10 del: Sol, remedier, solbrenthet og litt til ©

Foto fra Sandholmen: Tone Tjøstheim

Å begynne på en ny epistel kan av og til være en litt vanskelig affære. Det er mange hensyn som skal taes, dette da ting som kanskje er morsomt og interessant for meg overhodet ikke er interessant for mange av dere som skal lese den. Når det er sagt så går det forbausende lett å skrive når man har bestemt seg, kanskje som i resten av livet?

Det er uvissheten som lager problemer, når man har fått svar, når man har bestemt seg, når grublingen har stoppet, da går ‘’alt så meget bedre’’. Da har man fått noe å forholde seg til og kan ta bestemmelser utfra det man har bestemt seg for.

Det er en del som har vært inne på bloggen og lest epistlene, 5600 er passert i skrivende stund og det er noe jeg synes er mer enn ‘’godt nok’’. :-)

Etter at vi hadde tilbrakt nesten hele dagen på Sandholmen, der noen av oss, vi som hadde en hvit, ja nesten blåhvit hudfarge som nasjonalfarge før sommeren hadde begynt, nå hadde fått en umiskjennelig ‘’pink panter’’ kulør over det meste av kroppen, spesielt skuldrene.

Selve fargen plaget ihvertfall ikke meg i nevneverdig grad, men så var det denne hekkans solbrentheten og de smertene som ubønnhørlig ville komme. Denne sviingen man nesten ikke merket så lenge man oppholdt seg i ‘’paradisstekeovnen’’, men som man merket til gangs noen timer senere. Den kom litt snikende, kanskje kom det noen hentydninger fra skuldrene allerede før vi pakket sammen for sykkelturen hjem.

Det kunne føles som om huden var ett par nummer for liten og at T-skjorten jeg hadde på mer og mer ble som en fastlimt kondomdrakt. Du vet disse draktene som noen har på seg…..., kanskje spesielt de som tror at de plutselig, sånn uten forvarsel er blitt  toppidrettsutøvere i en alder av ‘’ørtenogfjaksten’’,.... de om det.

(hvis noen noen gang ser meg i en sånn, skyt meg med en eneste gang…...:-) )

Nok om det, tilbake til de mer og mer sviende, brennende skuldrene som ble mer og mer brennende ettersom jeg ble mer og mer svette etter som vi sakte men sikkert kom oss oppover mot syklene, som selvfølgelig sto der vi hadde satt dem. De var jo låst etter alle kunstens regler. ‘’Klikk lås igjen’’ ble til ‘’klikk klikk lås opp’’ og vips så kunne vi ta fart på veien hjem igjen.

Nok en gang ble de snille kyrne til bonden forandret til rene drapsmaskiner, den farligste

El Toro eller Killerokse om du vil, i min livlige fantasi.

Dette førte til at jeg giret ned og satte farten opp til om ikke supermannsfart, så ihvertfall til en fart som førte til at en del kroppsvæske ville ut gjennom porene. Dette førte ubønnhørlig til at t-skjorten, som før flagret i vinden som i den reneste 
‘’Timotei Shampoo reklamen’’ limte seg fast til kroppen og forsterket følelsen av en allerede to nummer for liten hud.

Vi kom oss forbi alle de extreme farene, som fantasiokser, glatt gress, kurukker store som gravhauger osv, osv og tilslutt karret vi oss opp den lille bratte bakken til strømgjerdet.

Vi strevde litt, men omsider, etter litt strev fikk vi hektet på plass kroken i enden av strømgjerdet der den skulle være. Jaggu meg godt at det var gummihåndtak på gjerdet, ellers så hadde jeg sikkert, i min fantasi, blitt stekt levende slik vi hadde hørt at de farligste forbryterne OverThere ble da de ble henrettet i den elektriske stolen.

Hmmm, apropos,.......jeg hadde jo hørt om det,..... så det fantes jo elektriske rullestoler ….kunne de brukes som????........

fantasien kjente ingen begrensinger i en liten travalabs hode….

Akkurat dette med elektrisk gjerde hadde jo nesten alle gutta erfaring med. Det var alltid en eller annen i løpet av barndommen som klarte å lure en litt mindre informert travalabb til å ta frem ‘’piben’’ og pisse på ett strømførende gjerde, noe som ikke akkurat var noen behagelig opplevelse. Resultatet ble som regel akkurat som å bade i kaldt vann, ca 1 cm vondt……

Den eneste trøsten var at neste gang, neste gang var det min tur til å lure noen…….men det var en mager trøst, man måtte jo teste det selv en gang til…..og en gang til….’’just for fun?’’ Noen prøvde det såpass mye at jeg har en mistanke om at ‘’smerten gikk over i vellyst…?’’, men bare en mistanke. Det var vel heller tøffhetsyndromet som slo ut i full blomst.

Det var ikke alle som fikk støt og det har jeg litt forklart senere med at man ikke har en ‘’sammenhengende stråle’ så da får jeg stole på det da. Heldigvis så lærer man så lenge man lever….OG…. takk for det, dette til tross for at det finnes folk som tror de er ferdig montert og utlært allerede fra fødselen av, vel, det kan ihvertfall virke sånn av og til.

Etterhvert kunne man flyttet opp en divisjon og kunne drive med såpass avanserte ‘strømgjerdefysikkforsøk’ som ‘’lang rekke, alle holder hverandre i hånden’’ der den første tar tak i strømgjerdet og……....Svarteper ble utdelt til sistemann i rekken, da i form av en prøvesmak av ‘elektrisk-stol-light’ strømstøt.

Hadde noen av oss den gangen gått videre med vår nysgjerrighet på fysikk, så hadde det kanskje vært en Skuddnesbu og ikke Andreas Wahl som hadde lagd de populære fysikkprogrammene i serien ‘’Med livet som innsats’’. Man skal vel heller ikke se bort i fra at det var gjennom sånne barneopplevelser at han fikk ideen til å lage programserien, hvem vet?

Etter at bonden som eide strømgjerdet hadde vinket og smilt til oss da han konstaterte at vi hadde vært flinke jenter&gutter og hengt strømkabelen på plass igjen var det bare å ta fatt på hjemveien, skjønt hjem og hjem Fru Blom, det ble ofte mange avstikkere før jeg satt vel plantet ved kjøkkenbordet hjemme, men ikke denne gangen.

På veien ned mot dumpa, før Remøbakken gikk det rimelig greit, igjen tok vinden mye av den tiltagende smerten som sakte men sikkert begynte å bli ganske merkbar. Vi begynte oppstigningen oppover Remøbakken og sviingen ble mer og mer merkbar ettersom T-skjorter, nå impregnert med svette sakte men sikkert gnikket og gnudde seg inn i selve skulderen, det var ihvertfall sånn det føltes. Nesten på toppen av Remøbakken gnikket t-skjorten så pass mye at det var en befrielse for skuldrene at vi hadde måtte stå på sykkelen for å komme oss opp.

Men etter at toppen var nådd så var det ihvertfall noen minutter i Supermannsfart på sykkelen nedover mot Postveien, der den fastlimte T- Skjorten forhåpentligvis ville løsne og flagre i vinden omtrent som mammas gardiner når hun luftet ut hjemme med alle dører og vinduer åpne på de gode sommerdagene..

Når den hadde løsnet kom vinden som en kald, men god venn og virket i øyeblikket mer smertestilende enn den ‘’Hvitvask’’ som ventet meg når jeg kom hjem.

<<Den var vel den tidens Kjerringråds-Lidokain, men for de som er interessert så finnes den enda å få på apoteket. måtte sjekke på apoteket om det var riktig navn og bruksområde, så det så

Det er ikke bare på apotekene i Norge man kan få ‘’Hvitvask’’. Vi har via media fått vite at ‘’Hvitvask’’ har blitt brukt i mange år i store deler av verden, ofte med god hjelp fra noen Nordmenn og bedrifter. Nå sist har vi fått vite at bruken av ‘’Hvitvask’’ er spesielt stor i Panama, kanskje ikke så rart når man vet at Panama er et land med mye sol og man vil vel slippe unna ''smertene'' med forskjellige ting som svir der også, men da kanskje mer i en overført betydning :-) >> :-)

Vinden var nærmest som ''luftopium'' for huden disse korte, men gode minuttene nedover bakken i nesten Supermannsfart. Jeg syklet ikke i full Supermannsfart fordi jeg ville nyte at sviingen på skuldrene nesten ble borte det minuttet eller to det tok å sykle ned Gamle Syrevegen mot Postveien.

Det var så lite trafikk den gangen at vi bare freste over Høynesveien like før Bamsefabrikken. Kanskje ikke sååååå innmari lurt, men det var nå sånn det var…selv om det var noen ganger at det holdt på å gå helt galt, men det gjorde det heldigvis ikke for min del ihvertfall.

Vel hjemme ble det av og til, noen ganger både gråt og tenners gnissel når T-skjorten skulle av. Man skal vel heller ikke se bort fra at det kunne komme noen ikke helt så fine ord ut fra travalabbens munn når en kjærlig mamme prøvde så godt hun kunne å få kledd av meg slik at hun kunne få smurt meg inn før smertehelvete startet for fullt.

Rare greier tenkte jeg, dette at man ikke kjenner noe særlig mens man er oppi det, men kjenner det til gagns når det har fått satt seg, spesielt etter at ‘’u Nelly’’ hadde gått ned og skulderen føles som om det en hundretalls med smådjevler som står og stikker deg i skuldrene. Det må vel være det nærmeste jeg kan komme på å forstå hvordan småflyndrene på Sandholmen kanskje hadde det da vi jaktet på og stakk dem ihjel med våre Jernvareinnkjøpte harpuner, eller ‘’djevelgaffler’’. Disse ble som sagt, innkjøpt på Jernvaren og etter mye strev ble selve gaffelen montert på det som jeg mente var et gammelt ‘’rokkekosteskaft’’, funnet i bakgangen.

Harpun

Mammen var nok ikke SÅ innmari glad for at jeg hadde saget av selve kosten på for å kunne få en laaaaaang nok harpun, sånn som de store gutta hadde og svømte rundt med på Sandholmen og andre steder for å spidde flyndrer. Det var vel spesielt i Vik at det var mange som brukte harpun.

Det var ikke bare bare å få skaftet til å sitte ordentlig, men etter mange hammerslag, endel bøyde spiker, skruer,  litt småbanning (det var jo ikke hørbart i kjelleren) og en nesten ødelagt tvinge i den gamle høvelbenken som stod i kjelleren ble harpunen brukandes, men det blir en del av en annen historie, en annen gang.

Det å bli solbrent var ikke særlig ukjent for meg, så etter at mamma hadde smurt meg inn etter alle kunstens regler med dette underet av en remedie som het Hvitvask, så var det i praksis bare å vente på at det skulle begynne å svi Ordentlig.
(av alle ting en smertestillende “greie” kan bli kalt, så velger de Hvitvask???  Skjønner det ikke enda jeg…)

Jeg tror mamma prøvde å avlede meg så godt hun kunne med forskjellige aktiviteter, godsaker osv slik at at jeg kanskje ikke skulle merke at sviingen ble verre og verre etter som minuttene og timene sneglet seg avgårde og sviingen økte og økte. Etter barnetv + litt til og ett par brødskiver var det snart på tide å komme seg til køys. Før jeg gikk opp på rommet smørte mamma meg inn for siste gang med Hvitvask før hun ønsket meg en god natt og jeg tuslet bort gangen, opp de bratte trappene, alt dette mens huden, spesielt på skuldrene, føltes som om den krympet mer og mer og heeeeeelt sikkert var 6 str mindre nå enn den var før oppholdet i ‘’stekeovnsparadiset’’ på Sandholmen.

Bare det å legge seg og dra dynen over meg var en prøvelse. Dette til tross for at mamma hadde luftet og ristet dynen slik at den var så kald og luftig som mulig for travalabben. Jeg fikk da omsider dradd dynen over meg, men å ligge på ryggen med skuldrene ned på lakene kunne jeg bare glemme. Jeg fant ut at det måtte bli et  rimelig stabilt sideleie, eller fosterstilling om du vil, som måtte være den beste løsningen. Når jeg hadde roet meg litt ned ble smertene enda verre. Jeg hadde jo ingenting som avledet meg, så all hjernekraft var konsentrert om hvor vondt det var og det gikk vel ikke så lang tid før ‘’en stemme fra oven’’ fikk tilkalt mammen, som sikkert satt på kjøkkenet og la kabal eller så på fjernsyn for ny innsmøring av den, den gang ikke så store kroppen.

Innsmøring, et glass saft og noen trøstende ord pleide å gjøre susen, men ikke alltid. Det var nok noen ganger der det ikke hjalp og det gikk mange minutter og timer før travalabben sovnet og forsvant med Ole lukkøye som guide inn i drømmeland, bare avbrutt av intense smerter hver gang jeg snudde på meg i søvne.

Sånn var det å være lys i huden og være for lenge ute i solen uten alle de remediene vi har idag for å slippe den solbrentheten noen av oss fikk når vi var små. Jeg tror at de som tålte solen, ihvertfall bedre enn meg ikke helt skjønner hvor vondt OG irriterende det var for en ‘’de lyse’’ den gangen, med stadige innsmøringer av ting som for meg ikke virket som om det hadde noen effekt, gå med t-skjorte nesten hele dagen og i tilegg kanskje ikke kunne dra på stranden og bade i det hele tatt på noen dager hvis man hadde brent seg ordentlig en dag.

Jeg våknet litt senere en vanlig neste dag, sikkert fordi jeg sovnet inn sent og til stadighet våknet av solbrentheten og mamma hadde vett nok til å ikke vekke meg.
Jeg måtte jo være uthvilt til en ny dag med utflukter både her og der……..Etter en stund der jeg bare lå og så i taket, fant jeg ut at det var på tide å stå opp. Jeg fikk på meg shortsen, men droppet T skjorten foreløpig og etter en tur på badet karret jeg meg ned trappene og inn på toalettet for å lette på trykket. Etter å ha gjort meg ferdig på toalettet og tatt en liten titt ut fremdøren for å sjekke at alt var som det skulle være og konstatert at det ikke var sol den dagen, tuslet jeg innover i gangen mot kjøkkendøren som stod åpen. Fra kjøkken hørte jeg at radioen var på og som alltid, en sommermorgen etter kl 09.00 var det reiseradioen som sto på med musikk og småprat. 

Jeg har siden, så lenge det er praktisk mulig, alltid hørt på R R R R Rrrrrrrrrrrrrreiseradioen (er så flott atte…) Den gir meg assosiasjoner til deilige, gode laaaaaaaange, late sommerdager i Skuddnes og det er gode minner å ha med seg. Når Reiseradioen starter sesongen er det som ‘’å skru på sommeren’’ ihvertfall mentalt og det samme gjelder når sesongens siste program nærmer seg slutten og de spiller ‘’En sommer er over’’ med Kirsti Sparboe, da er liksom sommeren over, selv om det kan være pent vær i mange uker etterpå.

Sånn er det bare!

Mamma lurte på hvordan jeg hadde sovet og vi satt der og pratet litt mens jeg fikk i meg en brødskive eller to, samt en omgang med Hvitvask på de såre skuldrene mine under milde protester fra meg, det var jo ikke akkurat behagelig å bli smurt inn der det svidde mest, men det måtte gjøres, såpass skjønte jeg og mamma smurte så forsiktig hun kunne, så…….

Jeg kom plutselig på at det var jo tirsdag og på tirsdager hadde jeg fast jobb ned hos Snørteland. (tror det var tirsdagen, men det spiller ingen rolle)
Onkel Rasmus hadde fått inn alle regninger som skulle betales den uken og det kunne være betydelige beløp det var snakk om. Til å betale disse, i mine øyne ''Onkel Skrue sin

pengebinge'' beløpene hadde onkel Rasmus valgt meg. Dette var en stor ting for meg og jeg var kry som en hane kan jeg huske. Tenk å få lov til å bære millioner på millioner av kroner over til posten og banken og sørge for at det ble innbetalt. Det var også viktig å sørge for at kvitteringene ble stemplet etter alle kunstens regler og tatt med tilbake til Rasmus som sirlig kunne lage hull med hullmaskinen og sette dem inn i permene sine.

Tenk dere det, en liten Travalabb med, om ikke millioner på millioner, så ihvertfall tusener på tusener av kroner i hendene sammen med regningene fra forskjellige leverandører. Jeg husker at jeg i mitt stille sinn var litt redd for at det skulle komme noen B.Gjeng typer og prøve å frarøve meg de betrodde pengene jeg bar i en stor konvolutt. Jeg kikket meg om og bak noen ganger før jeg passerte Postveien og gikk over veien, kaaaanskje med et lite håp om at det stod en litt skummel type lenger nede i gaten, eller at det kom en mistenkelig bil kjørendes. Det gikk selvfølgelig bra som så ofte når fantasien spiller oss et puss, også i voksen alder.

Posten lå i det gamle og aktverdige bankbygget, med inngangsdøren til høyre, mens sparebanken hadde inngangen i den venstre døren. Det hendte at jeg måtte innom banken også, alt etter om det var post eller bankgiro og om jeg skulle sette inn penger også.

Etter at jeg hadde unnagjort bank&postoppdragene satte jeg meg ned på utsiden hos Snørteland og bare satt der og tittet på hva som skjedde. Borte ved veisluken stod traktoren til Sigurd stilt opp med kjerre og Bjarne var i ferd med å ta opp risten til kummen for å fjerne sanden som hadde hopet seg opp i løpet av våren og forsommeren. Han brukte en spesial’’spade’’ som jeg ikke aner hva heter. Den hadde samme løsningen som en hekkesaks, med to koste? skaft, ca to meter lang, satt sammen i ett kryss med små, spesialspader på enden,slik at ‘’spadene’’ ble som en grabb når man klemte skaftene sammen og man kunne løfte ut sanden fra kummen. Skjønner dere?, husker noen hva det heter?? Kan det være så enkelt som ''Kumspade'' Det var ihvertfall noe å se på og jeg ble vel litt avledet, slik at sviingen på skuldrene ikke var sååååå innmari sterk. Akkurat idet jeg skulle gå inn til Snørteland for å se om det var noe jeg kunne holde på med, kom frilufts og Hedersmannen John Albert, som bodde litt lenger oppe på Kirkeveien enn oss, gåendes langs postveien. Han så meg og kom bort til meg.

‘’Hei Jan Inge, dorr komme ein forskar fra universitetet å me ska ud i laksanødene te helgå for å marka laks, har du lyst å varra me? Det e Skålavågen sin båd me ska bruga’’

Universitet, forsker, laks, ut i båt, det er jo mer enn tre ting det ….
Jiiiipppiiiiiiii tenkte jeg og jeg regner med at det nok det jeg sa også. Svaret var uansett ett rungende JAAAAAAA,......'''men eg må sporr na mamma fyst!!!’’ ''Nei det trenge du ikkje, eg har snakkt me na eg, du må barra huska å ta med deg nista å redningsvest’’ sa den alltid smilende John Albert..

Men den, andre turer og fisking på Hilleslandsvannet med John Albert får jeg la ligge.... foreløpig.

Ha en flott forsommer videre i Skuddnes.

Ninne, han på Hamar. :-)