tirsdag 22. mai 2018

Del 14 '' Kinobesøk med litt forviklinger''



Del 14 Kinobesøk med litt forviklinger (c)

Senhøsten, vinteren og en god del av våren har gått uten at det ble noen ny epistel i denne bloggen. 
Jeg kunne jo bruke en del ord med å forklare hvorfor, men det det ender opp med er at hvis man skal skrive noe som forhåpentligvis skal glede andre litt, så må det også være en glede og lystbetont å skrive/jobbe med epistelen Det er sjeldent at alt kommer rekende på ei fjøl og det bare er å skrive det rett ned, men det hender jo at det gjør det også.

En annen grunn til at man velger å skrive kan være at det for den som skriver er tvingende nødvendig. av forskjellig årsaker, å få ut et budskap en historie eller lignende. Man må mene at man har et buskap som er så viktig at man velger å bruke masse tid å krefter for å få muligheten til å dele sine tanker med mange.

Det har vært en kald og lang vinter her på Hamar. Jeg har også jobbet en del xtra (utenom det ordinære arbeidet mitt) med elektronisk informasjon og ting&tang på arbeidsplassen min, noe som har tatt en del både tid og krefter. I og med at jeg om ikke så lenge skal en liten tur over fjellet på besøk, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få inn på pc'en de tankene jeg forsåvidt, i stikkords form, har tastet inn i ''notebooken'' på de elektroniske dubbedittene mine i løpet av tiden som er gått siden sist epistel her på bloggen.
Denne gangen tar jeg deg som leser med på en tur på kino, antagelig på slutten av 60 tallet, muligens helt på starten av 70 tallet 

De fleste av oss, som er litt over 29,5 år  har nok besøkt kinoen på Kirkeveien, om ikke på kino,så i andre sammenhenger. 
Kinobygget ble jo også brukt til masse annet, dans, møter, øvingslokale for de lokale orkestrene som fantes. Hvis jeg ikke husker feil brukte både <<Hooligans>> og <<Mash>> kinoen som øvingslokale, sikkert blant flere andre som jeg dessverre ikke husker navnet på. 
Det jeg vet er at vi av og til fikk være inne og høre på.....
av og til. :-) 
Jeg tror at vi alle kan være enig om kinoen var den tidens Kulturhus i Skudeneshavn.

I denne delen, eller episoden starter jeg med litt tanker som surret rundt i hue og opptok meg en del mens jeg skrev ned og formet denne epistelen
''Nasjonalbildet'' mitt, som jeg har valgt å bruke på bloggen




Det er mange småhistorier jeg kunne og forsåvidt kan skrive om her på bloggen, med både den ene og den andre involvert i historien.
Historiene ville nok handlet om, for det meste, uskyldige og trivielle ting som jeg opplevde i min barndom i Skudeneshavn. De fleste kan nok nikke gjenkjennende  og tenke tilbake på nesten de samme episodene som jeg prøver å taste inn på en pc’n, men da kanskje med andre personer involvert.
Dette gjør jeg så langt borte fra den vakre kystlinjen jeg vokste opp ved som det er mulig å komme innenfor det vakre landet vårt og Det er så innmari vakkert, sant vel...?
Dette til tross, så er det venner her på Hamar som leser bloggen og klarer å ‘’leve’’ seg inn i hva jeg prøver å beskrive på bloggen. De har også opplevd lignende episoder og kan kjenne seg igjen i settingene jeg prøver å beskrive, selv om ‘’historien’’ og persongalleriet ikke er det samme. Jeg tror at det, uansett hvor vi har vokst opp, er så mange fellesnevnere i det å være barn og det opplevde, barndommens bekymringsløse liv, at de fleste historier kunne hendt hvor som helst.
Vi trenger bare å bli minnet på om det, så kommer de, de mange felles minnene fra ditt/vårt/mitt barndoms paradis
Dessverre er det en del som ikke har opplevd, eller for den saks skyld vil være så heldige å få oppleve den Absolutte Lykke og den Absolutte tryggheten de fleste av oss er så heldige å ha med oss i håndbagasjen/ verktøykassen vår for senere bruk i livet når det bekymringsløse er en saga blott.



Jeg tror at de rent fysiske historiene som vi husker fra vår barndom bare er en del av helheten. Det at vi, nesten alle, bare har gode minner tror jeg bare en del av en mye større helhet i det å vokse opp i Norge og ikke minst i vår felles, verdens beste by å vokse opp i :-)

De historiene vi selv kan huske er nok en viktig del, men jeg tror at den altomslukende bunnløse kjærligheten vi ble overøst med og som vi i barndommen ikke hadde noe navn på, men som vi absolutt merket før vi selv var bevisste nok til å vite hva det var og innebar.
Denne bunnløse kjærligheten, hvis vi er enige om å kalle det det, var det ikke bare våre foreldre og aller nærmeste som overøste oss med. Det var også de rundt oss som vi ikke, verken er eller er blitt i slekt med. Den etterhvert så berømte ‘’nabokjerringa’’ var og forhåpentligvis er en en av delene som utgjør den helheten jeg tenker på.
Jeg tror at små steder tar bedre vare på sine unger enn en større samfunnsstruktur. Men her skal vi huske på at også store byer, som eks Oslo er inndelt i mindre bydeler, med egne skoler, barnehager, fritidsklubber osv.
Da jeg bodde i Oslo, eksempelvis i Homansbyen, sa vi at vi skulle til byen når vi skulle ned til sentrum.Vi hadde våre stamsteder I Homansbyen, det samme hadde de som bodde i andre deler av byen, altså, på samme måte som i en mindre by. Allikevel blir det ikke helt det samme som å vokse opp i en småby, men allikevel….noe å huske på.

Det er et afrikansk uttrykk som sier ‘’Det skal en hel landsby for å oppdra et barn’’.

Det er dette jeg mener med det jeg skriver over her. Selv om ikke alle, sånn rent direkte var med å oppdra oss, så var det mange involverte seg i oss som barn.
Noen kom med godterier til oss, samme hva vi hadde gjort. 
Noen kjeftet på oss, samme hva vi hadde gjort.  
Noen behandlet oss som voksne selv om vi bare var små unger.
Jeg sier ikke at noe av dette er galt, men man kan jo av og til undre seg over på hvorfor man er blitt den vi etterhvert er blitt.
Det er uomtvistelig at barndommen/oppvekstårene bidrar til at vi som voksne får en ‘’Ryggmargsfølelse’’ på eks. hva som er riktig og galt.
Når vi som voksne går etter følelsene i vanskelige ting er det ‘’Ryggmargsfølelsen’’ som forteller oss hva som er det riktige å gjøre. 
Det som er rett for meg, trenger ikke være riktig for en annen. Selvfølgelig har miljø og påvirkning senere i livet også en del å si, men grunnlaget for ‘’Ryggmargsfølelsen’’ for rett og galt er jeg overbevist om at blir lagt i de tidlige år av oppveksten vår.
Jeg tror at denne ryggmargsfølelsen er i endring, dette blant annet pga at vi er blitt et mer ‘’Jeg samfunn’’ enn ett ‘’Vi samfunn’’ som vi var før.



Joda, jeg ser at dette er litt utenfor det denne bloggen skal handle om, nemlig en blogg om mine minner fra oppveksten og barndommens dager i Skuddnes, ikke skrive en avhandling om hva jeg tror og mener om barnepsykologi……og litt andre ting.
Men det er nå engang sånn når jeg sitter og skal skrive så kommer det en del tanker om hvorfor, hvordan osv og det er det jeg har prøvd å kludre ned her.
Ja, så er det en ting til, det er jeg som skriver…. :-)


Jaja, sånn ble det nå bare da jeg satt og skrev dette, på en Cafe, sammen med mange andre, ikke minst foreldre på tur sammen med ungene sine. Dette slik at både voksne og barn kunne nyte den deilige solen som endelig er kommet med det livgivende lyset for både planter og dyr etter en stram og bitende kald, laaang vinter.



SÅ , får jeg prøve å gjøre det jeg egentlig skulle gjøre….. :-)


Det er knyttet mange historier opp mot ungdomshuset, eller kinoen, som vel var det navnet ihvertfall jeg forbinder og brukte mest om bygget.

Skudenes Kino slik bygget så ut for få år siden.
Det var jo svære greier den gangen å kunne gå på kino og se heltene mine utfolde seg på filmlerretet i salen, som selv om den var god nok for oss, unektelig var av det man uten å ta for hardt i kan kalle den velbrukte typen.

Til forskjell fra dagens kinoer der man stort sett sitter i et auditorium og dermed sitter høyere og høyere jo lenger bak man sitter, så satt vi på kinoen i Skuddnes på flatt gulv med bøtter og spann med stolrekker fra scenekanten og bakover. 
Onde, men kanskje til dels... sanne tunger vil nok med en stor mulighet for å ha rett, hevde at gulvet istedenfor å helle oppover, heller helte nedover jo lenger bak i kinosalen du kom…..og det kan godt hende at de har rett….det er uansett for sent å finne ut av det nå., trur eg, eller?
Stolene var heller ikke av det jeg vil kalle overdådig luksuriøse, noe som førte til at  ordene ‘’tresmag i rauå’’ var de ordene som ble mest brukt om og som best beskrev de brune stolene med klappseter og på stålben.
Stolene kunne stables oppi hverandre, slik at man kunne rydde de unna når det ikke var behov for kinosal oppsett. Det kunne være årsmøter, dans, tilstelninger av ymse slag osv osv. 
Jeg vet også at det i ‘’hine tider’’ ble spilt revy fra scenen i Skuddnes sitt svar på Chat Noir, Skudenes Kino. :-)
Selv er jeg ikke gammel nok til å ha fått den gleden av å oppleve dette, men gjennom historier fra mamma og andre som opplevde det, så vet jeg at det var morsomme revyer som ble spilt fra scenen. Det lille jeg vet er at familien Rolfsen var sterkt involvert i revyene som ble spilt fra scenen. Jeg mener å huske at jeg ble fortalt at Skomaker Rolfsen opptrådte som slangemenneske?
Hvis jeg husker/tar feil, korriger meg mer enn gjerne. Kom gjerne med noen historier eller bilder fra den gangen, som kommentar på ''Du vett atte du e fra Skuddnes når...'' gruppen vår :-)

Så, tilbake til det jeg egentlig holder på med…...
Hvis jeg ikke husker feil så var det kino på onsdager og søndager og det var en, som jeg husker det, ganske bra variasjon i filmene som ble vist på kinoen. 

Det var western, krim, Heidi Filmer og ikke minst Sengekant Filmer…...og det var nok Sengekant Filmene som trakk det største publikummet, vi sier det ihvertfall sånn….

På den tiden jeg skriver om her var det vel Birger Postmann som var maskinist. Han så vi ikke så mye til, da han satt oppe i maskinist rommet i ‘’anden etage’’. Han hadde små kikkehull som han kunne se gjennom for å sjekke at filmen gikk sin, av og til, men ikke så sjeldent….skeive gang. 
Hvis jeg ikke husker feil var vel også Boster Baker Andersen også en av maskinistene på Skudenes kino den gangen. Etterpå var det vel en Isaksen og jeg mener at også Espen Berg og Birger Nornes var involvert i Kinodriften. 
Vet ikke, men overtok SUIL etter hvert kinodriften??
Helt på høyre siden, sett fra salen, var det en litt større spionluke som billettøren eller vakten kunne sitte og se filmen fra. Derfra kunne han også følge med på hva som skjedde når mørket senket seg og filmen startet og det hendte nok mer enn en gang at det kom noen formaninger fra ‘’luken’’ om å ‘’holde kjeft’’ eller ‘’ sett dokke ner’’. Det var nok ikke alltid at formaningene ble tatt til følge...men sånn gikk no dagan… :-)

Før filmen startet var det reklame, først lysbilder med reklame for Tinney Rasmussen, ett eller annet med Dahl & pianoer og andre bilder med mer eller mindre lokale  forretninger. Samtidig spiltes, og jeg vil påstå, den samme plata, omatt og omatt som følgemusikk, kall det gjerne ‘’Musakk’’.
Hvis ikke hjernecellene mine helt har tatt kvelden så var det Skeeter Davis med den, for alle som har vært på Skudenes Kino, udødelige og ikke minst uforglemmelige The End Of The World ♪♫♫♪♪

Det var som nå, forskjellige aldersgrenser på de forskjellige filmene, men hadde jeg ‘’lapp’’ med hjemmefra så gikk det som regel greit å komme inn på filmer som hadde ett hakk høyere aldersgrense enn det jeg egentlig hadde lov til. sånn var det bare….
Idag er nok aldersgrensene satt mye lavere enn de var i gamle dager., (skrives med et smil om munnen….hater å skrive det)

En gang jeg hadde veldig lyst til å se en film, jeg husker ikke akkurat hvilken film det var, men aldersgrensen må ha vært satt til ett hakk høyere enn det jeg hadde alder for. Dette fordi jeg måtte ha med lapp med meg hjemmefra fra mammen om at:

Jan Inge har lov å gå på kinoen og se filmen xxx xxxx
Med vennlig hilsen Gudborg’’

Det var stas å komme tidlig inn på kinoen slik at du fikk en av de beste plassene, dvs stolene på de forreste rekkene. Hvis jeg ikke var tidlig ute kunne jeg risikere å komme langt bak blant stolrekkene og jeg kunne jo i tillegg risikere å få en ‘longe laban’ foran meg og det var ihvertfall ikke til fordel for meg. Jeg hadde eller har enda så innmari mange centimeter fordelt mellom skohel og skalletopp, så det kunne være snakk om ‘’to see or not to see’’ for meg og nettopp det å se var jo det jeg og alle andre var kommet for.

For å være en av de første som slapp inn var det om å gjøre å være tidlig ute og få stilt meg i kø. 
Jeg dro hjemmefra og hadde lappen fra mamma godt stukket ned i bukselommen og var nok litt tøff i trynet på vei nedover mot kinoen i og med lappen og det andre jeg hadde i lommene.





Jeg så at det nesten var tomt oppe på plattingen foran inngangsdøren, så jeg speedet opp på farten nedover forbi onkel Thor sin elektriske butikk og småløp tvers over veien. Jeg så nemlig at noen stykker rundet hjørnet nede ved Hilleslands kolonial på vei mot kinoen. De hadde vært hos Thorsen og kjøpt kinogodt, noe jeg slapp unna for en stund,. :-)
Onkel Thor & Annemor Stokka sin butikk.
Hvorfor jeg slapp unna ''Kinogodtkjøping'' spør du kanskje. Joda, dette var fordi pappen var hjemme fra sjøen og hadde med seg STORE bokser med engelsk konfekt…….og her snakker vi om STORE bokser <<Quality Street>> konfekt, intet mindre….
Jeg snakker her videre om smekkfulle lommer med all verdens smaksvarianter, smaksvarianter som de som hadde vært og handlet kinogodt hos Thorsen bare kunne drømme om….dette i tillegg til lappen fra mammen.

Jeg var, eller ihvertfall følte meg som litt Konge på haugen, nei forresten, Konge på Kirkeveien blir vel mest riktig å skrive, med bortimot fri tilgang til stor bommer/bokser med konfekt, pakket inn i glanset papir, med smaksvarianter som de som ikke hadde en pappa som seilte ute på bøljan den blå bare kunne drømme om….i sine villeste fantasier.
Jeg mener ganske så bestemt at jeg var relativt flink å dele med meg av innholdet i boksene som fortonte seg som ''Sareptas krukke'' eller det rene ''Overflødighetshornet''  som jeg var så heldig å være en av de få, heldige disponentene av.


Vel, på korte, små ben og med smekkfulle kinogodtlommer bar det opp trappen, som etter noen trinn gikk i  en høyresving for å ende opp på plattingen foran inngangsdøren.
Trappen hadde et lealaust rekkverk og litt slitne trapper. Det finnes nok en del teorier hvorfor rekkverket var så lealaust, men jeg heller vel mest til at det var tildels veeeeldig lealaust på grunn av en del ikke helt frivillige raske turer nedover trappene….kanskje en sen lørdagskveld der noen prøvde å holde ihvertfall litt styring på hvordan ferden endte nederst i trappene. 
Dette kan vel også forklare, ihvertfall litt om de løse og slitte trappetrinnene. Det var jo noen som ikke fikk muligheten å bruke trappene med bena vendt ned heller… :-)

Hvis du var så heldig å være førstemann, gjaldt det å gripe, neida, ikke dagen, men dørhåndtaket fortere enn svint og holde i det, samme hva all verdens fornuft skulle tilsi….det var ikke bare bare å holde seg fast i det når gjengen bak deg også ville holde i det samme håndtaket.  Dette hadde ubønnhørlig ført til at dørhåndtaket var ganske så løst etter at mange både barne og ungdomshender hadde holdt seg fast i den med både nebb&klør, alt for å være blant de første som slapp inn.
Når du vel var inne kunne du legge den nødvendige kronasjen, sammen med lappen hjemmefra på den lille hyllen midt på døren som gikk  inn til det bittelille rommet/kottet/avlukket/ som utgjorde billettkontoret til Skudenes Kino. Billettkontoret var SÅ lite at mange sikkert har undret seg over at det i det hele tatt var plass til noen i det hele tatt der inne.

Det var denne kombinerte dør/billettluken Liv Kjeldsen satt bak for å selge kinobillettene og jeg tror ikke at Liv var så nøye med hvor gamle de som kjøpte billettene var. Det var nok Nils Magne eller Bolle som vi kalte han som var bøygen hvis vi ikke var gamle nok til å slippe inn.
Det hendte nok at noen ble nektet å komme inn pga alderen, men det var andre tider den gang og jeg tror at de fleste slapp inn, ihvertfall de med lapp hjemmefra. 
Det hadde sikkert også noe med dagsformen til billettkontrolløren å gjøre, det var sikkert både gode og mindre dager for han også, som for alle oss andre.  
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal skrive navnet ‘’Bolle’’ slik at det blir riktig, sånn rent skrivemessig. Alle som kjente Bolle vet jo hvordan vi uttalte det…...men når eksempelvis 1 stk Rosinbolle skrives som det gjør blir det ikke enkelt….eller er det noen som har en løsning...
Språkrådet tidligere leder Sylfest Lomheim har kanskje et svar på dette? :-)
Uansett så har jeg valgt å skrive Bolle på denne måten når jeg mener Nils Magne...
ja, ka ska eg jorr da?? :-) 



Det er en fin historie, ja, mens jeg sitter her og skriver den synes jeg faktisk det er en vakker liten historie jeg vil dele med dere.

Jeg hadde, som jeg skrev tidligere lapp med meg fra mamma og var kjempetidlig ute for å henge på dørklinken for å komme meg tidlig inn. Etterhvert kom det flere unger og ungdommer til og det var jo alltid litt knuffing for å få stå nærmest døren, spesielt når klokken virkelig begynte å nærme seg innslipp. 
Det absolutt verste var nok når de større guttene kom, og enkelt, men Ugreit skubbet og jagde bort den som hadde både Nebb&Klør på håndtaket og overtok førsteplassen. 
Det var noen som var spesielt kjent for å kapre dørhåndtaket. Her vil jeg spesielt nevne………..%/)&& &)9!¤¤R....
Å neida du,  SÅ dum er jeg da tross alt ikke. :-)


Det var enda en stund til innslipp og av en eller annen grunn ble det en diskusjon eller bare en prat om Nils Magne. 
Nils Magne, hvem var det? tenkte jeg i mitt, ikke altfor stille sinn...
Jeg skjønte ikke hvem de større guttene snakket om. Etterhvert må det ha demret for meg at det var Bolle de andre snakket om.
Jeg kjente han bare under navnet hans og det var jo som jeg har skrevet, overbevist om at var Bolle, dette var jeg 110% sikker på. 

Akkurat dette kunne jeg nok fremskaffet opptil tre vitner på, nemlig meg selv, Jan Inge og Jan Inge Steensen...kanskje en velkjent frase med andre navn... for noen, de innvidde…?? :-)

Dette fikk jeg ikke til å stemme, han heter jo Bolle og det sa jeg høylytt midt inne i klyngen av ungdommer...så dum var altså jeg, for en premieidiot…...

Bildeutsnitt, tatt under Skipper Worse
innspillingen av Per Magne Syre
De andre prøvde å overbevise meg, men jeg påsto hardnakket at han ikke het Nils Magne, men Bolle….det var det eneste navnet jeg hadde hørt om han. Her var jeg på trygg grunn tenkte jeg vel. Jeg hadde jo i tillegg mine smekkfulle konfektlommer å ‘’flyte’’ på, så litt velvilje syntes jeg vel at jeg fortjente, men dengang ei som Tordenskjold sa….. og ikke bare ''litt torden'' skulle det bli etterhvert.

De større guttene begynte å egle meg for at jeg ikke visste at hva Bolle het egentlig, men jeg var vel så overbevist og påståelig om at jeg hadde rett at de andre større guttene virkelig begynte å egle seg innpå. 
Jeg vil ikke påstå at noen slo meg eller noe sånt, men det ble en del knuffing i køen som muligens gikk litt mer utover meg enn de andre travalabbane i og med at jeg ikke gav meg. Det var vel ofte sånn for oss, mer, men ikke mye mer enn en alen lange!
Da, med ett gikk døren til kinoen opp og alle omtrent kastet seg fremover for å være førstemann inn på kinoen.
Men akkurat denne gangen skulle de første bli de siste,  ikke helt bokstavelig sist, men ihvertfall…..Absolutt ikke de første.

Bolle sa: ‘’STOPP’’ og når Bolle sa stopp, så stoppet man, sånn var det bare.
Han hadde jo ikke bare begge endene på tauet, han hadde hele kveilen med tau OG ikke minst hadde han makten til å ikke slippe inn en kranglevoren ungdom i det hele tatt…..så her var det bare å gjøre som Bolle sa hvis man i det hele tatt skulle ha noen forhåpninger om å få sett dagens forestilling på Skudenes Kino.
Han så seg rundt med et litt irritert blikk, før blikket hans stoppet på meg…….
‘’Å gubbevaremegvel, ka har eg gjort nå’’ tenkte jeg….

Jeg fryktet at denne kvelden ville det ihvertfall ikke bli noen kino på meg. Kanskje han hadde hørt at jeg hadde sagt at han het Bolle og ikke Nils Magne. De andre hadde sagt at Bolle var et kallenavn som jeg måtte slutte med å si, hvis jeg skulle ha forhåpninger om å komme meg inn på kinoen, spesielt på de forestillingene som hadde høyere aldersgrense enn det min alder var, her kalt ‘’medlapphjemmenfraforestillinger’’
Bolle løftet hånden og en finger fulgte samme linjen som øynene hans….rett på meg…

‘’DU, sønn nas Gudborg, kom her’’ sa han.

Hørte jeg feil, eller var han ikke så irritert som jeg i min fantasi trodde han var? Stemmen hans var ihvertfall mildere enn hva øynene skulle tilsi. ‘’EG, sa jeg
Ja du, sønn nas Gudborg sa Bolle, nå med et underfundig smil på lur (syntes nå jeg da)
kom her, innforbi dørå’’



Jeg hadde jo ikke, etter å ha blitt skubbet bakover, annet å gjøre enn å gå kanossagang blant de andre og frem til Bolle som slapp meg innenfor og lukket døren etter oss….selvfølgelig til høylytte rop fra holdepådørhåndtaketpåkinoen gjengen på utsiden.
Om det var rop til min eller Bolles fordel vites dessverre ikke. :-)

‘’Jeg hørte nok godt hva som skjedde der ute og det var ikke snilt gjort av de store guttene, de burde ha vett nok til å finne seg folk på sin egen alder å krangle med’’
sa han, sånn cirka..
Jeg var nok altfor oppøst og nervøs til å få med meg hva som egentlig ble sagt.
Så forklarte han meg at han egentlig het Nils Magne, men at han hadde kallenavnet Bolle og at mange trodde at han ville bli sint hvis man sa det slik at han hørte det, noe han ikke ble, ihvertfall ikke denne gangen.
Akkurat da hørte vi begge at det raslet i nøkler utenfor bakdøren, den gikk opp og rett etterpå knirket det tildels godt i trappen fra bakdøren og ned i gangen. 
Det var Liv Kjeldsen som kom for å gjøre jobben i billettluken. Hun spurte hva jeg gjorde der og Nils Magne tok henne litt til siden og forklarte. De snakket litt og ganske så lavt sammen. Nils Magne pekte på meg mens han snakket og vinket meg bort til seg og sa ‘’Liv og jeg er blitt enige om at du skal få komme inn gratis på kinoen i kveld, så du kan bare gå rett inn og finne en plass før jeg slipper de andre inn’’.‘’Å harrrliga london’’...dette var nesten for mye for en liten travalabb…..

Jeg som hadde vært så nervøs for hva som ventet meg da Bolle hentet meg ut av køen og inn i gangen. 
Jeg var fremdeles så nervøs at jeg holdt på å pisse på meg, så jeg sa at ‘’eg må pissa’’, ja, bare piss du før jeg slipper de andre inn sa Bolle.
Jeg gikk inn på den knøttlille pissoaren og etter litt fomling med datidens gylfer fant jeg frem litlekaren og lot det stå til. Tilfeldigvis lå det en liten tomflaske der og dermed hadde jeg min egen private ‘’treffe på blink’’ konkurranse inne på pissoaren. 
Jeg var en særdeles fornøyd unge da jeg kom ut fra pissoiren, jeg hadde jo både fått tømt meg OG ikke minst truffet blinken myyyyye, med god margin. 
Ja, jeg hadde tynt så mye ut av av Litlekaren at jeg antagelig ikke trengte å gå flere ganger på do i løpet av filmen. 
Jeg hadde tømt meg såpass at det nesten ikke nødvendig å riste den, ihvertfall ikke mer enn tre ganger. :-)

Jeg var nok fremdeles litt nervøs, for som regel er jo fantasien sterkere enn virkeligheten, så det å få tømt seg ordentlig var en sann befrielse for en liten travalabb.
Jeg gikk ut i gangen , mens jeg tenkte meg om…..
Å gubbavaremegvel, dette ble nesten for mye for meg…..fra dritredd i det ene sekundet….. til nesten euforisk glede  og uhemmet jubel på bare noen sekunder…….det tar på en liten skrott det.
Jeg takket og takket og takket og takket og takket……..og gikk inn på kinoen, enda ikke helt sikker på om det som skjedde, virkelig skjedde, eller i det hele tatt hadde skjedd……
Førstemann inn i en heeeelt tom kinosal, der jeg kunne velge og vrake blant alle de steinharde stolene...du verden for en luksus og det bare på grunn av at jeg ikke visste bedre og påsto at Nils Magne het Bolle…..sånn kan det heldigvis være hvis man ser verden med litt nyanserte briller. 
Man må ha opplevd det for å skjønne det.

Denne kvelden, på den 
Absolutt beste plassen, 
på første stolrekke, 
i Skudenes Kino, 
satt det en liten veeeeldig fornøyd travalabb. 
med lommene fulle av <<Quality Street>>> konfekt og syntes at tilværelsen var perfekt. 
Ja, jeg var så fornøyd med tilværelsen at jeg gledelig kunne dele litt konfekt med de nærmeste ''stolbesitterne'' etterhvert.


De andre, som kom fresende inn i en forferdelig fart etterpå, lurte selvfølgelig veldig på hva som var skjedd etter at jeg hadde blitt tatt inn på kinoen av Bolle før de slapp inn. 
Det var jo ikke akkurat hverdagskost, så det var antagelig ikke bare min fantasi som hadde løpt løpsk, det hadde vært mye luring ute på plattingen også.
Jeg kunne da forklare at de nok hadde rett og at han het Nils Magne, men at han ikke ble det minste sint fordi jeg hadde påstått at han het Bolle. Det hadde han jo sagt selv til meg, så sånn var det med den nå avsluttede saken.

Kinoen og det som skjedde ble for meg en god opplevelse, mest pga hvordan de voksne løste det hele.


Så, Takk skal du ha Nils Magne som i praksis viste meg at verden ikke bare er i svart og hvitt, men at det også finnes nyanser om man har evnen til og at man er villig å se dem.


Jeg husker ikke hvilken film det var som ble vist, men som vanlig så var det vel ikke akkurat det norgespremiere som kom til Skudeneshavn, selv om det absolutt ikke var noe B-preg over de filmene som ble vist på Skudenes Kino.
Det å se norgespremiere blir vel først aktuelt når de bygde den nye kinoen i Kopervik. Akkurat der tror jeg den første filmen jeg fikk se som norgespremiere var Bør Børsen jr. Men dette var jo mange år senere, likevel husker jeg det fordi vi var en hel gjeng som dro for å se den. Det kan jeg kanskje komme tilbake til ved en senere anledning.
Takk for at DU tok deg tid til å lese skribleriene mine.
Jeg håper at det var verd din tid. :-)
Dett var dett. 
(Gammelt Fleksnes ord.)

Lag en aldeles fortreffelig dag og sommer for deg selv og dine :-)
Med vennlig hilsen

Ninne, han på Hamar

mandag 26. juni 2017

13. del. Mat, ett tema med mange variasjoner og tilnærminger :-) (c)





Det er gått en tid siden dere har fått noen ny epistel her på bloggen min nå. Det har nok mange årsaker som jeg ikke skal gå så mye inn på her. Jeg kan jo si såpass at det av og til er litt vanskelig å finne inspirasjonen for å sette seg ned og gjøre selve jobben med å skrive det ned. 
Når jeg først har satt meg ned så går selve storyen ganske lett, men så er det dette med ''er det bra nok? vil dere/leserne synes at det er ok? osv. Dette er spørsmål som man før eller siden vil stille seg, ikke bare når det gjelder en blogg, som tross alt ikke er Såååå nøye, men også i andre sammenhenger i livet. En blogg er jo objektivt sett bare en del bokstaver satt sammen på en mer eller mindre god måte, men det er ikke alltid at det er sånn det føles.....Sånn er det bare.....både dessverre og heldigvis kanskje. Det er også en del andre ting som har spilt inn, men de er av en mer privat art, så det skal jeg ikke plage dere med. Nok om det, her er ihvertfall en ny epistel som jeg håpe dere kan ha noen allrighte minutter med. Hvor mye jeg kommer til å skrible ned i fremtiden vet jeg enda ikke, men det komme nok litt til.....sånn plustelig.
Det har etterhvert blitt til 13 epistler og det er helt fantastisk at det har vært, i skrivende stund 10.600 ''inntittere'' på bloggen. Det er langt over det jeg i det hele tatt kunne drømme om da jeg startet skriveriene mine. Tusen hjertelig takk til alle dere som tar en titt innom og kanskje har noen mimrende minutter mens dere leser, forhåpentligvis med et godt smil når dere kan nikke gjenkjennende til hva dere leser.

Det er også noen som ikke er så heldige å ha vokst opp, eller bor i Skudeneshavn som leser bloggen. Kommentarene fra noen av de er at de kjenner seg igjen i hendelsene, men da selvfølgelig med et annet persongalleri. Det som går mest igjen av kommentarer fra de ''utenbys'' er at ''Gubbevaremegvel så godt vi hadde det i barndommen og oppveksten vår''.  Det er det jeg prøver å gjøre meg selv og dere lesere oppmerksom på, dette selv om det er nye tider og barn og unge har andre ting å drive på med enn det vi drev med. Sånn har det vært i uminnelige tider og også neste generasjon vil nok si og mene at barn/unge skal gjøre det samme som vi/de gjorde, for det var sååå bra.

Sånn er det ikke, det heter utvikling....take it or leave it... 

Forhåpentligvis vekker bloggen en del av deres egne minner, som nok er der, ett eller annet sted i underbevisstheten.Noen kommenterer at ''GubbaNoa så go husk du har Jan Inge''.....Joda, men dere må huske på at jeg bare har 17 -18 år å huske fra, dette i forhold til de/ dere som har bodd i Skudeneshavn nesten hele deres liv. Der har kommet nye personer til i persongalleriet, noen har dødd og de man hadde mange gode opplevelser med som barn har man vokst videre med og dermed har barndomsminnene glidd sammen med nye gode minner. Da må noe vike plass. Vel, sånn tenker ihvertfall jeg om det.

Som vanlig i epistelen er jeg på en runde rundt i havn og denne gangen også en tur til Åkra. Det var store greier det, hater å skrive det, men....  i Gamledager😀 Ja det var nesten en sjelsettende tur den gangen, den gangen da det ikke var så mange som hadde biler.


Jeg vil gjøre dere oppmerksom på det avsnittet som står etter selve epistelens slutt. Der finner dere lenker til mye historie om en del folk fra Skudeneshavn som vi ikke har lov til å la gå i glemmeboken.


Håper at dere kan kose dere noen minutter med epistelen, det er ihvertfall meningen. 
Så er det bare å ønske dere alle en Heeeeeelt fantastisk sommer, samme hvorhen dere skal tilbringe den. Jeg vil også ønske alle en helt Fantastisk Skudefestival og vil gratulere den ''Store Horden'' med folk som står på for at Festivalen er mulig....år etter år og med like stor suksess hvert år. 

Det står dorr pigede respekt av.🥇🥇🥇




Jeg velger å bruke dette bildet som ''Nasjonalbildet'' for bloggen, 
selv om jeg nok er  yngre her enn i en del av 
historiene jeg ha skrevet.



’Jan Inge, Onkel Lulle har spurt om du vil være med på noen greier i morgen tidlig.
Jeg er i banken, kom innom meg når du kan, så kan vi prate om det.
Mamma’
Neida, beskjeden var ikke skrevet på en gul Post - it lapp, så enkelt var det ikke den gangen :-) (Hmm...tenk på han som ble milliardær på å lage drittdårlig lim….. som siden ble det som gjorde Post-it til nettopp det, Post-it)
''Den gamle Boghandelen i Skuddnes''
Beskjeden var skrevet på Flaggpost Blokken, innkjøpt hos Gulli på Boghandelen, Flaggpost var vel var det mest vanlige brevarket og/eller lappeblokken å bruke den gangen. Vi hadde alltid en sånn liggende på  kjøkkenbordet hjemme slik at vi kunne skrive beskjeder til hverandre eller hvis en eller annen hadde vært innom og ingen var hjemme.

Låserutinene i hjemmene i (har ikkje lyst å skriva det, men får jaffal skriva det i apostrof) ‘’Gamledar” var litt annerledes enn de er idag. Dette har jeg skrevet om før, så…..dere får lese dere til det i en av de andre epistlene hvis dere ikke husker det..
Det var andre tider den gangen ja, det var en tid der snail-mail, eller postsendt brev var det vanlige. Den gangen var det mest moderne og fantastiske vi kunne tenke oss når det gjaldt moderne kommunikasjon, noe som vel idag er nesten like sjelden som den gang......FAST-telefon. ;.)
Det fantes også, for oss små, den Heeeeelt ubergripelig fantastiske Teleksmaskinen. Teleksen kunne ligne på en kjempestor skrivemaskin, stor som et møbel. Teleksen hadde kjempestore ruller med papir som det tikket inn beskjeder på fra de du hadde kontakt med rundt omkring i verden via dette vidunderet av en maskin. Jeg kan tenke meg at Lensmannen eller Solstad var de første og kanskje eneste  som hadde det i Skuddnes. Den første jeg mener jeg kan huske å ha sett var hos Solstad og jeg mener bestemt at jeg kan huske at de hadde flere og at de sto midt på gulvet når du kom inn på kontoret.

Lappen satt fast på blokken,  så den fløy ikke av gårde når travalabben kom stormende inn på kjøkkenet med alle 3 dører åpne fra kjøkken og ut til plattingen foran inngangsdøren.
Etter å ha lest lappen, smurte jeg meg et par brødskiver med Salla, eller Servelat som det egentlig heter. Jeg kalte det Salla lenge etter jeg fikk vite det ordentlig navnet på denne Snørteland spesialen. Jeg så at mamma hadde lagt frem ett par appelsiner på bordet, men de var ikke akkurat så søte og gode som de vi får idag. Løsningen på det vil vel de fleste på min alder huske..”man tager hva man haver” og bruker det....
Jeg skrelte den øverste delen av appelsinen, gikk bort til bakerskapet til mamma og fant frem sukkerbitene. Så var det å hule ut et lite hull med fingeren på toppen av appelsinen, der båtene deler seg og så stappe ned så mange sukkerbiter jeg fikk plass til i hullet. Så var det bare å suge i seg den himmelske saften fra den sukrede appelsinen og sjelden har vel en i utgangspunktet gallsur appelsin smakt Såååååå Godt, sant vel??


Jeg tok meg et glass melk også, hmm, ved nærmere ettertanke, å kalle det for melk blir nok å dra sannheten litt for langt.
Jeg mener å huske  at jeg ikke var noe særlig glad i melk, jeg drakk det da, men glad i det blir et altfor sterkt uttrykk, hvis……..hvis det da ikke var en soliiiiiid dose med Oboy i den og da snakker vi ikke om puslete Ts. eller Ss.
Åneida du…... Hvis dette skulle gått i skje-mål så hadde det nok vært det heller ukjente målet Gs, eller Grautskje som hadde vært det målet som hadde vært det mest beskrivende navnet hvis det skulle tilfredsstille mine ønsker om passende mengde av Oboy.
Det var bare å få Oboy’en i glasset  og siden det ikke var noen Gs. eller grautskje i nærheten, ble den bare helt rett i glasset i passe mengde, igjen i mine øyne……….helt til det lå en solid, stor haug i bunnen av glasset. Trikset nå var å helle melken forsiktig oppi glasset, helst med skråstilt glass. Da la melken seg som en ‘’hinne eller boble’’ over Oboy’en. Det var heldigvis og takk for det,  alltid noen ‘’bobler’’ som kom opp til overflaten og lå å fløt oppå melken. Nå var det bare å være ytterst forsiktig og få en sånn boble fanget med skjeen og få det inn i munnen uten at boblen brast. Inni munnen gjorde det ikke noe om den sprakk……..og når den sprakk, av seg selv eller ved å presse tungen opp i ganen, så var det som en forsmak av himmelriket som formelig eksploderte som en smaksbombe i munnen………..masse deilig sjokoladepulver som fordelte seg i hele munnen……..å gubbavaremegvel…...dette var godt.
(Det er det samme prinsippet de idag bruker iinnenfor moleykylær gastronomi når de lager 'Smaksbomber' som dere sikkert har sett på ett av Alt for mange kokkeprogrammer på Alle kanaler) :-)

Etter at alle sjokoladebobler møysommelig var fisket opp, var det å røre forsiktig i bunnen av glasset slik at det det kom enda flere smaksbomber til overflaten, omtrent som omvendte dypvannsbomber, hvis man kan si det sånn da?
Sånn satt jeg og holdt på til det ikke var så mye sjokolade igjen på bunnen av glasset og da var det bare å røre det ut i melken. Ofte ble det da altfor lite sjokoladesmak på melken…...igjen etter Min mening da ….

Men med Oboyboksen stående innenfor rekkevidde på bordet var løsningen like nær som boksen, det var bare å strekke ut hånden, gripe boksen med den ene hånden og skjeen med den andre og bare måke på med pulver, helt til melken hadde fått en farge som var akkurat motsatt av det som er naturlig for melk. Den fargen var selvfølgelig den flotteste fargen i hele verden, der og da,  for en travalabb i Skuddnes, hjemme alene en stund i huset på Kirkeveien
‘’Å gubbavaremegvel så gott det va, å for ei harrlige tid’’

Lappen lå på kjøkkenbordet da jeg kom hjem etter en dag der alt og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde vært på en av mine sedvanlige ekspedisjoner rundt omkring i Havn.
Sommeren var begynt å gjøre sitt inntog og det var nesten som om hele Skuddnes gikk å ventet på at varmegradene skulle ta av ordentlig på termometeret. Shortsen var kommet på sammen med lette sommerskjorter eller hvite T-skjorter. og jeg hadde allerede hatt min første solforbrenning. Ikke så alvorlig enda, men nok til at solforbrenningsremediet ‘’hvitvask’’ var tatt frem fra medisinskapet.
Jeg hadde vært en skikkelig runde på Tomahawken, men i og med lappen på kjøkkenbordet ble det jo en kjærkommen mulighet for en runde til.
Jeg startet hjemmefra og hadde tenkt å sykle i en forferdelig fart nedover Kirkeveien der jeg skulle ‘’legge meg fremover’’ på sykkelen, for å minske luftmotstanden... regner jeg med. Det var vel ikke akkurat vitenskapelig bevist at at jeg kom meg fortere ned Kirkeveien pga dette, men det spilte liten rolle……
Det var Tøft og det holdt i lange baner det, ihvertfall på en Tomahawk, for en travalabb som gjerne ville være Tøffere enn….. toget.
Hmmmmm,  litt dumt å skrive toget da...siden det aldri ble noe tog til Haugesund, så tøff får holde det.

På veien ut på Kirkeveien så jeg at onkel Arne, som alltid med Kasjetten på snei, kom ut av døren. Han skulle sikkert en tur til Havn han også. Tante Søssa og onkel Gunnar satt på trappen og drakk kaffe, så jeg svingte innom gårdsplassen for å slå av en prat og høre om det var noe som hadde skjedd. Jeg innrømmer villig at jeg alltid har vært det noen vil kalle en ‘’forvedenskjid’, men som jeg foretrekker å kalle vitebegjærlig og det er en vesens forskjell, bare så Det er sagt. :-)

Det var ikke så mye nytt de kunne fortelle, men Søssa spurte om jeg ville ha en brødskive eller et glass saft i og med at Mamma var i bankens selskapslokaler for å forberede noe mat til ett eller annet selskap dagen etterpå.
Neitakk, jeg har akkurat spist en brødskive,’ men eg e ganske tysste’, sa jeg, sikkert på grunn av alt det søte jeg hadde tullet i meg. Onkel Gunnar hadde  reist seg for å gå inn  å hente kaffekannen så Søssa ropte etter han at han måtte lage ett stort glass saft til ‘’ann Ninne’’
Det var, når jeg husker tilbake, en fantastisk følelse å bare sitte der på trammen med naboene å barra tattla å nyda god saft. Du verden for et luksusliv…..bare sitte der, uten en bekymring i hele verden…..

Onkel Arne stakk en tur bortom han også, bare for å hilse på og en liten prat. Etter at jeg hadde sett sola gjennom kikkerten i bunnen av glasset var det på tide å komme seg videre.
Med litt formaninger om å være forsiktig, spesielt i krysset ved Nyagadå og nederst i Kirkeveien kastet jeg meg på sadelen på Tomahawken, satte giret i 1.gir med ett ganske så tøft uttrykk i trynet og tråkket hardt og kontant på pedalene, samtidig som jeg la meg bakover mot den kjempehøye ryggen på sadelen. Det å steile var en kunst, men ikke sååååå vanskelig på min sykkel i og med det store bakhjulet og det lille framhjulet. Så med et stort ‘’se på meg uttrykk’’ i fjeset steilte jeg og kjøre en meter eller to bortover på ett hjul, dette mens jeg nøye fulgte med på at de voksne fulgte med på hva jeg gjorde. Så var det bare å komme seg ned til Havn, skjønt “komme seg til Havn og komme seg ned til Havn Fru Blom” Det er ikke bare bare for en liten travalabb å komme seg fra A til B uten en del stopp og plutselige innfall…. sånn var det og sånn vil det alltid være.

Onkel Thor, Thor Stokka sto utenfor butikken sin i underetasjen der han og Annemor bodde og ropte et eller annet til meg. I og med jeg ikke hørte hva han sa, så var det bare å hugge i med bremsene samtidig som jeg la meg litt sidelengs og dermed fikk en skrens pga all grusen som lå i veikanten…..tøft…..og da var det bare å stoppe og høre med han hva det var han hadde ropt til meg.
‘’Neida, det vakje noge spesielt, Jan Inge, eg barra lurte på kossen d går med deg å den tøffe sykkelen din, det vakje noge aent’’ sa han.

I og med at det var litt slark når jeg giret fra 1 til 2 gir fortalte jeg det til han. ‘’Du får ta an med deg i jønå den kvide porten så kan eg jo se om eg klare å få hjelpt deg med det’’ sa ann
Ja det hadde jo vært flott det da tenkte jeg og trillet sykkelen inn i bakgården, mellom huset og garasjen.
Thor hadde ‘’byttorr&spann’’ med utstyr i ‘’ikke bare Snekkerutstyrboden’’ sin i den ene enden av garasjen med de grønnmalte dørene og garasjedører ut mot Nyagadå.
Uansett hvor mye utstyr han hadde i boden, det aller viktigste verktøyet, Skrujernet hadde han alltid i lommen på Nasjonalbuksetypen hans, nemlig Kakibuksen. 😃
Etter en liten inspeksjon av giret og vaieren forsvant han inn og kom tilbake med utstyret han trengte for å stramme opp vaieren…….Han holdt på med det en stund, mens vi pratet om alt og ingenting. Han stoppet av og til opp for å rette opp ryggen. Thor hadde en del plager med gikt og revmatisme, noe han hadde hatt fra ganske ung alder og hadde litt vanskelig for å bevege seg uten stokk eller krykke. Men det forhindret ham ikke i å være en aktiv mann som kom seg rundt, ikke minst i Renaulten med den artige girstangen. Girstangen var som et paraplyhåndtak man tro inn eller ut av dashbordet, samtidig som han vridde på den alt etter hvilken gir han skulle ha. Jeg var og er fremdeles fascinert når jeg tenker tilbake både på girstangen og onkel Thor sitt pågangsmot. Onkel Thor var en meget snill mann, det kan jeg skrive under på. Thor og Annemor hadde hjerter av gull og skulle vi noe steder det ikke gikk buss, så kunne vi bare kontakte Stokka, så ordnet den biffen seg.  😀😀

Etter en liten stund rettet han seg opp og betraktet verket og sa ’’Sånn, Jan Inge nå trur eg at det skal varr bra’’, Han hadde ikke mer en sagt ordene før vi hørte noen rope ‘’Thor, e du der’’..... fra Kirkeveien, eller nærmere bestemt fra døråpningen til butikken. Det var en kunde som skulle handle noe i butikken. ‘’Ja, då får eg komma meg bort i butikken og høre hva jeg kan hjelpe kunden med’’ sa Thor.
Jeg takket onkel Thor for reparasjonen av det livsviktige giret og tenke at nå, nå skulle jeg virkelig trå til nedover………..men den gang ei…..
Onkel Thor sa på sin stille og rolige måte at ‘’nå får du varr forsiktige nerøve gadå Jan Inge, dorr e mongen bilar nå vett du….så sjøl med nyfiksa gir så må du ta det med ro’’ …
Hmmmm,med lit grrrr, men han hadde jo akkurat reparert sykkelen og var voksen så jeg fant ut at det var best å høre på det han sa…..innerst inne visste jeg jo at han hadde helt rett, selv om det smertet en som hadde mest lyst til ‘’å trø te alt det giret tålte’’.

Jeg kan når jeg skriver om onkel Thor og Annemor ikke unngå å huske en gang da jeg av en eller annen grunn spiste frokost hos familien Stokka. Jeg hadde vel muligens våknet tidlig og funnet ut at sengen ikke var et blivende sted for en travalabb stappfull av energi og derfor hadde tatt meg en tur nedover KIrkeveien. Antagelig for å se om det var andre oppstandne. Det kan også hende at jeg hadde overnattet hos dem av en eller annen grunn…... vel, nok om det.
Vi satt i stuen og onkel Thor satt med en kaffekopp da tante Annemors gode stemme hørtes fra kjøkkenet….’’Ja, nå kan dokke komma, bordet e dekka. maden e ferige å eggå e mesten ferige…..''
''Jan Inge, kossen vil du ha egget, hardt eller bløtt?’’ spurte hun.
‘’eg vil ha det blaudkokt, hvis du har smør å brunost’’ svarte jeg og tenkte samtidig at dette skulle bli en KNALLfrokost 😋😋
Annemor hadde selvfølgelig både smør og brunost. så her var det bare å hugge inn på alt det mitt hjerte måtte ønske.
Snakk om å komme til dekket bord……

Noe av det beste med egg, bløtkokte da selvfølgelig, er å kakke av toppen, få hvitten i topplokket i seg på en eller annen måte, før du så tar litt av plommen på skjeen, med bare pittelitt salt på og få det i meg…….SÅ, var det tid for Gourmetutgaven av kokt egg…Egg a’la Maison Steensen’’.😋

Med litt eggeplomme borte var det jo plass til... litt….,Særlig ,,,litt du liksom..,,,så mye smør, meierismør seff, som det var plass til ned i plommen, Neste steg var en brødskive….helst Halvfint fra Thorsen, med smør og….hvis vi skulle brukt dagens ferdigskjærte osteskiver som måle-enhet…..4 skiver brunost på…Kanskje litt mye, men skal du først ta i, så må du ta i så det holder.
Så var det å få et par skjeer med ‘smørplomme’ i munnen uten at det rant for mye ned på kjakene, for så å fylle på med en en stor bit av brunosten, den med litt brødskive under.

Når dette smeltet sammen i munnen…..mmmmm…..''Heaven can wait''….og det gjelder enda… Prøv hvis du ikke har prøvd det før og husk at kalorier skal spises..ikke telles, bare så det er klinkende klart.
Jeg vet om noen i Vik som er helt enig med meg, ihvertfall når det gjelder smør i eggeplommen.....sant vel?
Jeg må vel her bare bryte sammen og tilstå at jeg selvfølgelig klarte å søle litt ‘smørplomme’ på skjorten, men dette ordnet Annemor fort opp i med en vætet klut, det var bare sånn det var.....
Vel, nok om egget.
Frokosten til Annemor besto jo absolutt ikke bare av egg, neida der var hele kjøkkenbordet dekket av de lekreste lekkerbiskener og vi satt lenge ved bordet og spiste og småpratet om løst og fast.

Etter frokosten bar det hjem til mammen, der dagens snakkis ble det fantastiske frokostbordet hos Thor og Annemor og at nå, nå var det slutt på disse vanlige brødskivene jeg fikk servert på en tallerken hver morgen.
NEI, dette holdt ikke lenger, her trenges det jaggu meg en  en kvalitetshevning på den Steensenske frokosten ja, og det fra imorgen den dag. 😀

Som alle mammer, så ville jo også mamma kun det beste for travalabben sin, så neste morgen hørte jeg fra kjøkkenet nede...

''Jan Inge, nå må du komma, Stokkafrokosten e klar, så nå håbe eg at du e jyssla svolten’’.....

Etter å ha tynt sengen et par minutter til, så fant jeg ‘’upstairs’’ ut at jeg ville innta frokosten og for ned trappene i en forferdelig fart og satte meg ned ved det bugnende frokostbordet a’la Stokka….

Åååååå, gubbavaremegvel....Det var som om hele kjøle og kjøkkenskapet var tømt, ja jeg tror mamma til og med hadde vært en tur ute i bakgangen i spiskammerset og hentet inn xtra forsyninger…..
Jeg satte meg og mamma spurte om det var sånn jeg mente det skulle være?

Det kunne jeg bekrefte, akkurat sånn skulle det være……idag og i alle dager, gjerne til evig tid.

Jeg spiste Ett Egg og en Brødskive med Salla og var ferdig……..

Det er vel unødvendig å skrive at dette ble første OG siste ‘’Stokkafrokosten’’ ble servert til en, siger og skriver 1stk. travalabb på Kirkeveien.
Joda, den ble nok servert, men da måtte det være flere gjester ved bordet.

Med giret i orden og litt sykkelvett forsiktig banket inn i hodet mitt av Thor trådde jeg avgårde, mens jeg i synsvinkelen så at han som kanskje skulle handle lyspærer til en eller annen lampe gikk inn i Annemor og Thor sin lille, for meg, Store butikk med flotte folk.
Når jeg skriver om Onkel Thor og Annemor tenker jeg på hvordan jeg bruker onkel og tante når jeg skriver. Det er kanskje litt forvirrende for de som ikke er vant med denne bruken av onkel og tante. Hjemme på Kirkeveien var alle naboer onkler og tanter innenfor visse, ikke synlige grenser,. Grunnen var at vi alle sammen ble passet på, på en eller annen måte av dem og at det derfor ble et slags slektsforhold mellom familiene, uten at det var noe formelt slektskap. Det var også onkler og tanter som bodde lengre vekk, men da var vi nok i slekt på en eller annen måte, som eks onkel Lulle og tante Tordis.
Når jeg skriver, bruker jeg av og til bare navnet, men da har jeg forhåpentligvis brukt onkel eller tante tidligere i skriveriene. Noen hadde også kallenavn som jeg bruker eks Søssa, Visa, Annemor osv. Hvis jeg skriver om eks onkel Magne Simonsen eller tante Ragnhild som er onkelen min og kona hans så skriver jeg nok ‘’broren til mamma, onkel Magne og tante Ragnhild’’ for å vise at det er slekt.
Så, bare en liten digresjon inni det hele. :-)

Jeg skulle akkurat til å passere Postveien da jeg kom på at jeg skulle oppom mamma for å høre hva det var Lulle hadde på tapetet.
Jeg bråbremset, snudde, kickstartet og syklet inn i smuget mellom banken og kinoen, hoppet av sykkelen og freste opp baktrappene til selskapslokalene i gamle banken.
‘’Mamma, e du dorr’’ ropte jeg og mer eller mindre løp inn på kjøkken. På kjøkken var det ikke så stor aktivitet som det hadde vært hvis selskapet skulle vært samme dagen. Mamma holdt på med noe dessert og jeg var ikke sikker på om det var Sitronfromasj eller Dronning Maudpudding som var Nasjonaldessertene til mamma.
MEN, det jeg nesten helt sikkert visste var at det skulle jeg nok få vite i løpet av morgendagen, når desserten var kald og klar til servering.. Det hendte nok, ikke bare fra tid til annen at det ble en aldri så liten xtraskål med dessert til de små en alen lange og pappen i huset på KIrkeveien. Mamma pleide å lage det som kunne lages til, eks desserten til et bryllup, dagen før. På selve dagen ble hovedrett, saus og annen stæsj laget og da var det, tro det eller ei en viss liten travalabb som ofte gav den siste godkjenningen på om sausen var serveringsklar eller om den trengte en siste finish.
Det endte nok som oftest med at ‘’An va jyssla god mamma’’, men ofte med en liten presisering, ‘’men an trenge litt mer salt…...syns eg’’ og mammen smakte en gang til og sa seg som oftest enig i travalabbens mer eller mindre gode råd.....
Mødre vet når de skal gi de små rett....selv om det kanskje ikke er heeeelt riktig...sånn er det bare.
Sausen var nok i ettertidens klokskap mer enn ferdig og vel så det og jeg vet ikke hvor mye salt mamma hadde i sausen etter dommen min.
Samma det, Uansett så har jeg valgt å tro at det var jeg som hadde siste ordet når det gjaldt sosasmaging….
Hvis noen vet noe annet, så vil jeg Ikke vite om det !!!!

Etter å ha vært en liten tur ute i gangen for å se på presangbordet, kom jeg plutselig på hvorfor jeg egentlig hadde kommet……..
‘’Ka va det an onkel Lulle ville mamma'', spurte jeg, enda ganske så heseblesende etter ‘NM i baktrappoppspringing te selskapslokalene’’
Mamma svarte at nå måtte jeg først roe meg ned så skulle hun forklare, dessuten ville hun gjøre seg ferdig å ha desserten i skåler.
Etter å ha fått pusten tilbake og mamma var ferdig forklarte hun at Lulle hadde snakket med henne og sagt at han skulle heeeeelt til Åkra :-)........  tidlig neste morgen for å hente noen kasser med fisk som han og tante Tordis skulle ha på Fiskehallen til fiskemat og som ferskfisk i disken på Fiskehallen

Ludvig Thomassen, som Lulle egentlig het hadde sammen med kona Tordis leid det gamle nedlagte meieriet og startet opp <<Fiskehallen>>. Jeg mener at det var Ole og Kamstrup Stave som hadde kjøpt meieriet og leide det ut etter at det ble nedlagt. Jeg husker ikke noe årstall, men hvis noen vet, så legg det som en kommentar på fb, så kan jeg legge det inn i ettertid.

Dette var dengang det var både en og to fiskebutikker i Skuddnes. Fiskehallen hadde utsalg i samme lokale som meieriet hadde brukt for sitt utsalg. Bak butikken hadde Lulle og Tordis bygd om slik at det var både røykeovner, sløyeplass, pakkeplass og kjølelager. Der lagde de verdens beste fiskekaker, fiskeboller, røkt sild, røkt makrell, saltfisk og alt det ditt hjerte kunne begjære av fiskeprodukter.
For å ha nok fisk til dette skulle altså Lulle til Åkra for å hente fisk og lurte på om jeg hadde lyst å være med, SELV om om han skulle kjøre veeeeldig tidlig på morgenen dagen etterpå.
Om jeg ville være med??....
Gubbavaremegvel for nogen domme spørsmål dei voksne kan stilla, heilt te Åkra…..e du galen….selvfølgelig ville jeg være med.

Jeg hadde villet være med selv om det hadde vært midt under Kosekroken med Ragne Tangen på fjernsynet. ‘’Heeeeilt te Åkra….tenka seg te kan eg fekk lov å varra med på. .Jeg hadde allerede begynt å glede meg.
Ok, sa mamma, men da kommer du deg opp med en gang jeg vekker deg, ikke noe tull med 5 minutter til…osv..!?.
Jada, mamma eg låve, sa jeg, men då må du låva å ikkje glømma å vekka meg.

I dag er det vel ikke så stor jubel for en Åkratur, kanskje heller motsatt, men for meg, den gangen var det en svær opplevelse, helt til Åkra på en vanlig dag??? Fantastisk….
Jeg syntes at denne dagen, dagen før den store reisen.....helt til Åkra gikk utrolig sakte, men tiden for å legge seg kom da endelig. Før jeg la meg hadde jeg mast til meg noen få kroner slik at jeg hadde litt ‘’ferdapenger’’ eller lommepenger til Åkraekspedisjonen.
Mamma holdt selvfølgelig, som alltid det hun lovde om å vekke meg i tide og etter hva jeg husker så klarte jaggu meg jeg også å komme meg opp på første rop fra mammen….etter en urolig natt med mange drømmer om turen.

Heilt te Åkra….tenke seg til, det var jo en hel ekspedisjon det….

Lulle kom i sin VW og fløytet utenfor huset på sånn ca det klokkeslaget vi hadde avtalt. Jeg hadde allerede stått i vinduet og ventet i, etter min mening, timesvis da jeg så at han stoppet utenfor. Jeg hadde vel litt store forventninger til hva en Åkratur kunne innebære, så jeg hadde insistert på niste, kjeks og brus til turen. Jeg tror jammen mamma hadde ordnet en termos med kakao til oss ‘’ferdafolk’’ også.
Selve turen husker jeg ikke så mye av, men vi kom oss da til Åkra, fikk hentet fisken, SÅ var det tid for å bruke lommepengene jeg hadde mast meg til fra mamma….

Bruke penger kl 06.30 om morgenen….nei,...... tror ikke det nei……..
Ikke en gang på Åkra, den gangen, var de så ugudelige at de hadde åpne butikker så tidlig på morgenen. Jeg kjente at kronestykkene var i ferd med å brenne seg gjennom stoffet i lommen og var etter min mening i ferd med å gi meg tildels store brannskader på låret,,,,, men det var jo ikke noe å gjøre med det.
GRRRRRRR......... Jeg mener å huske at Lulle måtte kjøre lit rundt for virkelig å vise meg at absolutt Alt var stengt.
Lulle så nok at det plagde meg at jeg ikke fikk brukt opp pengene så han sa at når han neste gang skulle til Åkra på dagtid kunne jeg få være med og da skulle vi ha oss en tur på kafe eller i en butikk.

Ja, klart at jeg ville det...er du gal???

Ved Ferkingstad kirke stoppet vi for å ta en velfortjent arbeidspause, ihvertfall en pause slik at jeg fikk spist opp pausematen...,dvs kjeksen og drukket opp sjokoladen. Jeg kunne jo ikke komme hjem med ALT etter at jeg hadde mast ‘’håll i håve på na mamma for å få me meg. Nei, d sko nå pigede tatt seg ud’’
Vi satt i bilen og spiste nesten opp alt det jeg hadde med meg i skreppa og det smakte godt med kjeks og varm sjokolade , men det at jeg ikke hadde fått brukt opp reise/lommepengene jeg hadde fått, plaget meg enda, men sånn var det. Det går ikke alltid som vi ønsker og har planlagt, selv om vi ønsker og håper det av hele vårt hjerte.
Etter å ha vært med på å losse fisken på Fiskehallen kjørte Lulle meg hjem, slik at jeg kunne få slappe av litt etter den tidlige starten på den ‘’harde arbeidsdagen’’. :-)
I det jeg gikk ut av bilen spurte Lulle på om jeg hadde lyst å tjene litt lommepenger med å jobbe litt på Fiskehallen av og til?
Det hendte jo at de trengte hjelp og om jeg hadde lyst, så kunne jeg bli med han å Hykra (selge fisk og fiskemat på døren til folk) når han hadde sin ukentlige Hykrerunde rundt på Dale, Hillesland og resten av omlandet.
Om jeg ville???? (off, off, alt det løgna voksne folk kan sporr om....:-) ... selvfølgelig ville jeg ha meg jobb og tjene penger. Med en smekkfull lomme eller lommebok ville jo verden ligge for mine føtter Jeg spurte om når jeg kunne begynne,
NÅ eller?
Neida Jan Inge, ikke nå med en gang, vi får se det litt ann.
Jeg ville bare høre om du var interessert……
Interessert, dukanveda at eg va interessert, Jippppiiiiiiiii…..
jeg var allerede i gang med å planlegge hva jeg skulle kjøpe for de uhorvelig store summene som en jobb ville innbringe.

Jeg sa hadetpåbadet til Lulle og kom meg inn dørene mens jeg samtidig som jeg var oppildet av tanken på jobb, var jeg forferdelig skuffet over at jeg måtte bære tyngden av de kronene jeg fikk med meg, ikke bare ut av hjemmet, men også gjennom døren og inn igjen….uten å ha fått brukt så mye som en ettøring…

Mamma skjønte nok at dette gikk hardt inn på travalabben og fant vel ut at det var best at jeg fikk beholde kronestykkene og kunne bruke dem til akkurat hva jeg ville OG at jeg skulle få nye penger når onkel Lulle og jeg skulle ut på neste langtur…..til Åkra…..i åpningstiden for butikkene….med ‘’spennepenger’’ :-)
Så var det Cowboystrekk…..jeg hadde jo vært tidlig oppe og Lulle hadde jo sagt at vi hadde fått gjort mye den dagen, så da var det vel ikke mer enn riktig at også jeg måtte slappe litt av etter jobb :-)
Små ben blir også slitne, sant vel?…...og de voksne sa jo at de trengte å hvile litt etter jobben og da, da måtte jo vi som veslevoksne også få lov til det.
Det kan nok stilles store spørsmål ved om jeg Virkelig trengte den cowboystrekken, naturspeeda som jeg var. Den gang sa man gjerne at man hadde ‘’lopper i blodet, kvikksølv i rauå, an harkje ro i rauå osv.
Idag hadde nok diagnosen vært en annen, men ikke den gangen, det bare var sånn det var….og takk for det. :-)
Vel sånn kunne ett par, tre dager være i min barndom i Skuddnes, håper at det har underholdt dere litt og at noe av skriveriene kanskje henter frem noen av deres egne gode barndomsminner.
Inntil neste gang, ha en aldeles fortreffelig sommer med is, grilling, godt drikke, godt naboskap, Skudefestival og alt det andre som utgjør et godt liv i verdens vakreste by.

Hadetpåbadet.

Ninne, han på Hamar :-)

Litt utenom.
Lulle eller Ludvig Thomassen vil jeg alltid huske som en Hedersmann. Han var stille og rolig og var ikke som jeg husker han, den som hevet stemmen i utrengsmål.
Mamma fikk mye hjelp med masse papirer som måtte fremskaffes da det ble bestemt at Krigsseilerne/ de etterlatte skulle få en ‘’erstatning’’ på 70 tallet. Jeg vet at Lulle var en meget sentral mann for mange flere av Krigsseilerne fra Skudeneshavn når dette, skammens kapittel i norgeshistorien skulle pyntes på.
Jeg skriver ikke så mye om dette her, da det finnes bøker, tv-programmer og mye dokumentasjon på Krigsseilernes skjebne under og etter krigen.
Onkel Lulle var selv Krigsseiler og var med på mange ting under krigen, ting som sikkert må ha vært harde å bære, men det var ikke noe Lulle pratet om eller som jeg/vi merket på noen som helst måte  Dette gjaldt nok ikke bare for Lulle, men for alle som seilte under krigen. Dette både kan og bør du lese mer om om i lenkene som ligger under her. Her har jeg blant mye annet lest om min egen Bestefar.

Skudenes sjømannsforening har sin egen webside der du kan finne mye interessant informasjon om Krigsseilerne fra Skudeneshavn. Kanskje du finner ut noe du ikke visste fra før om hva dine slektninger var med på under krigen, slik jeg gjorde om min egen bestefar. www.skudenes-sjomannsforening.com www.skudenes-sjomannsforening.com

Her på Sjømannsforeningens webside kan du i et intervju lese om hva Ludvig Thomassen var med på under 2. Verdenskrig http://www.skudenes-sjomannsforening.com/EvigHeder/Evig%20Heder%20bok/thomassen%20ludvig.pdf

Det er også laget en Dokumentarserie i 6 deler ved samme navn <<Evig Heder>>. Denne serien ble blant andre laget av Magne Misje som var programansvarlig og også en av dem de som sto på for Krigseilerne. ''En samlet presse gav serien uventet mye ros og oppmerksomhet: «Ingen kan sitte uberørt og se på når gamle menn gråter åpenlyst over minner de har båret med seg i over 50 år.» (Terje Valestrand Bergens Tidende). Serien ble også tildelt såkalt SKUP-diplom i 1995, blant annet fordi: «Deler av serien er fjernsynsdokumentar på sitt beste: Den griper oss følelsesmessig, samtidig som den overleverer kunnskap.»https://tv.nrk.no/serie/evig-heder/prho89001105/sesong-1/episode-1
Alt er samlet i boken <<Evig Heder>> som er skrevet av Peder Eliassen, Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre.
I lenken under kan du se hva daværende Ordfører Kjell Arvid Svendsen skrev i forordet