Del 15...På fisketur med onkel Magne....og en del annet.. ©

En lengre sykemelding kan være kjedelig og kan føre til så mange tanker om ting&tang, for noen en resignasjon på ventetiden for å få ordentlige svar på hva og hvilke konsekvenser sykdommen kan få...og for noen ‘’nå kan jeg få gjort noen av de tingene jeg ikke har gjort på lenge’’ som eksempelvis å skrive en ny epistel til den lenge stillestående bloggen som du er i ferd med å lese NÅ. For å ta det med det samme så slipper dere å tenke noe mer på det….jeg har ikke noen dødsfarlig sykdom, det er snakk om Revmatisme og selv om det er vondt, så er det absolutt ikke noe å regne med i forhold til de som virkelig er syke. 
Sånn da var det skrevet!

Så, som skrevet, her er et forsøk på å sette sammen en del bokstaver til ord som igjen forhåpentligvis er satt sammen slik at det blir en noenlunde sammenhengende epistel, selv om jeg nok som vanlig hopper litt rundt i både tid, sted og temaer….sånn erre bare!!
Epistelen er kanskje litt lang og hopper litt, men som alltid med det skrevne ord, så kan du stoppe når du vil og du trenger heller ikke ta det frem igjen, sånn er det...heldigvis. 
Jeg skriver om det som er innom harddisken mens jeg skriver, alt har ikke direkte relasjoner til Skudeneshavn, men det er ting som jeg av en eller annen grunn kom til å assosiere med det jeg skriver. Det er kanskje ting som skjedde for lenge siden som har gjort at jeg og de fleste andre med meg vil jeg tro, har de meningene og holdningene til Ting&Tang vi har i dag. 

Alt henger sammen, ofte på de merkeligste måter. 

Det er dessverre ikke alltid at motivasjonen er til å ta og føle på for meg til å skrive her på den etterhvert stemoderlig behandlede bloggen, men jeg føler at jeg har en viss forpliktelse å skrive, om ikke så ofte så ihvertfall inntil jeg gir beskjed om at jeg avslutter bloggen og lar den gå inn i historien som en av han på Hamars, mer eller mindre rare krumspring på dette mediet. Dette mediet som mer eller mindre kom  ramlende ned over oss for en del år siden. 
Dette mediet må vi, villig eller uvillig må forholde oss til. I etterpåklokskapens klare lys vil jeg si at nettet har vært en berikelse for oss som samfunn, selv om det er en del utfordringer knyttet opp mot, kanskje ikke så mye selve mediet, men heller på hvordan dataene som blir innhentet blir brukt, les misbrukt. Noen vil nok hardnakket mene at det er en pest og en plage og at ungdommen bare sitter klistret til skjermene sine.
Min personlige mening om dette er at ungdommen gjør og skal gjøre det ungdommen alltid har gjort…..trosse foreldrene, andre voksne og finne sin egen vei Og salige er de foreldrene som ser dette og lar sin allerede Trygge ungdom få finne ut av tingene selv. Jeg er 110% sikker på at foreldrene dine, ja dine ja, sa det samme om deg da du lekte med lego eller noe sånt. Sjøl hadde de bare ‘’2 trepinner å leke med, men lekte, det gjorde de….de var ute i 29 timer i døgnet…...og hadde en Myyyye bedre og sunnere barne og ungdomstid enn den late ungdommen som får ‘’ferdigsnekrede’’ pinner i form av Lego…. 
Sånn har det vært siden siden det første barn ble født inn i denne verden og sånn vil det forbli til det siste Hen har sukket sitt siste sukk på Tellus.
Bildene av og med onkel Magne har jeg fått låne av hans datter, mitt søskenbarn Johanne Sofie (Hanna) Berge.
Videoene har ''direkte lenk'', dvs klikk på dem, så ser du dem rett på bloggen.

''Nasjonalbildet'' mitt

Jeg og for den saks skyld heller ikke du, har nok fantasi nok til å se hva de neste generasjoners diskusjon ‘’om den forferdelige ungdommen’’ vil bestå av…..og takk for det. 
Veldig mye av det som er en sannhet idag, vil ikke være sant om få år. 

Tenk bare på de store tingene som Alle ville ha skrevet under på for få år siden som IKKE mulig, men som allikevel er udiskutable sannheter idag....
''mann på månen, Norge er en oljenasjon, Den rekorden blir aldri slått, Banken og Posten ned-bemanner, Du kan betale med et kort, Du kan kommunisere med hele verden fra en dings du har i lommen, en lege kan utføre en operasjon, der pasienten er på et annet fysisk sted'',......etcetera, etcetera….tenk videre selv...

Jeg har nok skrevet noe om mine mange gode sommere før her på bloggen, men som skrevet tidligere så er det en god del gode sommere å minnes og det er en del stoff å hente ut fra disse laaaange laaaate sommerdagene vi alle, hvis vi blir minnet på det og er villig å ta en tur nedover memory lane, vil huske tilbake på som sommere med Absolutt ingen bekymringer og med stor glede, jaffal eg.

Hvorvidt vi oppfattet glede som barn på samme måten som vi gjør det som mimrende voksne er jeg sannelig ikke sikker på. Gleden dengang, som jeg oppfatter og tenker om den nå som voksen, var mer som et fravær av bekymringer. Selve gledene har nok de fleste av oss i oss enda, men det er muligens at vi som voksne, i mye større grad enn som små, tar innover oss alt det alvorlige som skjer rundt oss, i familien, i nærmiljøet, i landet og ikke å forglemme i hele den store verden. Heldigvis klarer de fleste av oss å unngå å la oss overmanne av alle de bekymringer vi kunne ha tatt til oss. Vi lærer oss å selektere, ihvertfall litt,  hvilke bekymringer vi skal velge å virkelig ta inn til oss og reflektere mer over. 

Midt oppi alt dette har vi gudskjelov humoren. 
Jeg tenker at humoren er den viktigste sikkerhetsventilen vi har for å kunne overleve rent psykisk med alt det jævlige vi ser rundt oss. Jeg tenker ikke bare på det som skjer nært oss, men også på all faenskapen i form av umenneskelige kriger, konflikter, politiske hestehandler osv. 
Det sitter Særdeles Mektige, Påstått kloke folk, ja, noen er faktisk statsledere og bestemmer hva som skal skje med et helt folk, en by, en landsby, ja helt ned til det enkelte menneske, som ikke har gjort en katt fortred, det er for jævlig...
Vel, det kan jo hende at det er jeg er villfaren, men det ovenfor er nå tanker som slo seg ned hos meg mens jeg sitter og taster inn tegn som til slutt blir ord… og forhåpentligvis det du sitter og leser akkurat nå….

''Nå må Du skjerpe deg Ninne.....nå er du på viddene igjen....
SÅ....

Hadde du gått forbi eller vært der, på Kirkeveien midt på 60 tallet, kunne du fra det hvite huset med en hage foran og en bak, hørt det samme som jeg hørte, fra mammen min, gjennom et åpent og velbrukt vindu, som var husets øyne ut i bakhagen, fra et like velbrukt kjøkken..... der kjøkkenbordet sto ved det samme vinduet….

‘’Ninne, nå må du komma inn, an begynne nå’’ 
ropte mamma og til tross for at jeg holdt på med mine ting&tang i bakhagen og dermed var rimelig ‘’Terje Fjern’’ la jeg allikevel merke til at hun ikke ropte JAN INGE, med en klar, sterk verbal capslock på,  men Ninne med sin vanlige innestemme!

JAN INGE  betydde som regel at den, i Enkelte andre situasjoner kalt for ‘’Gullungen’’(som alle unger regner jeg med…), hadde gjort ett eller annet som antagelig ikke var forenelig med vedtatte normer, mens Ninne, den Absolutt mest brukte tiltaleformen (smiler) var forbeholdt ting som var hyggelige og morsomme….for alle parter.
Jeg enset til vanlig knapt at noen i det hele tatt ropte på meg når jeg var opptatt med mine ting&tang, som jeg som andre unger mente var de viktigste tingene i hele verden, akkurat da...
Men om morgenen, spesielt om sommeren var jeg mer oppmerksom enn vanlig når mamma ropte…….selvfølgelig kun når Capslocken var skrudd av og kallenavnet mitt med små bokstaver og innestemme hørtes ute i bakhagen på Kirkeveien …..
jeg snudde meg rundt 
‘’ja, eg komme med ein gong mamma’’ 

Hva var det så som kunne få en liten travalabb til å være såpass ettergivende, kanskje spesielt overfor sin egen mamma at han ga seg med det samme, joda svaret er det samme som det er idag over 50 år etterpå, nemlig mitt eget Nasjonalprogram om sommeren. R R R...Reiseradioen.


Den første ble sendt i 1963, så jeg vet ikke om det er den første jeg husker, antagelig ikke. Det jeg forbinder med Reiseradioen og forsåvidt også Nitimen er virkelig hyggelige morgenstunder rundt kjøkkenbordet,  mens kanskje Kjell Thue eller en av de andre tok oss med på en times underholdning, godt krydret opp med den tidens ‘’pop’’idoler. Det er vel kanskje pga reiseradioen at jeg den dag idag kan lene meg godt tilbake, nyte og høre på, blant mange andre ‘’Slegere’’, som eks Very Lynn med sin ‘’White Cliffs of dover’’ der hun synger om ‘’Bluebirds over, the white cliffs of Dover’’

Kanskje og forhåpentligvis er ‘Bluebird’ et symbol på de store bombeflyene som de allierte brukte under krigen. De flyene ble nok de fleste hjem i Skudeneshavn kjent med i TV serien ‘’Familien Ashton’’ som gikk på NRK fra 1970 og utover. Jeg tror det var ganske stille i de ‘’Skuddneske gater’’ de kveldene denne serien ble sendt. 

Jeg håper ihvertfall at det ikke er selve fuglen Bluebird hun synger om.

Klikk på videoen, så spilles den av her på bloggen

Hvorfor det vil du kanskje spørre om?..... og svaret er at selve fuglen ''Bluebird'' aldri har slått sine lette vinger over hverken de hvite klippene ved Dover eller over noen del av England for den saks skyld. 
Låtskriverne  Walter Kent og Nat Burton er amerikanske og det samme er fuglen Bluebird som er kjent for å være et tegn på lykke, altså en ‘’lykkefugl’’, så det passet godt som kallenavn på de alliertes bombefly, de trengte nok den lykken de kunne få… 
Jaja….. igjen….dette var en av Ninne’s vanlige digresjoner kanskje fordi jeg synes det er morsomt med noen, kanskje overraskende ‘’funfacts’’.
Jeg prøver igjen...

Denne morgenen var ikke helt som de fleste morgener på Kirkeveien, Onkel Magne (Simonsen), mammas bror var hjemme fra sjøs og han hadde avtalt med mamma og meg at jeg skulle få bli med på fisketur i båten hans som lå ved sjøhuset hans i kanalen. 

Jeg husker at Tini Høines, sammen med noen andre som jeg ikke husker hvem var, lånte/leide sjøhuset av Onkel Magne i hummersesongen. Tini drev med mottak av hummer og jeg mener det var en til som jobbet sammen med han, men det er jeg sannelig ikke sikker på. Det var kanskje bare en som stakk innom for en drøs og litt småjuging, samt for å sjekke hvor mye hummer den enkelte fiskeren leverte. Dette er det helt sikkert noen som vet mye mer om enn det lille jeg kommer på mens jeg sitter her og taster.

Båten til Onkel Magne var en blankpusset snekke med noen hestekrefter i motoren. Den var, som jeg husker det, alltid blankpusset og veeeeldig fin, ja den var den fineste båten i hele by’n, syntes nå jeg da, men det synes sikkert alle andre om båter de hadde et forhold til.

Inne på sjøhuset lå det også ett par Giiiigantiske, i mine øyne, robåter. 

Hvem/hva/hvorfor angående robåtene vet jeg forsåvidt ikke så mye om. Men det var morsomt å være skipper på dem der de lå, på så tørt som det vel var mulig sånn ca 2,3 meter fra Kanalen.

Ved sjøhuset til onkel Magne

Joda, det var mang en Storfisk, i mitt hode, som måtte bøte med livet da de ble dratt over ripa fra det mer eller mindre knusktørre gulvet på sjøhuset, ombord i den enorme storbåten til Sjølvaste, men sjølutnevnte Høvedsmannen!





Det var nok, når tiden var inne, en stooor overgang for travalabben å gå fra å være Skipper på egen skute, eller ihvertfall Høvedsmann på storbåten i sjøhuset til å være Skårunge ombord i båten til en ‘’forrektige’’ Kaptein. 
Det ble nesten som å bli Kaptein skuteløs det.

Onkel Magne på brua.

Vel, onkel var mye mer onkel enn han var kaptein. Onkel Magne og vi hadde det alltid hyggelig sammen vi. 

Heder&Ære til onkel for at han tok meg med på ''Manne-ekspedisjoner.''
Det var nok ikke barebare å ha meg ombord, naturspeeda som jeg var, skjønt jeg kan ikke huske at vi hadde noen uenigheter i det hele tatt.
Jeg skulle komme hjem til onkel og tante Ragnhild på et eller annet tidspunkt, selvfølgelig etter Reiseradioen. Dette var før onkel Magne fikk seg sertifikat, så det var sykkelen som var gjeldende fremkomstmiddel. Jeg tror nok at jeg var på mange fisketurer med onkel før jeg fikk den tidligere, såååååvidt omtalte Tomahawken min. 

Jeg kan bare tenke meg at det var en del ‘’abberas & ikke så lite bestyr’’ for mamma før jeg eeeendeliiiig kom meg ut av dørene på Kirkeveien. Onkel hadde jo alt fiskeutstyret, men det var jo andre remedier som skulle være på plass og med på ‘’deadliest catch’’ på Boane og kanskje og forhåpentligvis for min del, rundt Geitungen. 

Thorsabrus var det nok særdeles ønskelig å ha med, men den gangen var det helt naturlig at vi ikke drakk brus hver eneste dag. Når vi endelig fikk en liten, da mener jeg LITEN, flaske brus, slo ihvertfall jeg en spiker gjennom korken for så å kunne suge ut brusen sakte, da varte miniatyrflasken så myyyye lengre. 

Den samme ut-drøyingen av disse hellige øyeblikk for smakssansene, gjaldt for flere sukkerholdige varer i gamledager. Ta nå bare Iskrem, den gang da iskrem var is&krem og ikke pulver, vann, en del B’er og Vannelin, utvunnet fra Grantrær. Akkurat det med Vanilje gjaldt nok den gangen også, men den var da Myyye bedre da, eller?
Den gangen drev Thorsen også med isproduksjon (mener bestemt at jeg har skrevet litt om det før)

For å forlenge den gode smaken fra de fantastiske isene som ble solgt den gangen, slikket vi på det som idag ville blitt kalt for ‘’en latterlig og sikkert verdens minste’’ is i salg, slik at smaken varte lenge. Idag slurper vi  i oss litervis med brus og en 3 liter med is Spiser vi på no time.
Tenk litt på dette neste gang du spiser is, ikke Spis den, slikk den slik at smaken virkelig kommer frem. Det er et faktum at isen faktisk smaker mye mer og bedre når du bruker litt tid, slik at temperaturen blir litt høyere på den. Prøv da vel…

Som skrevet så fantes det ikke noe overflødighetshorn med brusflasker den gangen og denne gangen ble det altså ikke det, men en flaske med saft, men mamma hadde som vanlig et trumfkort i ermet, som den gang trumfet ut Thorsabrusen…...Jeg fikk nemlig med meg en Hel pakke med Mariekjeks....Jiiiiiippppiiiiii. 

I etterpåklokskapens enkle, men klare lys kunne hun nok godt ha sendt med meg et par xtra saftflasker slik at jeg ihvertfall hadde hatt en sjanse til å få skylt Mariekjeksen forbi smaksløkene uten at halve pakken av den OverKnuskTørre kjeksen ble sittende som et kumlokk oppe i ganen. 
Det blir nesten som å spise og skylle ned halvlunka Pinnekjøtt med bøtter og spann av frysebokskaldt øl eller lignende….. Lammefettet blir sittende som et kumlokk oppi ganen og da trenges det noe halvlunka akevitt eller annet fluidum for å få fett-kumlokket videre nedover i fordøyelsessystemet. 

Capo fra brusfabrikken
<<DACAPO>>

Nei takke seg til Gullvafler, eller noe annet med litt fyll i....
Det var nok ikke alltid at jeg hadde noe med meg, da var det tante Ragnhild som ordnet opp slik at det ble noe å kose seg med for disse 2 Havets menn. 
Var det ikke noe i skapene, ble jeg sendt bort på butikken på Lahammar, Høines kolonial, for å handle. 
Denne gangen som jeg skriver om nå var det nok Gerda, tror hun het Høines til etternavn som drev den koselige kolonialen. Senere overtok  og drev Tobben Falnes butikken.
Etter Tobben tok Ruth og Kalli Naley over butikken, antagelig i 1975/76. Jeg husker ikke, dvs vet ikke hvor lenge butikken ble drevet. Ellers husker jeg ikke så mye om selve butikken selv om jeg nok var der en del ganger, MEN det jeg skriver her har jeg fått via Særdeles velinformert hold, det vil si Selveste Fie,  altså Anne Sofie, den gang Naley som også er med-administrator på FB gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes når'', der du Helt sikkert er medlem?

Faktum er at når jeg nå tenker tilbake på Mariekjeksen, så var det ikke noe spesielt negativt med det den gangen, det var en del av hele greia, opplevelsen, på samme måte som mange andre ting. Det er mange ting vi likte før, som absolutt ikke liker som voksne. Når det er sagt så er det også mange ting vi liker som voksne, som vi absolutt ikke likte som barn eller ungdommer. Dette gjaldt vel spesielt føde og da spesielt bitre ting, noe som vel er gjengs blant dagens unger også….som det alltid har vært.

Onkel Magne i båten sin.

Turen bort til Høines gikk som regel ganske så bra, men som dere vet så var det ikke bare den smale, rette og fremfor alt, den  kanskje korteste vei som gjaldt for travalabben ‘’nas Gudborg’’. 
For enkelhets skyld, i akkurat denne epistelen, sykler jeg rett bort til onkel og tante denne gangen…..
’’a te hekkan’’, får vel ta med en aldri så liten stopp allikevel tenker jeg…..

Det gikk en snarvei til huset til tante og onkel, en liten smal sti mellom husene, der ‘’Biefolkå’’ sitt hus lå på venstre siden. Det hendte, ikke så ofte, men av og til at jeg stoppet opp der hvis de var på utsiden, slo av en prat og ble belemret med litt godlynt erting av meg.. som en del av hele pakken. Husker ikke hva de het, det var vel 2 brødre...som senere var en del av  den sagnomsuste ‘’Hattagjengen’’ på Jali.
Hattagjengen ble de kalt fordi de alltid la hattene sine i vinduskarmen på Jali, slik at hattene lå der som perler på en snor.
Det gikk en story (som jeg har tre vitner på at er sann..😀) om at de ved en anledning.og i mangel av stumtjener hadde lagt hattene sine på pressen som ble brukt på dressbukser. 
Dette skjedde på ett, av en god del ‘’kvelds-arrangementer'’ på Renseriet, som lå på tvers over fra Jali.

Det var en gjeng som med jevne/ujevne mellomrom samlet seg i renseriet etter stengetid. Hva som sto på agendaen under disse, kanskje  litt,‘’underground’’ arrangementene skal jeg ikke engang prøve meg på å gjette, men det var nok viktige ting som ble tatt opp og diskutert. Det er vel hevet over enhver tvil at det, ihvertfall ved enkelte anledninger ble servert forfriskninger av ymse slag på disse kvelds-arrangementene. 
Det er jo mulig at  denne formen for arrangementer var selve forløperen til den senere mer organiserte og kanskje litt myteomspunnede nyskapningen Club X? 
Club X som vel var den regjerende ‘’ut på byen aktiviteten i Skuddnes’’, på midten av 70 tallet.

Litt ute i kvelds-arrangementet var det en eller annen av deltakerne, som helt sikkert ikke var den stolte eier av en staselig hatt selv da. Han satt sikkert lenge og vel og vurderte, men etter å ha klødd både vel og lenge i ‘’godfoten’’ klarte han vel ikke å motstå den åpenbare fristelsen….. og tråkket på pedalen som styrte overdelen av pressen…..og vips..... med sånn passe hurtighet ble hattene presset, om ikke med ‘’hattepress’’, så ihvertfall slik at de ble rynkefri og såpass sammenpressede at hattene til hattagjengen nok kunne gått under benevnelsen ‘’frisbee’er’’. Dette førte Garantert sikkert ikke til stormende jubel, stående ovasjoner eller noen som helst bønn om ‘’encore’’ fra ‘’Fris-Bie-folkene eller fra noen av de andre hatte eierne for den saks skyld.
Skulle gjerne vært flue, eller Bie for å holde oss innenfor samme fagterminologien, når gjengen etter beste evne prøvde å få frisbiehattene til å se staselige ut igjen. 

Jeg sitter på cafe og skriver dette og skal innrømme at jeg ler inni meg når jeg ser dette synet for meg OG ja det er noen på nabobordet som ser litt rart på meg da jeg tydeligvis ikke har klart å holde latteren helt for meg selv, inni meg. :-) 

Hos tante og onkel var jeg alltid hjertelig velkommen og jeg kunne ikke, som vanlig. la være å bli imponert over kaffen onkel skulle ha med seg. Som sjømann hadde han jo en mulighet til å ta med seg eksotiske ting hjem og en av dem var hele kaffebønner, antagelig fra Brasil. 
Vel, hele kaffebønner var vel kanskje ikke såååå innmari eksotisk når jeg tenker meg om, vi fikk da malt opp kaffe hos Hillesland kolonial, dengang Tora og Per drev kolonialforretning i det bygget som idag er Bokhandelen, men å male den hjemme var nok ganske uvanlig vil jeg tro.

Kaffebønnene onkel hadde med seg kom i lange pølseformede plastposer, og tante og onkel malte kaffe etterhvert som de brukte. Tante Ragnhild hadde en liten elektrisk kaffekvern og det var ikke sjelden at vi smårollinger ble stoppet, ofte i siste liten, når vi som den naturligste ting i verden ville leke med den. 
Den hadde jo dritskarpe kniver, så det var bare bra at vi ble stoppet, ellers hadde det antagelig ikke blitt så mye tasting på pc’en for min del. 
Hvorvidt det ovenfornevnte hadde vært en fordel eller ei skal ikke jeg uttale meg om, men det kan jo dere gjøre om dere vil..

‘’Og om lidt ble kaffen klar’’.....
og jeg og onkel kunne til sjøhuset for å dra på en ny ekspedisjon med snekka. Det var jo en del remedier som skulle være med i båten utenom provianten og ekstra drivstoff.. Harpe og dorg var jo en selvfølge. Selv hadde jeg av og til  med meg fiskestang. Det var jo ikke så mye vits i å drive på med en krok, når vi hadde både harpe og dorg, så fiskestangen ble nok som oftest liggende der jeg la den fra meg når jeg gikk ombord i båten. 
Onkel fikk start på motoren og så tøffet vi utover mot moloen, under Lahammerbruå. 

Allerede på dette tidspunktet var travalabben i sin grenseløse fantasi i ferd med å dra opp den ene storfisken etter den andre...og den eneste muligheten til å bli kvitt all fisken var nok å kontakte Svendsen eller Magne på fryseriet for å høre om de kunne ta imot eventyrfangsten, …...etter vanlig arbeidstid på fryseriet…...dvs overtid
Det var nok ikke såååå sjelden at fantasien tok overhånd for meg...og den har heldigvis stått meg bi, også videre inn i det mer eller mindre voksne livet.

På veien ut til Boane, det var som regel der vi startet fisket, hendte det selvfølgelig at vi møtte kjente folk og båter og det å hilse på hverandre var og er forhåpentligvis en uskreven regel på sjøen, en god regel som vi kanskje skulle tatt mer i bruk til lands også??

Klikk på videoen, så spilles den av her på bloggen

Det hadde nesten litt Erik Bye’sk over seg, tenker jeg når jeg tenker tilbake på det. Selv om det ikke akkurat var i ''Hildringstimen'', teksten der Erik Bye så fantastisk skriver 
  ‘’de fjerne øyer svever! Fjell kan fly’’. 
Jeg tror det er mange av oss som har opplevd akkurat det, at det kan se ut som om både holmer og fjell svever over vannene…..kanskje uten å tenke noe mer over det, men jeg ser det helt klart for meg når jeg leser hvordan Dikter-Høvdingen Erik Bye klarer å beskrive det på, i den berømte visen sin.


Jeg husker en gang, sikkert noen år senere da vi lå ute på Boane og fisket, da en robåt med et roende par rodde akkurat over den stripen som den knall røde/oransje solen lagde i havet idet den var i ferd med å la lyset sakte, litt etter litt gli over til mer mørke. 

Illustrasjonsbilde.

Da, akkurat da kunne ‘’Elg i Solnedgang’’ bare være Elg i Solnedgang, for aldri var det å være på havet så vakkert som akkurat da. 
Det er vel Evert Taube som skriver ‘’Så skimrande var aldrig havet…’’ og det var vel, i etterpåklokskapens klare lys, kanskje akkurat den følelsen jeg hadde da uten å være klar over det. Kanskje litt rart at en liten travalabb så det vakre i akkurat den situasjonen, men det gjorde jeg altså, selv om det er mulig at det skjedde noen år senere …..samma det, synet var vakkert det.

Vi sjømannsbarn og for den saks skyld mange andre også har mye å takke dikterhøvdingen for. Vi hadde jo ‘’Vi går ombord’’ programmene som det var en borgerplikt å se, spesielt hvis man hadde slektninger til sjøs. Disse, den gangen, fantastiske programmene ble hvis ikke jeg tar helt feil sendt på Sjølvaste Julaften.
Det jeg husker mamma var mest imponert med Erik Bye var da han, i et annet program,  tok med seg unger og ungdom med Downs Syndrom i et tv program….det var med skam å melde første, men heldigvis ikke siste gangen at vi i beste sendetid fikk møte ''vår søster og vår bror, som kom til verden med litt mindre håndbagasje enn andre på vår jord’’ (fritt etter Inger Hagerup) 

Det smerter meg virkelig den dag idag å huske tilbake på at Erik Bye fikk en god del kritikk etter programmene, ’’Man kan da ikke ha sådanne folk på tv, i beste sendetid’’ skrev de...Grrrr, GRRR!!!!
Klikk på videoen, så spilles den av her på bloggen.

Husker at mamma var veldig opptatt av dette. Hun jobbet en eller annen gang som kokk eller husmor på Bakkebø, en sentralinstitusjon for PUH.
Gudskjelov er det andre tider og tanker nå og ingenting fryder meg mer enn når for eksempel Dissimilis er på tv’en i fri utfoldelse. 


Da får jeg som Frida Ånnevik så vakkert sier det, ''en Klædd i bringa’’ og den ‘’Klædden’’ håper jeg at jeg vil beholde i all min levetid. 
Det er godt å være empatisk Punktum!

Så…. tilbake til det jeg skulle skrive om, Fisjing på Boane osv….det blir mange hopp og  digresjoner når jeg sitter og taster, men sånn er det med den saken.

Det ble som regel en del dorgerunder rundt Boane, samt en del drag med harpen
Når vi harpet, var det av og til så mye bitevillig Sei at vi ikke kom mer enn ett par meter ned med harpen før samtlige kroker var fulle med Sei, morsomt, men også innmari irriterendes hvis vi ville ned på bunnen for å få annen fisk. 
For meg har det, hvis jeg ser tilbake nå, alltid vært Boane som var Fiskeplassen med sto F, ihvertfall så lenge vi fisket fra båt. Selvfølgelig er det ett utall av plasser å fiske, men det er nå engang sånn at det er noen ting man husker bedre enn andre, så…... sånn e det barra!

Fra land, med stang var det nok sånn ca 6,53 millioner forskjellige fiskeplasser å velge blant for oss smårollinger. Vi hadde jo hele Havn med alle kaiene rundt havnebassenget. 
Vel, det var ikke alle som var helt tilgjengelige...''det bodde en underlig gråsprengt en''. om ikke gråsprengt av alder og slit så fantes det en del, for oss unger den gangen, skikkelige gråsprengte hissigpropper som ‘’fa1kje sko ha nogen dredongar fyganes ront på bryggene å laga hekkan, jaffal ikje på deiras SuperPrivate brygga’’.

Mulig at de passet litt på oss slik at vi ikke ramlet uti vannet, men det var ikke sånn det ble oppfattet av meg den gangen. Jeg har heller aldri fått sjansen til å spørre dem, så jeg skriver det på ‘passe på ungene’’ kontoen. 
Hvis det var ‘’svart hav’’ i Havn så hadde vi alltid fryserikaien å ty til. 

Tilbake til Boane.... Hvis det ikke var noe særlig fisk å få, dro vi videre og fisket rundt Geitungen. 
Det var bare en ting som gjorde at selv planlagte turer ikke ble noe av, det var nordavind. ‘’I nordavind er det ingen vits å dra ut, fisken biter ikke’’, sa onkel og hvis jeg ikke husker feil sa alle det samme...hvorvidt det er hold i det og om det også stemmer idag får en eller annen av dere svare på….
Men denne dagen var det ikke vind fra nord, så etter en stund med fisking rundt Geitungen  var det tid for spisepause, dette selv om travalabben med veldig stor sannsynlighet allerede hadde hatt ett par av sine kleptomanpølser  nedi Mariekjekspakken som lå…. litt for lagelig til, rett foran meg.
Jeg vet ikke hva bukten heter, men jeg og onkel hadde en bukt der vi la til og gikk i land for å nyte medbrakt kjeks og saft. 
Å joda, vi hadde nok med oss noen brødskiver også i tillegg til kjeks og drikkevarer, men det er jo bare mat og dermed ikke noe som jeg som smårolling la noe særlig vekt på….i motsetning til nå.


Kaffen vi hadde med oss var til onkel Magne... for det meste, selv om det unektelig var litt stas for en travalabb å bli budt på en kaffekjeft av onkel, men dengang smakte det nok litt for beskt og som de fleste vet så er ikke akkurat beskt den smaken unger jubler mest for. Det er vel mest senere i livet at vi får sansen for den beske smaken, da ofte innenfor de flytende næringsproduktene.

Det er nok pausene jeg husker best i dag, disse gode små, men store øyeblikkene som har blitt sittendes som meislet inn i ryggraden på meg, ihvertfall til dags dato. 
De gode ekstremt lange sommerdagene som alltid hadde fint vær og som for meg fortonet seg som om de aldri skulle ta slutt og det har de heller ikke, ihvertfall ikke på min egen private harddisk eller minnebank om du vil kalle det for det.
Det fine med minner er at de kan hentes frem når man trenger dem, for livet er heldigvis ikke alltid en dans på myke roseblader, men kanskje heller en dans på roser OG roser har som kjent en del torner.

‘’Livet er en dans på roser heter det, med det blir vel litt feil, ihvertfall hvis man tar med rosestilken, derfor... Roseblader 

Det var også dager der det kunne bli for mye av det gode, og da tenker jeg spesielt på for mye av a’ Nelly (sola). Jeg hadde og har ganske så lys hud, noe som ubønnhørlig førte til at den gikk fra blendahvit til griserosa etter ikke sååå innmari mange kvarterene i solen. Da måtte mammen frem med Hvitvasken, eller andre ‘’Eg e så solbrente mamma remedier’’ for å smøre inn en sutrende smårolling som hadde fått alt for mange ultrafiolette stråler på seg,under Nelly’s gode men ubønnhørlige varme. 
I bukten, jeg kan jo kalle den for Onkel-bukten for å ikke skrive feil navn var det ihvertfall når vi var der, alltid stille og vannet var så klart som man ser det i naturfilmer fra Seychellene og andre eksotiske steder. Sånn som jeg husker det i dag kunne vi sikkert sett bunnen på flerfoldige hundre meters dyp, så klart var det….ihvertfall i mitt hue. :-)
Vi kastet dreggen uti og onkel kjørte snekken sakte inn mot land….og framme i baugen sto det en ekte, Travalabb, denne gang i Matrosutgave, med så breie sjøbein at båten nesten ble for smal og  selv Erik Bye hadde måttet ta av seg skipperlue sin i stum beundring….trur eg.

Jeg husker ikke, men det var nok ikke barebare å holde travalabben igjen når jeg skulle hoppe i land med fortøyningsTrossen, men jeg overlevde jo øyensynlig dette også. Jeg karret meg i land med fortøyningstauet, som nok er en mer korrekt beskrivelse av den tauenden jeg sto med i hånden enn fortøyningsTrosse. Jeg kom meg nok ikke iland helt som en forektige matros, men ganske sikkert som en veldig stolt og veslevoksen kar. 

Noe fortøyning ble det nok ikke de første gangene, men etterhvert som jeg lærte fikk jeg lov til å fortøye båten helt alene.
Onkel og jeg klatret litt opp på bergknattene og det hendte nok mer enn en gang at jeg skrubbet meg opp på de skarpe steinene. Omsider var vi der vi skulle spise. Der var det ett par små dammer som jeg kunne plaske litt i med bena mens vi pratet om både det ene og det andre. Det var nok for det meste om hvor vi skulle fiske etterpå….eller om vi skulle dra en tur til Sandholmen og se om det var mange folk som badet. Vi kunne jo også prøve å fiske etter Barrsogga i et sund der fjellet gikk loddrett ned i sjøen. Av en eller annen grunn gikk det rykter om at der, der var det mye Barrsogga……

Husker ikke hva sundet heter, men det er det nok en haug med andre som gjør. Om det ble fisk eller ei var ikke det viktigste, det viktigste var nok at jeg kom meg ut en tur og fikk oppleve litt andre ting enn den daglige ‘’tranten’’. Onkel Magne var veldig opptatt av jeg hadde det bra og det er mange gode stunder jeg har lagret på harddisken om han. Heder&Ære til onkel som tok meg med på det som jeg oppfattet som store ekspedisjoner og har satt sine uuslettelige spor hos en halvgammal mann på Hamar. 

Etter at vi hadde fisket oss ferdig, med eller uten fangst var det på tide å sette baugen på snekka mot kanalen og sjøhuset. Der kunne det godt hende at Tini og en hjelpemann satt og tok imot Hummer fra fiskerne enda. Det var en fascinerende skapning denne Hummeren, svart så den nesten var blå og hvis jeg ikke er helt feil informert så finnes det blå hummere.
Jeg ble stående og se på at de satte på strikk på de som ikke allerede hadde fått strikken på klørne sine av fiskeren. De ble målt med det som for meg så ut som en hvilken som helst gammel trepinne, noe det ikke var. Pinnen var sirlig laget for å kunne måle at hummeren var stor nok til å være lovlig å fiske. 
Det hendte nok at en av de virkelig ‘’Store og feite gamlekarene, eller kjerringene’’ i det Kardinalske, Hummersamfunn var dum nok til å stikke huet og tilslutt hele kroppen inn i en teine for en liten godbit og ikke fant veien ut igjen av dette ''hekkans merakkelse av en innretning'', som jo en teine er. 
Jeg vet ikke om en Hummer kunne være for stor til å leveres, men jeg mener at jeg hørte at de virkelig store var alt for seige og at de måtte kokes i trykkoker for i det hele tatt skulle være noe å ‘’ha på brøskjevå’’

Vel, fisketuren var over for denne gangen og jeg røper vel neppe en stor statshemmelighet når jeg avslører at verken Svendsen eller Magne måtte trå til og jobbe overtid på fryseriet for å ta imot fangsten fra denne dagen….heller. Til det var nok fangsten for liten, men det var mer enn nok til det vi selv skulle spise og litt extra til kattene, kattene som under hele barndomstiden var en del av familien Steensen på Kirkeveien. 

Det var vel heller små fangster som ble tatt. I ettertid kan jeg med hånden på hjertet si at det heller ikke er de mange fiskene som tross alt ble dratt over ripa jeg husker best. Det jeg husker best er disse flotte opplevelsene med onkel Magne og ikke så sjelden med flere av familien sammen i båten til onkel.

Heller ikke på veien hjem fra fisketuren var det, som tidligere skrevet, ikke den strakaste veien hjem som gjaldt for meg, men sånn noenlunde klarte jeg vel det også….av og til. 

Det er vel ikke så mye av det jeg nå skal skrive om, nå om dagen, men som så mange andre byer hadde også Skudeneshavn sine særegenheter og særegenheter kan være så mangt. 
Noen ganger er det bygninger eller hele gater, som eks Søragadå osv, men det kan også være mennesker som på forskjellige måter utmerker seg. 
Noen mente nok og vil nok fremdeles mene at ‘’dette er ikke noe å dra fram’’, men for meg og ganske sikkert mange med meg var det noen som utmerket seg blant de som den gang var voksne folk på en morsom og for meg god måte. Dette selv om det kanskje ikke var så morsomt for den det gjaldt, verken når hendelsene pågikk eller kanskje spesielt etterpå, dagen etterpå. Det jeg skriver om under her er skrevet i stor respekt av de jeg skriver om og det er ting som hendte, så...  

Til mer eller mindre bestemte tider i måneden hendte det at man uforvarende kunne komme over en forestilling som enda mangler sidestykke... midt på torget.
 Forestillingene ville vel idag blitt kalt for ‘’popup’’ forestillinger, dvs at du måtte være der, der&da, dette da forestillingen ikke hadde flere oppsetninger….før neste ‘’popup’’ forestilling Plutselig dukket opp.
Jeg hørte at de voksne snakket om at de som var involvert ‘’hadde hatt eller tatt seg en eller flere pinner for mye og/eller at de var lettere animerte’’????

Men helt ærlig og kross på halsen, jeg så aldri noen pinner å Jaffal aldri noen animasjon av noe som helst slag, det ville jeg ha husket som om det skulle vært igår. De eneste pinnene jeg i tilfelle så var nok Ispinner.
Animerte, altså en animasjon, hvor skulle de lissom ha vist den animasjonen??
På meieriet sin hvitkalkede vegg da i tilfelle?
De eneste animasjonene jeg hadde sett var i bursdager hos Espen eller Jens Ole og da ble de etter hva jeg husker vist på enten ett lerret eller et hvitt laken og jeg kan ikke minnes å ha sett noen av disse remediene på torget, noen gang. 
Hva de voksne mente med denne spesielle og den gang ukjente bruken av ordene…..tok det en del år før, ihvertfall jeg og antagelig andre som var en alen lange forsto noe av.

Jeg minnes også at jeg hørte noen voksne si  at de ikke kunne være ‘’fastanes’’(fastende) Det eneste stedet jeg hadde hørt om fasting var på søndagskolen, men det de pratet om der var jo for over 2000, eller den gang 1960 år siden, så det kunne jo ikke være det samme som de pratet om nå, eller?

Det som hendte var at det var danseoppvisning i noe så sjeldent som mannlig solodans, noe som vel må kunne sies var spesielt, jaffal den gangen i motsetning til nå. 
Man kan vel med et litt skrått blikk, men med godt belegg si at de utøvende artistene var pionerer innenfor denne kunstarten og har brøytet veien for senere forestillinger og soloartister innenfor mannlig solodans….eller ikke….opp til deg.😀

Det startet som regel med at artisten/danseren gjorde Grand entre, som regel fra Jernvarehjørnet. Han beveget seg med, så godt som overhodet mulig, elegante dansetrinn og forsøksvis innlagte piruetter med armsleng med begge armene og høye rop. Ropene var for meg på et uforståelig språk. 
Kunne det være tungetale, eller noe sånt...? Ikke visste jeg den gangen og heller sikkert ikke nå hvis jeg hadde hørt det hele en gang til.. 
Jeg får vel legge til at jeg skjønte mer av hele greia litt senere og kanskje hele greia idag, selv om selve språket eller snarere ordene som ble ropt ut var og nok er like uforståelige idag som den gang.
Den utøvende kunstner, Artisten danset seg bortover i en mer eller mindre koreografert dans, bort mot plattingen til meieriet der mange unge jenter satt, kanskje pittelitt skremte, med barnevogner med neste generasjon Skuddnesbuar. Etter mer eller mindre vellykkede forsøk på piruett og andre momenter som sikkert har flotte navn som ‘’dobbel Salkov’ eller lignende…..var det tid for en liten pust i bakken for artisten….
Men popup forestillingen var ikke over enda. 
Etter at den første solodanseren hadde pauset seg selv for en stund, enten av utmattelse, eller av andre naturlige grunner, var det av og til flere som ble inspirert eller hauset opp av den første og ikke SÅ sjelden var scenen åpen for akt 2 av forestillingen

Den neste, nye Artisten hadde som regel også Jernvarehjørnet som sitt utgangspunkt, men kunne også gjøre en litt mer forsiktig entre fra kaien. Han hadde sine egne, litt mer spesielle. men dog vel innøvde trinn, ikke helt i tradisjonell eller i samme sjanger som danseren som startet det hele. Om den nye oppvisning kunne kalles dans er et definisjonsspørsmål, personlig vil jeg nok kalle det den nye aktøren fremførte, en kampdans, eller som jeg hørte noen si ‘’skyggeboksing’’.
Litt sjeldnere, men ikke så sjeldent var det også en 3. artist som dukket opp, men denne oppvisningen var av en langt mer beskjeden art, men var allikevel en del av helheten i PopUp forestillingen. Ihvertfall nok til at jeg husker det bøtter&spann av år etterpå. 

Etter å ha bivånet, det som vitterlig må kunne kalles en ‘’popup forestilling’’ var det ikke få av oss små, en alen lange som ventet på, nesten alltid,  selve crescendoet i forestillingen….. 
For oss var bare dansen et forspill til selve rosinen i pølsen, for ikke å skrive rosinen i Kanuttapølsen.

Det er vel vanlig at man for å kunne se en forestilling betaler for billetten, slik at kunstneren kan få sin mer eller mindre fortjente lønn, men Neida, sånn fønka det ikke på torget i Skudeneshavn…….og det var dette vi små ventet på. 
Her var det nemlig en innarbeidet tradisjon at det var Artisten som betalte publikum for at vi stoppet opp og ikke minst fulgte og så hele forstillingen.

Dette skjedde i den form at artisten, som antagelig på forhånd hadde fylt opp bukselommene med småmynter. Disse ble etter endt forestilling, eller i løpet av forestillingen hentet opp av lommen av store, grove arbeidshender og samtidig som artisten gjorde en sakte piruett, ble de kastet opp og i en ring rundt artisten. Den ene ringen med klingende mynt ble fort til to ringer, med jublende smårollinger som tilskuere. Vi var mange som mente at dette, dette måtte være det noen voksne mente da de snakket om ''manna fra himmelen'' 
PopUp showene hadde muligens noe med at det ofte var lønningsdag både i offentlig og privat sektor omtrent på den tiden da disse PopUp showene dukket opp som troll av eske.

Vi kastet oss frem for å kunne grabbe til oss noen 1 øringer eller kanskje hvis vi var heldig til og med noen 5 øringer eller tiøringer. Jeg vet ikke helt om valørene på myntene er de riktige, men mynter var det.
Det var nok noen av de ungene som så dette som opplevde forestillingene på Torget som litt skremmende, men artistene var jo velkjent av både unger og ikke minst av foreldrene og jeg verken hadde, eller har et ondt ord å si  om noen av dem, heller det motsatte. 
Vi har alle våre TingOgTang i bagasjen vår og den som peker på andre bør være klar over at når man peker på andre er det alltid 3 fingre som peker på en selv, meg selv inkludert, bare prøv og se.

Vel, jeg avslutter her denne gangen og ‘’time vil sjov’’ om og i tilfelle når neste epistel kommer til et nettsted nær deg..
Eller om jeg skal ‘’put myself together’’, omskrive de andre epistlene, legge til noen nye og prøve meg på en bokutgivelse?


Lag gode, minneskapende dager videre for de rundt deg OG ikke minst for deg selv......Man skal ha det godt selv for å kunne være god for andre....

''Ja.....men da sier vi det sånn da''….😄
Gammelt....Lundeord. 

Tastes ....Plutselig

Ninne, han på Hamar

Del 14 '' Kinobesøk med litt forviklinger''

Del 14 Kinobesøk med litt forviklinger (c)

Senhøsten, vinteren og en god del av våren har gått uten at det ble noen ny epistel i denne bloggen. 
Jeg kunne jo bruke en del ord med å forklare hvorfor, men det det ender opp med er at hvis man skal skrive noe som forhåpentligvis skal glede andre litt, så må det også være en glede og lystbetont å skrive/jobbe med epistelen Det er sjeldent at alt kommer rekende på ei fjøl og det bare er å skrive det rett ned, men det hender jo at det gjør det også.

En annen grunn til at man velger å skrive kan være at det for den som skriver er tvingende nødvendig. av forskjellig årsaker, å få ut et budskap en historie eller lignende. Man må mene at man har et buskap som er så viktig at man velger å bruke masse tid å krefter for å få muligheten til å dele sine tanker med mange.

Det har vært en kald og lang vinter her på Hamar. Jeg har også jobbet en del xtra (utenom det ordinære arbeidet mitt) med elektronisk informasjon og ting&tang på arbeidsplassen min, noe som har tatt en del både tid og krefter. I og med at jeg om ikke så lenge skal en liten tur over fjellet på besøk, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få inn på pc'en de tankene jeg forsåvidt, i stikkords form, har tastet inn i ''notebooken'' på de elektroniske dubbedittene mine i løpet av tiden som er gått siden sist epistel her på bloggen.
Denne gangen tar jeg deg som leser med på en tur på kino, antagelig på slutten av 60 tallet, muligens helt på starten av 70 tallet 
De fleste av oss, som er litt over 29,5 år  har nok besøkt kinoen på Kirkeveien, om ikke på kino,så i andre sammenhenger. 
Kinobygget ble jo også brukt til masse annet, dans, møter, øvingslokale for de lokale orkestrene som fantes. Hvis jeg ikke husker feil brukte både <<Hooligans>> og <<Mash>> kinoen som øvingslokale, sikkert blant flere andre som jeg dessverre ikke husker navnet på. 
Det jeg vet er at vi av og til fikk være inne og høre på.....
av og til. :-) 
Jeg tror at vi alle kan være enig om kinoen var den tidens Kulturhus i Skudeneshavn.

I denne delen, eller episoden starter jeg med litt tanker som surret rundt i hue og opptok meg en del mens jeg skrev ned og formet denne epistelen

''Nasjonalbildet'' mitt, som jeg har valgt å bruke på bloggen

Det er mange småhistorier jeg kunne og forsåvidt kan skrive om her på bloggen, med både den ene og den andre involvert i historien.

Historiene ville nok handlet om, for det meste, uskyldige og trivielle ting som jeg opplevde i min barndom i Skudeneshavn. De fleste kan nok nikke gjenkjennende  og tenke tilbake på nesten de samme episodene som jeg prøver å taste inn på en pc’n, men da kanskje med andre personer involvert.

Dette gjør jeg så langt borte fra den vakre kystlinjen jeg vokste opp ved som det er mulig å komme innenfor det vakre landet vårt og Det er så innmari vakkert, sant vel...?

Dette til tross, så er det venner her på Hamar som leser bloggen og klarer å ‘’leve’’ seg inn i hva jeg prøver å beskrive på bloggen. De har også opplevd lignende episoder og kan kjenne seg igjen i settingene jeg prøver å beskrive, selv om ‘’historien’’ og persongalleriet ikke er det samme. Jeg tror at det, uansett hvor vi har vokst opp, er så mange fellesnevnere i det å være barn og det opplevde, barndommens bekymringsløse liv, at de fleste historier kunne hendt hvor som helst.

Vi trenger bare å bli minnet på om det, så kommer de, de mange felles minnene fra ditt/vårt/mitt barndoms paradis. 

Dessverre er det en del som ikke har opplevd, eller for den saks skyld vil være så heldige å få oppleve den Absolutte Lykke og den Absolutte tryggheten de fleste av oss er så heldige å ha med oss i håndbagasjen/ verktøykassen vår for senere bruk i livet når det bekymringsløse er en saga blott.

Jeg tror at de rent fysiske historiene som vi husker fra vår barndom bare er en del av helheten. Det at vi, nesten alle, bare har gode minner tror jeg bare en del av en mye større helhet i det å vokse opp i Norge og ikke minst i vår felles, verdens beste by å vokse opp i :-)

De historiene vi selv kan huske er nok en viktig del, men jeg tror at den altomslukende bunnløse kjærligheten vi ble overøst med og som vi i barndommen ikke hadde noe navn på, men som vi absolutt merket før vi selv var bevisste nok til å vite hva det var og innebar.

Denne bunnløse kjærligheten, hvis vi er enige om å kalle det det, var det ikke bare våre foreldre og aller nærmeste som overøste oss med. Det var også de rundt oss som vi ikke, verken er eller er blitt i slekt med. Den etterhvert så berømte ‘’nabokjerringa’’ var og forhåpentligvis er en en av delene som utgjør den helheten jeg tenker på.

Jeg tror at små steder tar bedre vare på sine unger enn en større samfunnsstruktur. Men her skal vi huske på at også store byer, som eks Oslo er inndelt i mindre bydeler, med egne skoler, barnehager, fritidsklubber osv.
Da jeg bodde i Oslo, eksempelvis i Homansbyen, sa vi at vi skulle til byen når vi skulle ned til sentrum.Vi hadde våre stamsteder I Homansbyen, det samme hadde de som bodde i andre deler av byen, altså, på samme måte som i en mindre by. Allikevel blir det ikke helt det samme som å vokse opp i en småby, men allikevel….noe å huske på.

Det er et afrikansk uttrykk som sier ‘’Det skal en hel landsby for å oppdra et barn’’.

Det er dette jeg mener med det jeg skriver over her. Selv om ikke alle, sånn rent direkte var med å oppdra oss, så var det mange involverte seg i oss som barn.

Noen kom med godterier til oss, samme hva vi hadde gjort. 

Noen kjeftet på oss, samme hva vi hadde gjort.  

Noen behandlet oss som voksne selv om vi bare var små unger.

Jeg sier ikke at noe av dette er galt, men man kan jo av og til undre seg over på hvorfor man er blitt den vi etterhvert er blitt.

Det er uomtvistelig at barndommen/oppvekstårene bidrar til at vi som voksne får en ‘’Ryggmargsfølelse’’ på eks. hva som er riktig og galt.

Når vi som voksne går etter følelsene i vanskelige ting er det ‘’Ryggmargsfølelsen’’ som forteller oss hva som er det riktige å gjøre. 

Det som er rett for meg, trenger ikke være riktig for en annen. Selvfølgelig har miljø og påvirkning senere i livet også en del å si, men grunnlaget for ‘’Ryggmargsfølelsen’’ for rett og galt er jeg overbevist om at blir lagt i de tidlige år av oppveksten vår.

Jeg tror at denne ryggmargsfølelsen er i endring, dette blant annet pga at vi er blitt et mer ‘’Jeg samfunn’’ enn ett ‘’Vi samfunn’’ som vi var før.

Joda, jeg ser at dette er litt utenfor det denne bloggen skal handle om, nemlig en blogg om mine minner fra oppveksten og barndommens dager i Skuddnes, ikke skrive en avhandling om hva jeg tror og mener om barnepsykologi……og litt andre ting.

Men det er nå engang sånn når jeg sitter og skal skrive så kommer det en del tanker om hvorfor, hvordan osv og det er det jeg har prøvd å kludre ned her.
Ja, så er det en ting til, det er jeg som skriver…. :-)

Jaja, sånn ble det nå bare da jeg satt og skrev dette, på en Cafe, sammen med mange andre, ikke minst foreldre på tur sammen med ungene sine. Dette slik at både voksne og barn kunne nyte den deilige solen som endelig er kommet med det livgivende lyset for både planter og dyr etter en stram og bitende kald, laaang vinter.

SÅ , får jeg prøve å gjøre det jeg egentlig skulle gjøre….. :-)

Det er knyttet mange historier opp mot ungdomshuset, eller kinoen, som vel var det navnet ihvertfall jeg forbinder og brukte mest om bygget.

Skudenes Kino slik bygget så ut for få år siden.

Det var jo svære greier den gangen å kunne gå på kino og se heltene mine utfolde seg på filmlerretet i salen, som selv om den var god nok for oss, unektelig var av det man uten å ta for hardt i kan kalle den velbrukte typen.

Til forskjell fra dagens kinoer der man stort sett sitter i et auditorium og dermed sitter høyere og høyere jo lenger bak man sitter, så satt vi på kinoen i Skuddnes på flatt gulv med bøtter og spann med stolrekker fra scenekanten og bakover. 

Onde, men kanskje til dels... sanne tunger vil nok med en stor mulighet for å ha rett, hevde at gulvet istedenfor å helle oppover, heller helte nedover jo lenger bak i kinosalen du kom…..og det kan godt hende at de har rett….det er uansett for sent å finne ut av det nå., trur eg, eller?
Stolene var heller ikke av det jeg vil kalle overdådig luksuriøse, noe som førte til at  ordene ‘’tresmag i rauå’’ var de ordene som ble mest brukt om og som best beskrev de brune stolene med klappseter og på stålben.

Stolene kunne stables oppi hverandre, slik at man kunne rydde de unna når det ikke var behov for kinosal oppsett. Det kunne være årsmøter, dans, tilstelninger av ymse slag osv osv. 

Jeg vet også at det i ‘’hine tider’’ ble spilt revy fra scenen i Skuddnes sitt svar på Chat Noir, Skudenes Kino. :-)

Selv er jeg ikke gammel nok til å ha fått den gleden av å oppleve dette, men gjennom historier fra mamma og andre som opplevde det, så vet jeg at det var morsomme revyer som ble spilt fra scenen. Det lille jeg vet er at familien Rolfsen var sterkt involvert i revyene som ble spilt fra scenen. Jeg mener å huske at jeg ble fortalt at Skomaker Rolfsen opptrådte som slangemenneske?

Hvis jeg husker/tar feil, korriger meg mer enn gjerne. Kom gjerne med noen historier eller bilder fra den gangen, som kommentar på ''Du vett atte du e fra Skuddnes når...'' gruppen vår :-)

Så, tilbake til det jeg egentlig holder på med…...

Hvis jeg ikke husker feil så var det kino på onsdager og søndager og det var en, som jeg husker det, ganske bra variasjon i filmene som ble vist på kinoen. 

Det var western, krim, Heidi Filmer og ikke minst Sengekant Filmer…...og det var nok Sengekant Filmene som trakk det største publikummet, vi sier det ihvertfall sånn….

På den tiden jeg skriver om her var det vel Birger Postmann som var maskinist. Han så vi ikke så mye til, da han satt oppe i maskinist rommet i ‘’anden etage’’. Han hadde små kikkehull som han kunne se gjennom for å sjekke at filmen gikk sin, av og til, men ikke så sjeldent….skeive gang. 
Hvis jeg ikke husker feil var vel også Boster Baker Andersen også en av maskinistene på Skudenes kino den gangen. Etterpå var det vel en Isaksen og jeg mener at også Espen Berg og Birger Nornes var involvert i Kinodriften. 

Vet ikke, men overtok SUIL etter hvert kinodriften??
Helt på høyre siden, sett fra salen, var det en litt større spionluke som billettøren eller vakten kunne sitte og se filmen fra. Derfra kunne han også følge med på hva som skjedde når mørket senket seg og filmen startet og det hendte nok mer enn en gang at det kom noen formaninger fra ‘’luken’’ om å ‘’holde kjeft’’ eller ‘’ sett dokke ner’’. Det var nok ikke alltid at formaningene ble tatt til følge...men sånn gikk no dagan… :-)

Før filmen startet var det reklame, først lysbilder med reklame for Tinney Rasmussen, ett eller annet med Dahl & pianoer og andre bilder med mer eller mindre lokale  forretninger. Samtidig spiltes, og jeg vil påstå, den samme plata, omatt og omatt som følgemusikk, kall det gjerne ‘’Musakk’’.

Hvis ikke hjernecellene mine helt har tatt kvelden så var det Skeeter Davis med den, for alle som har vært på Skudenes Kino, udødelige og ikke minst uforglemmelige The End Of The World ♪♫♫♪♪

Det var som nå, forskjellige aldersgrenser på de forskjellige filmene, men hadde jeg ‘’lapp’’ med hjemmefra så gikk det som regel greit å komme inn på filmer som hadde ett hakk høyere aldersgrense enn det jeg egentlig hadde lov til. sånn var det bare….
Idag er nok aldersgrensene satt mye lavere enn de var i gamle dager., (skrives med et smil om munnen….hater å skrive det)

En gang jeg hadde veldig lyst til å se en film, jeg husker ikke akkurat hvilken film det var, men aldersgrensen må ha vært satt til ett hakk høyere enn det jeg hadde alder for. Dette fordi jeg måtte ha med lapp med meg hjemmefra fra mammen om at:

“Jan Inge har lov å gå på kinoen og se filmen xxx xxxx

Med vennlig hilsen Gudborg’’

Det var stas å komme tidlig inn på kinoen slik at du fikk en av de beste plassene, dvs stolene på de forreste rekkene. Hvis jeg ikke var tidlig ute kunne jeg risikere å komme langt bak blant stolrekkene og jeg kunne jo i tillegg risikere å få en ‘longe laban’ foran meg og det var ihvertfall ikke til fordel for meg. Jeg hadde eller har enda så innmari mange centimeter fordelt mellom skohel og skalletopp, så det kunne være snakk om ‘’to see or not to see’’ for meg og nettopp det å se var jo det jeg og alle andre var kommet for.

For å være en av de første som slapp inn var det om å gjøre å være tidlig ute og få stilt meg i kø. 

Jeg dro hjemmefra og hadde lappen fra mamma godt stukket ned i bukselommen og var nok litt tøff i trynet på vei nedover mot kinoen i og med lappen og det andre jeg hadde i lommene.

Jeg så at det nesten var tomt oppe på plattingen foran inngangsdøren, så jeg speedet opp på farten nedover forbi onkel Thor sin elektriske butikk og småløp tvers over veien. Jeg så nemlig at noen stykker rundet hjørnet nede ved Hilleslands kolonial på vei mot kinoen. De hadde vært hos Thorsen og kjøpt kinogodt, noe jeg slapp unna for en stund,. :-)

Onkel Thor & Annemor Stokka sin butikk.

Hvorfor jeg slapp unna ''Kinogodtkjøping'' spør du kanskje. Joda, dette var fordi pappen var hjemme fra sjøen og hadde med seg STORE bokser med engelsk konfekt…….og her snakker vi om STORE bokser <<Quality Street>> konfekt, intet mindre….

Jeg snakker her videre om smekkfulle lommer med all verdens smaksvarianter, smaksvarianter som de som hadde vært og handlet kinogodt hos Thorsen bare kunne drømme om….dette i tillegg til lappen fra mammen.

Jeg var, eller ihvertfall følte meg som litt Konge på haugen, nei forresten, Konge på Kirkeveien blir vel mest riktig å skrive, med bortimot fri tilgang til stor bommer/bokser med konfekt, pakket inn i glanset papir, med smaksvarianter som de som ikke hadde en pappa som seilte ute på bøljan den blå bare kunne drømme om….i sine villeste fantasier.

Jeg mener ganske så bestemt at jeg var relativt flink å dele med meg av innholdet i boksene som fortonte seg som ''Sareptas krukke'' eller det rene ''Overflødighetshornet''  som jeg var så heldig å være en av de få, heldige disponentene av.

Vel, på korte, små ben og med smekkfulle kinogodtlommer bar det opp trappen, som etter noen trinn gikk i  en høyresving for å ende opp på plattingen foran inngangsdøren.

Trappen hadde et lealaust rekkverk og litt slitne trapper. Det finnes nok en del teorier hvorfor rekkverket var så lealaust, men jeg heller vel mest til at det var tildels veeeeldig lealaust på grunn av en del ikke helt frivillige raske turer nedover trappene….kanskje en sen lørdagskveld der noen prøvde å holde ihvertfall litt styring på hvordan ferden endte nederst i trappene. 

Dette kan vel også forklare, ihvertfall litt om de løse og slitte trappetrinnene. Det var jo noen som ikke fikk muligheten å bruke trappene med bena vendt ned heller… :-)

Hvis du var så heldig å være førstemann, gjaldt det å gripe, neida, ikke dagen, men dørhåndtaket fortere enn svint og holde i det, samme hva all verdens fornuft skulle tilsi….det var ikke bare bare å holde seg fast i det når gjengen bak deg også ville holde i det samme håndtaket.  Dette hadde ubønnhørlig ført til at dørhåndtaket var ganske så løst etter at mange både barne og ungdomshender hadde holdt seg fast i den med både nebb&klør, alt for å være blant de første som slapp inn.
Når du vel var inne kunne du legge den nødvendige kronasjen, sammen med lappen hjemmefra på den lille hyllen midt på døren som gikk  inn til det bittelille rommet/kottet/avlukket/ som utgjorde billettkontoret til Skudenes Kino. Billettkontoret var SÅ lite at mange sikkert har undret seg over at det i det hele tatt var plass til noen i det hele tatt der inne.

Det var denne kombinerte dør/billettluken Liv Kjeldsen satt bak for å selge kinobillettene og jeg tror ikke at Liv var så nøye med hvor gamle de som kjøpte billettene var. Det var nok Nils Magne eller Bolle som vi kalte han som var bøygen hvis vi ikke var gamle nok til å slippe inn.

Det hendte nok at noen ble nektet å komme inn pga alderen, men det var andre tider den gang og jeg tror at de fleste slapp inn, ihvertfall de med lapp hjemmefra. 

Det hadde sikkert også noe med dagsformen til billettkontrolløren å gjøre, det var sikkert både gode og mindre dager for han også, som for alle oss andre.  
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal skrive navnet ‘’Bolle’’ slik at det blir riktig, sånn rent skrivemessig. Alle som kjente Bolle vet jo hvordan vi uttalte det…...men når eksempelvis 1 stk Rosinbolle skrives som det gjør blir det ikke enkelt….eller er det noen som har en løsning...
Språkrådet tidligere leder Sylfest Lomheim har kanskje et svar på dette? :-)

Uansett så har jeg valgt å skrive Bolle på denne måten når jeg mener Nils Magne...
ja, ka ska eg jorr da?? :-) 

Det er en fin historie, ja, mens jeg sitter her og skriver den synes jeg faktisk det er en vakker liten historie jeg vil dele med dere.

Jeg hadde, som jeg skrev tidligere lapp med meg fra mamma og var kjempetidlig ute for å henge på dørklinken for å komme meg tidlig inn. Etterhvert kom det flere unger og ungdommer til og det var jo alltid litt knuffing for å få stå nærmest døren, spesielt når klokken virkelig begynte å nærme seg innslipp. 

Det absolutt verste var nok når de større guttene kom, og enkelt, men Ugreit skubbet og jagde bort den som hadde både Nebb&Klør på håndtaket og overtok førsteplassen. 
Det var noen som var spesielt kjent for å kapre dørhåndtaket. Her vil jeg spesielt nevne………..%/)&& &)9!¤¤R....
Å neida du,  SÅ dum er jeg da tross alt ikke. :-)

Det var enda en stund til innslipp og av en eller annen grunn ble det en diskusjon eller bare en prat om Nils Magne. 
Nils Magne, hvem var det? tenkte jeg i mitt, ikke altfor stille sinn...

Jeg skjønte ikke hvem de større guttene snakket om. Etterhvert må det ha demret for meg at det var Bolle de andre snakket om.

Jeg kjente han bare under navnet hans og det var jo som jeg har skrevet, overbevist om at var Bolle, dette var jeg 110% sikker på. 

Akkurat dette kunne jeg nok fremskaffet opptil tre vitner på, nemlig meg selv, Jan Inge og Jan Inge Steensen...kanskje en velkjent frase med andre navn... for noen, de innvidde…?? :-)

Dette fikk jeg ikke til å stemme, han heter jo Bolle og det sa jeg høylytt midt inne i klyngen av ungdommer...så dum var altså jeg, for en premieidiot…...

Bildeutsnitt, tatt under Skipper Worse
innspillingen av Per Magne Syre

De andre prøvde å overbevise meg, men jeg påsto hardnakket at han ikke het Nils Magne, men Bolle….det var det eneste navnet jeg hadde hørt om han. Her var jeg på trygg grunn tenkte jeg vel. Jeg hadde jo i tillegg mine smekkfulle konfektlommer å ‘’flyte’’ på, så litt velvilje syntes jeg vel at jeg fortjente, men dengang ei som Tordenskjold sa….. og ikke bare ''litt torden'' skulle det bli etterhvert.

De større guttene begynte å egle meg for at jeg ikke visste at hva Bolle het egentlig, men jeg var vel så overbevist og påståelig om at jeg hadde rett at de andre større guttene virkelig begynte å egle seg innpå. 

Jeg vil ikke påstå at noen slo meg eller noe sånt, men det ble en del knuffing i køen som muligens gikk litt mer utover meg enn de andre travalabbane i og med at jeg ikke gav meg. Det var vel ofte sånn for oss, mer, men ikke mye mer enn en alen lange!
Da, med ett gikk døren til kinoen opp og alle omtrent kastet seg fremover for å være førstemann inn på kinoen.

Men akkurat denne gangen skulle de første bli de siste,  ikke helt bokstavelig sist, men ihvertfall…..Absolutt ikke de første.

Bolle sa: ‘’STOPP’’ og når Bolle sa stopp, så stoppet man, sånn var det bare.

Han hadde jo ikke bare begge endene på tauet, han hadde hele kveilen med tau OG ikke minst hadde han makten til å ikke slippe inn en kranglevoren ungdom i det hele tatt…..så her var det bare å gjøre som Bolle sa hvis man i det hele tatt skulle ha noen forhåpninger om å få sett dagens forestilling på Skudenes Kino.

Han så seg rundt med et litt irritert blikk, før blikket hans stoppet på meg…….

‘’Å gubbevaremegvel, ka har eg gjort nå’’ tenkte jeg….

Jeg fryktet at denne kvelden ville det ihvertfall ikke bli noen kino på meg. Kanskje han hadde hørt at jeg hadde sagt at han het Bolle og ikke Nils Magne. De andre hadde sagt at Bolle var et kallenavn som jeg måtte slutte med å si, hvis jeg skulle ha forhåpninger om å komme meg inn på kinoen, spesielt på de forestillingene som hadde høyere aldersgrense enn det min alder var, her kalt ‘’medlapphjemmenfraforestillinger’’

Bolle løftet hånden og en finger fulgte samme linjen som øynene hans….rett på meg…

‘’DU, sønn nas Gudborg, kom her’’ sa han.

Hørte jeg feil, eller var han ikke så irritert som jeg i min fantasi trodde han var? Stemmen hans var ihvertfall mildere enn hva øynene skulle tilsi. ‘’EG, sa jeg

Ja du, sønn nas Gudborg sa Bolle, nå med et underfundig smil på lur (syntes nå jeg da)

kom her, innforbi dørå’’

Jeg hadde jo ikke, etter å ha blitt skubbet bakover, annet å gjøre enn å gå kanossagang blant de andre og frem til Bolle som slapp meg innenfor og lukket døren etter oss….selvfølgelig til høylytte rop fra holdepådørhåndtaketpåkinoen gjengen på utsiden.

Om det var rop til min eller Bolles fordel vites dessverre ikke. :-)

‘’Jeg hørte nok godt hva som skjedde der ute og det var ikke snilt gjort av de store guttene, de burde ha vett nok til å finne seg folk på sin egen alder å krangle med’’

sa han, sånn cirka..

Jeg var nok altfor oppøst og nervøs til å få med meg hva som egentlig ble sagt.

Så forklarte han meg at han egentlig het Nils Magne, men at han hadde kallenavnet Bolle og at mange trodde at han ville bli sint hvis man sa det slik at han hørte det, noe han ikke ble, ihvertfall ikke denne gangen.

Akkurat da hørte vi begge at det raslet i nøkler utenfor bakdøren, den gikk opp og rett etterpå knirket det tildels godt i trappen fra bakdøren og ned i gangen. 

Det var Liv Kjeldsen som kom for å gjøre jobben i billettluken. Hun spurte hva jeg gjorde der og Nils Magne tok henne litt til siden og forklarte. De snakket litt og ganske så lavt sammen. Nils Magne pekte på meg mens han snakket og vinket meg bort til seg og sa ‘’Liv og jeg er blitt enige om at du skal få komme inn gratis på kinoen i kveld, så du kan bare gå rett inn og finne en plass før jeg slipper de andre inn’’.‘’Å harrrliga london’’...dette var nesten for mye for en liten travalabb…..

Jeg som hadde vært så nervøs for hva som ventet meg da Bolle hentet meg ut av køen og inn i gangen. 

Jeg var fremdeles så nervøs at jeg holdt på å pisse på meg, så jeg sa at ‘’eg må pissa’’, ja, bare piss du før jeg slipper de andre inn sa Bolle.

Jeg gikk inn på den knøttlille pissoaren og etter litt fomling med datidens gylfer fant jeg frem litlekaren og lot det stå til. Tilfeldigvis lå det en liten tomflaske der og dermed hadde jeg min egen private ‘’treffe på blink’’ konkurranse inne på pissoaren. 

Jeg var en særdeles fornøyd unge da jeg kom ut fra pissoiren, jeg hadde jo både fått tømt meg OG ikke minst truffet blinken myyyyye, med god margin. 

Ja, jeg hadde tynt så mye ut av av Litlekaren at jeg antagelig ikke trengte å gå flere ganger på do i løpet av filmen. 
Jeg hadde tømt meg såpass at det nesten ikke nødvendig å riste den, ihvertfall ikke mer enn tre ganger. :-)

Jeg var nok fremdeles litt nervøs, for som regel er jo fantasien sterkere enn virkeligheten, så det å få tømt seg ordentlig var en sann befrielse for en liten travalabb.

Jeg gikk ut i gangen , mens jeg tenkte meg om…..

Å gubbavaremegvel, dette ble nesten for mye for meg…..fra dritredd i det ene sekundet….. til nesten euforisk glede  og uhemmet jubel på bare noen sekunder…….det tar på en liten skrott det.
Jeg takket og takket og takket og takket og takket……..og gikk inn på kinoen, enda ikke helt sikker på om det som skjedde, virkelig skjedde, eller i det hele tatt hadde skjedd……

Førstemann inn i en heeeelt tom kinosal, der jeg kunne velge og vrake blant alle de steinharde stolene...du verden for en luksus og det bare på grunn av at jeg ikke visste bedre og påsto at Nils Magne het Bolle…..sånn kan det heldigvis være hvis man ser verden med litt nyanserte briller. 

Man må ha opplevd det for å skjønne det.

Denne kvelden, på den 
Absolutt beste plassen, 
på første stolrekke, 
i Skudenes Kino, 
satt det en liten veeeeldig fornøyd travalabb. 
med lommene fulle av <<Quality Street>>> konfekt og syntes at tilværelsen var perfekt. 
Ja, jeg var så fornøyd med tilværelsen at jeg gledelig kunne dele litt konfekt med de nærmeste ''stolbesitterne'' etterhvert.

De andre, som kom fresende inn i en forferdelig fart etterpå, lurte selvfølgelig veldig på hva som var skjedd etter at jeg hadde blitt tatt inn på kinoen av Bolle før de slapp inn. 

Det var jo ikke akkurat hverdagskost, så det var antagelig ikke bare min fantasi som hadde løpt løpsk, det hadde vært mye luring ute på plattingen også.
Jeg kunne da forklare at de nok hadde rett og at han het Nils Magne, men at han ikke ble det minste sint fordi jeg hadde påstått at han het Bolle. Det hadde han jo sagt selv til meg, så sånn var det med den nå avsluttede saken.

Kinoen og det som skjedde ble for meg en god opplevelse, mest pga hvordan de voksne løste det hele.

Så, Takk skal du ha Nils Magne som i praksis viste meg at verden ikke bare er i svart og hvitt, men at det også finnes nyanser om man har evnen til og at man er villig å se dem.

Jeg husker ikke hvilken film det var som ble vist, men som vanlig så var det vel ikke akkurat det norgespremiere som kom til Skudeneshavn, selv om det absolutt ikke var noe B-preg over de filmene som ble vist på Skudenes Kino.

Det å se norgespremiere blir vel først aktuelt når de bygde den nye kinoen i Kopervik. Akkurat der tror jeg den første filmen jeg fikk se som norgespremiere var Bør Børsen jr. Men dette var jo mange år senere, likevel husker jeg det fordi vi var en hel gjeng som dro for å se den. Det kan jeg kanskje komme tilbake til ved en senere anledning.

Takk for at DU tok deg tid til å lese skribleriene mine.
Jeg håper at det var verd din tid. :-)
Dett var dett. 

(Gammelt Fleksnes ord.)

Lag en aldeles fortreffelig dag og sommer for deg selv og dine :-)

Med vennlig hilsen

Ninne, han på Hamar