sakte men sikkert begynte å bli ganske merkbar. Vi begynte oppstigningen oppover Remøbakken og sviingen ble mer og mer merkbar ettersom T-skjorter, nå impregnert med svette sakte men sikkert gnikket og gnudde seg inn i selve skulderen, det var ihvertfall sånn det føltes. Nesten på toppen av Remøbakken gnikket t-skjorten så pass mye at det var en befrielse for skuldrene at vi hadde måtte stå på sykkelen for å komme oss opp.

Men etter at toppen var nådd så var det ihvertfall noen minutter i Supermannsfart på sykkelen nedover mot Postveien, der den fastlimte T- Skjorten forhåpentligvis ville løsne og flagre i vinden omtrent som mammas gardiner når hun luftet ut hjemme med alle dører og vinduer åpne på de gode sommerdagene..

Når den hadde løsnet kom vinden som en kald, men god venn og virket i øyeblikket mer smertestilende enn den ‘’Hvitvask’’ som ventet meg når jeg kom hjem.

<<Den var vel den tidens Kjerringråds-Lidokain, men for de som er interessert så finnes den enda å få på apoteket. måtte sjekke på apoteket om det var riktig navn og bruksområde, så det så

Det er ikke bare på apotekene i Norge man kan få ‘’Hvitvask’’. Vi har via media fått vite at ‘’Hvitvask’’ har blitt brukt i mange år i store deler av verden, ofte med god hjelp fra noen Nordmenn og bedrifter. Nå sist har vi fått vite at bruken av ‘’Hvitvask’’ er spesielt stor i Panama, kanskje ikke så rart når man vet at Panama er et land med mye sol og man vil vel slippe unna ''smertene'' med forskjellige ting som svir der også, men da kanskje mer i en overført betydning :-) >> :-)

Vinden var nærmest som ''luftopium'' for huden disse korte, men gode minuttene nedover bakken i nesten Supermannsfart. Jeg syklet ikke i full Supermannsfart fordi jeg ville nyte at sviingen på skuldrene nesten ble borte det minuttet eller to det tok å sykle ned Gamle Syrevegen mot Postveien.

Det var så lite trafikk den gangen at vi bare freste over Høynesveien like før Bamsefabrikken. Kanskje ikke sååååå innmari lurt, men det var nå sånn det var…selv om det var noen ganger at det holdt på å gå helt galt, men det gjorde det heldigvis ikke for min del ihvertfall.

Vel hjemme ble det av og til, noen ganger både gråt og tenners gnissel når T-skjorten skulle av. Man skal vel heller ikke se bort fra at det kunne komme noen ikke helt så fine ord ut fra travalabbens munn når en kjærlig mamme prøvde så godt hun kunne å få kledd av meg slik at hun kunne få smurt meg inn før smertehelvete startet for fullt.

Rare greier tenkte jeg, dette at man ikke kjenner noe særlig mens man er oppi det, men kjenner det til gagns når det har fått satt seg, spesielt etter at ‘’u Nelly’’ hadde gått ned og skulderen føles som om det en hundretalls med smådjevler som står og stikker deg i skuldrene. Det må vel være det nærmeste jeg kan komme på å forstå hvordan småflyndrene på Sandholmen kanskje hadde det da vi jaktet på og stakk dem ihjel med våre Jernvareinnkjøpte harpuner, eller ‘’djevelgaffler’’. Disse ble som sagt, innkjøpt på Jernvaren og etter mye strev ble selve gaffelen montert på det som jeg mente var et gammelt ‘’rokkekosteskaft’’, funnet i bakgangen.

Harpun

Mammen var nok ikke SÅ innmari glad for at jeg hadde saget av selve kosten på for å kunne få en laaaaaang nok harpun, sånn som de store gutta hadde og svømte rundt med på Sandholmen og andre steder for å spidde flyndrer. Det var vel spesielt i Vik at det var mange som brukte harpun.

Det var ikke bare bare å få skaftet til å sitte ordentlig, men etter mange hammerslag, endel bøyde spiker, skruer,  litt småbanning (det var jo ikke hørbart i kjelleren) og en nesten ødelagt tvinge i den gamle høvelbenken som stod i kjelleren ble harpunen brukandes, men det blir en del av en annen historie, en annen gang.

Det å bli solbrent var ikke særlig ukjent for meg, så etter at mamma hadde smurt meg inn etter alle kunstens regler med dette underet av en remedie som het Hvitvask, så var det i praksis bare å vente på at det skulle begynne å svi Ordentlig.
(av alle ting en smertestillende “greie” kan bli kalt, så velger de Hvitvask???  Skjønner det ikke enda jeg…)

Jeg tror mamma prøvde å avlede meg så godt hun kunne med forskjellige aktiviteter, godsaker osv slik at at jeg kanskje ikke skulle merke at sviingen ble verre og verre etter som minuttene og timene sneglet seg avgårde og sviingen økte og økte. Etter barnetv + litt til og ett par brødskiver var det snart på tide å komme seg til køys. Før jeg gikk opp på rommet smørte mamma meg inn for siste gang med Hvitvask før hun ønsket meg en god natt og jeg tuslet bort gangen, opp de bratte trappene, alt dette mens huden, spesielt på skuldrene, føltes som om den krympet mer og mer og heeeeeelt sikkert var 6 str mindre nå enn den var før oppholdet i ‘’stekeovnsparadiset’’ på Sandholmen.

Bare det å legge seg og dra dynen over meg var en prøvelse. Dette til tross for at mamma hadde luftet og ristet dynen slik at den var så kald og luftig som mulig for travalabben. Jeg fikk da omsider dradd dynen over meg, men å ligge på ryggen med skuldrene ned på lakene kunne jeg bare glemme. Jeg fant ut at det måtte bli et  rimelig stabilt sideleie, eller fosterstilling om du vil, som måtte være den beste løsningen. Når jeg hadde roet meg litt ned ble smertene enda verre. Jeg hadde jo ingenting som avledet meg, så all hjernekraft var konsentrert om hvor vondt det var og det gikk vel ikke så lang tid før ‘’en stemme fra oven’’ fikk tilkalt mammen, som sikkert satt på kjøkkenet og la kabal eller så på fjernsyn for ny innsmøring av den, den gang ikke så store kroppen.

Innsmøring, et glass saft og noen trøstende ord pleide å gjøre susen, men ikke alltid. Det var nok noen ganger der det ikke hjalp og det gikk mange minutter og timer før travalabben sovnet og forsvant med Ole lukkøye som guide inn i drømmeland, bare avbrutt av intense smerter hver gang jeg snudde på meg i søvne.

Sånn var det å være lys i huden og være for lenge ute i solen uten alle de remediene vi har idag for å slippe den solbrentheten noen av oss fikk når vi var små. Jeg tror at de som tålte solen, ihvertfall bedre enn meg ikke helt skjønner hvor vondt OG irriterende det var for en ‘’de lyse’’ den gangen, med stadige innsmøringer av ting som for meg ikke virket som om det hadde noen effekt, gå med t-skjorte nesten hele dagen og i tilegg kanskje ikke kunne dra på stranden og bade i det hele tatt på noen dager hvis man hadde brent seg ordentlig en dag.

Jeg våknet litt senere en vanlig neste dag, sikkert fordi jeg sovnet inn sent og til stadighet våknet av solbrentheten og mamma hadde vett nok til å ikke vekke meg.
Jeg måtte jo være uthvilt til en ny dag med utflukter både her og der……..Etter en stund der jeg bare lå og så i taket, fant jeg ut at det var på tide å stå opp. Jeg fikk på meg shortsen, men droppet T skjorten foreløpig og etter en tur på badet karret jeg meg ned trappene og inn på toalettet for å lette på trykket. Etter å ha gjort meg ferdig på toalettet og tatt en liten titt ut fremdøren for å sjekke at alt var som det skulle være og konstatert at det ikke var sol den dagen, tuslet jeg innover i gangen mot kjøkkendøren som stod åpen. Fra kjøkken hørte jeg at radioen var på og som alltid, en sommermorgen etter kl 09.00 var det reiseradioen som sto på med musikk og småprat. 

Jeg har siden, så lenge det er praktisk mulig, alltid hørt på R R R R Rrrrrrrrrrrrrreiseradioen (er så flott atte…) Den gir meg assosiasjoner til deilige, gode laaaaaaaange, late sommerdager i Skuddnes og det er gode minner å ha med seg. Når Reiseradioen starter sesongen er det som ‘’å skru på sommeren’’ ihvertfall mentalt og det samme gjelder når sesongens siste program nærmer seg slutten og de spiller ‘’En sommer er over’’ med Kirsti Sparboe, da er liksom sommeren over, selv om det kan være pent vær i mange uker etterpå.

Sånn er det bare!

Mamma lurte på hvordan jeg hadde sovet og vi satt der og pratet litt mens jeg fikk i meg en brødskive eller to, samt en omgang med Hvitvask på de såre skuldrene mine under milde protester fra meg, det var jo ikke akkurat behagelig å bli smurt inn der det svidde mest, men det måtte gjøres, såpass skjønte jeg og mamma smurte så forsiktig hun kunne, så…….

Jeg kom plutselig på at det var jo tirsdag og på tirsdager hadde jeg fast jobb ned hos Snørteland. (tror det var tirsdagen, men det spiller ingen rolle)
Onkel Rasmus hadde fått inn alle regninger som skulle betales den uken og det kunne være betydelige beløp det var snakk om. Til å betale disse, i mine øyne ''Onkel Skrue sin

pengebinge'' beløpene hadde onkel Rasmus valgt meg. Dette var en stor ting for meg og jeg var kry som en hane kan jeg huske. Tenk å få lov til å bære millioner på millioner av kroner over til posten og banken og sørge for at det ble innbetalt. Det var også viktig å sørge for at kvitteringene ble stemplet etter alle kunstens regler og tatt med tilbake til Rasmus som sirlig kunne lage hull med hullmaskinen og sette dem inn i permene sine.

Tenk dere det, en liten Travalabb med, om ikke millioner på millioner, så ihvertfall tusener på tusener av kroner i hendene sammen med regningene fra forskjellige leverandører. Jeg husker at jeg i mitt stille sinn var litt redd for at det skulle komme noen B.Gjeng typer og prøve å frarøve meg de betrodde pengene jeg bar i en stor konvolutt. Jeg kikket meg om og bak noen ganger før jeg passerte Postveien og gikk over veien, kaaaanskje med et lite håp om at det stod en litt skummel type lenger nede i gaten, eller at det kom en mistenkelig bil kjørendes. Det gikk selvfølgelig bra som så ofte når fantasien spiller oss et puss, også i voksen alder.

Posten lå i det gamle og aktverdige bankbygget, med inngangsdøren til høyre, mens sparebanken hadde inngangen i den venstre døren. Det hendte at jeg måtte innom banken også, alt etter om det var post eller bankgiro og om jeg skulle sette inn penger også.

Etter at jeg hadde unnagjort bank&postoppdragene satte jeg meg ned på utsiden hos Snørteland og bare satt der og tittet på hva som skjedde. Borte ved veisluken stod traktoren til Sigurd stilt opp med kjerre og Bjarne var i ferd med å ta opp risten til kummen for å fjerne sanden som hadde hopet seg opp i løpet av våren og forsommeren. Han brukte en spesial’’spade’’ som jeg ikke aner hva heter. Den hadde samme løsningen som en hekkesaks, med to koste? skaft, ca to meter lang, satt sammen i ett kryss med små, spesialspader på enden,slik at ‘’spadene’’ ble som en grabb når man klemte skaftene sammen og man kunne løfte ut sanden fra kummen. Skjønner dere?, husker noen hva det heter?? Kan det være så enkelt som ''Kumspade'' Det var ihvertfall noe å se på og jeg ble vel litt avledet, slik at sviingen på skuldrene ikke var sååååå innmari sterk. Akkurat idet jeg skulle gå inn til Snørteland for å se om det var noe jeg kunne holde på med, kom frilufts og Hedersmannen John Albert, som bodde litt lenger oppe på Kirkeveien enn oss, gåendes langs postveien. Han så meg og kom bort til meg.

‘’Hei Jan Inge, dorr komme ein forskar fra universitetet å me ska ud i laksanødene te helgå for å marka laks, har du lyst å varra me? Det e Skålavågen sin båd me ska bruga’’

Universitet, forsker, laks, ut i båt, det er jo mer enn tre ting det ….
Jiiiipppiiiiiiii tenkte jeg og jeg regner med at det nok det jeg sa også. Svaret var uansett ett rungende JAAAAAAA,......'''men eg må sporr na mamma fyst!!!’’ ''Nei det trenge du ikkje, eg har snakkt me na eg, du må barra huska å ta med deg nista å redningsvest’’ sa den alltid smilende John Albert..

Men den, andre turer og fisking på Hilleslandsvannet med John Albert får jeg la ligge.... foreløpig.

Ha en flott forsommer videre i Skuddnes.

Ninne, han på Hamar. :-)

9. del ''Sandholmen, ett av de ''forektige'' Bjørnebærstedene i Skuddnes''

9. del ''Sandholmen, ett av de 'forektige' Bjørnebærstedene i Skuddnes''©

Det er ikke bare bare å sette seg ned og skrive om ett så kjent og kjært sted for de fleste i Skuddnes. Vi har alle våre preferanser når det gjelder dette stedet. Noen synes at det er paradis på jord, mens andre ikke har ett så sterkt forhold til Sandholmen.
Kanskje noen vil synes at Vikesjøen, Høinessjøen, eller Vigane er sitt ''Bjørnebærsted'' og det er lov, men jeg skriver om det som for meg bringer frem de beste minnene. Jeg badet selvfølgelig også i Vik, Høinessjøen, Bendikken etc, men da gjerne sammen med resten av familien og da var jeg såpass liten at jeg bare har vage minner fra disse stedene.(men kanskje det kommer flere etterhvert.....???)
Jeg håper at dere gjennom denne epistelen kan finne frem til deres egne minner OG det må jeg si, det er en ganske morsom affære å sitte og tenke tilbake og skrive for så å plutselig komme på en morsom historie eller hendelse og oppdage at du sitter der, alene hjemme, eller ved et bord på en av mine stamkafeer og ler høyt og hjertelig, mens folkene på nabobordet ser på deg som om du er fra en annen verden. Heldigvis så har jeg brettet og tastaturet foran meg, så jeg kan forklare det med at jeg leste noe morsomt. De som driver kafeen vet hva jeg holder på med så de bryr seg ikke så mye med det.
Håper at dere synes epistelen er ok og kom gjerne med tilbakemeldinger, her eller på gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes når.''

Foto Magnus Fjell

Da denne dagen startet med noen cm nysnø og minus en del blå grader på Hamar, var det mest naturlig å starte en ny epistel med samme settingen, men da selvfølgelig med Skuddnes som bakteppe.

Det var faktisk det jeg begynte på også, men så kom de, drømmeriene, minnene og kanskje også tankene på at om ikke så mange måneder kan vi igjen, i dette flotte landet vårt, atter glede oss til en livsgivende, løvsprettende vår og etter hvert oppleve en glidende overgang til en deilig varm og altomslukende sommer.

Og hva skulle vi gjort uten disse fantastiske, skiftende årstidene her i landet vårt?

Hva hadde vi Nordmenn vært uten det som gjør at ett år her er så spennende, så skiftende og variert at det er med på å forme vårt lynne, vårt sinn, ja idet hele tatt hele vår identitet som Nordmenn.

Naturen har i sin vishet utstyrt oss med den guddommelige evnen til å mimre, å ta oss selv tilbake til tidligere opplevelser ikke bare for lære av det, men for å bruke de gode opplevelsene som en del av helheten i vår streben etter ett ‘’godt nok’’ liv når dagene kanskje er kalde på mer enn en måte.

Med snøen lavende ned på utsiden satt jeg altså på en av mine stamkaféer og drømte meg tilbake til min barndoms dal, mitt Bjørnebærsted, Skuddnes.

Jeg kunne jo drømme om å ‘’færra te Mexico’’en tur, men neida, ikke denne karen nei. Jeg lot tankene ta meg med til lange, laaaaaate, varme dager med iskrem, sykling, bading, og iskrem, sykling, bading, og enda mer iskrem, sykling, bading…………... og alt det andre som hører, og skal, uten unntak høre hjemme i alle barns barndom.

Til den tiden der vi fikk lov å være barn og bare det…….være helt og fullt barn med skolefri og ikke en bekymring som kunne bremse eller sette en stopper for livsutfoldelsen.

Det er jo ikke for ingenting at Skuddnes har uoffisiell Norgesrekord i sommerby-utmerkelser, nå sist i sterk konkurranse med Kragerø om tittelen Norges Beste Sommersted, som selvfølgelig Skuddnes gikk vinnende ut av og det med, etter min mening god grunn.

Det kan vel ikke sies at akkurat det er en objektiv uttalelse, men jeg står inne for den, basert på minne sommerminner som travalabb i Skuddnes og som kanskje startet sånn:

‘’ Fri, fri fra skolens slaveri….’’ (regner med at de fleste kan resten, så jeg tar den ikke her :-) )
Det er vel kanskje ikke en av de mest intellektuelle uttalelsene man kan komme med, men som barn skal man ikke være intellektuell, man skal være barn og har lov til å rope ut sin hjertens mening for full hals, uavhengig av hva voksne måtte mene, sånn var det og sånn skal det være.

Om det var akkurat det jeg tenkte denne dagen vet jeg ærlig talt ikke, men det kunne være det jeg tenkte, selv’om vi hadde hatt sommerferie fra skolen en stund allerede.

Jeg våknet tidlig, delvis under en altfor varm dyne, som jeg hadde sparket halvveis av meg i løpet av natten. Det er ikke alltid at verdens varmeste dyne er det beste. Det er som med mange andre ting, det er en tid for alt.

I og med at dynen lå nesten ved siden av meg, kunne vel bare tyde på en ting,  det var varmt…….. og er det noe man ønsker seg som smårolling i Skuddnes om sommeren så er det akkurat det, det at Golfstrømmen har ført til at det nok en gang er varmt og sommer.
Jeg var ganske så trøtt etter gårdsdagen eskapader rundt omkring på mulige og umulige steder på min følgesvenn Tomahawken.

Først en runde ned i byen for å sjekke at alt var som det skulle være, det være seg hos Snørteland, hos Thorsen eller resten av de stedene jeg til stadighet var innom, sikkert til manges fornøyelse, men sikkert også til noens irritasjon……...
Jeg endte dagen oppe hos Erik Melhus, der jeg etter egen mening hadde gjort en god innsats inne i drivhuset og i tillegg hadde vært med på å levere noen esker med tomater og agurker til Grønningen som var sjåfør for Gartnerhallen.

Han leverte grønnsaker til butikkene og tok samtidig imot grønnsaker fra de som skulle levere. Det hendte også at jeg fikk sitte på med ham og hjelpe til når han skulle levere til butikkene, Svære Greier det for en liten pjokk.Det var litt enklere den gangen enn nå.

Etter at jobben var unnagjort hos eiegode Erik ble jeg belønnet med en liten pose med, ikke ‘’stekte grønne tomater’’, men med verdens og da mener jeg verdens absolutt beste ‘’sukkertomater’’ som jeg tok med meg hjem til mammen og selvfølgelig fikk masse skryt av henne for at jeg var en så flink arbeidskar, som kom hjem med ‘’lønnen’’ til glede for hele familien på Kirkeveien og kanskje også til noen naboer hvis skapet allerede var fyllt opp

Tomatene til Erik hadde en så god smak at jeg fremdeles leter etter DEN gode smaken, som jeg dessverre enda ikke har funnet, dette selv om vi idag har ørtenhundreogfjaksten forskjellige tomater og smaker å velge mellom. 
De under her påstås å være verdens beste......Skeptisk....:-) 
De som mener det, bodde ihvertfall ikke I Skuddnes mens Erik drev med tomater.

Så, til de som driver med tomater: den som ''Igjen-finner'' Sukkertomatene til Erik ‘’den vil det gå godt og hun/han får leve lenge i landet’’

Jeg hadde da omsider kommet meg hjem og etter å ha blitt traktert etter alle kunstens regler av en mamme som, som alltid hadde en middag klar når smårollingen kom hjem. Det kunne godt ha vært ferske steke fiskekaker i brun saus med masse løk i som sto på menyen denne dagen. Etter at middagen var fortært, kanskje med en Thorsaispinne til dessert var det tid for barne tv. Da var det Tøffe, Pernille og Mr. Nelson osv…... og alle de andre herlige programmene med diverse ganske så typete figurer NRK kunne by på, dengang da barnetv var barnetv og ikke et freakshow som det kan se ut som enkelte ganger nå om dagen ‘’alt var mye bedre under krigen osv osv’’ :-) Det er nå engang slik at det var alltid bedre før, sant vel, eller kanskje ikke????
Etter at Ragne Tangen og, eller Rolf Riktor hadde ønsket oss små en alen lange god natt og Janka hadde annonsert Dagsrevyen (het det det den gangen?) bar det til køys i 2. etasje. men først måtte jeg dra meg opp langs gelenderet på den, etter min mening altfor bratte trappen. Vel oppe bar det inn på rommet og etter litt Donald Duck lesing i sengen kunne jeg trøtt og vel fonøyd dra den etter hvert, varme dynen over meg og forsvinne inn i drømmeland.

Det var her jeg altså sakte men sikkert våknet dagen etterpå, under den altfor varme dynen.

Mamma hadde sagt at hvis det ble sol og varmt denne dagen så kunne jeg, hvis det var flere som skulle dit, dra til Sandholmen for å bade sammen med de andre og i og med at det var varmt, så det ut som dette skulle komme til å bli dagens aktivitet. Etter å ha pakket nødvendige remedier som håndkle, badebukse og annet veldig nødvendig badeutstyr, samt og absolutt ikke å forglemme, Mariekjeks og brus eller saft bar det nedover kirkeveien på Tomahawken for å se om de andre var klar og det var de som regel.

Vi dro i mer eller mindre i samlet flokk oppover Postveien og tok til venstre og syklet inn på Gamle Syreveien. Det startet med en kneik oppover der Rektor Røynås på barneskolen bodde. Denne kneiken var vel ikke så bratt, men bratt nok for de som ikke hadde gir på sykkelen sin. Jeg hadde gir på stangen som hadde samme utseendet i de ‘’forektige automatgir-bilane’’, dvs  det var bare å dra i girspaken, som var festet på stangen, frem eller tilbake. Jeg slapp unna klikkegirene slik det var på syklene med rattgir. 

Jeg snakker her selvfølgelig om giret på min, etter min mening geniale sykkel, Tomahawken. Dere begynner sikkert å bli drittlei denne hersens sykkelen snart, men ikke jeg……

og det er jeg som skriver…. :-)

Vel oppe på toppen av kneiken, der inspektøren på ungdomskolen bodde, gjorde vi oss klar til en fartsorgie nedover Remøbakken forbi, hvis jeg ikke husker feil, huset til an Berent, som hadde samme type trehjuls-motorsykkel som Ole Kolli (Olsen)

‘’Huhei hvor det går’’ hadde de sikkert sagt hvis det hadde vært ett innslag i filmavisen, men vi ropte og hoiet ‘’hållovei, hållovei…….her komme me’’.

Nedover bakken bar det i en fart som nok hadde ført til hjertestans på hvilken som helst mor, hvis de hadde sett oss men det gjorde de jo ikke, så nedover bar det i…... Supermannsfart !!

To krappe svinger, først til venstre, så til høyre og så gjaldt det å tråkke som bare en liten pjokk kan, nedover og over den lille sletten nederst i bakken, for i motsatt ende var den bratteste kneiken på veien og der var det livsviktig å ha en Supersonisk fart for å komme opp med minst mulig tråkking og girskift, men opp kom vi……….noen ganger gående……

gråtende…...med blod fra oppskrubbede knær etter ett sklidende møte med den løse grusen. Det var ikke bare en dans på roser å være barn den gangen heller, ihvertfall ikke syklende…

Vi nærmet oss målet, Sandholmen.

Bare jeg skriver eller tenker navnet så trigger det noe inn i granskauen med hjerneceller og jeg blir tatt tilbake til en svunnen tid, en paradisisk tilværelse der vi, som tidligere skrevet, var Barn og bare, bare det.

‘’Å gubbavaremegvel, så kjekt me hadde det.’’

Foto Tone Tjøstheim

Før vi kom oss til paradiset på jord var det en del hindere som måtte forseres. Det startet med å huke av det strømførende kugjerdet til bonden som eide veien nedover mot Sandholmen. Her hadde vi fått så streng beskjed det går an å gi ett barn uten å ‘’bedrive vokabulært mord’’ om at ‘’dokke MÅ huska på å henga det elektriska jere på plass igjen’’. Hvis vi ikke husket dette, så var tuseogett ute og all verdens vonskap skulle….. neida, men vi fikk ganske så streng beskjed om å henge det på plass igjen……

Etter å ha skjult eller pakket ned alle røde håndkle eller badebukser bar det nedover en liten bakke og ut på flatene frem mot målet, der traktorveien hadde store hull med vann i etter siste regnskyld og store feite kuruker langs hele veien

Det var vel ikke til å unngå at en eller flere av oss gikk på snørra på den glatte veien, glatt av sørpe og møkk. Det gjorde egentlig ikke så mye syntes vi da, men jeg er ikke så sikker på om alle foreldrene var så enige i akkurat det. Vi tenkte vel at vi skulle jo bade allikevel, så vi ble da reine okke som. Bortover bar det uansett, stadig kikkende til siden om det kom noen sinte kuer eller okser. Det var sikkert ikke noen okser der, men som kjent er fantasien alltid sterkere enn virkeligheten, spesielt når du er barn og ikke vet så mye + at det var litt mer spennendes hvis vi kunne innbille oss at det kom en svær ilsint tyrefektingsokse etter oss og vi virkelig måtte gire ned og sykle for livet. Det hendte jo at en firbent tittet opp fra sin late gressing og rautet litt til oss og da var jeg glad jeg hadde pakket vekk alt rødt slik at jeg unngikk en skjebne verre enn døden,  som enkelte av deltagerne i okseløpene i Pamplona.

Nede ved enden av jordet og veien var det en liten rød hytte og ett nytt gjerde, men dette gjerdet var av en mer solid type og hvis jeg ikke husker feil og hjernecellene mine har sendt riktige signaler, så var det en grind der.

Siden det bare var noen få meter ned til sjøen var det mange som lot sykkelen stå igjen på feil side av grinden eller på baksiden av hytten.. Noen av oss låste syklene våre, men det var vel ikke akkurat for at vi var så redd for at de skulle bli stjålet. Det var vel heller for å vise frem den flotte låsen vi hadde på sykkelen, noen hadde den med kode på,  fem ‘’knapper’’ som man enten kunne dra ut eller trykke inn i en spesiell kombinasjon ‘’ 1ud, 2inn, 1ud og 1 inn og vips så var den åpen etter at vi hadde trykket på en liten hendel. Jeg hadde den nye typen som det var nøkkel til. På den var det inn med nøkkelen og låse opp, bikke den over slik at en stang gikk i mellom spilene, vri rundt nøkkelen og vips ‘’klikk, lås igjen ’’ så var det gjort. Det var også en lås som var ganske lik den første jeg nevnte, bortsett fra at den hadde en knapp, med ett katteøye på hvis jeg ikke husker feil. Knappen kunne man føre til begge sider og opp og den superhemmelige koden kunne være: to klikk til høyre, et klikk til venstre og tre klikk til høyre og så opp og når det var gjort ''klikk lås opp''. For å låse den var det bare å trykke ''bøylen'' ned slik at den gikk mellom spilene og inn i ett hull på andre siden av låsen og vips ''klikk lås igjen''. Det var ikke til å unngå at disse ''bøylene'' ble både skakke og skeive, men med litt god hjelp til å rette dem opp igjen fikk vi det da til å fønke. :-)

Vi klatret over steingjerdet og løp nedover mot vannet mens flasker, håndkle og andre remedier dinglet og danglet i de altfor få og korte armene våres. Vel nede  nesten ved stranden, der det var en grind til, var det en kort rådslagning om hvor vi skulle slå oss ned. Noen ville ligge helt nede ved vannet, men flertallet ville ligge, eller ha basen oppe ved grantrærne, like ved den rødmalte hytta som sto der. Det ble flertallets valg, dette til tross for morderiske Slag-insekter som allerede surret rundt huene våre. Vii slo oss ned helt opp mot grantrærne, der vi tross alt hadde bestoversikt og kunne følge med på ting&tang

Etter å ha flådd av oss shorts og t skjorter var det på tide med det store håndklestuntet eller trikset. Man tager hva man haver, i dette tilfellet et alt for lite håndkle, det store lå selvfølgelig igjen hjemme. Det var en sann kunst dette å få underbuksen av seg uten at hele Sandholmen fikk en mulighet til å se både det ene og det andre og nå var det jo varmt og ikke ca.1 cm kaldt ……

Etter å ha vridd og vrengt av underbuksen med en hånd og pittelitt forgjeves hadde klart å holde familiejuvelene mer eller mindre skjult bak den lille snyteduken av ett håndkle, kunne vi endelig dra badebuksen faderlig fort opp der den skulle være og eventyret kunne begynne.

Foto Tone Tjøstheim

Først var det en tur bort til kaien eller grunnmuren, muligens av av et båthus,som fortsatt sto der, med vann inne blant steinveggene. Disse hadde, hvis jeg ikke husker feil forskjellige ‘’rom’’ som vi hadde krabber og andre av havets frukter som vi fikk tak i. Det var jo ikke tette vegger, så det var vel ikke akkurat SÅ ofte at vi kunne gjenoppta ‘’sjøfarmen’’ vi kanskje hadde klart å få til fra dagen før. Uansett, som oftest var det tomt og vi kunne starte med blanke ark for å lage oss sjøfarm, kanskje var det fra unger med store visjoner om lignende, større  innhegninger at hele grunntanken for Norsk oppdrettsnæring ble lagt….ja, kim vett???

Foto Tone Tjøstheim

Før vi kunne starte med innhøstingen til sjøfarmen måtte vi selvfølgelig ta oss en runde for å sjekke at alt var som det skulle være. Jeg startet ofte ute ved stupebrettet, der de som var noen år eldre allerede var igang med sine mer eller mindre vellykkede stup. Det var en del som utmerket seg, men jeg husker ikke akkurat hvem. Litt lenger inn mot sjøfarmen vår var det hyller som vi litt mindre vågde å hoppe og etterhvert stupe fra. Det var som om naturen hadde lagt det opp slik at man kunne starte  fra laveste høyde inne på kaien, for så å kunne gå løs på hyllene på vei ut mot stupebrette. På hyllene kunne man starte nederst med å hoppe, så stupe for så å gå gradene oppover så å stolt kunne ta det store steget og stupe fra toppen av fjellet, eller kanskje mer sikkert, fra stupebrettet litt lenger ut.
Å stupe fra toppen av fjellet ble vel av de fleste sett på som litt av en risikosport, dette da fjellets skrånet utover og man måtte ‘fly’ utover for å ikke bange huet i fjellet. Men med så enkle stupefasiliteter klarte vi da å lære oss å stupe, i motsetning til dagens luksus-stupetårn som vi har her på Hamar (måtte bare :-)

Etter at inspeksjonen var vel gjennomført var det på tide med det viktigste, leken…..

Det jeg ofte gjorde før jeg var svømmedyktig, var å sjekke om vannet var så lavt at jeg kunne vasse med hodet over vannet over til selve SandHolmen. Det er jo som kjent alltid grønnere på den andre siden av bekken, i dette tilfellet var bekken sundet mellom ‘’landside’’ Sandholmen og ‘’seaside’’, den forektige Sandholmen.

Her hadde særlig de som hadde båt sitt eldorado. De kunne jo bare gå tørrskodd i land, mens vi ‘landside’ måtte vasse med en bylt over huet, eller bare vasse over og være der en stund før vi måtte tilbake for å spise eller smøre oss med solkrem, eller hva det var for noen remedier vi brukte til solbeskyttelse på den tiden. Personlig så likte jeg meg nok best på den siden man ikke trengte båt for å komme til. Det forhindret meg ikke fra å takke ja hvis Hellandfamilien inviterte meg med i den tidens James Bond båt,

Illustrasjonsbilde

Raaaaaaserbåden til Helland,, som for meg som smårolling fremsto som den raskeste båten i hele verden.

Akkurat det var i det hele tatt svært mange ting i Skuddnes som i mine øyne var, størst, best, raskest osv på den tiden. Blant annet så hevdet jeg at med stor personlig overbevisning, etter en ro og fisketur men John Albert, at Hilleslandsvannet var absolutt Verdens største innsjø, noe jeg etter store diskusjoner, litt etter litt måtte, til min store fortvilelse gå tilbake på, først til største i Europa, så til Norges største, osv, osv for til slutt ende på at det ihvertfall var større enn Almannamyr……

Det tok meg mange dager å forsone meg med dette, men det er nå  en gang sånn sånn verden fungerer. Det man ikke vet eller kan, det må man lære seg, selv om det er mange som ikke akkurat er eller var eksponenter for denne teorien, men tror at de er ferdigmontert allvitende….., de om det.

Noen av oss badeglade smårollinger var så heldige å være de stolte eiere av vår egen dykkermaske, litt senere også snorkel og svømmeføtter. Dette gjorde at et helt nytt univers åpnet seg for oss.

Jiiiiiiipppppiiii, vi kunne jo se under vann, Ikke det at det var såååå mye å se på da de fleste fiskene hadde tatt til vett og dratt litt lenger ut enn der vi små vågde å vasse eller ‘’svømme’. men det var alltid noen sandflyndrer og noen stinter som ikke hadde ‘’tatt til vett og dratt mot sør’’.

Inne ved land, under steinene var det krabber som ikke så på oss små som noen trussel, enda, og fremdeles valgte å leve sitt etterhvert farlige liv under steinene, for det ble det etterhvert som vi brave små fant ut at krabbeoppdrett i ruinene av båthuset nok var en glimrende ide.

Vi måtte bare lage noen innhegninger først og det var ikke bare bare, men med noe gammel hønsenetting fikk vi det det til, tilslutt.
Dette var ikke krabbene helt enige i og de var jo dyktige klatrere og fant snart veien ut av den møysommelig oppbygde innhegningen

Da var det bare, litt slukøret å begynne med det hele forfra igjen, gang på gang, igjen og igjen. Jeg er litt imponert når jeg tenker over den ståpå viljen vi til tross alt hadde den gangen

Etter mye hard jobbing var det tid for pause og her var det vel gjengs for de fleste at  Mariakjeksen som var den gjeldene og mest utbredte lunsjmenyen. Denne ble inntatt oppe ved grantrærne, der ‘’basecamp’’ lå

Etter en velfortjent påfylling av ny energi bestående av Mariekjeks, saft og kanskje noen andre godsaker som mammaene våre hadde lagt i posene eller sekkene uten at v hadde sett det, var vi igjen klare for nye ekspedisjoner og opplevelser her i vårt paradis på jord.

Dette får jeg komme tilbake til i en senere epistel. 

Håper at dere har ‘’sett det’’ for dere og at epistelen er med å trigge dere egen harddisk slik at deres egne minner kommer frem fra en plass langt der bak, for de er der…...hvis du slipper dem frem. Jeg må også fortelle om hvor positive og hjelpsomme folk er i Skuddnes. Når jeg holdt på med denne epistelen fant jeg ut at jeg ikke hadde noen bilder fra Sandholmen, men husket at jeg hadde sett noe på gruppen, så jeg tastet med Tone Tjøstheim som straks satte igang å lete i arkivet sitt og vips, etter en halvtime lå de på messenger hos meg. Hjertelig takk til Tone og til de som deler en masse med flotte bilder på gruppen og lar meg få bruke dem når jeg spør.

Hadetpåbadet dingamlesjokolade. :-)

Tastas..........plutselig.

Ninne, han på Hamar.