Del 5 På vei mot torget ©

Jaja, da har jeg prøvd å sette sammen en ny ''Epistel'' om min ferd nedover Kjarkeveien for noen år siden. Det jeg skriver er nok ikke så detaljert om mange av stedene som mange kunne ønske seg. Det har sin bakgrunn i at jeg har ''lovet'' å skrive meg ned Kirkeveien og da vil det bli for langt hvis jeg skulle gå inn i veldig detaljerte beskrivelser. Dette vil jeg heller prøve å få til etter at enden av Kirkeveien er nådd. Jeg vil da, hvis det er interesse for det, skrive under den foreløpige tittelen ''På kryss&tvers i Skuddnes med en smårolling på 1960 - 70 tallet''.

Det er/var også steder langs veien som jeg ikke kjente så godt til og dermed ikke har så mange minner fra og det finnes også steder der jeg har så mange minner at det kan bli flere epistler bare om de stedene/husene.

Jeg vil sette stor pris på om dere har kommentarer, tips eller forslag om ting&tang. Håper dere kan kjenne dere litt igjen og at kanskje gamle minner dukker opp igjen og at de yngre enn oss som har opplevd denne tiden, kan sette seg litt inn i hvordan det var den gang mor/far eller for den saks skyld Bestemor/far var yngre.

PÅ VEI MOT TORGET

Etter å ha passert Liahjørna-gjengen med min følgesvenn Tomahawken, (nå har jeg endelig funnet et bilde av en blå Tomahawk, tøffe den, hæ? ) mens jeg enda var litt sheikki etter bruduljen med ''Sinnasnekker'n og var derfor ikke like pratesjuk som vanlig når jeg passerte gjengen som hang på Liarhjørnet til daglig.

Hos Lierane gikk vel dagen sin vante gang, noen var ute for å levere TV apparater til de, om ikke tusen hjem så ihvertfall hjem til forventningsfulle smårollinger i ''de hundre hjem''. Den gangen var det ikke bare å sette tv-en i stua og sette på auto søk….og vips så var det ferdig montert. Åneida du, den gangen var det litt av en jobb, med antenner som måtte vris og vrenges i alle mulige og ikke minst umulige vinkler, kontakter og kabler som måtte kobles riktig før man fikk inn et forferdelig ‘’snøvær’’ på skjermen. Da var man ihvertfall i nærheten av å finne Bokn senderen, hvis den ikke lå nede akkurat da, noe som ikke var så sjeldent den gangen, etter uvær, eller av tekniske årsaker. Uansett så var det en svær prosess som for oss smårollinger og vår oppfatning måtte være noe av det aller ypperste innen ingeniør og elektriker''kunst'' og de som kunne utføre dette særdeles viktige arbeidet hadde heltestatus hos oss små. Ja dette å få tv-en til i det hele tatt å virke, du verden som vi så opp til disse, i våre øyne ‘’RakettForskerne'', Husker ikke hva han het, men han hadde en gråbrun ‘’kassebil’’ som han ganske så sedat snirklet seg i gjennom gatene i Havn med, så dagens tempo og produktivitetskrav i arbeidslivet hadde vel ikke passet her, eller for den saks skyld, ikke noe sted i Skuddnes. Men det var sånn det var den tiden.
Etter at, i mine øyne Rakettforskeren, hadde holdt på en stund så var det der, bildet, ja selve bildet med prøvebilde og hele greia. Siden de ville sikre seg at det også virket når de ordentlige programmene kom, jobbet de sikkert ofte sent, slik at det ikke ble tenners gnissel og salte barnetårer når det viste seg at tv-en ikke virket allikevel.
Men der, der var det, prøvebildet og SÅ……….
Taaaa, Taaaa, Taaaa, Raaaaaaa……..Pausefiskene, JIPPPPPIIIIIII,
å du store alpakka for et syn, levendes fisk inne i tv-en,
’’det går barra ikkje an’’.........................??? :-)

Jeg var helt himmelfallen, selv om jeg hadde sett det før hjemme hos Kjell og familien hans i Nyagadå, men nå var det her, her i Vår stue. Til og med katten var frempå for å besiktige lekkerbiskenene som svømte like foran den…..så nær, men likevel sååååååååå fjernt. Sikkert ikke kult å være ''kjetta'' i begynnelsen, inntil den skjønte at den ikke fikk tak i dem. Det ble intens og nidkjær nistirring fra store barneøyne (og foreldre, tenker jeg) på de svømmende krabatene Inne i det nye flotte møbelet i stuekroken på Kjarkeveien. Det føltes like uvirkelig som om at noen kunne fly til månen og gå på den og det var det såvidt jeg visste den gang, bare Supermann som kunne tenkes å kunne gjøre og han var jo bare i tegneseriene.

Dette ble på en måte min families Månelanding innen teknologifronten på 60 tallet, en helt annen månelanding ble det jo, men det var litt senere på 60 tallet.

Vi kunne sitte timevis, ja jaffal mesten, for å se på de stakkars fiskene som svømte rundt og rundt i akvariumet inne i tv'en. For det akvariumet vi ihvertfall jeg, trodde var et Mega-akvarium med de mest fantastiske fiskene jeg hadde sett var jo i virkeligheten ''verdens minste akvarium''. Jeg var jo bare vant med Stinter, Dassmort og kanskje på en god dag, den lille med masse blåfarge, husker ikke hva den heter, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. 

Etter hvert ble jeg jo klar over at Mega-akvariumet inne i Fjernsynet vårt i virkeligheten var et Pitte, pittelite, miniakvarium, som du ser her, til høyre for Janka Polanyi som var ''Hallodame'' , som det het den gang, nå heter det vel ''Programvert''.

Det var en enorm skuffelse for meg da jeg for første gang fikk se hele akvariet sammen med andre sammenlignbare ting og størrelsen var synlig. Jeg visste ikke den gang hvordan tv funket, så det var mange ting som kom som en overraskelse når jeg senere i livet fikk se tingene i naturlig størrelse.

Videre nedover og forbi Liarane kunne du kjenne lukten av røkte pølser fra Solvig sitt pølsemakeri, spesielt når de måtte lufte ut på baksiden mot drosjehytta, da så du damp og røyk komme ut fra bakdøren som sto vid åpen. Jeg var av naturlige årsaker, i og med at jeg var ''barnearbeider'' hos Snørteland, ikke så mye inn hos Solvig, men jeg var da innom der også, men da mest i butikkdelen.

Like ved siden av Solvig, på hjørnet lå den, Hjørnekiosken over alle hjørnekiosker uansett sted nemlig Wedel og Ada sin ''Sentrum Frukt & Tobakk'' kiosk og her lå den ihvertfall gjennom alle mine barneår. De hadde som navnet tilsier både frukt og tobakk, men det som var viktigst for oss smårollinger var at her hadde de tegneserier, som kom ut hver tirsdag. Det hendte jo at vi smårollinger ble syke og hvis vi var syke på mandager så kunne eks Mammen eller en annen utsendt fra ''den sykes gemakker'' ved å gå i kraftig forbønn få kjøpt ukens Donald dagen før (ikke rart at vi var spesielt dårlige på mandager da, skulle gjerne ha sett på sykestatistikken for barneskolen for de årene :-) Dette var ikke bare hos an Wedel, dette gjaldt også på Boghandelen og når enkelte, spesielle var på jobb hendte det nok at jeg, etter å ha vært et mareritt hjemme, fikk noen mynter for husfredens skyld og kunne stikke innom boghandelen like før stengetid på mandagen uten egentlig å ha noe ærend der og bare gikk rundt&rundtogrundt&....osv... og tittet&ruget rundt bladhyllene og eeeendelig fikk det forløsende spørsmålet ''Glede du deg te imårrå Jan Inge, når d nya Donald komme????'' Spørsmålet ble stilt med et lurt glimt i øyet og med en undertone i stemmeleiet som jeg kjente godt, og så.....når DET spørsmålet kom, visste jeg at målet var nådd, for like etterpå kom neste spørsmål... ''Kan henna at du ikkje vil......?????, (ka va det for et spørsmål??) :-), men hvis du har jysla lyst, så kan du få kjøba det nå???''.  ''JIPPPPPPI..og dobbel JIPPPPPPI'' Jeg vet ikke og skal ikke engang prøve å sette meg inn i hvordan Adam hadde det i paradiset, men hvis han hadde det like bra som jeg hadde det akkurat da det spørsmålet ble stilt, så synes jeg han kunne hoppet over det derre eplet og blitt der.
''Off, eg e fele å skriva mens det spinne videre i håve å eg komme på nye ting mens labbane taste, så dorr blir litt hopping her å der, eg får systematisera det ein aen gong, Sorry, men her skrives å mimras samtidigt, trøstå får varr at det e ein blogg å ikkje ei bog, så sånn e d, å sånn blir d...trur eg... :-) ''
Hos Wedel hadde de''Villvest'' med Kaptein Miki, Windy og Salasso, der de to sistnevnte til stadighet hadde en kagge med ikke akkurat Capo på som de til stadighet prøvde å tømme.
Wedel hadde også alt annet av tegneserier og det skal vel heller ikke underslås at han hadde litteratur av den mer voksne sorten. Den ville nok i dag kvalifisert til en plass på øverste hylle m/ sladd foran hos Narvesen eller andre moderne kiosker. Jeg skal heller ikke juge å si at, vi små, en alen lange ikke kastet en del etterlengtende blikk på hyllene der Coctail, Alle Menn og andre såkalte manneblader sto på rekke og rad, med et aldri så lite håp om en mulighet til å titte på forbuden, i mange tilfeller ganske så Stor frukt. Det gikk også noen rykter om at ''på spørsmål'' kunne mer vovede manneblader fremskaffes, men dette var rykter.... Wedel hadde også verden beste pølser, i grå ''snipp-påse'', ikke noe dildall der i gården, skal man ha pølse så skal man ha pølse, ikke sånt tull&vas som brød.

Det er vel ingen Skuddnesbu, ihvertfall ikke av oss som har passert middagshøyden som ikke, spesielt på store festdager som 17. mai og lignende, har fått servert pølse i ''Snipp-påse'' gjennom vinduet fra de indre gemakker i kiosken der Wedel hadde xtra kokekapasitet ved de store anledningene.

Å du verden, såååååå godt det var for en sliten småpjokk å få en god og varm pølse som ''knakk'' så fettspruten sto når jeg satte tennene i den, antagelig rett på den nystrøkne skjorten som mammen hadde strøket for anledningen, vel vitende om at den kom til å se ut som den var dradd gjennom Mottingen før dagen var omme. Enda verre ble det når jeg tygde meg nedover pølsen med ketchup og sennep, nei ikke sennep forresten, og når dette blandet seg med fettet som var der fra før kunne det lett føre til ''Overforsvømmelse :-)'' i posen, eller at posen sakte men sikkert gikk i oppløsning, alt etter hvor pylsesvolten jeg var og det var jeg ikke alltid, ihvertfall ikke på en 17. mai der menyen stort sett besto av bøtter av is, sjokolade, brus, is pølse, brus, sjokolade, is, brus, sjokolade, pølse, is.........''å sånn gikk no dagan'', ihvertfall 17.mai, som jeg sikkert kommer tilbake til ved en annen anledning. Wedel sin Kiosk var også den lokale Fotballsjappa og mye, men ikke alt, dreide seg om fotball, her fant man bl.a fotballblader,bøker og ikke minst viktig, her ble Lagoppstillingene for de neste kampene hengt opp i vinduet inne OG diskutert foran vinduet ute. Her var det nok mange unge som forventningsfullt sjekket om de var tatt ut til neste kamp, eller om de måte slite benken, som jeg gjorde de få gangene jeg var med :-) Jeg og noen andre med meg hadde såpass alvorlig høysnue at fotball på gress ikke var noe for oss og våre rennende øyne, nese osv, så får vi bare håpe at det ikke lå en latent Solskjær, dypt der inne bak de rennende øynene og den snørrete nesen på de som slet med allergi :-) Det vil vi ikke, og det får vi heldigvis ikke vite......:-) Vel, det var det for denne gang, så kommer jeg tilbake sånn ca .....plutselig.  Ha en feiende flott helg i flotte Skuddnes. Mvh
Janis :-)