12. del ''Den syge i anden etage''.....og litt til :-) (c)

Joda, du har helt rett, det er en stund siden jeg har skrevet noe på bloggen, men jeg blir jo inspirert av all den aktiviteten det er både i ''du vett atte....'' gruppen og ellers i Skuddnes. Det er jo heldigvis flere som deler sine minner fra Skuddnes på gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes'' og det er kjempeflott og morsomt.
Ja, så har du jo Fru Haaland. Gubbevaremegvel for en energi og driv den dama må ha i seg. Det skal alle, både i Skuddnes og andre steder, som ikke har samme energien være innmari glad for. Det er ikke alle forunt å kunne bruke så mye energi på ting&tang som er positivt for alle. De som ikke har fulgt med på hva Gunn driver med får ''rulle'' dere litt nedover i innleggene i ''Du vett atte du e fra skuddnes når'' gruppen. :-),  så finner dere det snart ut. Jeg regner med at det blir Stinn brakke på Holmen den 3. desember, når Gunn skal ha sitt ''OneWoman-show'' ''Refleksjoner i motbakke'' så husk å sette av denne datoen.
I denne epistelen har jeg i en stor del av handlingen tatt dere med hjem i det gode huset på Kirkeveien, men jeg tar meg som vanlig en ekspedisjon rundt omkring i mitt lille univers i Skuddnes.
Denne bloggen har akkurat passert 8000 ''inntittere'' :-)Det er veldig kjekt at så mange har vært innom på en såpass lokal blogg. Det er ca 700 pr. epistel og det er jeg veldig godt fornøyd med. Så hjertelig takk til alle dere som er innom og leser. Vel, det var det jeg hadde behov for å skrive her, som vanlig er kommentarer hjertelig velkomne.

God fornøyelse. :-)

Hvis du først hadde trukket loddet og det er din tur å bli smittet og bli syk av influensa, meslinger, kusma eller noen annen sykdom, så var det vel ingen steder bedre å bli syk på, på 60 -70 tallet enn i Skuddnes, sant vel?

Når jeg tenker tilbake på hvordan det var å være syk som liten travalabb, så er det faktisk med ett smil om munnen.

Joda, jeg var da dårlig som alle andre, men det er jo ett udiskutabelt faktum at vi alle liker å bli litt dullet&stelt med, så også for travalabben i huset på Kirkeveien. Når jeg i tillegg fikk den hele og fulle oppmerksomhet hjemme, så var det ganske så behagelig å være syk i det gode huset på Kirkeveien, sånt rent utenom det å være syk da.

Mamma jobbet en del som kokke blant annet i selskapslokalene til banken, så det hendte nok at hvis jeg var syk de samme dagene mamma var på jobb, ble ‘’satt bort ......neida, ikke i skogen’’ :-) , men til verdens beste naboer for godt stell og hauger med oppmerksomhet. Det kunne til og med hende at en eller flere av dem kom hjem til oss og passet på oss mens mamma jobbet. Det var jo en del energi i små travalabber, den gang som nå og denne energien måtte jo ut på et eller annet hvis og det var ikke alltid det var innenfor de normene som var satt av de som var eldre og andre foresatte. dengang som nå. :-)

Pappa var jo sjømann og seilte ute på de syv hav, så det var bare mamma og oss barna som bodde i huset når han var ute og seilte.

Den første båten jeg kan huske at pappa var på er båten MS. Borealis, som dere ser under her. Båten tilhørte Fred. Olsen, det samme rederiet som onkel Magne Simonsen seilte i. Båten ble senere solgt til Rederiet S. Haavik i Haugesund og seilte under navnet ''Vikhav''.

MS Borealis

Dengang var det ikke snakk om noen Nordsjøturnus. Neida, de kunne være ute i lang tid før de kunne reise hjem.

Jeg husket ikke hvor lenge de seilte ute den gangen, så jeg har alliert meg med blant andre Svein Helge. Han var, ved en tilfeldighet, på korøvelse med Shantykoret til Skudenes Sjømannsforening da jeg sende han en melding angående dette. Det jeg skriver her, får stå for min egen regning.... '''etter intense og lange diskusjoner ble de i Shantykoret enige om følgende uttalelse i saken om hvor lenge man seilte ute før man fikk gratis hjemreise i ''gamledager'' :-) Uttalelse fra Shantykoret: ''Frem til 1957 var sjøfolkene ute i 24 måneder før de fikk gratis hjemreise, men da kun fra Nordeuropeisk havn. Det gikk ned til 12 måneder i 1967 og i 1972 gikk det ned til 6 måneder'' :-)

Eventuelle feil får stå for undertegnede sin regning.

Siden det dengang var dyrt i forhold til hva man tjente så ventet nok de fleste til man var i Nordeuropeiske farvann før mann mønstret av.
Hjertelig takk til Svein Helge og medlemmene i Shantykoret
Selv om man hadde mulighet for hjemreise så var det mange som var ut på sjøen i både ett, to og flere år, kanskje mest for å legge opp penger. Hvis man virkelig ville legge seg opp penger mønstret man på tankbåter som var måneder til sjøs og bare lå i land i ett døgn eller to med liten mulighet for å bruke penger
Når pappa sto kontraktstiden ut betalte rederiet reisen hjem for han og det var vel vanlig at man var ute til man fikk fri hjemreise. Det var alltid stas når pappa kom hjem, alltid med en haug av gaver til både travalabbar og sin kjære kone. Det er nok mange hjem i Skuddnes som har Kina-porselen, kamferkister, persiske tepper osv som synlige bevis for dette.

Selvfølgelig hadde pappa også med seg noen spesielle gaver når han kom hjem, men noe av dette får jeg komme tilbake til en annen gang for det er noen episoder som jeg må ‘’sjekke opp først’’

Flonså jeg hadde fått husker jeg en del fra, om ikke alt, så ganske så godt. Jeg synes ihvertfall at jeg husker nok til at det blir en del av denne epistelen, dette selv om det jeg skriver er sånn som jeg husker det, altså ikke en helt objektiv gjengivelse, men sånn er det med den saken.
Onkel Arne (Dale), naboen på haugen, var hjemme fra fiskeriene med de Nederlandske båtene har var Bas på og som vanlig hadde han med seg noen småting til ‘’ongane i gadå’. Onkel Arne reiste også til Sør-Amerika og Ghana i regi av en hjelpeorganisasjon, mulig det var FN, NORAD eller en annen organisasjon, dette for å lære opp lokalbefolkningen til nye fiskemetoder og få igang de lokale fiskeriene slik at de kunne utnytte sine egne ressurser bedre.

Jeg husker at en av gangene onkel Arne kom hjem fikk jeg og jeg tror en del andre, ekte Hollandske tresko og da, da snakker jeg om TREsko. Han hadde også ofte med seg KJEMPEstore Supergode Hollandske epler og jeg vet at Hanne Marit sådde ett frø fra et av dem og fikk Håkon Fjelltun til å pode det inn på ett epletre de hadde fra før.

Hele skoen var utskåret av ett trestykke og hadde tegninger med Hollandske damer i hvite bluser og noen andre ‘’greier’’ som sikkert var vindmøller, som på bildet. Det som for meg var så tøft med disse skoene var at de etter litt bruk og slitasje ble skikkelig glatte, så jeg kunne nesten bruke dem som skøyter på veien. Ulempen med dem var at de også var glatte når de IKKE skulle være glatte og smørning for bakglatte Hollandske tresko var enda ikke oppfunnet. Med den kunnskapen vi hadde om smørning uansett hva som skulle smøres den gangen så hadde det nok ikke hjulpet, selv om en eller annen Reodor Felgen virkelig hadde funnet det opp. Det så vi tydelig om vinteren når det var snø, da gikk jeg og flere med meg på ''platåski'' på grunn av ''stor tro på oss selv og vår smørekunnskap''.
Etter en del knall og fall, antagelig med en del innlagt ‘’gråt og tenners gnissel’’, ble de satt på en hylle i gangen, der de resten av sitt liv ble stående som pynt og flott utskårne sko som pynt. Det var kanskje ikke så rart at de havnet der når skrubb&gnagsårene var så store som ‘’heideveggar’’ og mamma begynte å bli rimelig lei av all gråting og syting etter knall og fall på såpeglatte og selv-velsmurte tresko. Det var nok som pynt de var ment og ikke for en naturspeeda travalabbs røffe og hardhendte behandling ……...men flotte var de og morsomt var det….vel, morsomt var det vel ikke hele tiden, men med Norgesplaster og trøst fra mammen eller pappen så gikk det over, som det meste gjør her i livet.

Denne dagen, da jeg var skikkelig dårlig husker jeg at jeg hørte at det gikk i døren (vi banket ikke på eller låste dørene den gangen, dette har jeg skrevet om tidligere) og etter en stund ropte mamma opp til verdens mest nysgjerrige, syke travalabb og spurte om jeg var frisk nok til å få besøk av ‘’ein kar’’ som gjerne ville komme opp og besøke meg. Hmmmm, sikkert at det var en kar??

I litt mer voksen alder foretrekker jeg å kalle meg vitebegjærlig, ikke nysgjerrig :-)

Jeg tenker at jeg lurte fælt på hvem denne karen kunne være og selv om jeg nok var ganske dårlig, så var nysgjerrigheten enda sterkere…... og hvem kunne vel si nei til besøk når man var syk og trenger all den oppvartning og oppmerksomheten man kunne få?

Ihvertfall ikke jeg…………..

‘’Ja, selvfølgeligt mamma, men kim e det…???........ e det ein av dei andre ongane i gadå?’’ prøvde jeg meg, men fikk bare til svar at jeg måtte holde sengen og vente litt slik at den som var på besøk kunne drikke opp kaffen sin og prate litt med mamma.
Aha…..Jaja, da visste jeg ihvertfall at det var en som var en del eldre enn meg, selv om det nok var noen på min alder som allerede drakk kaffe, antagelig med både sukker og melk i.

Tiden gikk, i mine øyne, forfeeeeeeeerdelig sakte, men endelig hørte jeg at det ble litt mer liv der nede enn bare praten og lyden av kaffekopper som klirret mot skålen. Jeg hørte en annen stemme enn mamma sin, men klarte ikke å få med meg hvem det var, det var jo noen meter ned til kjøkkenet.

Etter, i mine øyne, en laaaaaaaang, nesten ulidelig stund hørte jeg at det var litt romstering og noe knitring i noe som for meg kunne høres ut som en papirpose, dette kunne jo bety at den mystiske besøkende hadde med noen........(Jiiiiippiiiii&halleeeeelujaaaa :-) ……. trøstens gaver til den tildels veeeeeldig syke travalabben, for tiden ‘residerende i anden etage’………..og det var jo absolutt ikke å forakte.
''E du klar, spurte mamma......jada, selvfølgeligt'' svarte jeg og hørte at det skrapet litt fra en stol som ble skjøvet bortover gulvet, bort fra det kaffedekkede bordet på kjøkkenet.

Jeg la merke til at den som kom sakte opp trappen var litt tung i skrittene, for tung til at det kunne være en liten nett dame. Så da måtte det altså være som mamma allerede hadde sagt, en mann som kom på sykebesøk til ''Den syge''.........men kim konne det varr?’’

Jeg hørte at det knitret ekstra og etter min mening litt for mye fra posene da den mystiske kom til toppen av trappen og  nærmet seg rommet mitt. Lyden fra skrittene stoppet opp litt og det knitret enda mer fra posen eller posene…..hvem i all verden er det som stopper opp……. og ‘’knitrer høyt OG tydeligt’’ med poser som antagelig inneholdt godsaker…..., rett utenfor rommet til en veeeeeeeldig syk liten travalabb som sitrer av spenning, forventninger og stort behov for trøstende godterier og lignende.
Plutselig sto han der i døren, vår og min eiegode nabo på haugen, han som elsket å ‘’frista å eggla’’ både store og små travalabber....og som jeg elsket å bli eggla&frista av.
Joda han eggla&frista nok, men alltid på den riktige siden av grensen…….jaja, av og til litt over….men det hadde han lov til fordi det alltid var gjort av ett godt hjerte. Min erfaring er at man kan si og gjøre mye rart så lenge det er gjort med ett godt hjerte.

Onkel Arne kom inn på rommet mitt og sa vel antagelig noe som ‘’ jaså, Jan Inge e det her du ligge å lade deg, mens andre e på skolen elle jobbe?’’ Dette ble sagt med et lurt og godt smil og jeg vet at alle som kjente onkel Arne vet hva jeg mener med Arne Dales gode og lure smil. Mens han sa dette tok han den ene puten og ristet den mens jeg satte meg rett opp i sengen. Jeg hadde selvfølgelig flere med puter slik at jeg kunne sitte og ikke måtte ligge i sengen med verdenshistoriens tetteste nese.
Når jeg skriver flere puter, så mener jeg ett par stykker og ikke i bøtter&spann som man finner i enkelte sofaer nå om dagen. Det er jo jaggu meg slik at man må rydde seg plass i ''putehelvete'' for å få brukt sofaen til det er ment som.....å sitte i. Punktum :-)

Han satte seg ned på sengekanten og litt mer alvorlig spurte han hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte at mamma hadde tatt tempen i rauå og at jeg hadde nesten 39,1 i feber, så det var ikke så sprekt med den syyyyyyyke travalabben….ihvertfall i mine øyne.....
''Det var absolutt behov for trøstende tiltak'' tenkte jeg i mitt stille sinn.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule for Arne at jeg skulte og kikket fælt på de to posene han hadde med seg, men når øynene er store som tinntallerkener og ikke taes bort fra posene, så er det ikke så lett å skjule hva man egentlig er opptatt av.

Arne fortsatte å spørre om alt….og absolutt ingen verdens ting, selvfølgelig for å se hvor langt han kunne tøye strikken før jeg sprakk. Han så vel at jeg begynte å bli sprekkferdig for han reiste seg og sa at det hadde vært hyggelig å komme på besøkl meg og skulle til å ønske meg god bedring da han liksom kom på de to posene han hadde med seg. ''Grrrrr, liksom komma på du....dette gjorde du med vitende vilje Arne Dale, barra for å frista&eggla'' tenkte jeg, men holdt klokelig kjeft, ville jo ikke risikere at han gikk ....med posene...... Ja forresten, U tante Visa (Lovisa, kona til Arne) sendte desse me meg for å gi te deg farr, sa han og gav meg begge forundringsposene. ''Å takk å lov for na tanta Visa''...tenkte jeg og tok imot posene.Jeg takket og inni den ene posen som selvfølgelig ble revet opp i Supermanns fart, var det det aller beste jeg visste akkurat da Ferske, gul-oransje, veldig modne og litt hårete Ferskener.
Jeg himla med øyene og spurte Arne om jeg bare kunne spise. Ja, bevare meg, d e jo darforr eg har dei me, hvis du ikje vil venta litt då?……….sa han
Ikke bare verdens, men hele universets dummeste spørsmål tenkte jeg….e an heilt domme i håve, elle?

Jeg satte tenna i den først ferskenen som var så moden at den nesten sprakk og det rant deilig søt ferskensaft nedover haken, videre ned på pysjamasen og ned på den øverste puten, såååååå innmari saftige var ferskenene den gangen….

Heldigvis var det en noen lommetørklær som lå på nattbordet mitt og onkel Arne strakk ut den grove, furete arbeidshånden sin og tok det ene og tørket meg lett i ansiktet mens han sa, ‘’du kan jo prøva å nyda farskenå pittelitt, Jan Inge, du trenge ikkje trø alt inn i monnen på ein gong’’.......jeg hørte knapt nok hva han sa, men fortsatte å trø i meg mens det fortsatte å renne søt, klissete ferskensaft nedover kjaken og ned på den nyristede puten.

Uten at jeg merket det hadde mamma kommet opp, for det er da ingen som hører folk i trappen når man spiser Helt, nesten overmoden saftig fersken, eller finnes det folk som gjør det?

Mamma så på meg og smilte godt når hun så hvordan det rant ned over haken min mens jeg trødde i meg ferskenen, ‘’nå kan det vel se ut så feberen har gått ner ett par grader allerede’’ sa mamma og lo hjertelig mens hun hentet en ny pute fra skråkammerset som hadde inngang fra rommet der jeg lå.

Onkel Arne lo ‘’ja, du ska se at an e friske så ein fisk allerede i mårrå tidligt’’, så reiste han seg og sa han fikk komme seg avgårde til båten sin. Det begynte å bli sent på dagen og sammen med mannskapet sitt skulle han ut og se etter og forhåpentligvis fange makrell fra båten til onkel Arne. Onkel Arne var vel den mestfiskende basen i Skuddnes den tiden, så det var nok mange som ville være mannskap ombord hos han.

Jeg skylder å fortelle at i den andre posen var det store gode blå druer. De var veldig gode de også, men som jeg skrev så hadde Pappa gaver med seg når han kom hjem fra sjøen og en av de tingene både han og Onkel Magne ofte hadde med seg når de kom hjem var små tønner. Tønnene var fulle med oppmalt kork og innimellom korken var det store klaser med svææææære druer som vi barna fikk lov å kaste oss over. Det var vel kanskje ikke så rart at det var en del magesjau dagene etter at druetønnene kom inn i huset på Kirkeveien
En annen ting onkel Magne og Pappa hadde med seg ofte var hele Bananstokker og jeg var nok litt konge på haugen når jeg kunne invitere ongane i gadå på Bananer,.....og ikke bare en vanlig banan fra en pose, neida de kunne plukke dem selv fra bananstokken som sto i ett hjørne av den kalde bestestuen. Vel, jeg skriver ‘’plukke selv’’ men jeg har vel en aldri så liten mistanke om at travalabben plukket bananene selv og delte dem ut…...i passende, vel tilmålte porsjoner......
Har Jeg en bananstokk, så har Jeg en bananstokk….sånn var det vel med den saken, men jeg tror ikke jeg var cheap på dem….håper jeg :-).

Hvis jeg var det, vil jeg IKKE høre om det :-)

Jaja, ikke dagen etterpå, som mammen og onkel Arne hadde spådd, men ett par dager etterpå var jeg frisk som en fisk og kunne gjenoppta alle de viktige gjøremålene en liten gutt på Kirkeveien hadde.
En av dem var den sedvanlige runden rundt omkring i Havn på Tomahawken min. Selvfølgelig måtte jeg innom Snørteland for å sjekke at alt var som det skulle være, kanskje betale noen regninger for onkel Rasmus (som jeg har skrevet om før).
Som vanlig ble det litt mild erting pga ett eller annet som hadde skjedd da eller tidligere.
Hos Snørteland hadde alle en stor sans for humor og latteren og de underfundige smilene satt alltid løst etter en kommentar eller en fortelling…..og begge deler var det mange av. I løpet av dagen var det alltid noen som stakk innom på pylserommet for å ‘’lyga litt’’ og få med seg det siste som hadde hendt. Det var selvfølgelig spesielt bønder som hadde levert dyr til slakting som kom innom for å høre dagens siste nytt, enten det var hendelser av privat art eller av offentlige ting&tang. De fleste som hadde levert slakt var nok mest interessert i vekten og prisen de fikk pr kilo, men det var alltid en broket gjeng som stakk innom bakrommet hos Snørteland. Mange verdens, lokale og dyreproblemer ble tatt opp og diskutert mens de sylskarpe knivene, styrt av dyktige og erfarne hender skar iherdig i alt kjøttet som skulle benes ut og deles opp til forskjellig bruk. Noe ble malt opp til pålegg og pølser, mens andre mer edle deler ble brukt som biff, T.bonesteak og andre lekkerbiskener som ble sogt i butikken.

Når pappa kom hjem fra sjøen ble det etterhvert en tradisjon hos oss at vi gutta når mamma var på kokejobb hadde en ''mannamiddag''.
Mannamiddagen var T.bonesteak m/ stekte poteter og grønnsaker. Jeg mener bestemt at vi hadde stekt, hermetisk champignon til, men er ikke helt sikker på om Champignon var å oppdrive så tidlig. T.bonesteaken kjøpte vi gutta i fellesskap hos Snørteland. Jeg husker hvordan pappa stekte&braste med en alvorlig mine, for dette var ikke hverdagskost......å det va pigede godt. :-) og det er det enda.


En av dem som kom innom og som også jobbet i ‘’pylsene’’ var Jørgen H. Jørgen bodde på Hillesland og var virkelig en kløpper til å herme etter lokale, markante folk fra Skuddnes og området rundt.
Best var han nok når han hermet etter en tidligere nevnt snekker, det var som om snekkeren var i lokalet når Jørgen parodierte han. Han etterlignet også en hel del andre lokale og nasjonale størrelser og var vel Skuddnes sitt svar på Rolf Just Nilsen, ihvertfall i mine beundrende øyne. Jørgen var en av de morsomste jeg kunne treffe på på bakrommet hos Rasmus, tante Geta og resten av familien. Han måtte til alles fornøyelse, nesten alltid dra en parodi når det kom folk på en snartur innom bakrommet.

Etter at Snørteland var unnagjort syklet jeg videre nedover Kirkeveien og tok til høyre bortover Thorsagadå. Jeg kikket bort på Liahjørna for å se om den vanlige gjengen sto der. Det var for tidlig til at de som sto, spytta og sparket småstein der hadde kommet, de ville nok komme litt senere for den daglige oppdatering og diskusjon.
Ved den gule store døren inn til brusfabrikken sto Karl og en annen og lastet bruskasser på lastebilem som antagelig skulle til en eller annen kafe eller butikk nordpå. Det var Capo, Flux soda, Champagne brus og alt annet en travalabbs strupe kunne begjære. Såvidt jeg husker leverte de til en del steder på Karmøy.

Idet jeg passerte Dacapobilen hørte jeg at det putret velkjent fra en motorsykkel, nærmere bestemt en Tempo trehjuling med grønnmalt lastekasse. Det var Ole Kolli, eller Ole Olsen som han egentlig het, som kom kjørende bortover gaten. Han var sikkert på vei til kaien for å hente en stor last hos Severin eller John Albert på spedisjonen, for han hadde den lange ekstra lastevognen hengene etter trehjulingen.
Ole var en kjent og kjær mann i bybildet. Han livnærte seg av å kjøre liten og stor last fra busstasjonen, kaien og andre steder hjem til folk eller til butikkene. Det jeg husker han best for var at han var snill og at vi smårollinger fikk lov til å sitte bak i lastekassen hans hvis han ikke skulle så langt og hadde tid. Det var stas å sitte på med Ole Kolli. Han kom også hjem til oss med koks fra kålalageret. Den gang var det ikke bare å hive varene fra seg, få kvittering og kjøre. Ole bar sekkene fra trehjulingen, inn i bakhagen hos oss og tømte koksen i kokskjelleren. Det gjorde han ikke bare for servicen sin del, men også for å få de tomme striesekkene med seg, slik at de kunne brukes til neste last fra Kålalageret. Jeg tror at kjøringen fra Kålalageret var det Ole tjente mest på. Det var antagelig ikke akkurat noen gullkantet geskjeft han drev med trehjulingen sin, men han klarte seg tydeligvis. Jeg tror vi alle som vokste opp på den tiden har veldig gode minner om Ole og motorsyklene hans.

Etter å ha passert de gode luktene fra Thorsen sitt bakeri og konditori.... ''ååååå, den så hadde hatt nogen pengorr nå, då sko eg pigede kjypt meg ein heidevegg'' tenkte jeg, men lommene var like tomme som en godtepose i mine hender etter at kosekroken var ferdig, Jeg syklet videre med tungt, gottesykt hjerte videre bortover Thorsagadå, bortover mot der Jali lå og tenkte at nå, nå skulle jeg jaggu vise hva Tomahawken var god for til de som var på torget…….. Ved meieriet var det en platting som bilene rygget innpå for å komme til rampen for å levere melken. Plattingen var høyere enn selve torget, så det var en del cm fra plattingen og ned på selve torget nedenfor. Sånn ca der ''pizzaen'' ligger idag. (husker ikke om det er Milano, Capri, eller muligens Firence den heter, så....Pizzaen :-)
Hvis det var tomt for biler og traktorer på plattingen og ikke for mange barnepiker som satt på kanten av plattingen med barnevogner, så kunne dette virkelig være dagen og tiden for å gjøre et stunt med sykkelen……..kanskje litt inspirert av han på tivoliet som kjørte i ''dødsveggen'', rundt&rundt og oppover veggen, nesten til han hoppet ut av den.
Det var jo viktig å få oppmerksomhet og å sjekke at alt var ok, så jeg tok en sonderingsrunde på torget først. Så syklet jeg opp mot Jali, for så å snu og legge inn 1.gir... bånn pedal over plattingen……..2.gir...bånn pedal,...frem mot kjempestupet dvs kanten av plattingen på ca ½ meter, så det siste og 3.giret...bånn pedal....... i det jeg nærmet meg kanten og da hadde jeg vel…….god fart...(vel. det riktige blir vel å si at der og da følte jeg at jeg ihvertfall hadde bortimot 1000 kilometer i timen idet jeg nærmet meg kanten av det som fortonet seg som kanten på Grand Canyon…...Jeg reiste meg fort opp fra salen på sykkelen og hoppet til, slik at jeg hadde det lengste svevet som er målt…... ihvertfall av Ninne....på Tomahawk....i fritt svev....utfra kanten av plattingen på meieriet i Skuddnes. Jeg måtte passe på å ligge bakover mot den tøffe ryggstøtten på sykkelen slik at det var bakdekket som tok asfalten først. Jeg har idag en følelse av at '’Come fly with me, lets fly, lets fly away’’ med Frank Sinatra hadde vært en passende tema melodi…...hvis det hadde blitt filmet, men det ble det jo ikke. Den gangen var det nok en Supermannsfølelse som var gjeldene. Det å kunne fly helt fritt i løse luften....tøft....
det halve sekundet det tok før jeg braste i bakken på bakdekket.
Så var det landingen da, det var ikke bare bare å lande, men med det feite bakhjulet jeg hadde så gikk det da bra de fleste gangene og jeg har kun hatt gips på kroppen i voksen alder, så jeg kan vel oppsummere med at det gikk ganske så bra de fleste gangene.
Etter landingen var det å sjekke rundt om de fleste hadde fått dødshoppet med seg…...om de hadde det, det vet jeg ikke den dag idag, men jeg har valgt å tro det. :-)

Etterord

Torget i Skuddnes har alltid hatt en sentral plass for folk i byen og det skjer og skjedde mye på ''Torjå''. Jeg tenkte å skrive litt om forskjellige ting som hendte på torget og til det skulle jeg gjerne hatt noen bilder.Det kunne generelt vært ok å fått tak i noen bilder fra hele Skuddnes på 60 og 70 tallet, så hvis noen har noen bilder liggende på pc'en og er villig å dele dem, så tar jeg gjerne imot dem for senere bruk på bloggen. I tilfelle send dem til denne mailadressen: janingesteensen@gmail.com

Neida, dette er ikke meg,
men kunne godt vært det :-)

Hadetpåbadet.
Ninne, han på Hamar :-)

11. del Dagen før verdens absolutt beste dag for en travalabb. (c)

11. del

Travalabben sjøl, ein aen 17. mai.
Tusen takk til Johanne Sofie.

Det er i midten av april og jeg sitter på en av mine stamkaféer her på Hamar, med en labb som ikke er helt bra og et nettbrett med bluetooth tastatur liggende på bordet foran meg. Ved siden av brettet står en kopp kaffe av beste slag. Det er viktig med god bensin når man skal prøve å sy sammen endel bokstaver til en epistel om mine barndomsminner fra Skuddnes på 60 - 70 tallet.

Jeg sitter og slurper i meg litt kaffe og funderer over hva jeg skal skrive om i denne 11. epistelen. Det er ikke alltid så lett, men det går seg da til og når det er bestemt, så er det bare å ''trø te''. 
En del bokstaver ble til stikkord og noen forsøk ble gjort før en venninne kom inn døren og det hele ble lagt bort.

Joda, jeg fant ut hva jeg ville skrive om, men det var litt tidlig, så ideen fikk ligge frem til idag……

Her på Hamar er det begynt å bli pittelitt grønt på trærne, det kommer sjeldent før 1 mai, så at det kommer nå er som en kjent RevyMester sa en gang ‘’Mot Normalt’’.

Jeg kan via YR appen se at det ikke er såååå god temperatur der Hima hos dere foreløpig, bare 8 grader , men det forandrer seg fort nå når vi går mai i møte.
Det skulle vel bære bud om at det nok en gang er blitt vår og at Vårsøget buldrer i årene og at man nok en gang kan oppleve dager som blir grønnere og lengre og lengre for hver dag som går.

I og med alt dette som skjer med naturen nå, ser for meg ut som om selve Mor Norge forbereder seg til sin flotteste skrud slik at alle de små en alen lange kan se frem mot det som for alle travalabbar og travalabarinner i hele Fedrelandet er ett av de absolutt største høydepunktene gjennom året.

Det var når jeg var liten tre store happeninger gjennom ett år. Jeg hadde selvfølgelig min egen bursdag, så hadde vi jul og sist men absolutt ikke minst 17.mai.
Mens de andre to mer var rettet inn mot familien og til tross for brus, is, kaker, alskens lekkerier og ikke minst gaver, gaver i bøtter og spann, så var 17. mai i en egen klasse. 
Det var en hel dag, med fri fra alt annet og bare moro og spillopper for alle sammen fra morgen til kveld,

‘’Bare ved å tenke på barndommens 17. mai hima i Skuddnes får jeg ståpels. Det er SÅ innmari mange gode minner å huske tilbake på.

Kaforr kan det kje varr sånt ennå???

Syns jeg hører mamma si inni meg: ‘’Du e voksen nå Ninne, nå e det andre ongar sin tur å få gode minner så dei kan ta fram seinare i livet. Det e sånn det e å sånn det ska varr’’ og det må jeg jo bare være enig i.’’

17. mai er en fellesskapets dag, der mye av aktivitetene skjer i ett fantastisk fellesskap som er mulig pga av våre forfedre på Eidsvoll og ikke minst pga de som kjempet for og som en del ofret livet sitt for vårt lands og vår frihet.
Dette slik at vi alle, i generasjonene etter dem kan feire vår frihet. 
Feire vår frihet skal vi gjøre i respekt og takk til de som kjempet friheten frem, både til de som ofret livet og de som overlevde og ikke fikk den behandlingen fra det norske samfunnet som de absolutt hadde fortjent når de kom hjem etter krigsinnsatsen.
Det er senere kommet frem i gode, opplysende filmdokumentarer, bøker og annen dokumentasjon hvor dårlig de ble behandlet av Norge etter krigen. Mange har gjort en stor innsats for at dette skulle komme frem og de fortjener også ‘’Evig Heder’’. Jeg vil ikke nevne noen spesielt, dette pga fare for å glemme noen, så: ‘’Ingen nevnt, ingen glemt’’ og vi er alle særdeles takknemlig for den jobben de har gjort og gjør for at det i det minste skal være en viss rettferdighet overfor de som kjempet under krigen.

Vi får håpe at det snart blir enda flere barn i verden som kan feire sin og sitt lands frihet og fravær av krig og annen faenskap.

Dagen før og morgenen den 17.mai  .....en gang på 60 - 70 tallet

Dagen startet som vanlig denne dagen midt i mai. Bjørken hadde allerede sluppet sine første pollenkorn og like så sikkert som amen i kjerka, hadde dette ført til at jeg fikk mine første, tildels ukontrollerte nyseanfall grunnet min ganske kraftige høysnue. Jeg hadde, i overført betydning, også ‘’grått’’ mine første tårer over dette faktum. Vel, jeg hadde ikke grått da, men det så unektelig sånn ut når pollensesongen hadde startet, med hovne rødsprengte øyne og en rennende nese. Det var til tider en skjebne verre enn døden, men med barnlig overmot vandret jeg med freidig mot inn i pollensesongen.

Denne dagen var ikke som alle andre dager, det var dagen før og det gjaldt bare å få dagen til å gå så fort som mulig, komme seg til køys og sprette opp, klar til dyst neste dag. Jeg hadde min sedvanlige runde rundt omkring i Skuddnes. Jeg var innom diverse forretninger for å sjekke at alt var som det pleide, men det var det jo selvfølgelig ikke. Alle som en hadde pyntet i fargene Rødt, Hvitt og Blått i utstillingsvinduene sine. Inne i de forskjellige butikkene var det en voldsom aktivitet. Det var hauger med kaker i utstillings-disken hos Thorsen, det var flagg og sløyfer hos Hillesland Bokhandel. De hadde også disse bambusstokkene med flaggsløyfe på som mange av de litt større ungene, ungdommen og ikke minst russen hadde for å slå i bakken med, som akkompagnement til Chikkelakke, chikkelakke ........osv Hos an Wedel og Ole S var det diverse festutstyr i vinduene som barne trompeter, stokker, sløyfer, hoppe-tusser osv osv…..
Jeg fikk med meg de fleste butikkene før jeg havnet hos Snørteland, der onkel Rasmus og tante Geta og mesteparten av de andre var i full sving med fylle opp disken med kjøttvarer, pølser, pålegg etc, etc. Jeg gikk gjennom kontoret der damene og jentene som jobbet i butikken hadde satt seg  ned for en liten røykepause og en kopp kaffe. ‘’Nå, Jan Inge, har du alt klart te i mårrå’’ spurte en av dem, kanskje det var Turid som spurte......dette, etter min mening overflødige spørsmålet……. ’’Ja, selvfølgelikt har eg det’’ var svaret, mens jeg tenkte. ‘’kossen går det an å sporr så domt?’’ :-)

Jeg gikk ut der de lagde alle lekkerbiskenene, som pølser, lammerull, skinke, biffer og alt annet innen kjøtt som ditt hjerte måtte begjære, ting som du kun finner i gode profesjonelle slakterbutikker. Sånn er det bare.

Jeg spurte om det var noe jobb for meg……..?
Om det var?????

‘’Du kan veda dorr e jobb for deg Jan Inge, det e dagen før dagen å adle ska ha pylsorr i byttorr å spann’’ sa an Jacob til meg og pekte inn på ''pylserommet'', der det lå en haug ned grillpølser som helt sikkert var like høy som meg selv, 
(selv om det hverken var eller er SÅ innmari høyt :-) )

Alle som en skulle skrelles, dvs, ta av ‘’plast-tarmen’’ og sirlig legges i bakker. De skulle legges i ett spesielt system, for da fikk jeg plass til x antall pølser i en bakk, dette selv om vi veide dem etterpå...sånn var det bare og Harald passet på at jeg gjorde det riktig. Jeg mener jeg det var en liten krakk under benken som jeg tok frem slik at jeg kom i passe arbeidshøyde og stilte meg opp borte ved den gode gamle, røde ''pylsestapparen'' ved enden av benken. ''Stappå'' var rødmalt og stempelet ble presset opp av vanntrykk mot ett godt festet lokk med farsen øverst og ut i ''pølserøret'' der tarmen var tredd på. 
Kanskje ikke i den alderen, men senere i min karrière hos Snørteland var det som regel noen ''vel-lystige'' kommentarer når ''tarmen skulle trees på røret'' :-)
Inne i pylserommet var det en hakke, der man laget pølsefarse, påleggsfarse osv. Det var også en pølsekoker som i mine øyne var verdens største pølsekoker, der pølser, pålegg og alt mulig annet ble kokt etter alle kunstens regler. Innerst i hjørnet var det en røkeovn,en røkeovn av det gode gamle slaget. Den var bygd der, rett inn i bygget og vi hang pinner med millioner på millioner :-) av pølser som skulle røkes inn på lister som var montert på veggen. Det viktigste redskapet som var i pylserommet var etter min mening, kanskje ikke så overraskende, Pylsekogaren. 
En viktig del av ''Litle-pylsemakeren'' sin jobb, var etter min egen ringe mening kvalitetssikring :-) og akkurat det tok jeg veldig på alvor.

Da sier det seg selv at varene skal testes på best mulig vitenskapelig måte. Sagt med ett enkelt ord, nemlig Prøvesmaking....

Det var nok ikke så sjeldent at det forsvant en pølse ned i kokeren og at jeg mens jeg ventet at den skulle bli varm, hakket opp litt rå løk, som etter at pølsen var blitt varm var en viktig del av kvalitetsikringen. ......

Når pølsen fløt i vannet var den ferdig, så da var det å få fisket den opp uten å brenne seg for mye på lanken. Vel oppe med pølsen var det frem med tørkepapir som fungerte som pølseholder og IkkeBrenneSegPåLanken redskap. Jeg bet av en liten bit av pølsen for så å strø rå hakket løk på enden av pølsen jeg sto med, så var det bare å få den i seg uten at løken falt av og at ikke så mye av saften fra pølsen rant nedover haken og ned på den fremdeles (muligens????) rene skjorten.

Å, du verden, nykokt pølse med rå løk......mmmmm......dette er fremdeles mat for mons. Man kan vel si at det var en av mine aller første gastronomiske opplevelser og kan vel kun sammenlignes med Erik sine sukkertomater. Verken pølser eller tomater har senere smakt eller vært i samme klasse etter disse smaksopplevelsene som liten travalabb i Skuddnes :-) og jeg kan love dere alle at jeg har smakt en del gjennom mitt yrke. 

Dere aner ikke hvor heldige dere er som har deres egen slakterbutikk i byen.

''Jeg kan nevne at Hamar, med en befolkning på 30 000 ikke har egen slakterbutikk.

Det Hamar og ikke Skuddnes har, av en eller annen merkelig grunn, er en av Norges beste fiskebutikker??? Altså, Skuddnes ved havet har ikke fiskebutikk og Hamar, midt i Norges matfat har ikke egen slaktebutikk...??? Det er og blir for meg ett uforståelig paradoks......spesielt at Skuddnes ikke har fiskebutikk...???? men sånn er det. :-)''

Når jeg skulle skrelle pylsorr fikk jeg alltid spesialredskap for jobben, vel, spesialredskap er vel muligens ett sterkt ord. Det jeg fikk var en brukket kniv, brukket slik at bare de 4 - 5 siste cm inn mot skaftet var igjen. Det var alt til tross, en ypperlig patent på pylseskrellar for meg, liten og lett å bruke. Idag finnes det helt sikkert helt andre metoder, dvs de trenger vel ikke skrelle dem lenger. 

Dette var tiden for Håndverk, med stor H. :-)

Etter en stund med skrelling av pylsorr var det på tide med pause og siden det var så mye å gjøre og vi var litt sultne ble jeg sendt til Thorsen for å kjøpe litt godt til oss. Godt ble det, blant annet ett Gullbrød eller en Mandelstang til Harald :-) til meg også da :-). 
Vi satt samlet på det lille kontoret rett bak disken, der man av og til nesten måtte ha radar for å se hvem som satt der. Det var bra at Høybråthen enda ikke hadde fått gjennomslag for røykeloven….:-) 
I pausene ble det snakket om både ditt og ikke minst datt…….Det var ikke så mange stoler der så det var ofte at jeg ble sittende på papirkurven, noe som av og til førte til at den fikk seg ett spark fra en av de tilstedeværende, ingen nevnt, ingen glemt’ slik at jeg velvet og ble liggende som en padde på gulvet. Neimen Jan Inge, ligger du der du da? kom det kanskje tørt, men humoristisk og med et smil om munnen fra onkel Rasmus som stakk hodet inn for å gi en beskjed. 
Etter en stund med god sjokolade og kaffe for de som ønsket det var det på tide å ta fatt på en ny økt.
Nå var også Far kommet, vi kalte alle han Far, selv om han het Toldus og var faren til Rasmus. Han var en stille mann som det lyste respekt av og fikk jeg beskjed om å gjøre noe av Far, så ble det gjort, sporenstreks. Jeg tror det gjaldt alle som jobbet hos Snørteland. Han var opp i årene den gang og kom innom noen dager i uken og sto som regel ved en av benkene og skar av kjøtt fra hodene fra kyr og okser. Det var en tålmodighetsprøve å renskjære de, så det var absolutt ikke noen jobb for meg.

Sånn gikk nesten hele dagen og da vi var ferdige fikk jeg med meg noen pølser hjem som mamma stekte til oss alle sammen. Hele tiden mens jeg jobbet og resten av dagen og kvelden hadde jeg en god følelse i meg. En følelse av forventning, glede og alle andre gode følelser man kan stappe inn i en liten kropp, så når barnetv var over + litt til, så var det en forventningsfull, litt trøtt travalabb som dro seg opp langs gelenderet på den bratte trappen og inn på rommet. Jeg kledde av meg og la meg i sengen og etter å ha trukket dyna godt over meg, lot Jon Blund ta meg med til sitt land drømmeland

Hva jeg drømte, vet jeg ikke spesifikt, men jeg kan vel tenke meg at drømmene for det meste dreide seg om Salutter, trommer, korps osv osv

Upps……..

der holdt jeg jaggu meg på å glemme is, pølser og brus, is, pølser og brus OG ikke å forglemme ,is, pølser og brus. Neida, jeg har ikke skrevet feil, jeg bar prøver å beskrive hvordan jeg tror barnehjernen min fungerte.

Det var nok en annen ting som også var med i drømmene og da ikke bare de nattlige drømmene, men også i dagdrømmene mine. ‘’Javolvort å emballater’’ for de uinnvidde så er det selvfølgelig snakk om Revolver og Ballater.

Jeg hadde fått og jeg lurer på om det kunne har vært fra Hans Einar,sønnen til Tor og Annemor Stokka, ett ‘’Ekte’’Cowboybelte.
Jeg mener å huske at det hadde ‘’edelstener, sølv, andre remedier '' og grønn filt på innsiden av selve beltet. Selvfølgelig hadde det også Verdens største spenne og en Javolvortveske på hver side som hadde ‘’lisser’’ til å snøre fast på låret. 
Man kunne jo ikke risikere at man ikke fikk dradd opp revolveren fra hylsteret hvis man skulle havne i en ‘’skarp situasjon’’.

Så det var kanskje ikke så rart hvis disse livsviktige tingene var inkludert i drømmene mine denne natten. 

Uansett,jeg våknet nesten i fullspenn tidlig om morgenen, eller sent på natten ville vel noen ha sagt. Full av iver spratt jeg opp av sengen og tittet ut av vinduet….full av forventning,,,,,men der var det jo ingenting…….ja, bortsett fra det som alltid hadde vært der. Jeg syntes at lyset var så rart, men det var kanskje det på denne spesielle dagen……

Jeg formelig løp de 2 meterne ut av rommet og ropte antagelig på mammen……….som etter en stund svart.....
‘’Ninne, klokkå e barra hall fem, du må gå å sova nogen timar te elle så blir du barra trøtte seinare idag å får ikje alt med deg’’.......
jeg ble vel stående en stund å ta til meg denne forferdelige informasjonen……..før jeg svarte og spurte i en setning ‘’Mamma, e du sikkorr på det, du tulla ikje me meg nå?’’........... Neida Ninne, kom det fra henne, du vett at sånt tulla eg ikkje me. Du får legga deg igjen nå, så våkna du av at an Bjarne sprenge salutten ude på mojjå, då kan du stå opp, okei?

Okei då………...med litt Grrrrrrrrrrr :-)

Om man kan kalle det soving det vet jeg ikke, men jeg gjorde som mammen hadde sagt og la meg i sengen, som enda var varm.Jeg hadde jo ikke vært borte så mange minuttene. Da jeg la meg igjen merket jeg at jeg kom borti noe under dynen, men jeg brydde meg ikke så mye med. Jeg vendte enden til og la meg på siden og dro avgårde med Jon Blund….igjen....

Da jeg ble bevisst for andre gang, litt senere, var det ingen ''kjære snille Ninne'' lenger, nå Skulle jeg opp koste hva det koste ville. Jeg forberedte meg på å bli sendt i seng en gang til, men den gang ei…. 

Mamma hørte vel at det romsterte i oppe, for hun ropte opp til meg fra gangen at nå måtte jeg komme ned og få meg ett par brødskiver før jeg skulle bade og få på meg finstasen. 
Brødskivene, en med ‘’sallla’’ og en med ett eller annet syltetøy gikk ned på høykant. Jeg får vel forklare at Salla var min barndoms uttale av det som senere ble Salami for til slutt, når jeg hadde lært litt mer, endte opp med den voksne og riktige uttalen nemlig Servelatpølse…. Det skal ikke være enkelt?

Så var det bading. Jeg husker at det var ett forferdelig styr når mamma skulle hjelpe’meg å vaske håret. Den gangen var ikke sjampoen ‘’så mild at du kan (Måtte) vaske håret hver dag’’ og hvis du fikk sjampo i øynene så var tusenogett ute og bølgene i den verste Nordsjøstormen ville fortonet seg som blikkstile i forhold til det uværet som var i badekaret i huset på Kirkeveien. Sjampoen mamma brukte på meg skulle være av den ''milde'' typen, noe jeg var OG er Særdeles Skeptisk til

Jeg husker den som ‘’ Eggesjampo’’? Den var i sånne små porsjons-plastkopper med lokk på, omtrent som  en miniutgave av de begrene du kan levere urinprøver på, uten sammenligning forøvrig.  

Øynene var om mulig enda mer rødsprengte enn i den verste pollensesongen, etter at både håret OG sånn som jeg så det, øynene var vasket…….med den ‘’’mildeste’’ sjampo.

Vel, etter mye skylling fikk vi sjampoen ut og jeg kunne ‘’bare bade’’ en stund til, til vannet begynte å bli kaldt. 

Da vannet var for kaldt for meg, karret jeg meg opp av badet og tørket meg etter alle kunstens regler, så bar det ned i stuen i bare unikken for å bli staset opp til 17. mai av gode varme mamma-hender.

Hvilke klær jeg hadde akkurat denne 17. mai dagen vet jeg helt ærlig ikke, men jeg har sett bilde av meg i en matrosdress, så det kan godt være det…….samma det. 

Klokka var enda ikke 07.00 og klokkeslettet 07.00 var nesten hellig, ihvertfall for meg. Det var da salutten over alle salutter ble avfyrt fra Moljå, dengang av Bjarne G. 
Du verden som jeg så opp til han som var ansvarlig for at en hel by, ihvertfall de med godt sovehjerte våknet på akkurat samme tid, denne ene dagen i året. 
Det var TØFT. tenk det, Forektige dynamitt som ble avfyrt for å vekke folk.

‘’Idag vil jeg tenke at det er ett paradoks at vi vekkes med sprengladninger på vår frihetsdag, men det skulle ikke og skal ikke en liten travalabb eller travalaberinne tenke på. De skal kun fryde seg over at dette er Dagen med stor D og de skal kun nyte livet. Det kommer mer enn nok dager senere i livet, der du ikke kan nyte på samme måten.’’

SÅÅÅÅÅÅÅÅ, etter uendelige minutter etter at mamma hadde sagt at det var 5 minutter til salutten kom, kom den………

Det var som om hele universet hadde gått og ventet på denne forløsningen som på verdens mest entydige måte sa fra til alle, små og store innbyggere i verdens vakreste by at nå, ‘’nå var det pigede på tide å stå opp’’ eller at nå, akkurat nå, kunne man starte feiringen av verdens absolutt beste dag.

Smellet var i en liten travalab sine ører noe av det tøffeste på vår herres jord. 
Det første smellet startet og liksom rullet oppover Kirkeveien og det første hadde ikke passert før det neste kom rullende oppover Kirkeveien, forbi boghandelen…….forbi Stokka…...forbi na tante Søssa og onkel Gunnar før det til slutt dundret inn i huset med det spisse taket der en liten travalabb sto i sofaen for å kunne ‘’se’’ det komme, noe jeg selvfølgelig, vel,.....muuuuuuuligens ikke kunne, men med ‘’god tro og store sko’’ så kan man se mye og jeg SÅ smellet komme.

Ferdig med den saken. :-)
Jeg husker ikke hvor mange drønn det var, men duverden så kjekt det var.

Så var det på tide å få klærne på meg og det kunne nok være en tålmodighetsprøve for mammen. Buksene gikk vel ganske så greit, det var verre når skjorten skulle på. Den var som sikkert de fleste skjorter var den gang....Stivstrøket, ....så jeg skulle gjerne hatt en eller annen til å gått den inn for meg. 
Skjorten var ikke noe behagelig å ha på seg 
‘’det klør, det klør, det e stivt…..det e så å ha ein voksdug på seg’’ og sånn gikk nå minuttene som for mammen må ha virket som timer med masing og kjasing om denne voksduken jeg måtte gå med...:-)
Endelig var den på og jeg hadde godtatt min skjebne….med voksduken ferdig fastmontert. 
Da var det en ting igjen og det var å få kneppet igjen øverste knappen OG å få på seg propellen som vel var vanlig standard for en travalabb som skulle se flott og tøff ut på syttene mai. Den øverste knappen var og jeg kan fremdeles si ER verdens dummeste oppfinnelse. 
Den skulle vært forbudt ved lov, ihvertfall for småunger, for en pest og en plage var og er det. Mamma fikk det da til slutt til uten opprør fra meg. Hun fikk også satt på meg Fløyse, eller sløyfe som vel er en mer riktig uttale. men med et løfte om at hvis det ble for gærent, så kunne vi muuuuuuligens ta den av. 
Hun vill jo at jeg skulle være fin og flott på den store dagen….og det ble jeg, selv om jeg syntes det rette ordet kanskje var TØFFE…..men det er en annen greie. 

Heldigvis så var det en eller annen smart fyr som hadde funnet opp sløyfe med strikk, slik at vi slapp å bli ''hangman'' med renneløkke rundt halsen. 


Etter mye om og men ble jeg nå nesten ferdigmontert klesmessig, men det sto en ting igjen og det var de nye skoene, eller for å være mer presis LAKKskoene. 
De var ihvertfall ikke laget av det mykeste læret de hadde i skuffen på skofabrikken, men man må jo ofre seg litt så etter en del klaging og syting var de på plass på bena. For å ikke dra det for mye ut så sies det at syttene mai er den dagen det brukes mest gnagsårplaster i Norge, noe jeg kan underskrive på, at også var sånn på 60 -70 tallet.

Da var jeg for mamma sin del ferdigmontert, men det var jeg absolutt ikke sett fra min side og etter min mening.

‘’Kor e javolvortbelte mitt mamma¨ sa jeg med en Festus-svung på uttalen……. ’’Nei, Ninne det må du veda sjøl, du holdt på med det i heila gårkveld, så det får du finna sjøl. 

''Du må jo veda kor du jorr av ting’’

Jaja, så fikk jeg lete da, men  samme<hvor mye jeg lette så var det ikke å finne verken på kjøkken, inne i stuen, i gangen, eller noe annet sted jeg lette

‘’Kan dorr ha vore tjuar hos oss mamma?’’ spurte jeg håpefullt

‘’Neida Ninne, nå må du slutta å tulla, du har lagt det ein så lure plass at du ikkje huske kor’’

Jeg satte meg på tenkestolen og prøvde så godt jeg kunne å huske på hva jeg kunne ha drevet på med og hvor jeg kunne ha lagt fra meg Cowboybeltet…..men fant ikke noe forklaring på hvor det hadde tatt veien.

Det ble vel tenners gnissel og salte tårer kan jeg tenke meg, men det forektiga Cowboybeltet var og ble borte, både rent praktisk og i huet mitt…...snakk om en skjebne verre enn døden….uten Cowboybelte på syttene mai….’’det går bare ikke an’’

Tenk å kunne hatt Petter smart sin tenkehatt nå, da hadde jeg kunne kommet langt på vei med dette mysteriet…..

Uttrykket ‘’som lyn fra klar himmel’’ er det uttrykket som kanskje er det beste for  å forklare det som nå ramlet ned i huet mitt……...opp som en bjørn, men absolutt ikke ned som en fell spratt jeg opp fra tenkestolen og kickstartet så det bokstavelig talt luktet svidd hardt lær og LAKKsko da jeg rundet til høyre og tok trappen opp til rommet mitt i to skritt.

Capo fra Dacapo
brusfabrikk.

Ok da, ihvertfall litt færre steg enn jeg brukte når jeg måtte gååååå, les slepe, meg opp og legge meg, ufrivillig..

Vel inne på rommet, kastet jeg dynen og puten te hekkan bortover gulvet. Der lå mitt kjære Javolvortbelte i all sin prakt og bare ventet på at ivrige travalabbhender skulle spenne det på seg og om ikke ri, så ihvertfall gå inn i soloppgangen….eller for å være helt presis gå nedover Kirkeveien. Da var jeg nesten klar for nye eventyr på denne dagen, dagen over alle dager for oss alle…

Jeg hadde plutselig kommet på at jeg i angst for at det forektige beltet kunne blitt stjålet av frekke tyver hadde tatt med meg beltet opp i sengen.
Jeg hadde jo hørt om <Dickie Dick Dickens> og andre forbrytere, kanskje mest motstanderen til Dickie, nemlig stortyven <Jim Kjøtthue Cooper> og i en travalabb sin noe overdrevne

fantasiverden så kunne det nok være at >>Jim Kjøtthue<< ville/kunne stjele beltet i nattens mulm og mørke, man vet jo aldri. Derfor hadde jeg tatt Cowboybeltet med meg i sengen og lagt det innerst mot veggen. Det var nok det jeg hadde merket når jeg la meg for andre gang før på natten.  
Det hadde jeg selvfølgelig glemt bort i all viraken det var med å gjøre seg klar til Dagen, men nå var det meste klart……’’trur eg’’. 

Det manglet bare en styrkedrikk og mamma hadde en liten flaske 'Capo' på lur, slik at jeg kunne styrke meg litt etter alle strabasene.

Travalabben var klar for syttene mai.

Jeg ønsker dere alle sammen gode dager fremover mot 17.mai. 
Husk å ta vare på de små tingene som dere opplever langs veien. De er gode å ha.....:-)
Er tilbake...'plutselig''.

Hadetpåbadet

Ninne, han på Hamar.