9. del ''Sandholmen, ett av de ''forektige'' Bjørnebærstedene i Skuddnes''

9. del ''Sandholmen, ett av de 'forektige' Bjørnebærstedene i Skuddnes''©

Det er ikke bare bare å sette seg ned og skrive om ett så kjent og kjært sted for de fleste i Skuddnes. Vi har alle våre preferanser når det gjelder dette stedet. Noen synes at det er paradis på jord, mens andre ikke har ett så sterkt forhold til Sandholmen.
Kanskje noen vil synes at Vikesjøen, Høinessjøen, eller Vigane er sitt ''Bjørnebærsted'' og det er lov, men jeg skriver om det som for meg bringer frem de beste minnene. Jeg badet selvfølgelig også i Vik, Høinessjøen, Bendikken etc, men da gjerne sammen med resten av familien og da var jeg såpass liten at jeg bare har vage minner fra disse stedene.(men kanskje det kommer flere etterhvert.....???)
Jeg håper at dere gjennom denne epistelen kan finne frem til deres egne minner OG det må jeg si, det er en ganske morsom affære å sitte og tenke tilbake og skrive for så å plutselig komme på en morsom historie eller hendelse og oppdage at du sitter der, alene hjemme, eller ved et bord på en av mine stamkafeer og ler høyt og hjertelig, mens folkene på nabobordet ser på deg som om du er fra en annen verden. Heldigvis så har jeg brettet og tastaturet foran meg, så jeg kan forklare det med at jeg leste noe morsomt. De som driver kafeen vet hva jeg holder på med så de bryr seg ikke så mye med det.
Håper at dere synes epistelen er ok og kom gjerne med tilbakemeldinger, her eller på gruppen ''Du vett atte du e fra Skuddnes når.''

Foto Magnus Fjell

Da denne dagen startet med noen cm nysnø og minus en del blå grader på Hamar, var det mest naturlig å starte en ny epistel med samme settingen, men da selvfølgelig med Skuddnes som bakteppe.

Det var faktisk det jeg begynte på også, men så kom de, drømmeriene, minnene og kanskje også tankene på at om ikke så mange måneder kan vi igjen, i dette flotte landet vårt, atter glede oss til en livsgivende, løvsprettende vår og etter hvert oppleve en glidende overgang til en deilig varm og altomslukende sommer.

Og hva skulle vi gjort uten disse fantastiske, skiftende årstidene her i landet vårt?

Hva hadde vi Nordmenn vært uten det som gjør at ett år her er så spennende, så skiftende og variert at det er med på å forme vårt lynne, vårt sinn, ja idet hele tatt hele vår identitet som Nordmenn.

Naturen har i sin vishet utstyrt oss med den guddommelige evnen til å mimre, å ta oss selv tilbake til tidligere opplevelser ikke bare for lære av det, men for å bruke de gode opplevelsene som en del av helheten i vår streben etter ett ‘’godt nok’’ liv når dagene kanskje er kalde på mer enn en måte.

Med snøen lavende ned på utsiden satt jeg altså på en av mine stamkaféer og drømte meg tilbake til min barndoms dal, mitt Bjørnebærsted, Skuddnes.

Jeg kunne jo drømme om å ‘’færra te Mexico’’en tur, men neida, ikke denne karen nei. Jeg lot tankene ta meg med til lange, laaaaaate, varme dager med iskrem, sykling, bading, og iskrem, sykling, bading, og enda mer iskrem, sykling, bading…………... og alt det andre som hører, og skal, uten unntak høre hjemme i alle barns barndom.

Til den tiden der vi fikk lov å være barn og bare det…….være helt og fullt barn med skolefri og ikke en bekymring som kunne bremse eller sette en stopper for livsutfoldelsen.

Det er jo ikke for ingenting at Skuddnes har uoffisiell Norgesrekord i sommerby-utmerkelser, nå sist i sterk konkurranse med Kragerø om tittelen Norges Beste Sommersted, som selvfølgelig Skuddnes gikk vinnende ut av og det med, etter min mening god grunn.

Det kan vel ikke sies at akkurat det er en objektiv uttalelse, men jeg står inne for den, basert på minne sommerminner som travalabb i Skuddnes og som kanskje startet sånn:

‘’ Fri, fri fra skolens slaveri….’’ (regner med at de fleste kan resten, så jeg tar den ikke her :-) )
Det er vel kanskje ikke en av de mest intellektuelle uttalelsene man kan komme med, men som barn skal man ikke være intellektuell, man skal være barn og har lov til å rope ut sin hjertens mening for full hals, uavhengig av hva voksne måtte mene, sånn var det og sånn skal det være.

Om det var akkurat det jeg tenkte denne dagen vet jeg ærlig talt ikke, men det kunne være det jeg tenkte, selv’om vi hadde hatt sommerferie fra skolen en stund allerede.

Jeg våknet tidlig, delvis under en altfor varm dyne, som jeg hadde sparket halvveis av meg i løpet av natten. Det er ikke alltid at verdens varmeste dyne er det beste. Det er som med mange andre ting, det er en tid for alt.

I og med at dynen lå nesten ved siden av meg, kunne vel bare tyde på en ting,  det var varmt…….. og er det noe man ønsker seg som smårolling i Skuddnes om sommeren så er det akkurat det, det at Golfstrømmen har ført til at det nok en gang er varmt og sommer.
Jeg var ganske så trøtt etter gårdsdagen eskapader rundt omkring på mulige og umulige steder på min følgesvenn Tomahawken.

Først en runde ned i byen for å sjekke at alt var som det skulle være, det være seg hos Snørteland, hos Thorsen eller resten av de stedene jeg til stadighet var innom, sikkert til manges fornøyelse, men sikkert også til noens irritasjon……...
Jeg endte dagen oppe hos Erik Melhus, der jeg etter egen mening hadde gjort en god innsats inne i drivhuset og i tillegg hadde vært med på å levere noen esker med tomater og agurker til Grønningen som var sjåfør for Gartnerhallen.

Han leverte grønnsaker til butikkene og tok samtidig imot grønnsaker fra de som skulle levere. Det hendte også at jeg fikk sitte på med ham og hjelpe til når han skulle levere til butikkene, Svære Greier det for en liten pjokk.Det var litt enklere den gangen enn nå.

Etter at jobben var unnagjort hos eiegode Erik ble jeg belønnet med en liten pose med, ikke ‘’stekte grønne tomater’’, men med verdens og da mener jeg verdens absolutt beste ‘’sukkertomater’’ som jeg tok med meg hjem til mammen og selvfølgelig fikk masse skryt av henne for at jeg var en så flink arbeidskar, som kom hjem med ‘’lønnen’’ til glede for hele familien på Kirkeveien og kanskje også til noen naboer hvis skapet allerede var fyllt opp

Tomatene til Erik hadde en så god smak at jeg fremdeles leter etter DEN gode smaken, som jeg dessverre enda ikke har funnet, dette selv om vi idag har ørtenhundreogfjaksten forskjellige tomater og smaker å velge mellom. 
De under her påstås å være verdens beste......Skeptisk....:-) 
De som mener det, bodde ihvertfall ikke I Skuddnes mens Erik drev med tomater.

Så, til de som driver med tomater: den som ''Igjen-finner'' Sukkertomatene til Erik ‘’den vil det gå godt og hun/han får leve lenge i landet’’

Jeg hadde da omsider kommet meg hjem og etter å ha blitt traktert etter alle kunstens regler av en mamme som, som alltid hadde en middag klar når smårollingen kom hjem. Det kunne godt ha vært ferske steke fiskekaker i brun saus med masse løk i som sto på menyen denne dagen. Etter at middagen var fortært, kanskje med en Thorsaispinne til dessert var det tid for barne tv. Da var det Tøffe, Pernille og Mr. Nelson osv…... og alle de andre herlige programmene med diverse ganske så typete figurer NRK kunne by på, dengang da barnetv var barnetv og ikke et freakshow som det kan se ut som enkelte ganger nå om dagen ‘’alt var mye bedre under krigen osv osv’’ :-) Det er nå engang slik at det var alltid bedre før, sant vel, eller kanskje ikke????
Etter at Ragne Tangen og, eller Rolf Riktor hadde ønsket oss små en alen lange god natt og Janka hadde annonsert Dagsrevyen (het det det den gangen?) bar det til køys i 2. etasje. men først måtte jeg dra meg opp langs gelenderet på den, etter min mening altfor bratte trappen. Vel oppe bar det inn på rommet og etter litt Donald Duck lesing i sengen kunne jeg trøtt og vel fonøyd dra den etter hvert, varme dynen over meg og forsvinne inn i drømmeland.

Det var her jeg altså sakte men sikkert våknet dagen etterpå, under den altfor varme dynen.

Mamma hadde sagt at hvis det ble sol og varmt denne dagen så kunne jeg, hvis det var flere som skulle dit, dra til Sandholmen for å bade sammen med de andre og i og med at det var varmt, så det ut som dette skulle komme til å bli dagens aktivitet. Etter å ha pakket nødvendige remedier som håndkle, badebukse og annet veldig nødvendig badeutstyr, samt og absolutt ikke å forglemme, Mariekjeks og brus eller saft bar det nedover kirkeveien på Tomahawken for å se om de andre var klar og det var de som regel.

Vi dro i mer eller mindre i samlet flokk oppover Postveien og tok til venstre og syklet inn på Gamle Syreveien. Det startet med en kneik oppover der Rektor Røynås på barneskolen bodde. Denne kneiken var vel ikke så bratt, men bratt nok for de som ikke hadde gir på sykkelen sin. Jeg hadde gir på stangen som hadde samme utseendet i de ‘’forektige automatgir-bilane’’, dvs  det var bare å dra i girspaken, som var festet på stangen, frem eller tilbake. Jeg slapp unna klikkegirene slik det var på syklene med rattgir. 

Jeg snakker her selvfølgelig om giret på min, etter min mening geniale sykkel, Tomahawken. Dere begynner sikkert å bli drittlei denne hersens sykkelen snart, men ikke jeg……

og det er jeg som skriver…. :-)

Vel oppe på toppen av kneiken, der inspektøren på ungdomskolen bodde, gjorde vi oss klar til en fartsorgie nedover Remøbakken forbi, hvis jeg ikke husker feil, huset til an Berent, som hadde samme type trehjuls-motorsykkel som Ole Kolli (Olsen)

‘’Huhei hvor det går’’ hadde de sikkert sagt hvis det hadde vært ett innslag i filmavisen, men vi ropte og hoiet ‘’hållovei, hållovei…….her komme me’’.

Nedover bakken bar det i en fart som nok hadde ført til hjertestans på hvilken som helst mor, hvis de hadde sett oss men det gjorde de jo ikke, så nedover bar det i…... Supermannsfart !!

To krappe svinger, først til venstre, så til høyre og så gjaldt det å tråkke som bare en liten pjokk kan, nedover og over den lille sletten nederst i bakken, for i motsatt ende var den bratteste kneiken på veien og der var det livsviktig å ha en Supersonisk fart for å komme opp med minst mulig tråkking og girskift, men opp kom vi……….noen ganger gående……

gråtende…...med blod fra oppskrubbede knær etter ett sklidende møte med den løse grusen. Det var ikke bare en dans på roser å være barn den gangen heller, ihvertfall ikke syklende…

Vi nærmet oss målet, Sandholmen.

Bare jeg skriver eller tenker navnet så trigger det noe inn i granskauen med hjerneceller og jeg blir tatt tilbake til en svunnen tid, en paradisisk tilværelse der vi, som tidligere skrevet, var Barn og bare, bare det.

‘’Å gubbavaremegvel, så kjekt me hadde det.’’

Foto Tone Tjøstheim

Før vi kom oss til paradiset på jord var det en del hindere som måtte forseres. Det startet med å huke av det strømførende kugjerdet til bonden som eide veien nedover mot Sandholmen. Her hadde vi fått så streng beskjed det går an å gi ett barn uten å ‘’bedrive vokabulært mord’’ om at ‘’dokke MÅ huska på å henga det elektriska jere på plass igjen’’. Hvis vi ikke husket dette, så var tuseogett ute og all verdens vonskap skulle….. neida, men vi fikk ganske så streng beskjed om å henge det på plass igjen……

Etter å ha skjult eller pakket ned alle røde håndkle eller badebukser bar det nedover en liten bakke og ut på flatene frem mot målet, der traktorveien hadde store hull med vann i etter siste regnskyld og store feite kuruker langs hele veien

Det var vel ikke til å unngå at en eller flere av oss gikk på snørra på den glatte veien, glatt av sørpe og møkk. Det gjorde egentlig ikke så mye syntes vi da, men jeg er ikke så sikker på om alle foreldrene var så enige i akkurat det. Vi tenkte vel at vi skulle jo bade allikevel, så vi ble da reine okke som. Bortover bar det uansett, stadig kikkende til siden om det kom noen sinte kuer eller okser. Det var sikkert ikke noen okser der, men som kjent er fantasien alltid sterkere enn virkeligheten, spesielt når du er barn og ikke vet så mye + at det var litt mer spennendes hvis vi kunne innbille oss at det kom en svær ilsint tyrefektingsokse etter oss og vi virkelig måtte gire ned og sykle for livet. Det hendte jo at en firbent tittet opp fra sin late gressing og rautet litt til oss og da var jeg glad jeg hadde pakket vekk alt rødt slik at jeg unngikk en skjebne verre enn døden,  som enkelte av deltagerne i okseløpene i Pamplona.

Nede ved enden av jordet og veien var det en liten rød hytte og ett nytt gjerde, men dette gjerdet var av en mer solid type og hvis jeg ikke husker feil og hjernecellene mine har sendt riktige signaler, så var det en grind der.

Siden det bare var noen få meter ned til sjøen var det mange som lot sykkelen stå igjen på feil side av grinden eller på baksiden av hytten.. Noen av oss låste syklene våre, men det var vel ikke akkurat for at vi var så redd for at de skulle bli stjålet. Det var vel heller for å vise frem den flotte låsen vi hadde på sykkelen, noen hadde den med kode på,  fem ‘’knapper’’ som man enten kunne dra ut eller trykke inn i en spesiell kombinasjon ‘’ 1ud, 2inn, 1ud og 1 inn og vips så var den åpen etter at vi hadde trykket på en liten hendel. Jeg hadde den nye typen som det var nøkkel til. På den var det inn med nøkkelen og låse opp, bikke den over slik at en stang gikk i mellom spilene, vri rundt nøkkelen og vips ‘’klikk, lås igjen ’’ så var det gjort. Det var også en lås som var ganske lik den første jeg nevnte, bortsett fra at den hadde en knapp, med ett katteøye på hvis jeg ikke husker feil. Knappen kunne man føre til begge sider og opp og den superhemmelige koden kunne være: to klikk til høyre, et klikk til venstre og tre klikk til høyre og så opp og når det var gjort ''klikk lås opp''. For å låse den var det bare å trykke ''bøylen'' ned slik at den gikk mellom spilene og inn i ett hull på andre siden av låsen og vips ''klikk lås igjen''. Det var ikke til å unngå at disse ''bøylene'' ble både skakke og skeive, men med litt god hjelp til å rette dem opp igjen fikk vi det da til å fønke. :-)

Vi klatret over steingjerdet og løp nedover mot vannet mens flasker, håndkle og andre remedier dinglet og danglet i de altfor få og korte armene våres. Vel nede  nesten ved stranden, der det var en grind til, var det en kort rådslagning om hvor vi skulle slå oss ned. Noen ville ligge helt nede ved vannet, men flertallet ville ligge, eller ha basen oppe ved grantrærne, like ved den rødmalte hytta som sto der. Det ble flertallets valg, dette til tross for morderiske Slag-insekter som allerede surret rundt huene våre. Vii slo oss ned helt opp mot grantrærne, der vi tross alt hadde bestoversikt og kunne følge med på ting&tang

Etter å ha flådd av oss shorts og t skjorter var det på tide med det store håndklestuntet eller trikset. Man tager hva man haver, i dette tilfellet et alt for lite håndkle, det store lå selvfølgelig igjen hjemme. Det var en sann kunst dette å få underbuksen av seg uten at hele Sandholmen fikk en mulighet til å se både det ene og det andre og nå var det jo varmt og ikke ca.1 cm kaldt ……

Etter å ha vridd og vrengt av underbuksen med en hånd og pittelitt forgjeves hadde klart å holde familiejuvelene mer eller mindre skjult bak den lille snyteduken av ett håndkle, kunne vi endelig dra badebuksen faderlig fort opp der den skulle være og eventyret kunne begynne.

Foto Tone Tjøstheim

Først var det en tur bort til kaien eller grunnmuren, muligens av av et båthus,som fortsatt sto der, med vann inne blant steinveggene. Disse hadde, hvis jeg ikke husker feil forskjellige ‘’rom’’ som vi hadde krabber og andre av havets frukter som vi fikk tak i. Det var jo ikke tette vegger, så det var vel ikke akkurat SÅ ofte at vi kunne gjenoppta ‘’sjøfarmen’’ vi kanskje hadde klart å få til fra dagen før. Uansett, som oftest var det tomt og vi kunne starte med blanke ark for å lage oss sjøfarm, kanskje var det fra unger med store visjoner om lignende, større  innhegninger at hele grunntanken for Norsk oppdrettsnæring ble lagt….ja, kim vett???

Foto Tone Tjøstheim

Før vi kunne starte med innhøstingen til sjøfarmen måtte vi selvfølgelig ta oss en runde for å sjekke at alt var som det skulle være. Jeg startet ofte ute ved stupebrettet, der de som var noen år eldre allerede var igang med sine mer eller mindre vellykkede stup. Det var en del som utmerket seg, men jeg husker ikke akkurat hvem. Litt lenger inn mot sjøfarmen vår var det hyller som vi litt mindre vågde å hoppe og etterhvert stupe fra. Det var som om naturen hadde lagt det opp slik at man kunne starte  fra laveste høyde inne på kaien, for så å kunne gå løs på hyllene på vei ut mot stupebrette. På hyllene kunne man starte nederst med å hoppe, så stupe for så å gå gradene oppover så å stolt kunne ta det store steget og stupe fra toppen av fjellet, eller kanskje mer sikkert, fra stupebrettet litt lenger ut.
Å stupe fra toppen av fjellet ble vel av de fleste sett på som litt av en risikosport, dette da fjellets skrånet utover og man måtte ‘fly’ utover for å ikke bange huet i fjellet. Men med så enkle stupefasiliteter klarte vi da å lære oss å stupe, i motsetning til dagens luksus-stupetårn som vi har her på Hamar (måtte bare :-)

Etter at inspeksjonen var vel gjennomført var det på tide med det viktigste, leken…..

Det jeg ofte gjorde før jeg var svømmedyktig, var å sjekke om vannet var så lavt at jeg kunne vasse med hodet over vannet over til selve SandHolmen. Det er jo som kjent alltid grønnere på den andre siden av bekken, i dette tilfellet var bekken sundet mellom ‘’landside’’ Sandholmen og ‘’seaside’’, den forektige Sandholmen.

Her hadde særlig de som hadde båt sitt eldorado. De kunne jo bare gå tørrskodd i land, mens vi ‘landside’ måtte vasse med en bylt over huet, eller bare vasse over og være der en stund før vi måtte tilbake for å spise eller smøre oss med solkrem, eller hva det var for noen remedier vi brukte til solbeskyttelse på den tiden. Personlig så likte jeg meg nok best på den siden man ikke trengte båt for å komme til. Det forhindret meg ikke fra å takke ja hvis Hellandfamilien inviterte meg med i den tidens James Bond båt,

Illustrasjonsbilde

Raaaaaaserbåden til Helland,, som for meg som smårolling fremsto som den raskeste båten i hele verden.

Akkurat det var i det hele tatt svært mange ting i Skuddnes som i mine øyne var, størst, best, raskest osv på den tiden. Blant annet så hevdet jeg at med stor personlig overbevisning, etter en ro og fisketur men John Albert, at Hilleslandsvannet var absolutt Verdens største innsjø, noe jeg etter store diskusjoner, litt etter litt måtte, til min store fortvilelse gå tilbake på, først til største i Europa, så til Norges største, osv, osv for til slutt ende på at det ihvertfall var større enn Almannamyr……

Det tok meg mange dager å forsone meg med dette, men det er nå  en gang sånn sånn verden fungerer. Det man ikke vet eller kan, det må man lære seg, selv om det er mange som ikke akkurat er eller var eksponenter for denne teorien, men tror at de er ferdigmontert allvitende….., de om det.

Noen av oss badeglade smårollinger var så heldige å være de stolte eiere av vår egen dykkermaske, litt senere også snorkel og svømmeføtter. Dette gjorde at et helt nytt univers åpnet seg for oss.

Jiiiiiiipppppiiii, vi kunne jo se under vann, Ikke det at det var såååå mye å se på da de fleste fiskene hadde tatt til vett og dratt litt lenger ut enn der vi små vågde å vasse eller ‘’svømme’. men det var alltid noen sandflyndrer og noen stinter som ikke hadde ‘’tatt til vett og dratt mot sør’’.

Inne ved land, under steinene var det krabber som ikke så på oss små som noen trussel, enda, og fremdeles valgte å leve sitt etterhvert farlige liv under steinene, for det ble det etterhvert som vi brave små fant ut at krabbeoppdrett i ruinene av båthuset nok var en glimrende ide.

Vi måtte bare lage noen innhegninger først og det var ikke bare bare, men med noe gammel hønsenetting fikk vi det det til, tilslutt.
Dette var ikke krabbene helt enige i og de var jo dyktige klatrere og fant snart veien ut av den møysommelig oppbygde innhegningen

Da var det bare, litt slukøret å begynne med det hele forfra igjen, gang på gang, igjen og igjen. Jeg er litt imponert når jeg tenker over den ståpå viljen vi til tross alt hadde den gangen

Etter mye hard jobbing var det tid for pause og her var det vel gjengs for de fleste at  Mariakjeksen som var den gjeldene og mest utbredte lunsjmenyen. Denne ble inntatt oppe ved grantrærne, der ‘’basecamp’’ lå

Etter en velfortjent påfylling av ny energi bestående av Mariekjeks, saft og kanskje noen andre godsaker som mammaene våre hadde lagt i posene eller sekkene uten at v hadde sett det, var vi igjen klare for nye ekspedisjoner og opplevelser her i vårt paradis på jord.

Dette får jeg komme tilbake til i en senere epistel. 

Håper at dere har ‘’sett det’’ for dere og at epistelen er med å trigge dere egen harddisk slik at deres egne minner kommer frem fra en plass langt der bak, for de er der…...hvis du slipper dem frem. Jeg må også fortelle om hvor positive og hjelpsomme folk er i Skuddnes. Når jeg holdt på med denne epistelen fant jeg ut at jeg ikke hadde noen bilder fra Sandholmen, men husket at jeg hadde sett noe på gruppen, så jeg tastet med Tone Tjøstheim som straks satte igang å lete i arkivet sitt og vips, etter en halvtime lå de på messenger hos meg. Hjertelig takk til Tone og til de som deler en masse med flotte bilder på gruppen og lar meg få bruke dem når jeg spør.

Hadetpåbadet dingamlesjokolade. :-)

Tastas..........plutselig.

Ninne, han på Hamar.