6. del ''Pylsebuå & litt lengre nerøve'' ©

Enden av Kjarkeveien.........

Pylsebuå 

& 

litt lengre nerøve. 

Jeg begynner nå å nærme meg enden av Kjarkeveien og av grunner dere kan lese i Haugesunds Avis, onsdag 25.11 2015, har jeg valgt å legge denne ut idag. 

Jeg fant ut at det var best at det var noe nytt å lese i forbindelse med at det er litt om akkurat dette i onsdagens avis.

Det er en liten bit av Kjarkeveien igjen, men den er ikke lang, så......får jeg se hva som skjer etterpå.

Dere vil sikkert merke, hvis dere leser alle epistlene etter hverandre, at det er litt forskjellige måter å skrive på. Jeg kaller det ''prøve og lære mens man går''.
dette er dere mer enn gjerne hjertelig velkommen til å skrive hva dere mener om som kommentar, enten her eller på lenken som ligger på gruppen 

''Du vett atte du e fra skuddnes når''

Etter å ha kost meg med pølsene, (legg merke til flertall :-)) som var elegant anrettet i spisspose hos Wedel sin Sentrum frukt&tobakk, sjekket fotballplakatene i vinduet ut mot Kirkeveien og fått med meg og konstatert at jeg nok en gang var satt opp som reserve på fotballaget, noe som forsåvidt var greit i og med at jeg ikke hadde noe store drømmer om å bli en stor fotballhelt. noe jeg utvilsomt hadde blitt hvis det ikke var for høysnuen…….. SÆRLIG...... NEI....... :-) :-)

Jeg satte jeg meg på den etter min, ikke akkurat objektive mening, råtøffe sadelen på min faste følgesvenn ''Tomahawken'', lente meg godt bakover, bak mot den høye ryggstøtten, steilet og trådde de få metrene over til fiskebutikken på bakhjulet, altså på ETT hjul over til Fiskebutikken til Martha Smedsvik. 
Samtidig som jeg syklet passet jeg selvfølgelig på å se om det var noen som så dette helt eksepsjonelle stuntet, heldigvis så var det noen som så det og dagen var reddet.......:-)

''Det fine med å være smårolling er at man har en livlig fantasi som får slippe løs på en totalt fri måte, man kan drømme seg til ting, steder og situasjoner som senere i livet blir nesten umulige pga de begrensingene som vi blir ''opplært til å godta'' og ''at sånn er det bare''. Men jeg hadde en smårollings fantasi og kunne drømme & fantasere litt......''

''Å du verden, når eg blir store så ska eg bli så han så kjørte på motorsykkel for fodle fart inni verdens stysste tynna, opp itte veggen elle Dødens Tønne så den blei kalte''.

Første gangen jeg fikk oppleve dette i Skuddnes var når tivoliet var på besøk og var plassert mellom ungdomskolen og fotballbanen.

Husker blant annet at det var en fakir som hang på magen over ett sylskarpt sverd som han sikkert slukte etterpå i tillegg. Han drev også med å ligge på glasskårseng. Uten at jeg kan si at jeg husker det 100%, så mener jeg, ganske så bestemt at han hadde det meget imponerende Indianske navnet ‘’Yellow Snake, åsså i Skuddnes da mann''. Det var svære greier for en liten pjokk å få oppleve noe sånt kanduveda. Det var også en del, ja, sånne damer med bøtter&spann med sminke, høyt hår, store solbriller.....litt sånn Sophia Loren damer....synes nå jeg da og flotte var de, bevare meg vel!!!

Nok om det, jeg får komme tilbake til Skuddnes sine besøk av internasjonalt? anerkjente artister, racerkjørere, sterke menn, sterke damer, fakirer osv ved en senere anledning.

Vi smårollinger oppfattet ihvertfall disse ''brave'' kvinner og menn som superstjerner og de hadde store problemer med å bli kvitt oss der vi hang rundt dem, bare for å være i nærheten av tøffingane og de flotte damene. :-)

Inne hos Martha ''Smissvig'' eller Smedsvik som hun vel egentlig het, hadde de dengang Verdens absolutt beste nystekte fiskekaker, og den uttalelsen står jeg ved. 

Jeg stakk hodet inn og kjente den gode lukten av nystekte fiskekaker, fisk av alle slag og tilberedt på alle måter, saltet, tørket, røkt osv.

Jeg mener også å kunne huske at de hadde ferdiglaget Cabaret, eller Aspic for den viderekommende, som nok var den store Klubbfavoritten blant Mammene på den tiden, sammen med fyllte skjell.

Jeg hadde ikke noe spesielt jeg skulle gjøre på fiskebutikken, så jeg snudde etter å ha konstatert at alt var som det skulle og pleide å være.

''Kaforr dorr ikkje e Fiskabutikk i ein by så Skuddnes idag e for meg uforståligt. ''

Jeg heiv meg på sykkelen og syklet tilbake på Kjarkeveien og snittet gaten over til ''na Stofa'' for å se om de hadde fått ny utstilling med klokker i vinduene sine. Hvis jeg ikke husker helt feil så hadde de i butikken en glassdisk, der det var ett sort eller mørkt tøystykke, antagelig velour eller fløyel, som man la klokkene på så de ikke fikk riper og man kunne se smådelene når de skulle sjekke klokken for feil.
Det var også et tungt forheng, der de satt bak for å reparere klokker osv og sikkert også kunne ta seg en god kopp kaffe og prate litt om hva som skjedde i byen om dagen. Jeg husker dessverre ikke så mye om hva de hadde å selge utenom klokker, men jeg mener at man måtte sende klokkene til Åkra hvis det var litt ''alvorlige'' feil med klokkene våre og de kom tilbake med rutebussen pakket inn i en brun avlang konvolutt der navnet på eieren var sirlig skrevet på med dato for innlevering osv.

Såvidt jeg husker så hadde de også en del kameraer som de solgte. Det jeg husker bedre er at etter hvert så overtok Doris butikken og den fikk egen

parfymeavdeling der både damer og herrer kunne kjenne på de nye luktene fra den store verden. Å du verden såååååååå godt det luktet hos kjekke og alltid smilendes Doris :-) kjenner nesten lukten enda.

Jeg mener å huske at de parfymene som var ''hotte'' på 60 og 70 tallet var Opium. l,air YSL, Fidji, Chanel No5, Rive gauche, 

trur eg......, (neida, har sjekka på nettet :-))

Blant herrene var det nok Tabac og Musk noen av de store favorittene, men i og med at det var mange som seilte ute så var det nok mange sjømenn som kom med både flotte og dyre parfymer og ittebarberinsvatn til seg selv og til konene sine når de kom hjem etter måneder og kanskje år til sjøs.

''For noen av de som var hjemme var det vel Old Spice, Mennen og Aqua Velva som gjaldt, den siste til både ut og i noen tilfeller innvortes bruk, det samme gjaldt vel Keratin hårvann ofte uten fett som man fikk kjøpt hos frisørene. Hadde man ikke tid til å handle selv, så kunne en av smårollingene gjøre tjenesten for litt klingende mynt. Det hendte ofte (les alltid) at smårollingene som prøvde å kjøpe Keratin, uten fett, ble nektet å kjøpe hårvannet, noe som var uforståelig for oss??? ''Det va jo barra hårvatten'' :-) (har ingenting med Stofa å gjøre)''

Like ved siden av ''Stofa'', mot Signør Sko, i mellomrommet mellom de to husene hadde vår alles kjære Brannmann, Baker, Businessmann og ikke minst Hedersmann, Mannebias plassert sin ''gule pylsebu'' som han og døtrene solgte pølser og annet snacks fra. Lenge før du kom frem kjente du den deilige lukten av stekt løk, annet godt og ikke minst av Snørtelandpølser, levert på døren av an Jacob OG her må jeg få tilføye, muligens skrelt og pakket for levering i brukte isbokser av undertegnede, sammen med Harald eller Turid.

Her var det populært for mange av oss å henge rundt, mens vi drøvtygde på en av de gode pølsene u Kisten solgte til oss. hvis jeg ikke husker feil så kunne du også få ''pylsa å stappa'', men det beste ved pølsene, ihvertfall for min del var den fantastiske stekte løken de hadde der. Den var det jeg i dag vil kalle laaaangtidstekt/kokt og var så myk som den mykeste fløyel, med en smak som hadde fått minimum 2 Michelinstjerner hvis jeg hadde vært Michelin Inspektør den gangen, sååååååå god var den. På utsiden av kiosken, som såvidt jeg vet ikke hadde noe spesielt navn, sto det en brusautomat og en automat der man kunne få, den gang de deiligste og eksklusive drikker som eks kaffe, sjokolade/kakao og ikke minst Buljong......åsså rett fra ein rektangulær boks, uden at nogen gjorde nogenting, duverden for en rivende teknisk utvikling.....:-) og det har jo vist seg at utviklingen ikke stoppet med drikkeautomater.... :-)

I ukedagene var det Kisten som sto der om kvelden. Det var åpent til ca kl 21.30 og det var godt besøk der.
Kisten jobbet som sagt der i ukedagene,da vi smårollinger var de hyppigste gjestene. Jeg mener å huske at det var en skammel, eller en liten trapp slik at 'vi små en alen lange' rakk ordentlig opp til luken, der alltid blide Kisten sto og forsåvidt hadde samme problemet som oss utenfor, på sin side av ''hallo i luken''. Det var allllllt for langt fra gulvet og opp til luken, så det var vel så vidt vi så hverandre, vi på utsiden og Kisten på innsiden. Men vi fikk da det vi bestilte og hadde mange hyggelige og gode timer foran luken med både Kisten og Gro, Gro som ofte var innom venninnen sin for å slå av både en prat og slå ihjel noen timer.

Når det var stengetid kom vår alles kjære Mannebias, eller Mannebusiness som han også ble kalt for å stenge sjappa og da var det ingen bønn for oss smårollinger, da var det bare å ta fatt på veien hjem til de alltid ventende gode Mammene våre.

Når det gjelder kallenavn, så hadde også Kisten et kallenavn og siden hun var datteren av ''Mannebusinees'', så måtte det selvfølgelig bli ‘’Little Business’’ på na Kisten og når ting blir sagt og uttalt med og fra et godt hjerte så tåler de fleste av oss å ha ett kallenavn.
Jeg  hadde selv en del, de fleste vet jeg forhåpentligvis? om, men det var sikkert noen jeg ikke vet noe om også. De fleste kalte meg vel for Steensen, antagelig for at Jan Inge ble for langt og det var jo Jan'er i bøtter&spann på den tiden, andre navn var Prikken, Tegnehalvard eller kanskje det var Teine/tegne-Halvard...??, Færingen(Pappen min var fra Færøyene), men det er ett som jeg fremdeles tuller med når jeg er Hima på besøk, det er ''Mågonjen nas Gudborg på Kjarkeveien'', jeg vet ikke bakgrunnen for det, men det kom fra munnen fra en ekstrem Vikingfan på Syre, som jeg var så heldig å få slå av en prat og tullprate med litt på Torget sist jeg var hjemme, vel sånn har det alltid vært og vil det forhåpentligvis alltid være.

Jeg vil heller ha tusen kallenavn, både med positiv og negativ klang, enn absolutt
...ingen.

Offffameg, nå har eg gjort det igjen, skreve meg vekk fra det eg holdt på med.
Det e ikkje barrabarra å ikkje konna tygga tyggegummi å venta på bussen samtidigt, men sånn e det barra......

I helgene var det storesøsteren til Kisten som sto der sammen med Hanne Marit, da var det et annet klientell som besøkte gourmetkiosken mellom Stofa og Signørsko enn ellers i uken.
Når det var dans på SUIL huset, eller kinoen var det nok en litt annen gjeng enn oss

smårollinger som var fysne på en matbit etter at de hadde fremstått som dansende festløver i timevis på dansen og ville ha seg en ‘’pylsenabbe’’ for å stille den verste sulten etter både mye dansing og annen ‘’aktivitet’’ langt ut i de sene kveldstimer.

Jeg tror at også onkel Gunnar jobbet der noen av de travleste kveldene og da mener jeg de travleste kveldene i en meget utvidet forstand, for det var ikke alltid bare pølsene som ble plantet midt i fjeset etter at dansen var offisielt avsluttet. Det var vel heller ikke alle som hadde såååååå lyst å ta fatt på hjemveien av mange årsaker.....:-)

Her tror jeg de forskjellige årsklassene vil ha forskjellige oppfatninger om hvordan det var. De som var inne på dansen har kanskje den oppfatningen av at det var rolige danser, der man både fikk danset og både sjekket selv og ble sjekket opp.

For oss smårollinger som så det hele fra utsiden, så kunne det mer fortone seg som en mer eller mindre organisert lang slåsskamp, dette fordi de som begynte å sloss selvfølgelig ble kastet ut, men det var jo ikke det samme som at kampen var avsluttet og dette hadde vi som fikk lov til å ta oss en sen kveldsrunde, orkesterplass for å se.

Rett over Torget lå Sigurd Svendsen sin tippesjappe og glassmagasin. Jeg mener at de også solgte leker der, men husker ikke når det kom leker eller når det var glassmagasin. Uansett, i ''tippeavdelingen var det alltid et hekkans liv rett før fristen for innlevering av tippekupongen på onsdagen 😀 Da gjaldt å få levert inn kupongene for stempling. 

Tippekupong fra 1963.

Datidens ''Datamaskin'', Tippemaskinen.

Det å levere inn tippingen den gangen var ikke barebare. De skulle selvfølgelig fylles ut og det kunne bli en del kuponger hvis man leverte inn system. Kupongene ble levert til Sigurd, som sirlig sjekket at de riktige kryss var satt og så var det å stile inn datidens ''datamaskin'', den grønne maskinen med draspaker, som ble stilt inn på antall rekker osv, dette for å få de riktige stemplene på kupongen slik at den var lovlig innlevert. 

Man fikk så kopien av den innleverte kupongen og de originale ble, etter hva jeg vet sendt ett eller annet sted, kanskje Oslo, men jeg mener bestemt at de ble sendt med rutebussen til Haugesund først.

Sigurd Svendsen & Per i Smiå

Det var en del tippelag som leverte inn ganske store systemer, til en del kroner uten at jeg vet noen beløper. Jeg kan heller ikke huske at det var noen som stakk av med noen gigantiske premier, men det kan jo ha hendt...... Tomahawken sto utenfor og jeg skulle bare ta en sjekk om hva som skjedde hos Sigurd, så jeg hentet sykkelen og gikk med den leiende videre nedover mot Søragadå, passerte Minda sin blomsterforretning som lå der baren på Smiå ligger idag, med store vinduer og inngangen mellom to av vinduene. Dengang var ''termopanvinduene'' ganske grønnfarget, så de hadde ett ganske distinkt grønt skjær i seg. Blomster var ikke akkurat min greie på den tiden, så jeg fortsatte litt lenger ned, der spisesalen til Smiå ligger nå. Der hadde, etter sigende, en av Skuddnes sine sterkeste menn sitt arbeidssted. Han var vel det vi vi kalte en altmuligmann, Per i Smiå eller Per Midbøe som han egentlig het. Per var en mild og snill mann som lot oss smårollinger få komme inn i smien hans og se på hva han holdt på med. Utenfor inngangsdøren til smien lå det alltid en del flatjern som han brukte når han smidde porter, gjerder osv.

Disse ble også brukt når det var Sterke menn som eks Torkel Ravndal på besøk på ungdomshuset der han hadde show og bøyde jernrør og flatjern. Det gikk rykter om at Per var mann for å bøye de fleste jernene selv, men jeg så det aldri. Essen hans lå rett frem når vi kom inn døren og der var det alltid fyr, men jeg kan ikke huske at Per gjorde så mye når vi var innom. Det var sikkert pga at vi ikke skulle få noe glødende metall på oss når han banket jernet flatt med de enorme hammerne. Per i Smiå hadde også en bror som var kunstmaler, mange av Karl Midbøe sine bilder henger rundt omkring i hjem i Skuddnes vil jeg tro. Per var også Brannmann og var en av de som var med å redde Søragadå når det brant på trelastlageret på 70 tallet.

Sånn, da er det ikke lange biten igjen. Noen steder og hendelser er ikke nevnt av forskjellige årsaker, noen ganske så naturlige i og med at jeg ikke husker alt og at det det stadig dukker opp nye ting mens jeg skriver. Dette får jeg se om jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning, en eller annen gang.

Dere får ha en aldeles fortreffelig og flott dag og uke videre i det jeg har valgt å kalle ''Mitt Bjørnebærsted'' noe dere kan lese om snart i ett annet medium. 
For å forklare hvorfor jeg kaller Skuddnes for mitt Bjørnebærsted istedenfor mitt Jordbærsted som er mer vanlig, så er det akkurat det, Skuddnes er ikke ''vanlig'' :-) I Skuddnes finnes det en god del ville Bjørnebær, noe som ikke er så vanlig som jordbær og etter min mening mye bedre.
Jeg tenker det samme om Skuddnes, det er ikke ett vanlig sted så det fortjener en annen benevnelse enn det som alle andre steder blir kalt og da ble ''Mitt Bjørnebærsted'' navnet for meg Det har også delvis sin bakgrunn i Finn Kalviks fine låt ''Sommerøya'', der han synger om ''Svarte søte store Bjørnebær'' som han finner på sin ''Drømmeøy'', den låten kan dere klikke dere innpå og høre via lenken under her.

Lenk til youtube:   Finn Kalvik ''Sommerøya'' om Bjørnebær

Tastes/tales før eller siden og HadetPåBadet!!!!
 :-)

Del 5 På vei mot torget ©

Jaja, da har jeg prøvd å sette sammen en ny ''Epistel'' om min ferd nedover Kjarkeveien for noen år siden. Det jeg skriver er nok ikke så detaljert om mange av stedene som mange kunne ønske seg. Det har sin bakgrunn i at jeg har ''lovet'' å skrive meg ned Kirkeveien og da vil det bli for langt hvis jeg skulle gå inn i veldig detaljerte beskrivelser. Dette vil jeg heller prøve å få til etter at enden av Kirkeveien er nådd. Jeg vil da, hvis det er interesse for det, skrive under den foreløpige tittelen ''På kryss&tvers i Skuddnes med en smårolling på 1960 - 70 tallet''.

Det er/var også steder langs veien som jeg ikke kjente så godt til og dermed ikke har så mange minner fra og det finnes også steder der jeg har så mange minner at det kan bli flere epistler bare om de stedene/husene.

Jeg vil sette stor pris på om dere har kommentarer, tips eller forslag om ting&tang. Håper dere kan kjenne dere litt igjen og at kanskje gamle minner dukker opp igjen og at de yngre enn oss som har opplevd denne tiden, kan sette seg litt inn i hvordan det var den gang mor/far eller for den saks skyld Bestemor/far var yngre.

PÅ VEI MOT TORGET

Etter å ha passert Liahjørna-gjengen med min følgesvenn Tomahawken, (nå har jeg endelig funnet et bilde av en blå Tomahawk, tøffe den, hæ? ) mens jeg enda var litt sheikki etter bruduljen med ''Sinnasnekker'n og var derfor ikke like pratesjuk som vanlig når jeg passerte gjengen som hang på Liarhjørnet til daglig.

Hos Lierane gikk vel dagen sin vante gang, noen var ute for å levere TV apparater til de, om ikke tusen hjem så ihvertfall hjem til forventningsfulle smårollinger i ''de hundre hjem''. Den gangen var det ikke bare å sette tv-en i stua og sette på auto søk….og vips så var det ferdig montert. Åneida du, den gangen var det litt av en jobb, med antenner som måtte vris og vrenges i alle mulige og ikke minst umulige vinkler, kontakter og kabler som måtte kobles riktig før man fikk inn et forferdelig ‘’snøvær’’ på skjermen. Da var man ihvertfall i nærheten av å finne Bokn senderen, hvis den ikke lå nede akkurat da, noe som ikke var så sjeldent den gangen, etter uvær, eller av tekniske årsaker. Uansett så var det en svær prosess som for oss smårollinger og vår oppfatning måtte være noe av det aller ypperste innen ingeniør og elektriker''kunst'' og de som kunne utføre dette særdeles viktige arbeidet hadde heltestatus hos oss små. Ja dette å få tv-en til i det hele tatt å virke, du verden som vi så opp til disse, i våre øyne ‘’RakettForskerne'', Husker ikke hva han het, men han hadde en gråbrun ‘’kassebil’’ som han ganske så sedat snirklet seg i gjennom gatene i Havn med, så dagens tempo og produktivitetskrav i arbeidslivet hadde vel ikke passet her, eller for den saks skyld, ikke noe sted i Skuddnes. Men det var sånn det var den tiden.
Etter at, i mine øyne Rakettforskeren, hadde holdt på en stund så var det der, bildet, ja selve bildet med prøvebilde og hele greia. Siden de ville sikre seg at det også virket når de ordentlige programmene kom, jobbet de sikkert ofte sent, slik at det ikke ble tenners gnissel og salte barnetårer når det viste seg at tv-en ikke virket allikevel.
Men der, der var det, prøvebildet og SÅ……….
Taaaa, Taaaa, Taaaa, Raaaaaaa……..Pausefiskene, JIPPPPPIIIIIII,
å du store alpakka for et syn, levendes fisk inne i tv-en,
’’det går barra ikkje an’’.........................??? :-)

Jeg var helt himmelfallen, selv om jeg hadde sett det før hjemme hos Kjell og familien hans i Nyagadå, men nå var det her, her i Vår stue. Til og med katten var frempå for å besiktige lekkerbiskenene som svømte like foran den…..så nær, men likevel sååååååååå fjernt. Sikkert ikke kult å være ''kjetta'' i begynnelsen, inntil den skjønte at den ikke fikk tak i dem. Det ble intens og nidkjær nistirring fra store barneøyne (og foreldre, tenker jeg) på de svømmende krabatene Inne i det nye flotte møbelet i stuekroken på Kjarkeveien. Det føltes like uvirkelig som om at noen kunne fly til månen og gå på den og det var det såvidt jeg visste den gang, bare Supermann som kunne tenkes å kunne gjøre og han var jo bare i tegneseriene.

Dette ble på en måte min families Månelanding innen teknologifronten på 60 tallet, en helt annen månelanding ble det jo, men det var litt senere på 60 tallet.

Vi kunne sitte timevis, ja jaffal mesten, for å se på de stakkars fiskene som svømte rundt og rundt i akvariumet inne i tv'en. For det akvariumet vi ihvertfall jeg, trodde var et Mega-akvarium med de mest fantastiske fiskene jeg hadde sett var jo i virkeligheten ''verdens minste akvarium''. Jeg var jo bare vant med Stinter, Dassmort og kanskje på en god dag, den lille med masse blåfarge, husker ikke hva den heter, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. 

Etter hvert ble jeg jo klar over at Mega-akvariumet inne i Fjernsynet vårt i virkeligheten var et Pitte, pittelite, miniakvarium, som du ser her, til høyre for Janka Polanyi som var ''Hallodame'' , som det het den gang, nå heter det vel ''Programvert''.

Det var en enorm skuffelse for meg da jeg for første gang fikk se hele akvariet sammen med andre sammenlignbare ting og størrelsen var synlig. Jeg visste ikke den gang hvordan tv funket, så det var mange ting som kom som en overraskelse når jeg senere i livet fikk se tingene i naturlig størrelse.

Videre nedover og forbi Liarane kunne du kjenne lukten av røkte pølser fra Solvig sitt pølsemakeri, spesielt når de måtte lufte ut på baksiden mot drosjehytta, da så du damp og røyk komme ut fra bakdøren som sto vid åpen. Jeg var av naturlige årsaker, i og med at jeg var ''barnearbeider'' hos Snørteland, ikke så mye inn hos Solvig, men jeg var da innom der også, men da mest i butikkdelen.

Like ved siden av Solvig, på hjørnet lå den, Hjørnekiosken over alle hjørnekiosker uansett sted nemlig Wedel og Ada sin ''Sentrum Frukt & Tobakk'' kiosk og her lå den ihvertfall gjennom alle mine barneår. De hadde som navnet tilsier både frukt og tobakk, men det som var viktigst for oss smårollinger var at her hadde de tegneserier, som kom ut hver tirsdag. Det hendte jo at vi smårollinger ble syke og hvis vi var syke på mandager så kunne eks Mammen eller en annen utsendt fra ''den sykes gemakker'' ved å gå i kraftig forbønn få kjøpt ukens Donald dagen før (ikke rart at vi var spesielt dårlige på mandager da, skulle gjerne ha sett på sykestatistikken for barneskolen for de årene :-) Dette var ikke bare hos an Wedel, dette gjaldt også på Boghandelen og når enkelte, spesielle var på jobb hendte det nok at jeg, etter å ha vært et mareritt hjemme, fikk noen mynter for husfredens skyld og kunne stikke innom boghandelen like før stengetid på mandagen uten egentlig å ha noe ærend der og bare gikk rundt&rundtogrundt&....osv... og tittet&ruget rundt bladhyllene og eeeendelig fikk det forløsende spørsmålet ''Glede du deg te imårrå Jan Inge, når d nya Donald komme????'' Spørsmålet ble stilt med et lurt glimt i øyet og med en undertone i stemmeleiet som jeg kjente godt, og så.....når DET spørsmålet kom, visste jeg at målet var nådd, for like etterpå kom neste spørsmål... ''Kan henna at du ikkje vil......?????, (ka va det for et spørsmål??) :-), men hvis du har jysla lyst, så kan du få kjøba det nå???''.  ''JIPPPPPPI..og dobbel JIPPPPPPI'' Jeg vet ikke og skal ikke engang prøve å sette meg inn i hvordan Adam hadde det i paradiset, men hvis han hadde det like bra som jeg hadde det akkurat da det spørsmålet ble stilt, så synes jeg han kunne hoppet over det derre eplet og blitt der.
''Off, eg e fele å skriva mens det spinne videre i håve å eg komme på nye ting mens labbane taste, så dorr blir litt hopping her å der, eg får systematisera det ein aen gong, Sorry, men her skrives å mimras samtidigt, trøstå får varr at det e ein blogg å ikkje ei bog, så sånn e d, å sånn blir d...trur eg... :-) ''
Hos Wedel hadde de''Villvest'' med Kaptein Miki, Windy og Salasso, der de to sistnevnte til stadighet hadde en kagge med ikke akkurat Capo på som de til stadighet prøvde å tømme.
Wedel hadde også alt annet av tegneserier og det skal vel heller ikke underslås at han hadde litteratur av den mer voksne sorten. Den ville nok i dag kvalifisert til en plass på øverste hylle m/ sladd foran hos Narvesen eller andre moderne kiosker. Jeg skal heller ikke juge å si at, vi små, en alen lange ikke kastet en del etterlengtende blikk på hyllene der Coctail, Alle Menn og andre såkalte manneblader sto på rekke og rad, med et aldri så lite håp om en mulighet til å titte på forbuden, i mange tilfeller ganske så Stor frukt. Det gikk også noen rykter om at ''på spørsmål'' kunne mer vovede manneblader fremskaffes, men dette var rykter.... Wedel hadde også verden beste pølser, i grå ''snipp-påse'', ikke noe dildall der i gården, skal man ha pølse så skal man ha pølse, ikke sånt tull&vas som brød.

Det er vel ingen Skuddnesbu, ihvertfall ikke av oss som har passert middagshøyden som ikke, spesielt på store festdager som 17. mai og lignende, har fått servert pølse i ''Snipp-påse'' gjennom vinduet fra de indre gemakker i kiosken der Wedel hadde xtra kokekapasitet ved de store anledningene.

Å du verden, såååååå godt det var for en sliten småpjokk å få en god og varm pølse som ''knakk'' så fettspruten sto når jeg satte tennene i den, antagelig rett på den nystrøkne skjorten som mammen hadde strøket for anledningen, vel vitende om at den kom til å se ut som den var dradd gjennom Mottingen før dagen var omme. Enda verre ble det når jeg tygde meg nedover pølsen med ketchup og sennep, nei ikke sennep forresten, og når dette blandet seg med fettet som var der fra før kunne det lett føre til ''Overforsvømmelse :-)'' i posen, eller at posen sakte men sikkert gikk i oppløsning, alt etter hvor pylsesvolten jeg var og det var jeg ikke alltid, ihvertfall ikke på en 17. mai der menyen stort sett besto av bøtter av is, sjokolade, brus, is pølse, brus, sjokolade, is, brus, sjokolade, pølse, is.........''å sånn gikk no dagan'', ihvertfall 17.mai, som jeg sikkert kommer tilbake til ved en annen anledning. Wedel sin Kiosk var også den lokale Fotballsjappa og mye, men ikke alt, dreide seg om fotball, her fant man bl.a fotballblader,bøker og ikke minst viktig, her ble Lagoppstillingene for de neste kampene hengt opp i vinduet inne OG diskutert foran vinduet ute. Her var det nok mange unge som forventningsfullt sjekket om de var tatt ut til neste kamp, eller om de måte slite benken, som jeg gjorde de få gangene jeg var med :-) Jeg og noen andre med meg hadde såpass alvorlig høysnue at fotball på gress ikke var noe for oss og våre rennende øyne, nese osv, så får vi bare håpe at det ikke lå en latent Solskjær, dypt der inne bak de rennende øynene og den snørrete nesen på de som slet med allergi :-) Det vil vi ikke, og det får vi heldigvis ikke vite......:-) Vel, det var det for denne gang, så kommer jeg tilbake sånn ca .....plutselig.  Ha en feiende flott helg i flotte Skuddnes. Mvh
Janis :-)

4- del ''Andre boller'' på flere måter ©

Først, litt ting&tang.

Da er jeg kommet meg litt videre på min ekspedisjon, men har enda ikke forlatt Thorsen.  Jeg synes det er veldig hyggelig med alle de positive responsene jeg har fått og får og dere skal vite at jeg setter stor pris på det. Som de av dere som er fb venner med meg har sett, så har jeg også lagt epistlene i bloggform ut på FB kontoen min, etter en del oppstartproblemer. Det ser ut for å fønke bra nå, men hvis noen har problemer med å åpne eller annet, send en melding til meg, så tar jeg kontakt og vi tar det derfra.
Jeg regner med å fortsette ned Kirkeveien, for så, hvis jeg fortsetter, vil skrive mer om enkeltsteder, eller historier << på kryss&tvers i Skuddnes >>. Det er ihvertfall det jeg tenker akkurat nå.
Dette pga av at det dukker opp ideer som ikke har noe direkte med Kirkeveien å gjøre mens jeg skriver.
Det kan også hende at jeg skriver om andre ting på bloggen, men dere vil alltid se en oversikt over hva som finnes på bloggen øverst på høyre side av bloggsiden
.
Hvis dere vil kan dere jo ''følge'' bloggen og få melding når det kommer noe nytt. Dere finner det nederst på bloggens høyre side. Uansett vil jeg legge en lenk ut. Det er også en ''boks'' nederst på siden der dere kan kommentere. 

Nok snikksnakk. :-)

Fremdeles hos Thorsen!

<< Andre boller, på flere måter >> 

Etter at jeg hadde vært en tur innom bakerne og ''tattla'' og hatt litt gøy med dem. OG, ikke alltid, men ofte fått en liten smaksprøve på 'hva som helst som var ferdig' sto konditoriet for tur og der jobbet en av sønnene til Bertrand, der var det alltid morsomt å stikke innom og slå av en prat og hvis det var mulig, få smake (der også, ja) på litt av det som gjør et konditori til akkurat det, ett Konditori, nemlig Kakene.
Det var jo alltid litt avskjær, for kakene måtte jo være flotte å se på, men drømmen og det beste var når det var rester i vispebollene som de hadde laget bøtter og spann med smørkrem i, og det var det som oftest, det var jo umulig å skrape en Megabolle helt totalt ren for smørkrem,
Det kan godt hende at det var her, med huet ned i bollen, at grunnlaget for min ikke akkurat syltynne fremtoning ble lagt, men te hekkan med det, godt var det, bedre enn Prim og Prim er Godt det!
Og forresten, stol aldri på tynne kokker...... :-)

Vispebollene var så store at det sikkert var plass til ''hundrevis'' av de

Ikke akkurat denne de hadde,
men du aner hva jeg mener.

vispebollene som Mamma hadde hjemme, de var ikke av de minste i Skuddnes de heller. :-)
Når kremen var tatt ut så var det jo alltid litt igjen i bollen og det å få slikke ''bollen ren'' uttrykket, fikk en helt annen mening og dimensjon når du fikk lov til det på konditoriet sine boller, det ble ''andre boller'' det ja.
Det skulle vise seg at det skulle bli ''andre boller'' på flere måter denne dagen.
Det viste seg etterhvert at det ikke skulle bli SÅ jysla morsomt som det pleide å være.

Konditoriet skulle bygge noe, en vegg, eller noe annet som krevde en dyktig snekker's gode erfaring og håndlag. 
Mannen som var leid inn for å gjøre jobben var en dyktig snekker, men ihvertfall blant oss unger kjent som en av den litt hissige typen......kanskje han hadde blitt kalt ''Sinnasnekker'n'' hvis TV-Norge hadde hatt sendinger da.

Jeg gikk innover mot konditoriet da jeg så snekkeren, kledd i sin sedvanlige grønnfargede militærjakke, med hammer i den ene hånden og sag i den andre og var vel akkurat på vei for å fortsette arbeidet, sikkert etter en liten pause.

DA oppdaget han meg og jeg skal ikke bruke de eksakte ordene som ble brukt, men dere skjønner sikkert tegningen etterhvert.
Han kom i mot meg, heldigvis etter å ha lagt sag og hammer fra seg og hadde et blikk som hvis han 

hadde satt det blikket i den uredde okseflokken som løper i gatene under de verdensberømte okseløpene i Pamplona, sporenstreks hadde fått oksene til å bråsnu og ønske seg til et helt annet sted.








Kanskje til ''de Andalusiske sletter'' som oksen Ferdinand. som gikk der og nøt Herrens glade dager med blomster og grønne enger, og bare var.......Ferdinand.........
istedenfor å ha ett par illsinte snekkerøyne festet på seg. 





Nesten det samme tenkte jeg akkurat da, det å kunne vært i hjemmets trygge havn med Mammen trygt innenfor rekkevidde, men det var ikke realiteten, for nå var han kommet nærmere meg og jeg ble stående som paralysert og ventet bare på at han skulle komme helt frem til meg.
Jeg var ikke lenger i tvil.........

...her var det noe på gang!!!



(''Er trøtt jeg, sa gutten da han skulle få bank'')     :-)








''E du son te na Gudborg på Kjarkeveien'', mer konstaterte enn spurte han. 

''Å ikkje nekta, for eg vett kim du e!!!!!!!!!!''


''Kafor sporr du då da farr?''...........
......tenkte jeg...........ikke akkurat i mitt stille sinn, men dette var ikke tiden for å være hverken obstanasig eller småfrekk så jeg klarte med et nødskrik å la tankene forbli i øverste del av hodet.
Det var vel ikke alltid alt var innom hjernen før det kom ut i verbal form i den alderen og forsåvidt ikke alltid nå heller. :-)
Men jeg hadde på følelsen om at det her, det tegnet ikke bra i det hele tatt med det ''hvis blikk kan drepe blikket'', han hadde satt i meg. Jeg fant ut at her var det bare å begrense skadene som helt sikkert ville komme, til ett minimum, så jeg svarte at ja, det var jeg,
Ja, jeg var sønnen til Gudborg på Kjarkeveien

''Å du din Tamonje.........har du vore bortpå å egla dotter mi, dradd na i flettene?
..å ikkje svar nei,,,,,,for eg vett at det va Du så drog na i flettene''

Som sant var så husket  jeg ikke akkurat det, men sannsynligheten for at det hadde skjedd var så stor at det likegodt kunne innrømmes, om ikke for annet, så for skadebegrensing.
Politikere i dag ville nok kalt det å legge seg flat, paddeflat, helt totalt paddeflat.

Jeg fikk meg en verbal overhaling hvor han skulle gjøre både det ene og det andre med meg, men han la ikke de gigantiske hendene sine på meg og det var bra, for han var kjent for å være en meget sterk mann. 

Denne verbale overhalingen gikk det gjetord om i laaaaaaang tid innenfor døren til både til bakeriet og konditoriet og mest sannsynligvis, mange flere steder og det gikk laaaang tid før jeg våget meg på besøk i bakeriet og konditoriet igjen. Jeg var der ihvertfall ikke så lenge den blå folkebobla med ski-stativ til materialene bakpå, sto utenfor.

Denne episoden er av den typen du ikke ler av dagen etterpå, heller ikke uken etterpå, heller ikke........ men etter xx år var det ganske ganske så fornøyelig og morsomt å mimre sammen med de som hadde overhørt ''det verbale mordet'' :-) som fant sted inne bak døren, ''Backstage'' Thorsen. :-)

Det hører med til historien at snekkeren og jeg ble gode venner etter dette oppgjøret og vi slo alltid av en prat da vi møttes hos Snørteland eller andre steder.
Det ble heller ikke noe mer Flette-egling fra min side, ihvertfall ikke med datteren hans.
Grei kar han, som bare passet på sine kjære.

Fjellhyllen ligger bak vekstene
midt på bildet

Jaggu meg bra at han ikke visste eller fant ut at jeg, sammen med noen kumpaner lå på en fjellhylle rett ovenfor huset vårt på Kirkeveien og kastet kongler på folkeboblå hans når han passerte på vei hjem,,,,,,,,,,eller visste han det????
Jeg er ganske overbevist om at han visste det, men snekkeren var grei han, så kanskje han lot det gå....og takk for det.
Nok om det.
Inne, bacstage hos Thorsen var det en rød dør inn til et rom innenfor konditoriet, før du gikk til høyre og til Dacapo brusfabrikk. Dette rommet ble brukt til lagring og pakking av brød og jeg stakk jo innom der av og til for en prat, men ikke denne dagen, av naturlige årsaker fant jeg det naturlig å forlate Åstedet ganske så kjapt etter bataljen med snekkeren.

Capo, den ultimate
søndagsmorgendrikke, men kun iskald.

(Jeg har fått tilsendt en liten godbit av et bilde som nok vil pirre minnene på mange av leserne, CAPO fra Dacapo brusfabrikk.)
Takk til Linda Karin.

Etter besøket og refsen hos Thorsen dro jeg en tur videre bortover Thorsagadå, om ikke annet enn så for å roe ned nervene etter den jeg vel i ettertid vil kalle, (sikkert!) velfortjente kjeften.

Jeg gikk og hentet min følgesvenn, Tomahawk-sykkelen, som sto og ventet der jeg hadde satt den, uten lås. 

Apropos låser og låsing:
Den gang hadde vi vel bare lås hvis vi vi ville ha mer utstyr på sykkelen. Det var vel ingen sykler som ble stjålet, ihvertfall ikke midt på dagen.
Det kunne nok hende at det forsvant noen sykler i sene nattetimer når veien fra festen og hjem ble for lang til slalomspasering, men de syklene ble vel stort sett funnet igjen etter en kort rundtur dagen etter.
Også låsing av huset hjemme var ganske spesiell på den tiden og var vel nesten tuftet på samme lesten som sykkellåsing.
Hjemme hos oss hadde vi vel 3 måter å låse huset på:

1. Låst, med nøkkelen i døren, noe som betydde at vi var borte, men like rundt hjørnet og at man gjerne kunne gå inn, sette på kaffe og vente.
2. Låst, med nøkkelen i det åpne dovinduet ved siden av døren som betydde at nå var vi antagelig borte for noen timer eller mer og at det kanskje ikke var noen vits å vente.
3. Låst, med nøkkelen antagelig hos en nabo, som betydde at vi var borte for dagevis.

Sånn var det den gangen i Skuddnes.

Syklende bortover Thorsagadå fant jeg ut at jeg like godt kunne sjekke om an Alf Hellesland fremdeles hadde den store snøplogen påmontert eller om han hadde tatt den av, etter at han hadde dradd en av brannpumpene frem til en brann noen dager før.
Alf var vel ansatt eller innleid av kommunen for snømåking med plogen på den gigantiske (for meg, den gang) lastebilen sin og med den dro han også de store brannpumpene frem til brannstedet for brannvesenet, Brannvesenet hadde vel ikke nok av kraftige biler selv, så Alf gjorde en viktig jobb.

Illustrasjonsfoto.

Etter å ha konstatert at plogen var tatt av, satte jeg igjen, sammen med min følgesvenn, Tomahawken kursen mot Kjarkeveien og der, på Liarhjørna sto det en gjeng, den faste gjengen som sparket småstein, røkte, diskuterte og spyttet svære klyser mens man pratet om døgnets siste hendelser, det kunne være om alt fra ett krokettslag som ikke var korrekt utført eller andre dagsaktuelle og ikke minst, Viktige temaer. 

Gjengen på Liarhjørnet var vel ungdommens svar på Jernvarehjørnetklanen, der den eldre garde løste absolutt alle lokale OG ikke minst internasjonale problemer, trur eg.....

Jeg mener å huske at Jernvareklanen var spesielt aktiv på søndags formiddag, kanskje/sikkert fikk de fri av kona som ville ha fred i heimen slik at den fantastiske søndagsmiddagen kunne bli lagd i fred og ro og ikke bli forstyrret av en mann som gikk rastløst rundt seg selv og laget stier i det nyinnkjøpte ''vegg til vegg'', eller ''tak til vegg'' teppet som jeg sa før jeg skjønte selve konseptet og navnet. :-)

Vel, gode lesere, nå har jeg  ihvertfall klart å komme meg tilbake til Kjarkeveien igjen og velger å avslutte, en kanskje litt spesiell Epistel, men sånn er det med den saken...

så får vi se når neste epistel kommer, sikkert Plutselig, som vanlig...

Liarhjørnet, kan ihvertfall skimtes til venstre :-)

Forresten, regner med at det blir kø på boghandelen imorgen, Lørdag den 10.10 når Svein Arthur Kallevik, som sammen med sin kone står bak FB siden ''Det gode liv i Skudeneshavn'', har lansering og signering av sin Kjærlighetsbok til Skudeneshavn, 

''Det gode liv i Skudeneshavn: De fire årstidene.''

Jeg ønsker lykke til med lansering og salg :-), 

(synd at den kom for sent til nominering til Nobelprisen i litteratur da, men sånn er det nå :-) :-) )

Ha en fin dag videre, hvorhen dere nå måtte befinne dere

Mvh

Ninne :-)

(kallenavnet mitt som unge)