fredag 11. desember 2015

7.del ''Først litt hjemme, så resten i tante Søssa og onkel Gunnar sin hage'' ©






Dagen alle smårollinger i Skuddnes

gledet og fremdeles gleder seg til!



Det er enkelte dager det skjer mer enn vanlig i en smårollings hverdag, det kan være forskjellige årsaker til det. Noen er naturlige, mens noen er man kanskje i stor grad skyld i selv. Denne epistelen handler mest om naturlige hendelser, litt ispedd ''egeninnsats''.
Jeg kan vel like godt skrive det her, denne og kommende epistler er bygd på faktiske hendelser og kan være utbrodert ''pittelitt'' :-)  for å få mer liv i historien. 


Jeg har vel strengt tatt litt igjen av turen nedover ''Kjarkeveien'', men har av gode nok årsaker valgt å velge meg ett annet tema denne gangen. Det har mye å gjøre med årstiden vi nå er inne i.
Jeg har skrevet fra stedene rundt meg, men historiene er etter min mening universelle og kunne ha skjedd hvor som helst, uavhengig av hvorhen man rent geografisk
var eller er
Mitt ønske med disse fortellingene er at dere forhåpentligvis kommer til å huske, mimre, ta en tur ned ''minnenes gate'' og kunne fryde dere over deres egne minner som ganske sikkert vil dukke opp gjennom disse små epistlene. 
Minnene er der, et eller annet sted på harddisken og kommer frem hvis dere lar dem få lov. 
Det kan jeg så langt jeg kan,  love dere med bakgrunn i mine egne erfaringer etter at jeg begynte med epistlene.
Håper dere kan ha litt glede av denne. :-)


Hva var det, det var et eller annet som jeg ikke klarte å sette fingeren på hva var, men at det var noe som hadde skjedd i løpet av natten, eller var i ferd med å skje nå på morgenkvisten, det var ihvertfall helt sikkert.
dyne.jpgJeg lå i den gode sengen min, hadde akkurat våknet og var godt innpakket med bena trukket godt opp mot magen i den deiligste gåsedundynen som ihvertfall jeg kunne tenke meg  (fordi den gangen hadde man gode dyner pga av dårlig isolerte hus) og kjente på den rare følelsen man har når man vet at det er noe, men man ikke helt klarer å fatte hva med hjernen som enda ikke hadde hadde nok referanser til å skjønne hva dette var.
Jeg prøvde å tenke meg hva det kunne være?
Joda, jeg visste at det bare var noen få dager, visste ikke helt hvor mange, men som sagt, få dager igjen til den dagen som alle, absolutt alle smårollinger på Kirkeveien, i Skuddnes, i Norge, ja i hele verden gleder seg til, ihvertfall den verden en smårolling kjente til, nemlig Selveste Julaften.
Den dagen i året som ikke kan komme fort nok når man først har fått det med seg at den nærmer seg og tegnene på det er ganske klare, i form av baking, julepynt som begynte å fylle både hjem og butikker, samt at mamma hadde en del å gjøre med smøring av smørbrød etc til forskjellige julearrangementer.
hima.jpgMen allikevel var det noe med denne morgenen i det fine, ikke akkurat kjempestore huset på Kirkeveien, ikke i selve huset, men mer en følelse jeg hadde om at det var noe….for meg, den gang, ubestemmelig denne morgenen.
Jeg var trøtt og  og jeg visste jo allerede at Julaften var det ikke, så jeg kunne og hadde uten noen forpliktelser sovet godt og forholdsvis lenge da jeg våknet denne dagen.
Nedenfra hørte jeg at mamma tuslet rundt mens det summet fra radioen. Det skranglet i en eller flere kjeler så jeg skjønte at mamma holdt på med noe på kjøkkenet og antagelig hadde døren til kjøkkenet åpen slik at hun kunne høre om det kom noen, enten en av de to smårollingene fra etasjen over eller at noen kom inn gjennom inngangsdøren.

Etter å ha ligget der inntyllet i dynen en stund og døst, våknet jeg litt mer og hørte ihvertfall deler av værmeldingen på radioen (dette er en frase som jeg fremdeles kan på rams) 
‘’kysten Lindesnes Åna Sira, dalstråka innafor, Rogaland,Hordaland, Bergen, Sogn og Fjordane, flau vind og tildels mye ???’’ og så sa han det forløsende ordet, litt lavt, men høyt nok til at jeg var over en million prosent sikker på at jeg fikk det med meg.

At et eneste ord, satt sammen av tre små bokstaver kan ha en så stor virkning på små, unge barnemennesker er kanskje ikke så utrolig i store deler av dette fantastiske landet vi bor, men akkurat på Kirkeveien i Skuddnes var dette ordet, på denne tiden, for meg nesten det samme som å si at gaten utenfor plutselig var bestående av ‘’knekk&sukkertøy’’.




Jeg kom meg ut av sengen faderlig fort og tok svingen i trappen ned til gangen i en fart som selv Trond Schea, datidens beste rallyfører, hadde blitt misunnelig på.

De tre siste trappetrinnene ned til avsatsen tok jeg i ett hopp, det samme med de tre siste fra avsatsen og ned i gangen. Jeg landet såpass hardt at det smalt i gulvet, så det var ikke lenger tvil hos mamma om at ''Ninnen'' hadde startet en ny dag og var på vei, ''huhei, hvor det går'' som de sa i reprisene av Filmavisen.
Jeg spant på gulvmattene i gangen og kom i en fart som helt sikkert ikke var målbar på noen som helst skala eller speedometer pustende inn på kjøkkenet, der mamma satt på en stol og smurte rekesmørbrød av eggeloff fra Thorsen,


‘’E det du Jan Inge?¨¨spurte mamma mildt og underfundig med et lurt smil om munnen, som om hun ikke både visste og kunne se det….?

(Trur u må få seg nye brillorr, tenkte eg, men sa klokelig ingenting”)


Hva er det for et spørsmål til en smårolling som akkurat har hørt at Kristian Trægde har sagt det magiske ordet i samme åndedrag som han sa Rogaland og jeg visste jo at Skuddnes lå i Rogaland, så det måtte jo gjelde her også og når Kristian Trægde hadde sagt det, så var det sant, ferdig med det. Sånn var det bare, man kunne stole på meteorologen den gang, ihvertfall av & til.


Det var sant........observerte jeg ut gjennom kjøkkenvinduet ut i bakhagen, men på grunn av det store bordet med alle smørbrødene på kom jeg ikke ordentlig til for å kunne se det godt nok.
Jeg føyk inn i stuen, kravlet meg opp på en lenestol som jeg lente meg så langt frem på at den bikket mot vinduskarmen og da kunne jeg se, med tindrende øyne, store som Heideveggar at Sigurd og Bjarne allerede var på veien ute for å med verdens største snøskrape skrape den første SNØEN om ikke bort, så ihvertfall ut til kantene på Kirkeveien.
Litt lenger nede i veien, omtrent der Tor og Klara bodde i murhuset sitt og Kirkeveien gjorde en liten sving før Nyagadå syntes jeg at jeg kunne skimte Alf med den svære lastebilen med påmontert plog på vei oppover for å ploge lenger oppe på Kirkeveien, slik at Birger Postmann kunne komme seg frem med den livsviktige Juleposten, som for mange kunne inneholde både hilsener og pakker fra de mange sjøfolkene som nok en gang måtte være “ute” i høytiden.

Så det var dette jeg ikke skjønte hva var tidligere, liggende i den gode sengen min,
den merkelige stillheten som man faktisk kan høre når det snør, den stillheten som man kanskje ikke legger så godt merke til som voksen, ihvertfall ikke så godt som en liten pjokk på Kirkeveien der det ikke akkurat er dagligdags at det daler ned snø ifra himmelen, ikke om vinteren engang.......

Anne Grete Preus kaller snøen for ‘’Himmelsk korrekturlakk’’ i sin låt “Det snør”, noe jeg synes er en gennnnnial beskrivelse av Snø.
Hadde vel trengt noe, om ikke himmelsk, så ihvertfall korrekturlakk denne karen også, men dere skjønner vel hva jeg skriver og mener, forhåpentligvis?


Her gjaldt det å få opp farten i ein forfardelige fart :-), slik at jeg fikk utnytte mannaen fra himmelen for oss smårollinger, for det var ikke hver vinter, ikke i Skuddnes engang at naturen begunstiget oss små en alen lange med en sånn mulighet til å bruke våre kjære snørelaterte jule og geburstdagpresanger som enda ikke hadde fått sin jomfrutur.


Skiene lå klare og ferdigsmurt med Rød-Skuddnes spesialsmørning, dvs stearinlysstubber fra fjorårets julefeiring som sammen med litt “silvervoks” for de ekstremt viderekommende utgjorde smørearsenalet for for oss “brave” unge menn som skulle gi oss i kast med skigåingens edle kunst.
Det hører med til historien at det gikk mange år før jeg i det hele tatt skjønte de grunnleggende prinsippene med skismørning, det at man har en smøresone under midten av skiene og at man bruker glider foran og bak. Neida, den gang smørte vi hele greia, dvs stearinlysrester og forskjellige andre remedier på hele skien og lot det stå til. Ikke spør om vi hadde bakglatte ski :-), eller om de kladdet når vi prøvde oss med litt mer avansert smørning. Forresten det er vel ingen som spør, vi har vel alle erfaring med det, vel, nok om det. :-)



“Kor e begsymskonå mine mamma”,
mer skrek enn spurte jeg og som så mange, mange ganger før og etter, hadde mamma som alle andre mammer vært forutseende, så hun kunne som alltid svare “ di står klar i bag-gangen, eg gjorde di klar igårkveld”.



Kossen klare de det, Mammene våre?
Jeg tenker på det å vite ting før de har skjedd, det var jo ikke snø igår, ikke på værmeldingen engang,  ‘’så koss i hekkan får/fekk di det te?’’
Forresten, når jeg tenker meg om, så vil jeg ikke vite det, det holder å konstatere det og være glad og takknemlig for at mammene våre var og er sånn som de er.




Skiene var som i de fleste vestlandske kysthjem fjernlagret i kjelleren. eller i garasjen hos de få som hadde bil på den tiden, men ikke før de var grundig gjennomprøvd på stuegulvet den dagen vi fikk dem. Om dette var så veldig populært blant foreldrene sier soga ingenting om, men kvalitetssikring og utprøving av nyinnkjøpt vinterutstyr var og er en nødvendighet man ikke skal kimse av. Sånn er og var det med den saken. :-)

På østlandet sto de vel mer eller mindre i bysslaget, eller i de riktig snørike bygdene, rett utenfor døren slik at det bare var å spenne dem på når man ville ta seg en tur bortetter jordene eller bort til naboen på besøk.
Det var nok ikke aktuelt i Skuddnes, der man kanskje ikke fikk ski til jul, men ble lovet ski når deg kom snø. Det dumme med det var at da var det en hekkans kø hos Kristian Melhus for å få ski og bindinger montert og tilpasset og akkurat DET har ikke en liten rabbagast tid til når det første snøfallet var en realitet. Heldigvis var mine klare i kjelleren.


For å komme ned i kjelleren, der vinterkolleksjonen innen sportsutstyr sto og lå, måtte jeg komme meg ned verdens desidert bratteste trapp. Den var så bratt at hvis man kom seg ned den helskinnet så var man samtidig sertifisert til å balansere ytterst på utsikten i parken, for da kunne man ikke en gang ha ett snev av høydeskrekk.

Etter å ha fått hjelp av mammen med å få på meg begsymskonå, (det var jo både indre og ytre snøring på dem og borrelås var enda ikke oppfunnet så kom jeg meg helskinnet ned trappen og fant skiene liggendes på
murkanten foran koksbingen som var fylt til randen av koks etter at Hedersmannen Ole Olsen, eller Ole Kolli som han var kjent som for oss smårollinger, hadde fylt den med koks fra ‘kålalageret’ dagen før.


Så var det bare å få skiene ut av en lav grønn dobbeltdør og opp trappene til plattingen i bakhagen, men det var lettere sagt enn gjort for en liten unge med to ski på kryss&tvers i armene som sprikte like mye som da Per Borten bar staur i underbuksen på den berømte tegningen for mange år siden.  




Den gangen var ikke tåbindinger engang tenkt på, så det var et svare strev å spenne på seg skiene.
Stålremmen på skibindingene måtte passe inn i sporet som man hadde på hælen nederst på ‘begsymskonå’, eller langt opp på hælen, hvis man hadde begsymsko av den eldre modellen uten spor eller at bindingene ikke var helt tilpasset.
Det var kanskje her de første banneordene ble uttalt, for når det var kaldt og alt, absolutt alt, var stivt som spett så var det ikke barebare å spenne sine ski og få det til som det synges i sangen
’’Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski’’. :-)



På vei ut ute av kjelleren kom det en mild formaning fra mammen:
“husk nå å varr hima te middag då, Ninne, ikkje sant?
Ka ska me ha te middag da mamma?”
Mamma smilte lurt, mens hun svarte det alle, ihvertfall jeg, ønsket å høre på en helt alminnelig torsdag
“Komla med dott i'' ....og så la hun til det som vel nesten var som ett ''must-uttrykk'' i Skuddnes på den tiden........ ''å suppa med snott i'' :-) mens hun lo godt av sin egen vits

''Jada, klart eg e hima te det,''
''forresten, du mamma,'' sa jeg og tenkte at her var det en gyllen mulighet til å kunne svare på utfordringen fra mamma som hang i luften.
''ka ti ska med ha stekte abekattar med rauå te værs,''  kom det kjapt fra meg og uten å vente på svar og mens jeg hørte mamma si noe sånt som, ''du Jan Inge, du Jan Inge, du e nå jammen meg kjappe å svara'', etter den, min mening overgeniale kommentaren. 
Jeg forsvant som en pil ut i den ny hvite verden som naturen så fornuftig ordnet til glede for oss smårollinger og fremdeles vil ordne for nye generasjoner glade smårollinger, hvis vi voksne passer på naturen bedre enn vi gjør idag.


Det første som måtte testes var glideeffekten med Rød Skuddnes-spesial og siden Sigurd og Bjarne allerede og kanskje heldigvis hadde skrapet Puddersnøen på veien, så bar det bort til tante Søssa og onkel Gunnar for å teste glien med Skuddnes “glaideren” på den absolutt jomfruelige snøen som hadde lagt seg på plenen og innkjørselen. Der var vi ihvertfall trygge for biler med sjåfører som antagelig ikke hadde satt vinterskoene på doningen sin og de var trygge for at det ikke kom unge villstyrlige smårollinger på nysmørte superraske ski.....:-)



Hos tante og onkel kunne alle som ville få testet glien og også få nyttige tips av ett alltid velvillig støtteapparat, av og til bestående av onkel Gunnar og tante Søssa, av og til av andre naboer som alltid, og da mener jeg alltid stilte opp for alle som trengte gode råd eller hjelp til noe, samme hvilken aldersgruppe de/vi var i.
Heder og Ære til alle.


Hos tante og onkel kunne vi nemlig gå runder rundt huset på eiendommen. Ved siden av inngangen på huset lå vår ‘utforbakke’, der vi kjørte ned, sittende i Hockeystil, hvis vi rakk og sette oss ned da, før utforren var over…….:-)
Det var jo ikke akkurat Hanenkamløypen det var snakk om, selv om det kanskje føltes sånn for en liten gutt på en av sine jomfruturer på ski.
Løypen gikk videre og over i ganske flatt terreng over krokketplenen som lå ned mot Klara og Tor sitt hus. Siden skøyting enda ikke var oppfunnet enda så gikk det i det jeg i dag vil kalle uklassisk, klassisk stil og etter å ha slitt oss gjennom og tilbakelagt de 10 - 12 metrene over plenen var det tid for å gyve løs på den ‘ekstreme kneiken’ opp mot innkjørselen etter å ha passert flaggstangen. Det var vel her vi la inn Grønningen frasparkene som ihvertfall jeg kalte dem.


Det gjaldt å velge riktig spor så man ikke endte i den lille hagetrappen som var der. midt i ''bakken'' på plenen. Etter ''bakken'' ble det såvidt tid til en liten spurt før du måtte slakke av for å klare å runde hushjørnet og passere under kjøkkenvinduet der Søssa satt med åpent vindu og heiet, men hun sikkert hold på med Komla på komfyren nesten rett på innsiden av vinduet!
“kom igjen nå Ninne, skikkelige fraspark nå, heia, heia………!!!!”.
Mer entusiastisk publikum enn tante skulle du lete lenge etter.

Onkel Gunnar sto litt lenger bort, på trappen og var selvutnevnt teknisk delegert og ansvarlig for bindinger som var løse og begsymstyvlar som måtte knyttes, noe som var umulig for oss løpere som hadde stivfrosne fingrer i altfor store ullvanter som var dekket med store flak og klumper med snø. Disse snøklumpene i vantene var vel, ihvertfall min tids vannflaske, for når jeg var litt tørst så sugde jeg på vanten. 
Det finnes folk som skal ha greie på det, som sier at når folk sier at lammekjøtt smaker ull, så er det med bakgrunn i denne vanen eller uvanen og minnene fra det som gjør at de mener det, kanskje noe sant i det?

Flaggstangen på det lille fjellet mot Kirkeveien ble brukt som mellomtid ved ‘’større arrangementer’’ når gjengen var samlet til konkurranser, da var startområdet lagt til enden av krokketplenen foran der Klara hadde tørkestativet sitt, like etter utforløypen.

Etter å ha gått en del runder begynte jeg å bli varm og sliten, det var jo strevsomt å fly runde på runde, selv om det var Harrrrrligt. Det begynte å bli mørkere og det var snart på tide å komme seg hjem til middag og tørking, men du verden så moro det hadde vært.



Jeg selv hadde blitt bortimot 20 cm høyere, Jiiiiiiiipppiiiii.. ,men da ikke pga all skryten jeg hadde fått av den enorme tilskuerskaren, men heller pga av tildels idiotisk eksperimentering med klistersmørning (hva nå i all verden det var brukandes til, det vet jeg enda ikke :-) , som førte til at det ikke bare kladdet litt, neida, det kladdet så inn i granskauen at platåskoene til Elton John ville fortonet seg som sandaler eller muligens lave pumps i forhold til platåskiene jeg subbet meg hjem til mammen med.
Hun var klar til å ta imot ‘den bortkomne sønnen fra snøen’’ og serverte komla med dott i og da snakker vi dott, ikke flesk, bacon eller noe sånt, neida Nyretalg fra gris skulle det være og var det, sammen med salt lammekjøtt, kokt flesk, pylsa og kålerabi. ''Å harrrrrrrrlighet, så mette eg blei''
Etter dette herremåltidet ble til og med en smårolling med kvikksølv i rauå trøtt og det var vel bare Barne-tv og kanskje litt til, som ble sett på tv den kvelden før en trøtt men fornøyd gutt dro seg oppover langs gelenderet, opp trappene til rommet sitt med sengen der den deilige varme dynen, som alltid og som vanlig var redd opp av en forståelsesfull mamme som skjønte at sånne bagateller hadde ikke en toppidrettsmann tid til, men selv om jeg ikke sa noe om det da, så satte og setter jeg uendelig stor pris på det. Takk&Takk
Etter en liten stund med tanker som inneholdt planer for neste dag, '' det måtte da varr muligt å komma seg opp te Lensmannsbakken''???, der de store guttene fløy av gårde i ueeeeeendelig lange svev før de gjorde skikkelig nedslag på sletta.
I det denne tanken var ferdigtenkt forsvant jeg fra denne verden, inn i drømmenes verden og der hoppet jeg langt og lengre enn langt. Det var i den drømmen jeg drømte om at de store guttene sa 
''Å hoppe etter Prikken :-), det blir vanskelig det''!!!!

....etter det kjempehullet i unnarennet han lagde etter fallet sitt. :-)
Ha en aldeles fortreffelig kveld og helg videre i ikke akkurat Vintersportmekkaet, men alltid like sjarmerendes og vakre Skuddnes. :-)

Preiges/Tastas ein eller aen gong!

Hilsen

Ninne, ''Han på Hamar'' 
:-)