8. del ''På Almannamyr en vinterdag'' ©

På Almannamyr en vinterdag,

på barneskøyter.

Jeg hadde tenkt å skrive en lite jule epistel, men av forskjellig årsaker ble det ikke noe av den. Jeg får heller komme tilbake til det en annen gang.
Denne er som jeg har skrevet før, bygd på det jeg husker fra min oppvekst i Skuddnes. Derfor er det ikke sikkert at alt hendte den samme dagen eller i den skrevne rekkefølgen. Jeg understreker at det er sånn jeg ser tilbake på min oppvekst, så det er ikke sikkert at alt stemmer i forhold til andres oppfattelse, sånn er det bare. :-)
Jeg vil også takke dere som leser epistlene for gode og hyggelige tilbakemeldinger. Det er pr idag over 3700 som har vært innom bloggen og det synes jeg er veldig hyggelig.
Dere må gjerne dele bloggen hvis dere føler for det.
Håper dere kan bli med meg på denne litt vinterlige turen ned Minnenes aveny og mimre litt i denne epistelen også, og kom gjerne med kommentarer.

Foto: Sindy Janett Lyng

Jeg våknet av noe denne romjulsdagen, men skjønte ikke hva det var med det samme selv om jeg følte at det var noe med bena, hva var dette for noe? Jeg vridde meg litt rundt og da ble det bedre, så skjønte jeg det, det var kaldt på bena, dette til tross for at jeg hadde den beste dynen i verden…..
AHA….., jeg hadde bena utenfor dynen og der var det ikke så varmt som inn under den deilige dynen, vel, ''ikke så varmt som under dynen'' er en av norgeshistoriens største underdrivelse….det var bikkjekaldt på bena som stakk utenfor dynen og det var ikke akkurat så vanlig i en seng. i Skuddnes som jo har den høyeste gjennomsnittstemperaturen i Norge.

Dette kunne jo bety at……..
jeg kom meg faderlig fort opp i sittende stilling mens jeg gnidde den verste søvnen ut av øynene, dvs tørket bort de dråpene som har tørket inn og blitt små kuler innerst i øyekroken når du har hatt en god natt søvn etter en strevsom dag dagen før. Jeg tenkte meg om en gang til, joda dette kunne jo bety at det hadde vært en ganske så kald natt iom at jeg frøs såpass på føttene. Jeg fortsatte å reise meg opp slik at jeg nådde opp til de små vinduene i karnappen på det ganske så skråe taket på huset vårt på Kirkeveien og lente meg frem for å se ut om jeg kunne se noe. Den gang ei, på vinduet var det helt dekket med isroser og til og med da, mens jeg var såpass liten synes jeg det var fascinerende med disse vakre tegningene som kom helt av seg seg selv i løpet av natten, mens jeg sov min beste søvn.

Jeg stakk frem en finger og prøvde om jeg fikk hull på rosene med varmen fra fingeren, som regel gikk det ganske så fort å få smeltet isen med varmen fra fingeren, som nettopp hadde vært trygt og varmt oppbevart under dynen. Denne gangen gikk det ikke med bare å sette fingeren borti ruten. Her måtte det sterkere lut eller flere fingre til, samt litt gnukking på rosene før de sakte, men sikkert gikk over til flytende form som rant nedover ruten. Så, endelig hadde jeg fått hull på byllen, eller rosen som det egentlig var da. Sånn, nå kunne jeg se ut og jeg så at det var masse rim på eple og pæretrærne i hagen til tanta Anne som bodde i det store murhuset rett over veien for oss.

Dette kunne bare bety en ting, det var sprengkaldt ute, skjønt sprengkaldt og sprengkaldt Fru Blom. Det hverken skulle eller skal bli så mange blå grader før det kan regnes som sprengkaldt i Skuddnes, som har høyest årlig gjennomsnittstemperatur i Norge. Uansett så var dette tredje dagen med ihvertfall under 0 grader og det skjedde ikke akkurat daglig eller årlig for å si det sånn, heller ikke i ‘’gamledager’’. 
Dette kunne muligens, men bare muligens bety at vannet, som til vanlig bare ligger der og flyter, hadde gått over i fast form og det igjen betydde at det var store sjanser for at isen kunne holde en mann, eller ihvertfall en liten unge. Dette måtte sjekkes og det i en forferdelig fart. Her var det ingen tid å miste. Jeg spratt opp av sengen som en løve, men ikke ned som en fell og for ut av døren fra rommet mitt med kurs for trappen som ikke akkurat var kjent for å ikke være bratt, med skarp sving nederst.

Joda, jeg holdt på å tryne skikkelig, men klarte på en eller annen måte å komme meg helskinnet ned både til avsatsen......og med ett kjempehopp de tre siste trinnene ned i gangen. Der spant jeg som vanlig inn på kjøkkenet der mamma satt med en kopp kaffe og pratet med Tora i Vik som var innom for å avtale ett eller annet som ikke var viktig for meg, ihvertfall ikke der og da.
‘’Mamma, mamma, det er frost ute og…...’’ nærmest ropte jeg inn, midt i samtalen mellom mamma og Tora. ‘’Jada, Jan Inge, vi har merket det, sa Tora OG jeg har snakket med Lensmann David Midbøe som jeg traff på veien og han sa at nå var det trygt å gå på skøyter, men du har vel ikke skøyter, har du?’’

Har ikke skøyter tenkte jeg, følger hun ikke med???

Nei, hun kunne da ikke vite at jeg hadde fått meg skøyter, riktignok ikke helt nye, men hadde fått eller kanskje ordet arvet er mer beskrivende, uansett, ett par skøyter med støttemejer som jeg nå var den stolte eier av. 
Jeg husker ikke helt sikkert hvem jeg hadde fått dem av, men det er stor sannsynlighet at det var Terje, sønn til onkel Jarl og tante Signe, som hadde lært seg å gå på

skikkelige skøyter og at han dermed ikke hadde bruk for ‘’Barnasjeisorr’’ lenger og at jeg kunne få dem. 

Det var også hos de jeg fikk den lille sykkelen, som jeg kalte ‘’barra ein liden rokkesykkel’’ av, når jeg maste livet av mamma for å få min kjære Tomahawk……..
Jaja, da får vi bare kle deg opp for en dag på isen da Jan Inge, (eller Ninne)’’ sa mamma og som så ofte før, som bare mammer kan, så hadde hun selvfølgelig funnet frem varme klær og gode sko, nærmere bestemt Begsymsko til gutten sin. Det var et svare strev, men etter litt frem og tilbake var jeg klar for min nye tilværelse som skøyteløper. Det var bare et problem, isen lå jo ikke akkurat i bakhagen vår og det var laaaaaangt for små ben å gå for å komme seg til nærmeste vann som var Almannamyr og jeg visste nesten ikke veien dit. Dette hadde Tora ordnet. Hun hadde truffet noen eldre gutter som skulle opp dit litt senere og de hadde lovet å komme innom oss slik at jeg kunne bli med dem opp til Almannamyr. Mamma kunne ikke følge meg for hun skulle ned i Banken og ordne noe til et bryllup dagen etterpå. Etter en stund kom guttene og med en liten formaning fra mamma om å være forsiktig bar det avsted på nye eventyr.

Etter en del snøvassing var vi fremme ved Almannamyr og gikk langs kanten bort til den lille holmen

som lå ett par meter fra land. Dette var det mest populære stedet til å ta på seg skøytene på.

De heldigste større guttene hadde lengdeløpsskøyter, men det var enda noen som hadde ''snablaskøyter''. 

De nye lengdeskøytene hadde egne sko på meiene, slik at de som hadde de måtte sette ifra seg skoene på holmen når de skiftet, mens vi som hadde barne-skøyter eller snablaskøyter hadde remmer på skøytene som vi strammet rundt begsymskonå og dermed var klare for nye opplevelser. De som hadde litt mer moderne snablaskøyter hadde, hvis jeg ikke husker feil, en ‘’nøkkel’’ som de brukte for å skru skøytene fast til skoene med.

Endelig og Jippppppiiiii og dobbel Jipppiii……….., klar for en ny opplevelse……..jada, med knall og fall de første rundene rundt holmen. Det var jo ikke bare bare å få dette til, men etter en stund og med helt uvurderlig hjelp av støttemejene klarte jeg da å karre meg noen runder rundt holmen uten for mange fall. Dette var jo en ny opplevelse, ikke bare for meg som liten gutt, men også for en del muskler som aldri hadde vært med på denne typen akrobatikk og så ''smale sko’’ å stable de små bena på, selv med støttemejer. 

Etter en stund var det bare å karre seg til holmen for en velfortjent pause, spesielt for de musklene som hadde fått kjørt seg mer enn musklene til Torkel Ravndal når han lett bøyde stålrør fra Per i smiå på scenen når han hadde sitt show på ungdomshuset. 
Jeg fant ut at jeg ville ta meg en liten pause fra skøytegåingen og ta meg en tur bort der de større guttene hadde laget seg en ordentlig skøytebane. De hadde snekret sammen iskraper og ploger slik at de '' i femteklassen kunne rydde væg'' :-) til ''romjulsløpene''. 
Banen lå ved øya som lå mellom stora & littla Almannamyr (husker ikke noe annet fornuftig navn) og den hadde to baner, akkurat som det var på sagnomsuste Bislett, med vekslingsside og det hele. Her rådde de stor guttene og det var noen som utmerket seg. Jeg husker spesielt en som hadde det vi etterhvert kalte for Mæckastarten, eller Mekkastarten, aner ikke hvordan jeg skal skrive det, men de som vet hva jeg prater om, vet det. :-) Jeg tenkte at '' det er som om han flyr over isen'' og det gjør han fremdeles, men nå i luften, med fly. :-) Den besto i at Harald, som vel var opphavet til den, når start''skuddet'' gikk, reiste seg opp og formelig løp på fremtuppene på skøytene de første meterne for å få opp farten , for så å gå over i lange fine drag før første svingen. Om dette var en effektiv start, se det, det kan de lærde strides om til krampa tar dem og krampe ble det for en del av oss som drev på å lære oss skøyter denne dagen. Hvem som vant ''romjulsløpet'' (mitt navn på seansen) husker jeg ikke, men det er stor sannsynlighet for at det var Harald med sin revolusjonære start teknikk som dro seieren i land.
På vei tilbake til holmen, etter at jeg hadde passert viken der jentene hadde kunstløpsoppvisning på sine nye flotte hvite kunstløpskøyter (som de var rimelig stolte over) :-) Jeg observerte at det ikke bare var vi gutter som gikk på tryne på isen, men at jentene også hadde problemer med disse piggene foran på skøytene. 
Jeg er ikke helt sikker, men mener ganske bestemt at Heidi, kona til Dag var veldig flink, ihvertfall i mine øyne. Litt lenger borte synes jeg så tydelig at jeg så Lensmannen på en av haugene og som jeg har skrevet tidligere i en epistel, så var det ett eller annet i meg som reagerte på at Selveste Lensmannen sto og betraktet oss, eller meg som jeg bestemt følte at han gjorde......
Jaja, jeg kom meg nå bort til holmen der skøytene lå uten hverken å bli arrestert eller tilsnakket, så det kunne ikke være så farlig som min fantasi fikk det til å være. ''En tildels klok mann har sagt at: Fantasien er alltid sterkere enn virkeligheten og det må vi lære oss å leve med og ikke imot''

Etter en del skøytegåing etter ''learning by doing'' metoden var jeg egentlig klar for å ta fatt på den, den gang for en liten gutt, laaaaaaaange og enda litt ukjente veien hjem, det var jo ikke akkurat varmegrader og vind vet vi da at det er på Karmøynå.
Etter en siste æresrunde rundt holmen, (med Bravur, om jeg må be...:-) ),  med voldsomme forsøk på å få begge armene på ryggen og jegbakkurat hadde satt meg ned og var begynt å fikle med remmene på skøytene for å få dem av, syntes jeg jeg hørte noe som kunne ligne en kjent stemme som sa ''Ninne, Ninne.....så hørte jeg ikke mer av hva som ble sagt. 
Jeg så meg rundtomkring noen ganger og fikk tilslutt øye på en kjent skikkelse som sto ute på en ''pynt'' i enden av Almannamyr, der demningen var.
''Hei, mamma, eg komme bort eg, barra bli der du e'' ropte jeg og stoppet opp med demonteringen av skøytene og fikk strammet den ene av remmene som jeg hadde løsnet før jeg, ikke bare litt, men stolt som en hane reiste meg og tok noen særdeles, i mine og mammas øyne, elegante skøytetak bortover isen med noe extra runder og av og til, ihvertfall 1 arm på ryggen. Jeg nærmet meg pynten der mamma sto og jeg skulle vel antagelig tøffe meg ordentlig for mammen med en skikkelig bremseskrens rett foran der hun sto. Det gikk ikke helt som planen var, jeg begynte bremseskrensen noen nanosekunder for sent. Dette førte selvfølgelig til at ''Ninnen'' ikke fikk stoppet og raste inn ved siden av pynten der mammen sto med stor kraft og ble liggende som en pitteliten utgave av Roald Amundsen når den hadde grunnstøtt og

lå på siden ved moljå. Nei, det gikk absolutt ikke som planlagt, men pytt, hva gjorde det når du hører ''Så flinke du er blitt, på så korte tid'' fra mamma, dette mens hun rotet ned i nettet hun hadde med seg.Hun fortsatte, ''Lensmannen kom innom meg å sa at eg måtte komma meg opp på Almannamyr for å se på deg, du var blitt sååååå flinke sa han''. Så det var derfor jeg hadde følt meg litt beglodd da jeg så han stå og glo. Jaja, da var det ikke så farlig da :-) Mens hun snakket holdt hun fremdeles på nedi nettet sitt og opp av det dro hun den største termosen vi hadde hjemme (en lys blå) med kopp på toppen OG Glovarm Sjokolade i. Det var bare å hive seg på og jeg kan love dere, bedre sjokolade hadde jeg aldri smakt og jeg kan skrive under på at akkurat Den sjokoladen gjorde godt i en liten iskald skrott.

''Å gubbavaremegvel, kunne du ha det bedre? neppe. :-)

Ny-selvutlært gutt på skøyter, en Lensmann som hadde vett nok til å ''gi beskjed, også om det positive'' og en Mamma som stilte opp for å se på meg, som stolt som en hane kunne gå runde på runde på Almannamyr for å vise mammen hva jeg hadde lært denne ene dagen OG sist men absolutt ikke minst bli belønnet med verdens absolutt beste varme sjokolade og det var ikke 

1-2-3-posesjokolade.

Kanskje ikke rart at det var ganske så stille i huset vårt denne kvelden, etter at jeg hadde tatt meg heeeeelt ut på Almannamyr. 

Det var såvidt jeg orket å se Kosekroken med Ragne Tangen før jeg dro meg langsomt opp den stupbratte trappen til rommet mitt og sovnet med håp om at det også neste dag ville være Isroser på vinduet i huset på Kirkeveien. God natt. :-)

Tastas.

Ninne, (han på Hamar)

7.del ''Først litt hjemme, så resten i tante Søssa og onkel Gunnar sin hage'' ©

Dagen alle smårollinger i Skuddnes

gledet og fremdeles gleder seg til!

Det er enkelte dager det skjer mer enn vanlig i en smårollings hverdag, det kan være forskjellige årsaker til det. Noen er naturlige, mens noen er man kanskje i stor grad skyld i selv. Denne epistelen handler mest om naturlige hendelser, litt ispedd ''egeninnsats''.
Jeg kan vel like godt skrive det her, denne og kommende epistler er bygd på faktiske hendelser og kan være utbrodert ''pittelitt'' :-)  for å få mer liv i historien. 
Jeg har vel strengt tatt litt igjen av turen nedover ''Kjarkeveien'', men har av gode nok årsaker valgt å velge meg ett annet tema denne gangen. Det har mye å gjøre med årstiden vi nå er inne i.
Jeg har skrevet fra stedene rundt meg, men historiene er etter min mening universelle og kunne ha skjedd hvor som helst, uavhengig av hvorhen man rent geografisk var eller er. 
Mitt ønske med disse fortellingene er at dere forhåpentligvis kommer til å huske, mimre, ta en tur ned ''minnenes gate'' og kunne fryde dere over deres egne minner som ganske sikkert vil dukke opp gjennom disse små epistlene. 
Minnene er der, et eller annet sted på harddisken og kommer frem hvis dere lar dem få lov. 
Det kan jeg så langt jeg kan,  love dere med bakgrunn i mine egne erfaringer etter at jeg begynte med epistlene.
Håper dere kan ha litt glede av denne. :-)

Hva var det, det var et eller annet som jeg ikke klarte å sette fingeren på hva var, men at det var noe som hadde skjedd i løpet av natten, eller var i ferd med å skje nå på morgenkvisten, det var ihvertfall helt sikkert.

Jeg lå i den gode sengen min, hadde akkurat våknet og var godt innpakket med bena trukket godt opp mot magen i den deiligste gåsedundynen som ihvertfall jeg kunne tenke meg  (fordi den gangen hadde man gode dyner pga av dårlig isolerte hus) og kjente på den rare følelsen man har når man vet at det er noe, men man ikke helt klarer å fatte hva med hjernen som enda ikke hadde hadde nok referanser til å skjønne hva dette var.

Jeg prøvde å tenke meg hva det kunne være?

Joda, jeg visste at det bare var noen få dager, visste ikke helt hvor mange, men som sagt, få dager igjen til den dagen som alle, absolutt alle smårollinger på Kirkeveien, i Skuddnes, i Norge, ja i hele verden gleder seg til, ihvertfall den verden en smårolling kjente til, nemlig Selveste Julaften.

Den dagen i året som ikke kan komme fort nok når man først har fått det med seg at den nærmer seg og tegnene på det er ganske klare, i form av baking, julepynt som begynte å fylle både hjem og butikker, samt at mamma hadde en del å gjøre med smøring av smørbrød etc til forskjellige julearrangementer.

Men allikevel var det noe med denne morgenen i det fine, ikke akkurat kjempestore huset på Kirkeveien, ikke i selve huset, men mer en følelse jeg hadde om at det var noe….for meg, den gang, ubestemmelig denne morgenen.

Jeg var trøtt og  og jeg visste jo allerede at Julaften var det ikke, så jeg kunne og hadde uten noen forpliktelser sovet godt og forholdsvis lenge da jeg våknet denne dagen.

Nedenfra hørte jeg at mamma tuslet rundt mens det summet fra radioen. Det skranglet i en eller flere kjeler så jeg skjønte at mamma holdt på med noe på kjøkkenet og antagelig hadde døren til kjøkkenet åpen slik at hun kunne høre om det kom noen, enten en av de to smårollingene fra etasjen over eller at noen kom inn gjennom inngangsdøren.

Etter å ha ligget der inntyllet i dynen en stund og døst, våknet jeg litt mer og hørte ihvertfall deler av værmeldingen på radioen (dette er en frase som jeg fremdeles kan på rams) 
‘’kysten Lindesnes Åna Sira, dalstråka innafor, Rogaland,Hordaland, Bergen, Sogn og Fjordane, flau vind og tildels mye ???’’ og så sa han det forløsende ordet, litt lavt, men høyt nok til at jeg var over en million prosent sikker på at jeg fikk det med meg.

At et eneste ord, satt sammen av tre små bokstaver kan ha en så stor virkning på små, unge barnemennesker er kanskje ikke så utrolig i store deler av dette fantastiske landet vi bor, men akkurat på Kirkeveien i Skuddnes var dette ordet, på denne tiden, for meg nesten det samme som å si at gaten utenfor plutselig var bestående av ‘’knekk&sukkertøy’’.

Jeg kom meg ut av sengen faderlig fort og tok svingen i trappen ned til gangen i en fart som selv Trond Schea, datidens beste rallyfører, hadde blitt misunnelig på.

De tre siste trappetrinnene ned til avsatsen tok jeg i ett hopp, det samme med de tre siste fra avsatsen og ned i gangen. Jeg landet såpass hardt at det smalt i gulvet, så det var ikke lenger tvil hos mamma om at ''Ninnen'' hadde startet en ny dag og var på vei, ''huhei, hvor det går'' som de sa i reprisene av Filmavisen.
Jeg spant på gulvmattene i gangen og kom i en fart som helt sikkert ikke var målbar på noen som helst skala eller speedometer pustende inn på kjøkkenet, der mamma satt på en stol og smurte rekesmørbrød av eggeloff fra Thorsen,

‘’E det du Jan Inge?¨¨spurte mamma mildt og underfundig med et lurt smil om munnen, som om hun ikke både visste og kunne se det….?

(Trur u må få seg nye brillorr, tenkte eg, men sa klokelig ingenting”)

Hva er det for et spørsmål til en smårolling som akkurat har hørt at Kristian Trægde har sagt det magiske ordet i samme åndedrag som han sa Rogaland og jeg visste jo at Skuddnes lå i Rogaland, så det måtte jo gjelde her også og når Kristian Trægde hadde sagt det, så var det sant, ferdig med det. Sånn var det bare, man kunne stole på meteorologen den gang, ihvertfall av & til.

Det var sant........observerte jeg ut gjennom kjøkkenvinduet ut i bakhagen, men på grunn av det store bordet med alle smørbrødene på kom jeg ikke ordentlig til for å kunne se det godt nok.
Jeg føyk inn i stuen, kravlet meg opp på en lenestol som jeg lente meg så langt frem på at den bikket mot vinduskarmen og da kunne jeg se, med tindrende øyne, store som Heideveggar at Sigurd og Bjarne allerede var på veien ute for å med verdens største snøskrape skrape den første SNØEN om ikke bort, så ihvertfall ut til kantene på Kirkeveien.

Litt lenger nede i veien, omtrent der Tor og Klara bodde i murhuset sitt og Kirkeveien gjorde en liten sving før Nyagadå syntes jeg at jeg kunne skimte Alf med den svære lastebilen med påmontert plog på vei oppover for å ploge lenger oppe på Kirkeveien, slik at Birger Postmann kunne komme seg frem med den livsviktige Juleposten, som for mange kunne inneholde både hilsener og pakker fra de mange sjøfolkene som nok en gang måtte være “ute” i høytiden.

Så det var dette jeg ikke skjønte hva var tidligere, liggende i den gode sengen min,

den merkelige stillheten som man faktisk kan høre når det snør, den stillheten som man kanskje ikke legger så godt merke til som voksen, ihvertfall ikke så godt som en liten pjokk på Kirkeveien der det ikke akkurat er dagligdags at det daler ned snø ifra himmelen, ikke om vinteren engang.......

Anne Grete Preus kaller snøen for ‘’Himmelsk korrekturlakk’’ i sin låt “Det snør”, noe jeg synes er en gennnnnial beskrivelse av Snø.

Hadde vel trengt noe, om ikke himmelsk, så ihvertfall korrekturlakk denne karen også, men dere skjønner vel hva jeg skriver og mener, forhåpentligvis?

Her gjaldt det å få opp farten i ein forfardelige fart :-), slik at jeg fikk utnytte mannaen fra himmelen for oss smårollinger, for det var ikke hver vinter, ikke i Skuddnes engang at naturen begunstiget oss små en alen lange med en sånn mulighet til å bruke våre kjære snørelaterte jule og geburstdagpresanger som enda ikke hadde fått sin jomfrutur.

Skiene lå klare og ferdigsmurt med Rød-Skuddnes spesialsmørning, dvs stearinlysstubber fra fjorårets julefeiring som sammen med litt “silvervoks” for de ekstremt viderekommende utgjorde smørearsenalet for for oss “brave” unge menn som skulle gi oss i kast med skigåingens edle kunst.
Det hører med til historien at det gikk mange år før jeg i det hele tatt skjønte de grunnleggende prinsippene med skismørning, det at man har en smøresone under midten av skiene og at man bruker glider foran og bak. Neida, den gang smørte vi hele greia, dvs stearinlysrester og forskjellige andre remedier på hele skien og lot det stå til. Ikke spør om vi hadde bakglatte ski :-), eller om de kladdet når vi prøvde oss med litt mer avansert smørning. Forresten det er vel ingen som spør, vi har vel alle erfaring med det, vel, nok om det. :-)

“Kor e begsymskonå mine mamma”,

mer skrek enn spurte jeg og som så mange, mange ganger før og etter, hadde mamma som alle andre mammer vært forutseende, så hun kunne som alltid svare “ di står klar i bag-gangen, eg gjorde di klar igårkveld”.

Kossen klare de det, Mammene våre?

Jeg tenker på det å vite ting før de har skjedd, det var jo ikke snø igår, ikke på værmeldingen engang,  ‘’så koss i hekkan får/fekk di det te?’’

Forresten, når jeg tenker meg om, så vil jeg ikke vite det, det holder å konstatere det og være glad og takknemlig for at mammene våre var og er sånn som de er.

Skiene var som i de fleste vestlandske kysthjem fjernlagret i kjelleren. eller i garasjen hos de få som hadde bil på den tiden, men ikke før de var grundig gjennomprøvd på stuegulvet den dagen vi fikk dem. Om dette var så veldig populært blant foreldrene sier soga ingenting om, men kvalitetssikring og utprøving av nyinnkjøpt vinterutstyr var og er en nødvendighet man ikke skal kimse av. Sånn er og var det med den saken. :-)

På østlandet sto de vel mer eller mindre i bysslaget, eller i de riktig snørike bygdene, rett utenfor døren slik at det bare var å spenne dem på når man ville ta seg en tur bortetter jordene eller bort til naboen på besøk.

Det var nok ikke aktuelt i Skuddnes, der man kanskje ikke fikk ski til jul, men ble lovet ski når deg kom snø. Det dumme med det var at da var det en hekkans kø hos Kristian Melhus for å få ski og bindinger montert og tilpasset og akkurat DET har ikke en liten rabbagast tid til når det første snøfallet var en realitet. Heldigvis var mine klare i kjelleren.

For å komme ned i kjelleren, der vinterkolleksjonen innen sportsutstyr sto og lå, måtte jeg komme meg ned verdens desidert bratteste trapp. Den var så bratt at hvis man kom seg ned den helskinnet så var man samtidig sertifisert til å balansere ytterst på utsikten i parken, for da kunne man ikke en gang ha ett snev av høydeskrekk.

Etter å ha fått hjelp av mammen med å få på meg begsymskonå, (det var jo både indre og ytre snøring på dem og borrelås var enda ikke oppfunnet så kom jeg meg helskinnet ned trappen og fant skiene liggendes på

murkanten foran koksbingen som var fylt til randen av koks etter at Hedersmannen Ole Olsen, eller Ole Kolli som han var kjent som for oss smårollinger, hadde fylt den med koks fra ‘kålalageret’ dagen før.

Så var det bare å få skiene ut av en lav grønn dobbeltdør og opp trappene til plattingen i bakhagen, men det var lettere sagt enn gjort for en liten unge med to ski på kryss&tvers i armene som sprikte like mye som da Per Borten bar staur i underbuksen på den berømte tegningen for mange år siden.  

Den gangen var ikke tåbindinger engang tenkt på, så det var et svare strev å spenne på seg skiene.

Stålremmen på skibindingene måtte passe inn i sporet som man hadde på hælen nederst på ‘begsymskonå’, eller langt opp på hælen, hvis man hadde begsymsko av den eldre modellen uten spor eller at bindingene ikke var helt tilpasset.

Det var kanskje her de første banneordene ble uttalt, for når det var kaldt og alt, absolutt alt, var stivt som spett så var det ikke barebare å spenne sine ski og få det til som det synges i sangen
’’Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski’’. :-)

På vei ut ute av kjelleren kom det en mild formaning fra mammen:

“husk nå å varr hima te middag då, Ninne, ikkje sant?

Ka ska me ha te middag da mamma?”

Mamma smilte lurt, mens hun svarte det alle, ihvertfall jeg, ønsket å høre på en helt alminnelig torsdag

“Komla med dott i'' ....og så la hun til det som vel nesten var som ett ''must-uttrykk'' i Skuddnes på den tiden........ ''å suppa med snott i'' :-) mens hun lo godt av sin egen vits

''Jada, klart eg e hima te det,''

''forresten, du mamma,'' sa jeg og tenkte at her var det en gyllen mulighet til å kunne svare på utfordringen fra mamma som hang i luften.

''ka ti ska med ha stekte abekattar med rauå te værs,''  kom det kjapt fra meg og uten å vente på svar og mens jeg hørte mamma si noe sånt som, ''du Jan Inge, du Jan Inge, du e nå jammen meg kjappe å svara'', etter den, min mening overgeniale kommentaren. 
Jeg forsvant som en pil ut i den ny hvite verden som naturen så fornuftig ordnet til glede for oss smårollinger og fremdeles vil ordne for nye generasjoner glade smårollinger, hvis vi voksne passer på naturen bedre enn vi gjør idag.

Det første som måtte testes var glideeffekten med Rød Skuddnes-spesial og siden Sigurd og Bjarne allerede og kanskje heldigvis hadde skrapet Puddersnøen på veien, så bar det bort til tante Søssa og onkel Gunnar for å teste glien med Skuddnes “glaideren” på den absolutt jomfruelige snøen som hadde lagt seg på plenen og innkjørselen. Der var vi ihvertfall trygge for biler med sjåfører som antagelig ikke hadde satt vinterskoene på doningen sin og de var trygge for at det ikke kom unge villstyrlige smårollinger på nysmørte superraske ski.....:-)

Hos tante og onkel kunne alle som ville få testet glien og også få nyttige tips av ett alltid velvillig støtteapparat, av og til bestående av onkel Gunnar og tante Søssa, av og til av andre naboer som alltid, og da mener jeg alltid stilte opp for alle som trengte gode råd eller hjelp til noe, samme hvilken aldersgruppe de/vi var i.

Heder og Ære til alle.

Hos tante og onkel kunne vi nemlig gå runder rundt huset på eiendommen. Ved siden av inngangen på huset lå vår ‘utforbakke’, der vi kjørte ned, sittende i Hockeystil, hvis vi rakk og sette oss ned da, før utforren var over…….:-)
Det var jo ikke akkurat Hanenkamløypen det var snakk om, selv om det kanskje føltes sånn for en liten gutt på en av sine jomfruturer på ski.
Løypen gikk videre og over i ganske flatt terreng over krokketplenen som lå ned mot Klara og Tor sitt hus. Siden skøyting enda ikke var oppfunnet enda så gikk det i det jeg i dag vil kalle uklassisk, klassisk stil og etter å ha slitt oss gjennom og tilbakelagt de 10 - 12 metrene over plenen var det tid for å gyve løs på den ‘ekstreme kneiken’ opp mot innkjørselen etter å ha passert flaggstangen. Det var vel her vi la inn Grønningen frasparkene som ihvertfall jeg kalte dem.

Det gjaldt å velge riktig spor så man ikke endte i den lille hagetrappen som var der. midt i ''bakken'' på plenen. Etter ''bakken'' ble det såvidt tid til en liten spurt før du måtte slakke av for å klare å runde hushjørnet og passere under kjøkkenvinduet der Søssa satt med åpent vindu og heiet, men hun sikkert hold på med Komla på komfyren nesten rett på innsiden av vinduet!

“kom igjen nå Ninne, skikkelige fraspark nå, heia, heia………!!!!”.

Mer entusiastisk publikum enn tante skulle du lete lenge etter.

Onkel Gunnar sto litt lenger bort, på trappen og var selvutnevnt teknisk delegert og ansvarlig for bindinger som var løse og begsymstyvlar som måtte knyttes, noe som var umulig for oss løpere som hadde stivfrosne fingrer i altfor store ullvanter som var dekket med store flak og klumper med snø. Disse snøklumpene i vantene var vel, ihvertfall min tids vannflaske, for når jeg var litt tørst så sugde jeg på vanten. 
Det finnes folk som skal ha greie på det, som sier at når folk sier at lammekjøtt smaker ull, så er det med bakgrunn i denne vanen eller uvanen og minnene fra det som gjør at de mener det, kanskje noe sant i det?

Flaggstangen på det lille fjellet mot Kirkeveien ble brukt som mellomtid ved ‘’større arrangementer’’ når gjengen var samlet til konkurranser, da var startområdet lagt til enden av krokketplenen foran der Klara hadde tørkestativet sitt, like etter utforløypen.

Etter å ha gått en del runder begynte jeg å bli varm og sliten, det var jo strevsomt å fly runde på runde, selv om det var Harrrrrligt. Det begynte å bli mørkere og det var snart på tide å komme seg hjem til middag og tørking, men du verden så moro det hadde vært.

Jeg selv hadde blitt bortimot 20 cm høyere, Jiiiiiiiipppiiiii.. ,men da ikke pga all skryten jeg hadde fått av den enorme tilskuerskaren, men heller pga av tildels idiotisk eksperimentering med klistersmørning (hva nå i all verden det var brukandes til, det vet jeg enda ikke :-) , som førte til at det ikke bare kladdet litt, neida, det kladdet så inn i granskauen at platåskoene til Elton John ville fortonet seg som sandaler eller muligens lave pumps i forhold til platåskiene jeg subbet meg hjem til mammen med.

Hun var klar til å ta imot ‘den bortkomne sønnen fra snøen’’ og serverte komla med dott i og da snakker vi dott, ikke flesk, bacon eller noe sånt, neida Nyretalg fra gris skulle det være og var det, sammen med salt lammekjøtt, kokt flesk, pylsa og kålerabi. ''Å harrrrrrrrlighet, så mette eg blei''
Etter dette herremåltidet ble til og med en smårolling med kvikksølv i rauå trøtt og det var vel bare Barne-tv og kanskje litt til, som ble sett på tv den kvelden før en trøtt men fornøyd gutt dro seg oppover langs gelenderet, opp trappene til rommet sitt med sengen der den deilige varme dynen, som alltid og som vanlig var redd opp av en forståelsesfull mamme som skjønte at sånne bagateller hadde ikke en toppidrettsmann tid til, men selv om jeg ikke sa noe om det da, så satte og setter jeg uendelig stor pris på det. Takk&Takk
Etter en liten stund med tanker som inneholdt planer for neste dag, '' det måtte da varr muligt å komma seg opp te Lensmannsbakken''???, der de store guttene fløy av gårde i ueeeeeendelig lange svev før de gjorde skikkelig nedslag på sletta.

I det denne tanken var ferdigtenkt forsvant jeg fra denne verden, inn i drømmenes verden og der hoppet jeg langt og lengre enn langt. Det var i den drømmen jeg drømte om at de store guttene sa 
''Å hoppe etter Prikken :-), det blir vanskelig det''!!!!

....etter det kjempehullet i unnarennet han lagde etter fallet sitt. :-)

Ha en aldeles fortreffelig kveld og helg videre i ikke akkurat Vintersportmekkaet, men alltid like sjarmerendes og vakre Skuddnes. :-)

Preiges/Tastas ein eller aen gong!

Hilsen

Ninne, ''Han på Hamar'' 

:-)

6. del ''Pylsebuå & litt lengre nerøve'' ©

Enden av Kjarkeveien.........

Pylsebuå 

& 

litt lengre nerøve. 

Jeg begynner nå å nærme meg enden av Kjarkeveien og av grunner dere kan lese i Haugesunds Avis, onsdag 25.11 2015, har jeg valgt å legge denne ut idag. 

Jeg fant ut at det var best at det var noe nytt å lese i forbindelse med at det er litt om akkurat dette i onsdagens avis.

Det er en liten bit av Kjarkeveien igjen, men den er ikke lang, så......får jeg se hva som skjer etterpå.

Dere vil sikkert merke, hvis dere leser alle epistlene etter hverandre, at det er litt forskjellige måter å skrive på. Jeg kaller det ''prøve og lære mens man går''.
dette er dere mer enn gjerne hjertelig velkommen til å skrive hva dere mener om som kommentar, enten her eller på lenken som ligger på gruppen 

''Du vett atte du e fra skuddnes når''

Etter å ha kost meg med pølsene, (legg merke til flertall :-)) som var elegant anrettet i spisspose hos Wedel sin Sentrum frukt&tobakk, sjekket fotballplakatene i vinduet ut mot Kirkeveien og fått med meg og konstatert at jeg nok en gang var satt opp som reserve på fotballaget, noe som forsåvidt var greit i og med at jeg ikke hadde noe store drømmer om å bli en stor fotballhelt. noe jeg utvilsomt hadde blitt hvis det ikke var for høysnuen…….. SÆRLIG...... NEI....... :-) :-)

Jeg satte jeg meg på den etter min, ikke akkurat objektive mening, råtøffe sadelen på min faste følgesvenn ''Tomahawken'', lente meg godt bakover, bak mot den høye ryggstøtten, steilet og trådde de få metrene over til fiskebutikken på bakhjulet, altså på ETT hjul over til Fiskebutikken til Martha Smedsvik. 
Samtidig som jeg syklet passet jeg selvfølgelig på å se om det var noen som så dette helt eksepsjonelle stuntet, heldigvis så var det noen som så det og dagen var reddet.......:-)

''Det fine med å være smårolling er at man har en livlig fantasi som får slippe løs på en totalt fri måte, man kan drømme seg til ting, steder og situasjoner som senere i livet blir nesten umulige pga de begrensingene som vi blir ''opplært til å godta'' og ''at sånn er det bare''. Men jeg hadde en smårollings fantasi og kunne drømme & fantasere litt......''

''Å du verden, når eg blir store så ska eg bli så han så kjørte på motorsykkel for fodle fart inni verdens stysste tynna, opp itte veggen elle Dødens Tønne så den blei kalte''.

Første gangen jeg fikk oppleve dette i Skuddnes var når tivoliet var på besøk og var plassert mellom ungdomskolen og fotballbanen.

Husker blant annet at det var en fakir som hang på magen over ett sylskarpt sverd som han sikkert slukte etterpå i tillegg. Han drev også med å ligge på glasskårseng. Uten at jeg kan si at jeg husker det 100%, så mener jeg, ganske så bestemt at han hadde det meget imponerende Indianske navnet ‘’Yellow Snake, åsså i Skuddnes da mann''. Det var svære greier for en liten pjokk å få oppleve noe sånt kanduveda. Det var også en del, ja, sånne damer med bøtter&spann med sminke, høyt hår, store solbriller.....litt sånn Sophia Loren damer....synes nå jeg da og flotte var de, bevare meg vel!!!

Nok om det, jeg får komme tilbake til Skuddnes sine besøk av internasjonalt? anerkjente artister, racerkjørere, sterke menn, sterke damer, fakirer osv ved en senere anledning.

Vi smårollinger oppfattet ihvertfall disse ''brave'' kvinner og menn som superstjerner og de hadde store problemer med å bli kvitt oss der vi hang rundt dem, bare for å være i nærheten av tøffingane og de flotte damene. :-)

Inne hos Martha ''Smissvig'' eller Smedsvik som hun vel egentlig het, hadde de dengang Verdens absolutt beste nystekte fiskekaker, og den uttalelsen står jeg ved. 

Jeg stakk hodet inn og kjente den gode lukten av nystekte fiskekaker, fisk av alle slag og tilberedt på alle måter, saltet, tørket, røkt osv.

Jeg mener også å kunne huske at de hadde ferdiglaget Cabaret, eller Aspic for den viderekommende, som nok var den store Klubbfavoritten blant Mammene på den tiden, sammen med fyllte skjell.

Jeg hadde ikke noe spesielt jeg skulle gjøre på fiskebutikken, så jeg snudde etter å ha konstatert at alt var som det skulle og pleide å være.

''Kaforr dorr ikkje e Fiskabutikk i ein by så Skuddnes idag e for meg uforståligt. ''

Jeg heiv meg på sykkelen og syklet tilbake på Kjarkeveien og snittet gaten over til ''na Stofa'' for å se om de hadde fått ny utstilling med klokker i vinduene sine. Hvis jeg ikke husker helt feil så hadde de i butikken en glassdisk, der det var ett sort eller mørkt tøystykke, antagelig velour eller fløyel, som man la klokkene på så de ikke fikk riper og man kunne se smådelene når de skulle sjekke klokken for feil.
Det var også et tungt forheng, der de satt bak for å reparere klokker osv og sikkert også kunne ta seg en god kopp kaffe og prate litt om hva som skjedde i byen om dagen. Jeg husker dessverre ikke så mye om hva de hadde å selge utenom klokker, men jeg mener at man måtte sende klokkene til Åkra hvis det var litt ''alvorlige'' feil med klokkene våre og de kom tilbake med rutebussen pakket inn i en brun avlang konvolutt der navnet på eieren var sirlig skrevet på med dato for innlevering osv.

Såvidt jeg husker så hadde de også en del kameraer som de solgte. Det jeg husker bedre er at etter hvert så overtok Doris butikken og den fikk egen

parfymeavdeling der både damer og herrer kunne kjenne på de nye luktene fra den store verden. Å du verden såååååååå godt det luktet hos kjekke og alltid smilendes Doris :-) kjenner nesten lukten enda.

Jeg mener å huske at de parfymene som var ''hotte'' på 60 og 70 tallet var Opium. l,air YSL, Fidji, Chanel No5, Rive gauche, 

trur eg......, (neida, har sjekka på nettet :-))

Blant herrene var det nok Tabac og Musk noen av de store favorittene, men i og med at det var mange som seilte ute så var det nok mange sjømenn som kom med både flotte og dyre parfymer og ittebarberinsvatn til seg selv og til konene sine når de kom hjem etter måneder og kanskje år til sjøs.

''For noen av de som var hjemme var det vel Old Spice, Mennen og Aqua Velva som gjaldt, den siste til både ut og i noen tilfeller innvortes bruk, det samme gjaldt vel Keratin hårvann ofte uten fett som man fikk kjøpt hos frisørene. Hadde man ikke tid til å handle selv, så kunne en av smårollingene gjøre tjenesten for litt klingende mynt. Det hendte ofte (les alltid) at smårollingene som prøvde å kjøpe Keratin, uten fett, ble nektet å kjøpe hårvannet, noe som var uforståelig for oss??? ''Det va jo barra hårvatten'' :-) (har ingenting med Stofa å gjøre)''

Like ved siden av ''Stofa'', mot Signør Sko, i mellomrommet mellom de to husene hadde vår alles kjære Brannmann, Baker, Businessmann og ikke minst Hedersmann, Mannebias plassert sin ''gule pylsebu'' som han og døtrene solgte pølser og annet snacks fra. Lenge før du kom frem kjente du den deilige lukten av stekt løk, annet godt og ikke minst av Snørtelandpølser, levert på døren av an Jacob OG her må jeg få tilføye, muligens skrelt og pakket for levering i brukte isbokser av undertegnede, sammen med Harald eller Turid.

Her var det populært for mange av oss å henge rundt, mens vi drøvtygde på en av de gode pølsene u Kisten solgte til oss. hvis jeg ikke husker feil så kunne du også få ''pylsa å stappa'', men det beste ved pølsene, ihvertfall for min del var den fantastiske stekte løken de hadde der. Den var det jeg i dag vil kalle laaaangtidstekt/kokt og var så myk som den mykeste fløyel, med en smak som hadde fått minimum 2 Michelinstjerner hvis jeg hadde vært Michelin Inspektør den gangen, sååååååå god var den. På utsiden av kiosken, som såvidt jeg vet ikke hadde noe spesielt navn, sto det en brusautomat og en automat der man kunne få, den gang de deiligste og eksklusive drikker som eks kaffe, sjokolade/kakao og ikke minst Buljong......åsså rett fra ein rektangulær boks, uden at nogen gjorde nogenting, duverden for en rivende teknisk utvikling.....:-) og det har jo vist seg at utviklingen ikke stoppet med drikkeautomater.... :-)

I ukedagene var det Kisten som sto der om kvelden. Det var åpent til ca kl 21.30 og det var godt besøk der.
Kisten jobbet som sagt der i ukedagene,da vi smårollinger var de hyppigste gjestene. Jeg mener å huske at det var en skammel, eller en liten trapp slik at 'vi små en alen lange' rakk ordentlig opp til luken, der alltid blide Kisten sto og forsåvidt hadde samme problemet som oss utenfor, på sin side av ''hallo i luken''. Det var allllllt for langt fra gulvet og opp til luken, så det var vel så vidt vi så hverandre, vi på utsiden og Kisten på innsiden. Men vi fikk da det vi bestilte og hadde mange hyggelige og gode timer foran luken med både Kisten og Gro, Gro som ofte var innom venninnen sin for å slå av både en prat og slå ihjel noen timer.

Når det var stengetid kom vår alles kjære Mannebias, eller Mannebusiness som han også ble kalt for å stenge sjappa og da var det ingen bønn for oss smårollinger, da var det bare å ta fatt på veien hjem til de alltid ventende gode Mammene våre.

Når det gjelder kallenavn, så hadde også Kisten et kallenavn og siden hun var datteren av ''Mannebusinees'', så måtte det selvfølgelig bli ‘’Little Business’’ på na Kisten og når ting blir sagt og uttalt med og fra et godt hjerte så tåler de fleste av oss å ha ett kallenavn.
Jeg  hadde selv en del, de fleste vet jeg forhåpentligvis? om, men det var sikkert noen jeg ikke vet noe om også. De fleste kalte meg vel for Steensen, antagelig for at Jan Inge ble for langt og det var jo Jan'er i bøtter&spann på den tiden, andre navn var Prikken, Tegnehalvard eller kanskje det var Teine/tegne-Halvard...??, Færingen(Pappen min var fra Færøyene), men det er ett som jeg fremdeles tuller med når jeg er Hima på besøk, det er ''Mågonjen nas Gudborg på Kjarkeveien'', jeg vet ikke bakgrunnen for det, men det kom fra munnen fra en ekstrem Vikingfan på Syre, som jeg var så heldig å få slå av en prat og tullprate med litt på Torget sist jeg var hjemme, vel sånn har det alltid vært og vil det forhåpentligvis alltid være.

Jeg vil heller ha tusen kallenavn, både med positiv og negativ klang, enn absolutt
...ingen.

Offffameg, nå har eg gjort det igjen, skreve meg vekk fra det eg holdt på med.
Det e ikkje barrabarra å ikkje konna tygga tyggegummi å venta på bussen samtidigt, men sånn e det barra......

I helgene var det storesøsteren til Kisten som sto der sammen med Hanne Marit, da var det et annet klientell som besøkte gourmetkiosken mellom Stofa og Signørsko enn ellers i uken.
Når det var dans på SUIL huset, eller kinoen var det nok en litt annen gjeng enn oss

smårollinger som var fysne på en matbit etter at de hadde fremstått som dansende festløver i timevis på dansen og ville ha seg en ‘’pylsenabbe’’ for å stille den verste sulten etter både mye dansing og annen ‘’aktivitet’’ langt ut i de sene kveldstimer.

Jeg tror at også onkel Gunnar jobbet der noen av de travleste kveldene og da mener jeg de travleste kveldene i en meget utvidet forstand, for det var ikke alltid bare pølsene som ble plantet midt i fjeset etter at dansen var offisielt avsluttet. Det var vel heller ikke alle som hadde såååååå lyst å ta fatt på hjemveien av mange årsaker.....:-)

Her tror jeg de forskjellige årsklassene vil ha forskjellige oppfatninger om hvordan det var. De som var inne på dansen har kanskje den oppfatningen av at det var rolige danser, der man både fikk danset og både sjekket selv og ble sjekket opp.

For oss smårollinger som så det hele fra utsiden, så kunne det mer fortone seg som en mer eller mindre organisert lang slåsskamp, dette fordi de som begynte å sloss selvfølgelig ble kastet ut, men det var jo ikke det samme som at kampen var avsluttet og dette hadde vi som fikk lov til å ta oss en sen kveldsrunde, orkesterplass for å se.

Rett over Torget lå Sigurd Svendsen sin tippesjappe og glassmagasin. Jeg mener at de også solgte leker der, men husker ikke når det kom leker eller når det var glassmagasin. Uansett, i ''tippeavdelingen var det alltid et hekkans liv rett før fristen for innlevering av tippekupongen på onsdagen 😀 Da gjaldt å få levert inn kupongene for stempling. 

Tippekupong fra 1963.

Datidens ''Datamaskin'', Tippemaskinen.

Det å levere inn tippingen den gangen var ikke barebare. De skulle selvfølgelig fylles ut og det kunne bli en del kuponger hvis man leverte inn system. Kupongene ble levert til Sigurd, som sirlig sjekket at de riktige kryss var satt og så var det å stile inn datidens ''datamaskin'', den grønne maskinen med draspaker, som ble stilt inn på antall rekker osv, dette for å få de riktige stemplene på kupongen slik at den var lovlig innlevert. 

Man fikk så kopien av den innleverte kupongen og de originale ble, etter hva jeg vet sendt ett eller annet sted, kanskje Oslo, men jeg mener bestemt at de ble sendt med rutebussen til Haugesund først.

Sigurd Svendsen & Per i Smiå

Det var en del tippelag som leverte inn ganske store systemer, til en del kroner uten at jeg vet noen beløper. Jeg kan heller ikke huske at det var noen som stakk av med noen gigantiske premier, men det kan jo ha hendt...... Tomahawken sto utenfor og jeg skulle bare ta en sjekk om hva som skjedde hos Sigurd, så jeg hentet sykkelen og gikk med den leiende videre nedover mot Søragadå, passerte Minda sin blomsterforretning som lå der baren på Smiå ligger idag, med store vinduer og inngangen mellom to av vinduene. Dengang var ''termopanvinduene'' ganske grønnfarget, så de hadde ett ganske distinkt grønt skjær i seg. Blomster var ikke akkurat min greie på den tiden, så jeg fortsatte litt lenger ned, der spisesalen til Smiå ligger nå. Der hadde, etter sigende, en av Skuddnes sine sterkeste menn sitt arbeidssted. Han var vel det vi vi kalte en altmuligmann, Per i Smiå eller Per Midbøe som han egentlig het. Per var en mild og snill mann som lot oss smårollinger få komme inn i smien hans og se på hva han holdt på med. Utenfor inngangsdøren til smien lå det alltid en del flatjern som han brukte når han smidde porter, gjerder osv.

Disse ble også brukt når det var Sterke menn som eks Torkel Ravndal på besøk på ungdomshuset der han hadde show og bøyde jernrør og flatjern. Det gikk rykter om at Per var mann for å bøye de fleste jernene selv, men jeg så det aldri. Essen hans lå rett frem når vi kom inn døren og der var det alltid fyr, men jeg kan ikke huske at Per gjorde så mye når vi var innom. Det var sikkert pga at vi ikke skulle få noe glødende metall på oss når han banket jernet flatt med de enorme hammerne. Per i Smiå hadde også en bror som var kunstmaler, mange av Karl Midbøe sine bilder henger rundt omkring i hjem i Skuddnes vil jeg tro. Per var også Brannmann og var en av de som var med å redde Søragadå når det brant på trelastlageret på 70 tallet.

Sånn, da er det ikke lange biten igjen. Noen steder og hendelser er ikke nevnt av forskjellige årsaker, noen ganske så naturlige i og med at jeg ikke husker alt og at det det stadig dukker opp nye ting mens jeg skriver. Dette får jeg se om jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning, en eller annen gang.

Dere får ha en aldeles fortreffelig og flott dag og uke videre i det jeg har valgt å kalle ''Mitt Bjørnebærsted'' noe dere kan lese om snart i ett annet medium. 
For å forklare hvorfor jeg kaller Skuddnes for mitt Bjørnebærsted istedenfor mitt Jordbærsted som er mer vanlig, så er det akkurat det, Skuddnes er ikke ''vanlig'' :-) I Skuddnes finnes det en god del ville Bjørnebær, noe som ikke er så vanlig som jordbær og etter min mening mye bedre.
Jeg tenker det samme om Skuddnes, det er ikke ett vanlig sted så det fortjener en annen benevnelse enn det som alle andre steder blir kalt og da ble ''Mitt Bjørnebærsted'' navnet for meg Det har også delvis sin bakgrunn i Finn Kalviks fine låt ''Sommerøya'', der han synger om ''Svarte søte store Bjørnebær'' som han finner på sin ''Drømmeøy'', den låten kan dere klikke dere innpå og høre via lenken under her.

Lenk til youtube:   Finn Kalvik ''Sommerøya'' om Bjørnebær

Tastes/tales før eller siden og HadetPåBadet!!!!
 :-)